SNratio

Det er nok motsatt. Sportsfotografer foretrekker Canon på grunn av at Canon tradisjonelt har hatt bedre og raskere autofokus enn Nikon. Kunstfotografer, portrettfotografer og naturfotografer har gjerne foretrukket Nikon på grunn av at Nikon tradisjonelt har hatt bedre lysmåling. Selv om forskjellene fortsatt er der, så er det nå så lite at det ikke lenger er noen stor grunn til å velge system etter hva man tar bilder av. Men det har nå tradisjonelt blitt slik at Canon brukes av sportsfotografer og fotografer som tar bilder i situasjoner der rask fokus er viktigere enn lysmåling. Se bare på bilder fra pressekorpset på f.eks en fotballkamp? Du finner ikke mange Nikon kamera der. Blant profesjonelle naturfotografer er det derimot overvekt av Nikon.

 

I vår kontekst og i dette konkrete tilfellet er det nok Nikon D200 som er et bedre sportskamera enn Canon 5D, vesentlig på grunn av høyere opptaksfrekvens og dels at den mindre sensoren med utsnittsfaktor gir en ekstra teleeffekt.

5176535[/snapback]

I vår kontekst har vi 1) En budsjettbetingelse 2) Et Canon-alternativ som IKKE er optimalisert på robusthet i byggekvalitet, snarere litt tvert imot - en vil ikke kannibalisere for mye på sine dyrere modeller. Ut fra de gitte spesifikasjonene, kan det absolutt virke som om D200 er ett hakk sikrere å dra med seg til ekstremsport, pluss at hele utrustninga blir mindre i mange aktuelle situasjoner. Pluss det Teleskopos nevner. (Takk for masse fin informasjon forresten!)

Jeg synes faktisk det er av litt begrensa interesse her å se på hva pressekorpset bruker. For det første, så har de gjerne nok penger til å kjøpe det beste, de har eksisterende utstyrprogram å ta hensyn til (Canon har vært det digitale alternativet for dem så langt), og - ikke uvesentlig - svakhetene ved fullformat betyr gjerne null når bildene skal brukes i media, mens styrkene, som f.eks at en i ei knipe KAN ta et lite utsnitt av et ISO 3200-opptak, betyr en masse.

Det kan godt hende at mer lyssterk og lett tele-optikk nå etter hvert vil dra hele gjengen over på Nikon (slik Nikon var omtrent enerådende på 70-tallet) uten at det gir andre noen grunn til å løpe etter. Jeg synes f.eks det virker som om stadig flere kombinerte journalister/fotografer bruker Nikon nå, men det sier mer om bruks- og budsjettkvalitetene til Nikon enn om bildekvaliteten!

Fordeler med fullformat, større klarere viewfinder, mindre støy flere pixler (nå skal det sies pixelantallet er det som bryr meg minst, 2MP fra eller til spiller ingen stor rolle)

DX formatet vil allikavel vere skarpere enn FF, men med postprosessing vil dette også bli ganske likestilt (nesten).

 

Det jeg kommer til å fotografere er nok mere kunstneriske bilder, portretter av alle slag og ekstremsport (downhill etc).

 

Jeg skal ta meg en tur til den lokale fotosjappa i morgen og still Nikon vs Canon opp mot for å finne ut hva jeg generelt liker best med tanke på ergonomi og, erm... magefølelse.

 

De to første fotokategoriene taler vel for Canon, den siste (ekstremsport) for Nikon? Hvis du greier deg med et par gode objektiver i nærheten av normalområdet, behøver heller ikke den dyrere fullformatsoptikken på større brennvidder bety så mye for deg. For begge merkene er det mye god brukt optikk å få kjøpt.

