Jump to content

Frekkas

Medlemmer
  • Content Count

    1759
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

3 :)
  1. Hva med det? NOU: Barn og straff Read it an weep
  2. Et grundig og godt innlegg Mr. G! Nå kan du jo ta for deg litt generell strafferett. Du er flink på voksenopplæring
  3. I do agree. Jeg antar det er et forsøk på å tilpasse norsk lovverk internasjonale konvensjoner. Det gir dessverre den følgen at samfunnet blir så til de grader gjennomregulert at man snart lovregulerer enhver fjert. Det er vel et forsøk på å formalisere normer og derigjennom skape varig endring moralsk og gjennom vaner.
  4. Dette forteller meg at du bare kaster rundt deg med tilfeldige ord du har lest i læreboken din. Dette prinsippet betyr, kort fortalt, at alle kravene i paragrafen må være oppfylt for at det skal kalles et ran, noe du vil skjønne at de faktisk er hvis du leser paragrafen. Dette forteller meg at du ikke har noe som helst slags snøring om hva du snakker om. Når jeg ikke trodde det var mulig å drite seg mer ut, så klarer du å fylle hele buksa. Det blir egentlig for dumt å diskutere dette videre, da du totalt mangler gangsyn.
  5. Og dette forteller meg at du mangler elementær forståelse. Hva med dekningsprinsippet? Lovanvendelsen din er feil!
  6. Haha! Takk for det :!: Du har ikke kommet med noe begrunnet svar på hvorfor du mener vilkårene i ransparagrafen er oppfylt. Nå kan du jo begrunne svaret ditt. Vis meg at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, så kan vi diskutere det.
  7. Da er det kanskje passende med at du begynner med å komme med et begrunnet svar på hvordan du mener vilkårene for dette er oppfylt.
  8. Selv om denne metadiskusjonen til Toron har en viss underholdningsverdi, så hadde jeg heller foretrukket argumentasjon rundt hvorfor man mener de straffebud som er nevnt er overtrådt.
  9. Frekkas

