Erlink

Nor-ge! Nor-ge! Nor-ge!

Det er ikke transportetappe mellom racene. Det er bare animert at racet starter i fart fremfor stillestående. I free roam kan du kjøre transportetappen

Dette er jo talende for mye av problemene med moderne presse. Litt av poenget med å ha en redaktør, er jo at det skal siles på kvalitet og (på sikt) informere og opplyse leserne. I tillegg vil en effekt av dette også være at mediene er med å definere hva som er viktig. Når ingen går til Dagbladet for spillstoff, så KAN det jo ha noe å gjøre med at de kutta alt det stoffet for mange år siden. Det Mads uttaler her, blir en selvoppfyllende profeti.

Det er mulig du har en veldig ensidig omgangskrets, men du har definitivt ikke grunnlag for å tale på vegne av alle heterofile menn. De alle fleste jeg kjenner bruker spenna akkurat som før.

La meg prøve en annen brannfakkel, da. Forenklet formulert for å tydeliggjøre et poeng (selvsagt er det nyanser). Kultur former folk og spill er kultur. Kontinuerlig eksponering for en gitt tankegang, trener hjernen til å "alltid" tenke på den måten. En ting som ofte går igjen i dataspill er tall. Det ligger i dataprogrammets natur at alt kan kvantifiseres. I den virkelige verden er det en politisk skillelinje i mange typer saker mellom de som ser på raske målbare løsninger og de som ser på langsiktige ikke direkte målbare løsninger/verdier. Jeg tror dataspill trener hjernen til å tenke kvantitativt på det aller meste, og det vil trolig bidra til at man i ung alder synes argumentet om mer politi mot barneranere virker som en mer logisk løsning enn ungdomsklubb mot barneranere. Den ene tingen er en veldig tydelig og målbar reaksjon på et problem. Den andre tingen er billigere og mer effektiv, men "virker om 10-15 år" og løser ingenting her og nå. Det er vanlig i politisk diskurs at ting som ikke kan måles direkte blir beskrevet som "naivt". Det finnes forsåvidt også andre eksempler på holdninger som kan formes. F.eks. gjennom at vold alltid er løsningen, eller i gamle dager da vi så en tendens til at alle som skulle skytes var brune etc, men jeg tenker at denne kvantifiseringsproblemstillingen er litt oversett. Og før noen beskylder meg for ting jeg ikke har sagt: nei, huet ditt blir ikke snudd fullstendig av å spille et spill. Men 10 år med eksponering for det samme kan gjøre deg mer tilbøyelig i en retning. Dette spiller i samspill med andre mekanismer i samfunnet som i sum flipper en større andel i en bestemt retning.

FHI eller NFI?

Ser ut som en pen versjon av Super Probotector (eller Contra 3, som det også er kjent som)

Det bildet som er brukt i saken burde være nok til å starte en konspirasjonsteori om hvorvidt fyren finnes på ordentlig, eller bare er en AI-generert myte.

Jeg tror jeg ville dytta opp på en sjuer, minst. Jeg er litt enig i at det tidvis er krevende å finne veien, men det er nok litt fordi designet tidvis smelter inn i bakgrunnen. Det er naturlig å sammenligne med Prince of Persia: Lost Crown, og noe av grunnen til at man lettere finner veien der, er nok at estetikken er mer karikert/overdreven, noe som gjør at man lettere husker områdene fra hverandre. Jeg brukte kartet en del, for å se etter "hull" i veggen jeg ikke hadde utforska, og tenker at det lille minimappet oppe i hjørnet ofte bidrar til å gjøre det lettere å orientere seg. Først og fremst, så tenker jeg at flyten er det viktigste, og flyten kom veldig fort. Mot slutten av spillet er det egentlig ganske få fiender å bryne seg på, og for å sammenligne med PoP igjen, så tenker jeg spillet hadde hatt gått av noen egne rom dedikert til valgfrie, beinharde puzzles. Da skjønner man fort om man må gjøre dem også.

Feil bildetekst i toppbildet?

Hva er det igjen å selge hvis ikke Microsoft skal gi fra seg IPene? Hvem har lyst til å kjøpe et studio fullt av utstyr og de minst talentfulle ansatte uten en IP?

Spillet er basically Starship Troopers, the game. Kaos i gameplay og det at man må regne med å feile en del, passer narrativet om en propagandamaskin som sender kanonføde i en meningsløs krig veldig godt. Vesentlig gøyere sammen med folk, enn alene. Både fordi det gjør det mulig å forsøke å spille kontrollert, men også fordi det introduserer ekstra nivåer med kaos (friendly fire). Originalen er en twin-stick shooter som er gøyal og ganske tegneserie-ete, og oppfølgeren er mer eller mindre det samme spillet, bare at vi nå ser over skulderen og inntrykkene blir mye sterkere.

Florerer også påstander om at spillet var i en annen sjanger enn de annonserte og at mesteparten av assets er kjøpt ferdig i unreal. Hvis det stemmer, så hadde de kanskje aldri intensjonen om å lage noe som funka