Jeg synes det er en tendens til å overdrive den praktiske betydningen av forskjell i brikkestørrelse. F.eks er vignetteringen ved fullformat noe som i stor grad kan rettes opp ved enkel etterbehandling - hvis en ønsker å rette det opp. Og med min pressebakgrunn, med pressing av Tri-X i årevis, har jeg litt problemer med å skjønne de som absolutt vil fotografere på ISO 3200 og mener det GENERELT er et stort moment om bildene får endel korn/støy. Jeg lurer også litt på om de største fulformatentusiastene på dette området virkelig har testa ut en crop-versjon, f.eks 20D med 50 mm/1.4 under slike forhold, og jamført resultatene. Ett steg ned på ISO vil som regel mer enn kompensere for brikkestørrelsen, og en trenger som regel det lyse søkerbildet mer lyssterk optikk gir. Generelt bruker en optikken til å tilpasse seg lysforholda, ikke brikkestørrelsen! For meg vil ikke dette med støyen ha stor betydning for valget, men for noen kan det jo være avgjørende.

Jeg tror det dynamiske omfanget er det viktigste momentet, fullformat er mer "poetisk" og gir bedre "kunstnerisk" verktøy - dette er endel av den klassiske diskusjonen om 24x36 vs 6x6/6x7/6x9 overført til digitalt. Samtidig tror jeg crop-kameraene er litt undervurdert på dette feltet - rett og slett fordi vi ikke har hatt så mange som har prøvd å bruke dem på denne måten, og det først er nå at de virkelig kan tenkes å være brukelige til sånt.

Søkeren er et vesentlig ergonomisk moment! For bildekomponering ønsker iallfall jeg meg noe bedre enn søkerbildet i D70, men jeg kan leve med det også.

For en såpass stor investering som dette, og med såpass tunge momenter på begge sider, ville jeg prøvd å få lånt kameraer for praktisk testing. Her er det nemlig ikke bare følelsen av kameraet i hendene som teller, men hvordan utstyret oppfører seg i aktuelle brukssituasjoner.

Ekstremtilfeller, med svært godt kamera og dårlig optikk, har liten praktisk interesse. Hvis en kjøper et kamerahus for byggekvalitetens skyld, bør en sette på tilsvarende god optikk, og med dagens rivende tekniske utvikling blir det bare dumt å kjøpe et dyrt kamera for å utnytte de gode egenskapene om ett eller to år. Derfor er det tvilsom prioritering om en f.eks vil drive endel med natur- eller arkitekturfotografering og vil kjøpe en 5D uten å legge iallfall 10 000 i optikk.

I trådstarters tilfelle bør vi derfor snakke om ei ramme på 35-40 000. Det interessante er hva en får innen denne ramma. Med D200 får en f.eks hus + kitobjektiv + 85mm/1.8 + VR 70-200/2.8 + f.eks 60 mm/2.8 Micro innafor ei sånn ramme. Så kan en se på hva en må ut med for et Canon-opplegg med tilsvarende ytelse. Når en kan bruke mer lyssterk optikk, forsvinner jo også støy-momentet fort. Med et 5D-basert opplegg ender vi lett i nærheten av det dobbelte! Samt flere kilo med glass å dra på. Nå kan en sjølsagt argumentere med at disse dyrere objektivene er veldig mye bedre, men det vil jeg i så fall gjerne se vist i praksis.

Ergonomi er i dette tilfelle i høy grad subjektivt, og en skal ikke overprøve folks egne vurderinger. For min del er f.eks god autofokus i dårlig lys helt avgjørende, men dette kan bety bortimot null for en som nesten alltid jobber under kontrollerte lysforhold. Og jeg kan for min egen del IKKE skjønne vitsen med at en skal se ISO-verdien i søkeren under fotografering, men bedre fotografer enn meg føler behov for det!

Kjøp D200. Tenk på at de 10.000 du sparer på det i forhold til å kjøpe 5D, kan brukes til ekstremt bra optikk (spesielt hvis du i utgangspunktet hadde tenkt å kjøpe ok optikk til 5D). For å si det sånn... med 10.000 mer å bruke på optikk, gruser Nikon D200 Canon sitt 5D uten problemer.

5168895[/snapback]

 

Ikke dårlig uttalelse med tanke på at ingen egentlig har fått testet D200.. men Afseth jobber jo i butikk så han har vel kanskje prøvd det eller ? :-)

 

Uansett, dette er to forskjellige kameraer med sine fordeler og ulemper, FF vs crop. Prøv heller å se på hva du vektlegger og test begge to i en butikk.

