De som har fulgt med på mere enn bare de etablerte mediene over tid, har skjønt at ikke alt er som det burde være med norske hovedstrømsmedier. Alt fra fortielser via faktafeil av ulike slag til narrativer som gir mediekonsumentene et feilaktig bilde av begivenhetene, hører til dagsorden. En samling artikler som på ulikt vis kritiserer norske medier, er å finne på organisasjonen Fampos nettsider.
Den senere tiden har imidlertid mengden artikler/kommentarer som kler av norske hovedstrømsmedier, eskalert. Om det skyldes at etablerte medier har oppført seg verre den siste tiden, eller om det skyldes at noen har blitt mere aktive når det gjelder p omtale det, skal være usagt. Jeg vil belyse dette med to grupper av eksempler.
Den første gruppen med eksempler gjelder selveste statskanalen. En samling artikler om NRK finner man her. Her skulle det være nok å studere, og leseren kan dømme selv.
En særlig stygg sak gjelder imidlertid Nettavisen. Man kan se hva det gjelder ved å lese de tre seneste artiklene i denne samlingen kommentarer relatert til Nettavisen. Kort fortalt bad Kjetil Tveit om å få publisert et tilsvar til en artikkel i Nettavisen hvor Tveit ble koblet til feilinformasjon. Nettavisen krevet at tilsvaret skulle skrives innenfor en ramme på 200 ord. Et slikt krav er egentlig ganske unødvendig da plassen er tilnærmet ubegrenset i en nettavis, i motsetning til i en papiravis. Tveit efterkom kravet og sendte inn et tilsvar på inntil 200 ord. Tveit hadde imidlertid regnet med at Nettavisen fulgte en vanlig tellemåte hvor brødtekst, men ikke overskrift og ingress, regnes med når man teller antall ord. Dermed forkortet Nettavisen tilsvaret ytterligere.
Det viste seg at også meningen med tilsvaret ble endret. Tveits tilsvar kritiserte Nettavisens journalistikk, mens tilsvaret i redigert form så ut som en kritikk av Folkehelseinstituttet, noe det ikke var ment som. Som om ikke det var nok, viste det seg at tilsvaret ikke var synlig for dem som gikk inn på Nettavisens sider. Man fikk kun tilgang til tilsvaret gjennom en lenk man måtte kjenne til. For den som leser hele saken, kommer det frem at Nettavisen var bevisst på dette.
Saken ligger svært nær å kunne kalles journalistisk lureri. Denne og andre saker bør få en til å tenke litt over hvilke medier man bør investere tid i å følge med på, de som driver det som kan kalles journalistisk lureri, eller i det minste ligger tett opptil dette, eller de som avdekker journalistisk lureri og annet som bør frem i lyset.