    jeg ville bare si

    Synd, trist, leit, hjertet mitt blør for deg
  10. Les innlegget mitt og forsøk igjen. Jeg orker ikke å drive voksenopplæring, til det har jeg for mye å gjøre. Polemikken er derfor lite interessant. Dersom du klarer å komme med et nogenlunde fornuftig juridisk resonnement, der du gjør rede for de straffbare forholdene som er begått, så skal jeg gjerne være med i en diskusjon.
  11. Jeg må forholde meg til den informasjon som foreligger. Det er trådstartes subjektive oppfatning i tillegg til at saken har vært etterforsket. Som nevnt tidligere er det mange sivilrettslige spørsmål som kan grense opp til de strafferettslige. At noen av spørsmålene kan oppfattes av enkelte som å falle innenfor straffelovenes bestemmelser har jeg forståelse for. Det er derved ikke slik at selv om man lese ord i en bestemmelse som "frihetsberøvelse" eller "ran" så vil det være undergitt straffeansvar. Det forutsettes at man har kjennskap til den alminnelige strafferetten og den spesielle der det er visse villkår som må oppfylles. ie. dersom jeg tar en sjokolade som ligger på benken her hjemme, er det da et tyveri? Den moralske oppfatningen utifra hverdagsspråket kan kanskje indikere dette, men dette er ikke det samme som juss. Catch my drift? Det er selvsagt synd, trist og leit at trådstarter har blitt behandlet slik, men det trenger ikke dermed være belagt med straffansvar. Jeg baserer med i tillegg på at politiet har etterforsket saken i en måned og kommet frem til at det ikke foreligger villkår for å straffe. Da er det normalt at man iallefall tar avhør av de som er implisert og dermed kan bygge saken på et langt videre grunnlag enn hva som har blitt presentert her.
  12. Dette er noe du har tenkt lenge og grundig på skjønner jeg.
  13. Det ble nok oppfattet som ubehagelig, men det er ikke dermed sagt at det er straffbart. Det er er rekke villkår som skal oppfylles for at så skal skje. Og jeg forstår det sånn at politet har tatt en vurdering og kommet til at det er en sivilrettslig sak.
  14. Det er en sivilrettslig sak. Hvorfor klager du på politiet da? De har vel forsøkt å hjelpe deg som best var?
  15. Erstatningsretten forsøkte jeg å holde utenfor, men den er selvsagt både viktig og relevant Strl § 235 gjelder jo bare de forsettlige forbrytelsene og dersom livet står på spill virker jo ikke samtykket straffriende, som i avgjørelsen du viser til i Rt. 1987 s. 835. Når det gjelder avgjørelsen i Rt. 1991 s. 444 slås det jo også fast at uaktsomheten er straffbar når det er betydelig fare for legemesskade eller død. Dette kan det vel neppe i en vanlig boksekamp. Jeg vil jo tro at et samtykke gitt til en boksekamp som her, er fritt og inneholder de fleste, om ikke alle typer aksept av risiko. Man har ved rettsregler som strl § 235 stort sett lagt en ansvar på den som samtykker, som på mange områder i strafferetten. Dersom man skal legge inn forutsetninger om at aktørene ikke er myndige, stiller saken seg selvsagt annerledes. Ingen tar vel høyde for at de kan dø i en boksekamp, men det ligger en implisitt risiko i handlingens natur. Og dermed må du følgelig bære denne risikoen selv i stor grad. Det er jo ikke slik at du kan ta på deg boksehansker for å ta livet av en mann i ringen. Igjen tilbake til straffbarhetsvillkårene. Dersom du har forsett, altså går inn i ringen med viten og vilje, for å ta liv, da oppfyller du jo kravene til en annen straffebestemmelse. Det er jo den forbryterske vilje man ønsker å straffe. Ikke det hendelige uhell, altså uaktsomhetens nedre grense. Jeg forutsetter her at det ikke finnes noe forsett for faktisk å ta livet av den andre. Da er vi tilbake på at dette er en legemesfornærmelse med dødsfølge. Man har utvist forsett, men da iforhold til legemeskrenkelsen, som er straffritt jf strl § 235. [quote name='Gaidaros' date=' 5. april 2010 - 13:15' timestamp='1270469715' post='15462506' Det er sjelden at situasjoner, i sportssammenheng som ikke overskrider spillereglene, blir trukket til retten, så det er lite rettsavgjørelser. Derimot finnes det en mengde avgjørelser (stort sett vedr. erstatning) der klare overtredelser av de sportslige reglene og vurderingen av om denne oppførselen går inn under aksept av risiko for offeret. Det er jo også her litteraturen tar høyde for om en aksept av en ytterligere risiko utover reglene bør aksepteres (en slags gummistrikkeffekt). Ytterligere er det nok av eksempler på folk som har havnet i slåsskamp og som hevder straffefrihet iht. § 235. Eksemplet ditt med samtykke til slåsskamp, er vel fra din side kun nevnt som typeeksempel. For i slike sammenhenger er det vel egentlig fastslått i HR. (eks. 1993-01-21. Rt 1993 117) at samtykke til slåsskamp ikke kan oppfattes som samtykke til forsettlig tilføyelse av skade. Jeg undrer meg på om konsekvensfravikelsen kan være uttalt fra selve det organet som tillater aktiviteten. Jeg har jo tidligere henvist til lov om proffboksing og knockoutloven og dens forskrifter. Og jeg kan godt se for meg at deltagelse og risiko for skader blir definert i et ansvarsfravikelseskjema i forbunds- eller klubbsammenheng i forhold til erstatning, og kanskje også i forhold til straff, gjerne også inntatt i vedtektene. Det er slettes ikke uvanlig i proffsammenheng mht. sport og også i risikoyrker, og i USA har det jo tatt helt av. Men hvordan forholder det seg til herværende sak? Avgjørelsen i Rt 1993 117 gjelder vel at samtykke til slagsmål ikke innebærer samtykke til bruk av kniv og dermed forsettlige skadefølger. Det handler jo om rekkevidden av samtykket. Men det må være uomtvistelig at et samtykke til et slagsmål i normalsituasjonen virker straffriende. Når det gjelder idretten er jo dette et ganske stort og egentlig interessant område. Anbefaler "Idrett og Juss" av Kjenner dersom dette finnes interssant. Nå er det noen år siden jeg bladde i den, men han reiser en del prinsipielle spørsmål som er viktige. Jeg tror i vil de flere saker fra idretten i rettssystemet i årene fremover. Da kommer nok dette med samtykke inn som et viktig moment. Når det gjelder ansvarsfraskivelse i formalisert form så finnes jo dette relativt mange steder i dag. Innenfor erstatning blir det nok relevant, men ikke så mye på strafferettens område, da man ikke kan avtale seg bort fra straffeansvar (i hovedsak) Etter min mening vil jeg nok fortsatt si at i "typetilfellene", med de forutsetninger jeg har nevnt, vil kunne gå straffri. Men det beror selvsagt på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Så kan man jo selvsagt spørre seg hvorfor vi har såvidt lite rettspraksis på dette. Det har kanskje en sammenheng med at de fleste slike saker ikke kommer i rettsapparatet fordi hvermannsen oppfatter at han, ved å frivillig gi seg inn i en slik aituasjon, må bære endel av ansvaret.
×
×
  • Create New...