5170053[/snapback]

Det Afseth snakker om, er hvordan en får (generelt) best bildekvalitet gitt det aktuelle budsjettet. Og de to kamerahusene er begge så gode at det vil være optikken som i de aller fleste tilfeller avgjør. Avveiningen kan bikke i 5Ds favør hovedsaklig på tre forhold: Ergonomi, at 5D rett og slett vil funke bedre for brukeren. Fotografering i dårlig lys, 5D vil trolig være noe bedre støymessig. Bilder med svært stort kontrastomfang, som den større brikken trolig vil takle bedre. Hvis en i det hele tatt vurderer å bruke en 18-200, vil neppe den marginalt høyere oppløsningsevnen til 5D være noe viktig moment... Pris og utvalg i vidvinkeloptikk kunne også vært et moment, men her kommer de 10 000 ekstra til optikk inn: På telesida, gitt bildeutsnitt, får en jo bedre optikk til samme pris til D200. (Jfr f.eks en 300 /2.8 og en 200/2.8!)

Generelt er det klart at godt utstyr (inkl brikke) + lav (f.eks 2-3 MPix) oppløsning som regel vil gi bedre resultater enn dårligere utstyr og høyere oppløsning. Ved små forstørrelser (f.eks 10X15) er det dessuten som regel vanskelig å se forskjellen. Mange forhold spiller inn: Jo større brikke, desto bedre bildekvalitet, "nesten uansett" oppløsning.

Men: I ditt tilfelle må kameraten din ha et usannsynlig godt kamera for at det han sier skal stemme helt. Det fins kanskje forhold der hans greier seg bedre, men: Test f.eks kameraene mot hverandre på landskapsbilder i godt lys eller interiørbilder med kameraet på stativ. Lag A4-bilder, da vil trolig diskusjonen være slutt. Med skikkelig objektiv, sjølsagt. Muligens har han et objektiv som funker bedre enn den billige kit-linsa til 350D, men den kan du ikke bli stående ved om du ikke er helt fornøyd med den. Kameraet for øvrig er nemlig ganske mye bedre enn kit-linsa. Sjekk hvordan bilder i dårlig lys, uten blitz, blir. Hvis han ikke har fullformatbrikke (ca 24x36 mm) i kameraet sitt, er det stor sjanse for at du får mindre støy i bildene enn han. Generelt, kan det hende du må jobbe litt mer med å få bra bilder enn f.eks de som bruker et topp kompaktkamera. Men den innsatsen vil du få godt igjen for! Bare pass på kameraet ditt: Det er ikke bygd for å tåle særlig mye av varme, fukt, støv og slag.

For ordens skyld. Trådstarter har indikert litt om økonomi og andre føringer:

40k er nok litt i overkant av det jeg kan bruke på utstyr. Dessverre. Et brukt Canon 1D er en mulighet. Prisen brukt passer godt i mitt budsjett. Da kan jeg beholde 350D og bruke 1D som tur kamera. Forstår det sånn at Canon objektiver passer på begge kamerahus?

Dette med kanskje å beholde 350D gjør også Nikon-utstyr litt mindre aktuelt, men for øvrig passer brainware's utgreiing glimrende. Det er kanskje på sin plass å presisere at den rimeligste originaloptikken ikke alltid er all verden mekanisk og tetningsmessig, det er vel tryggest å holde seg i prisleiet til objektivene brainware foreslår?

Dersom vi skal diskutere soliditet og behovet for holdbare konstruksjoner, synes jeg det er viktig å ta utgangspunkt i faktiske egenskaper, og ikke dvele for meget ved mer eller mindre upresise antakelser om hva "gjennomsnittsbrukeren" har behov for. Det er et faktum at nybegynnermodeller har komponenter som del for del er laget for lavere holdbarhet og funksjonssikkerhet over tid enn modellene over. Jeg har brukt kameraer av de fleste kategorier, og selv om jeg nok tar ganske mange bilder i forhold til mange andre - 26 000 siste år fordelt på to kameaer - våger jeg påstanden om at gode objektiver og gode kamerahus øker fotogleden og gir større fotografiske muligheter.

......

Angående utviklingstakten på digitale kameraer, er det i stor grad en markedstilpasset myte at det er "nødvendig" å bytte ut utstyret så snart nye modeller kommer. Jeg kjenner folk som den dag i dag bruker Canons D60 eller 10D, og med disse kameraene lager bilder som uten problemer kan måle seg med hva uøvede og mindre omhyggelige fotografer får ut av de aller nyeste modellene.

......

Jeg tror at det i vår pengefikserte tid er litt viktig at vi evner å skille mellom markedsverdien og den reelle bruksverdien. Ellers blir vi mer opptatt av neste modell enn den vi har, og det blir et mål å få "mest for pengene" i form av kortlivede produkter med høy utskiftningsfrekvens.

5126389[/snapback]

De faktiske egenskapene er at f.eks 350D iallfall skal klare 50-70 000 eksponeringer greit. Dette vil holde for svært mange entusiaster som jobber litt med hver enkelt eksponering - i 5-10 år. Da må en regne med at teknikken er blitt hengende litt etter, sjøl om kamerahuset fortsatt er langt fra nedslitt. De som hele tida må ha de siste modellene, må gjerne bruke krefter og penger på det for min del. Bare de ikke forstyrrer meg mens jeg pusler med min gamle Rolleiflex, kjøpt brukt i 1969. Eller den _langt mer_ moderne Nikon F'en fra 1970.

Ingen vil vel motsi at bedre utstyr øker fotogleden, men det betyr ikke at de enklere og "dårligere" D50/350D ikke kan være det rette valget for mange. Og gitt et begrensa budsjett, som de fleste har, kan det etter min mening for mange være bedre å legge litt mer i optikken. Og så heller selge huset og kjøpe et bedre i neste omgang, hvis det viser seg å gi for store begrensninger.

Det jeg argumenterte for, er at trådstarter trolig vil være tjent med å se på brukt proffutstyr, for han har jo erfart at han trenger mer solid utstyr. Jeg oppfatter det slik at Teleskopos egentlig argumenterer i samme retning: Det er den egentlige bruksverdien som teller, og da trenger en ikke kjøpe nytt?

Jeg har brukt både robuste og mindre robuste kamaeraer, og jeg vil tro at til de flestes vanlige bruk, er byggekvaliteten på f.eks 350D mer enn god nok. Men det er ikke særlig vits i å utforde slike kameraer på denne kvaliteten, da er det mye sikrere å kjøpe brukt presseutstyr, som har vist seg godt nok i praksis, eller D200, som er bygd "skikkelig", og samtidig bør være innafor rekkevidde prismessig.

Hvis en er rimelig sikker på at en bare skal bruke kameraet under "pene" forhold, ser ikke jeg i dag noen spesiell grunn til å legge ut masse ekstra til kamerahuset. Det går på at teknologien fortsatt utvikler seg såpass raskt, at leve/brukstida på et hus som regel vil begrenses av teknikken og ikke slitestyrken. Jfr f.eks diskusjonen her om støy på eldre fullformat-brikker.

Hvis en trenger et robust kamera og samtidig vil sikre seg best mulig økonomisk i dag, bør en kanskje kjøpe rimelig brukt presseutstyr som også har høy tredjehåndsverdi, og så bytte det ut med f.eks nytt eller lite brukt D200 når det har falt i pris?

Jeg tror jeg viile sett bort fra de objektivene, var jeg deg, og starta enten med Canon 350D eller Nikon D50/D70s. Med lite penger, hadde jeg tatt med det billige kitobjektivet (18-55) på 350D/D50, og lagt på en billig, moderat tele-zoom, f.eks Nikons 55-200 eller Sigma/Tamron 28-200. Med Nikon D50 er du da fortsatt under 8000 kr totalt, og du må vel opp i minst 4000 for et skikkelig kompaktkamera også.

Etter hvert som du evt vokser fra denne optikken, kjøper du til kvalitetslinser - det er jo fordelen med speilrefleks, at du bygger ut utrustninga etter behov og økonomi. Men sørg for å teste kameraet du kjøper, du skal like å bruke det! Jeg handla nylig på Fotovideo, helt greit sted og greie priser synes jeg.

Lykke til - håper det uhellet kan føre til noe positivt for deg!

Takk for kommentarer/tips! Når det gjelder mer lysstyrke på optikken, kommer jo det i neste omgang. Lyssterke fastbrennvidder kan nok bli mer aktuelt med D200, der brikken har stor nok oppløsning til å fikse ganske kraftige utsnitt bare optikken har gjort jobben sin. Med D50 regner jeg med å jobbe mest med fulle opptak. 35/2.0 og 85/1.8 er jo gamle venner som jeg gjerne møter i nye utgaver og roller.

Fint å høre om Tokina-vidvinkelen, men jeg hadde tenkt å kjøpe alt i Norge, og helst samla, i denne omgang. For evt revurdering, fins det lenke til tester? Vil jo egentlig heller ha 12-24-området, men samtidig ser Sigma-10-20-objektivet til å ligge ytelsesmessig veldig greit, særlig med bra egenskaper på ekstrem vidvinkel. Har vel også i bakhodet at det trolig etter hvert vil komme en lyssterk dx-vidvinkel, f.eks 16/2.0, til en overkommelig pris..

Lanseringen av Nikon D200 ble det som avgjorde at etterfølgeren til min hederskronte og fremdeles aktive Nikon F blir D50 og ikke Canons 350D: Kjøper et D50 nå, og kompletterer med D200 eller etterfølgeren etter hvert som den faller i pris. Såvidt jeg kan skjønne, vil D50 i lange tider være mer enn godt nok som ekstra kamerahus, så en reduserer objektivbyttinga.

Så er det om å gjøre å velge et fornuftig objektivprogram. Prisforskjellen med og uten er nå så liten at jeg rett og slett tar med kitobjektivet (18-55), for jeg vil i første omgang heller legge penger i vidvinkel, etterfølgeren til kjære gamle Nikkor 24mm/2.8. Nikons eget bud på vidvinkelzoom synes jeg (og mange andre) ligger et par tusenlapper for høyt, dermed blir det Sigma 10-20 i stedet (ca 4000 kr). Så tenker jeg på Sigma 70-300 (2150) som et første tele- og makroobjektiv. Altså (s)kit-objektivet pluss to fra lavere middelklasse - men med anstendige testresultater - som til sammen dekker et meget stort brennviddeområde. . Tanken er å fylle inn med bedre objektiver etter hvert, som 18-70, kanskje noen med fast brennvidde, kanskje et brukt VR 70-200 (hvis noen vil skille seg ad med det) osv.

Startpakka vil koste under 13 000, og jeg synes jeg får veldig mye brukelig utstyr for penga på denne måten. Noen synspunkter/erfaringer/råd/kommentarer?

Kva med HP PSC2355? Skal ikkje skrive ut mykje (kontor med kopi + fargelaser), so blekkprisen er ikkje avgjerande, men scanningsfunksjonen og fargekopiering er viktig. Dessutan greit med Linux-drivarar. (Har hatt store problem med Canon der tidlegare).

Nokre synspunkt?

3500/3700 - Hopp over 3500 da den kun har mulighet for eksternt nettverkskort (via USB kabel)

Kva då med 3550N? Den har nettverk, og spesifikasjonane ser elles bra ut. Kor lenge kan ein rekne med transfer-kitet vil vare på denne?

25XX/28XX: Er det slik å forstå at desse er bra når ein i hovudsak skal skrive ut/kopiere i s/h, med mindre fargejobbar innimellom. Men at både fart og kostnader blir for dårleg ved større fargevolum?

Det burde dere kanskje ha tenkt på når dere utviklet applikasjonen

Ikkje vi som har utvikla, kor har du det frå?

Vi er berre pilot-kunde. Eg har ikkje snakka med utviklarane i firmaet sjølv, men eg vil tru tilgangen på utviklingsverkty har hatt mykje å seie for løysinga dei har valt. Og når dei nyttar PHP og opnar for Apache, så blir det litt søkt å snakke om eit "Windows-system" generelt: I mange tilfelle vil det vere lett å flytte eit slikt system til andre plattformar.

Hva er grunnen til å du/dere vil kjøre applikasjonen i Linux? Hvis det fungerer fint i Windows så er det jo egentlig ingen grunn til å bytte OS.

Ikkje det? Eg veit om ganske mange grunnar, og det trengst vel ikkje å liste dei opp. Vil berre peike på prinsippet om plattformuavhengigheit, som det har vore utruleg lønsamt for oss å satse på. Sjølv om vi vel å køyre applikasjonen på ein Windows-server no, er det viktig for oss å ha andre vegar opne, om det er mogleg. Mono gjer jo .NET-komponentar langt på veg plattformuavhengige, og ut frå mine røynsler med Wine, skulle det vere ei kurant sak å køyre komponentar.

Kvifor ikkje til kritiske oppgåver? Eg brukte Wine ein god del før, til ymse ting der vi mangla Linux-program, stort sett utan problem i det heile. Eg skjønar det som prinsipp når det gjeld brukargrensesnittet, men for server-funksjonar?

På jobben vurderer vi eit prosess-styringsverktøy som er bygd med IIS og PHP. Iflg uviklar er det ikkje noko problem å bruke Apache i staden for IIS, men systemet brukar nokre Windows-komponentar. Desse er på system-nivå, heile grensenittet er web-basert.

Korleis er status for Wine no, er det (generelt) grunn til å tru at slik komponentar køyrer under Wine, eller at vi kan få Wine-folka til å tilpasse?

No har vel ikkje raakken fått noko oppskrift så langt?

1. Om /home er på eigen partisjon no, er det berre å ta denne med vidare, uformatert.

2. Om det finst diskplass til å lage eigen /home-partisjon, så gjer dette. Lag filsystem, monter det t.d. som /newhome og kopier alt over:

(cd /home && tar cf - .)|(cd /newhome && tar xBf -)  

3. Om det ikkje er slik, skal ein ta backup av /home-katalogen. Gå til ein katalog med plass for eit komprimert bilete av /home, og køyr

tar czf home_backup.tgz /home 2>home_backup.err  

Sjekk i .err-fila om noko har gått gale. Brenn .tgz-fila til CD/DVD. (Ein av grunnane til at eg ikkje vil bruke /home til "sentrallager" av alskens nedlasta filer, er at eg vil ha lett og sikker backup av denne katalogen til CD/DVD. Det sikraste er å tar're ukomprimert, då treng ikkje einskilde datafeil vere øydeleggjande.

Det sikraste for å få ting rett overført/sett opp på nytt, er å partisjonere disken med eigen /home-partisjon før nyinstallasjon, lage filsystem og kopiere inn filene frå backupen (med tar xzf).

Så kan ein slette konfigurasjonsfiler der ein rekner med trøbbel før ein installerer ny distro. Om ein ikkje får til dette, trur eg det er best å lage /home under installasjonen, pakke opp den gamle til ein underkatalog, og så kopiere selektivt frå den. I (k)ubuntu er det vel ikkje så mange applikasjonar som leggast inn under første installasjonen, difor kan ein vel der prøve med å kopiere alt.

Eg har /usr/local på eigen partisjon av same grunnar, der er t.d Sun's Java, eigne systemscript mv. Og så brukar eg ein /store-partisjon til nedlasting, biletlagring mv. Eg plar ikkje slette førre OS-versjon før eg er viss på at den nye er heilt bra, difor har eg partisjonar til 2-3 OS-versjonar (+evt Windoze) på disken.

Du bør også kunne få tak i overganger mellom tastaturkontaktene, hvis det ikke er USB du har. Jeg har brukt overganger begge veier.

Eg er mangeårig Mandrake-brukar, og vil heller ikkje tilrå Mandrake i din situasjon. Mandrake prøver å gjere ALT for deg, og endar fort opp med velmeint tull i ukjende situasjonar. Har du ein "grei" konfigurasjon, kan det derimot funke glimrande.

Hvis du vil bruke opplegget på fleire maskiner, er det tryggast å ha ein "rotpartisjon" (der dei grunnleggjande komponentane ligg) for kvar maskin, og evt ha fellespartisjonar for alt som kan delast. Det er for det meste konfigurasjonsfilene som må vere tilpassa maskina.

Om det finst ein live-CD for distribusjonen, er det ofte lurt å prøve den først.

Veldig fint om du kan fortelje oss korleis dette går, sikkert mange som er interessert!

2) Det er ekstra jobb (=kostnader) å tilby en annen løsning; å i prinsippet doble antall PC-varianter de har i systemet sitt (hvis de skal tilby 1 versjon med og 1 uten Windows for alle sine varianter) er de nok lite interesserte i.

Dell set opp laptopane ein for ein, og ein kan velje to variantar (XP Home/XP Pro). Så det er ikkje snakk om noko dobling av talet på variantar å levere utan OS, og variantar er ikkje noko stort problem når ein ikkje produserar for lager. Innlegging av OS er ein ekstrajobb, og Dell sel andre maskintypar utan Windows. Einaste praktiske argumentet eg kan tenkje meg, er at ein brukar installert OS for å køyre slutt-testar på maskina.

Dells praksis stinkar, og alle som kjøper andre laptop-merke bør sende Dell ei melding om at dei ikkje valde Dell på grunn av OS-praksisen. (Sant eller ikkje! ) Då smaker Microsoft-dealen deira ikkje fullt så søtt etter kvart.

Hvis du har gode nedlastingsforhold er en Live-CD, f.eks Ubuntu eller Knoppix, den raskeste veien til å prøve Linux. Det kan gå treigt fordi programmer skal leses fra CD'en, men du får et fullt system opp uten installasjon. Du vil føle deg tryggere under en fast installasjon hvis du har lekt deg litt på denne måten først.

Du bør prøve opplegget til olear! Helst med "multiple desktops": ALT-F2 tar deg til desktop 2 osb. mc (Midnight Commander) er fint å køyre i terminalar under X og.

Om du har installert X og X-program utan å fyre det opp, kan du køyre desse programma med X-display på andre maskinar. I dag køyrde eg t.d gnumeric gjennom ssh på ein server langt vekke som sjølv er i tekstmodus. Slik kan du nytte grafiske verkty på ei tekstbasert maskin, utan å få ho til å knele.

Du kan velje minimale installasjonar utan grafikk også av nyare distroversjonar, og eg ville prøvd dette først, var eg deg. Sjekka Mandrake 10.1 berre som eit døme, der er minimumsinstallasjonen utan noko X på ca 250 MB. Så finst det diverse tekstbaserte spesialdistroar. Dei blir truleg litt verre å finne ut av om du står fast på noko.

Vil du drive med retrocomputing, lar det seg nok gjere å grave fram gamle distroar. Hugsar eg køyrde X m/xterm og Emacs på ein 16 MHz 386SX (16-bits buss) med 5 MB RAM... Akkurat det vil eg ikkje tilrå, men olear køyrer altså Slackware Current på 50 MHz 486/12 MB RAM. Kan køyre mange slags tenester rimeleg effektivt på ein slik PC. Elles treng ikke X-installasjon eller ikkje vere noko stort poeng. Du kan installere X, om diskplassen er stor nok, men berre fyre det opp ved spesielle høve.

Eg trur vi bør sjå i augo at med gjeldande lovverk, gjer ikkje Dell eller Microsoft noko _påviseleg_ ulovleg. Dell er ikkje monopolist eller i dominerande posisjon i marknaden, difor kan §11.3 i konkurranselova ikkje brukast. Og om Dell blir dominerandre, kan dei argumentere med at det ikkje finst likeverdige tilbod til M$ sitt OS.

Eg trur det er betre å spørre Konkurransetilsynet og lovgjevarane om dei synest slike døme er bra for konkurransen, etter lova si åsikt, og om det bør gjerast noko med dei. Korleis skal ei effektiv skjerping av lova sjå ut?

At ein skal få slippe å kjøpe nytt OS når ein har eitt brukeleg "ledig" frå ei utrangert maskin, er vel ein rimeleg forbrukarrett. Som det bør vere reglar for å ta vare på. Korleis bør slike reglar lyde?

Har EFN (Elektronisk Forpost Norge), hovudsida er her, nokre forslag i desse sakene? Om berre gode forslag kjem, skal det nok bli ei råd med å fremje dei politisk.