Lakrisen

Baranladion skrev (6 minutter siden):

Du trenger ikke være professor for å forstå hvorfor sykelig overvekt har en direkte påvirkning på helsen. Helsen henger også sterkt i sammen med muligeten til å jobbe, hvilket igjen kan føre til at man blir en byrde økonomisk for samfunnet. 

Jeg er helt enig i at mange har dårlige holdninger ovenfor overvektige, jeg tror ikke det hjelper en drit å mobbe de, men jeg er rimelig sikker på at det vil være stor gevinst i å hjelpe de til å komme ut av det, derfor vil jeg påstå at man gjerne må bry seg om en av sine nærmeste er sykelig overvektige. 

Når det gjelder kjærlighetslivet, så handler det veldig ofte om fysisk attraksjon i starten, sånn er det bare, men husk nå at alle har forskjellige preferanser, så om du er 1.47 høy og veier 215kg, så er det noen som liker det også. 

Absolutt ikke. Poenget mitt er at mange uttaler seg selv om de ikke har kunnskap eller kompetanse om emnet. F.eks trådstarter ønsker å snakke med sin overvektige venninne om problemet hennes, men trådstarter selv skjønner ikke hvordan noen kan bli så stor. Går utifra at det er det hun mener når hun skriver "hvorfor de gjør slik?". Ergo er det bra at hun kommer hit for å spørre om råd, slik at hun vet hvordan hun kan møte venninnen angående dette temaet. Det er en grunn til at fedme faktisk er et problem, et stort problem også. Jeg tror ting hadde vært enklere om vi visste hvordan vi møter overvektige i samfunnet, hvordan vi snakker om kropp, helse og vekt, og hva som er formålet med livsstil, vektnedgang og det å holde seg normalvektig. Personlig tåler jeg at folk snakker fra levra, men jeg vet at ikke alle gjør det.

Jeg husker når jeg var barn, alle som var overvektige ble mobba. Så klart burde ikke barn være overvektige(!), her har foreldre en jobb å gjøre, men andre barn burde heller ikke mobbe barna som er overvektige. Holdningene starter allerede tidlig på barneskolen, og det er skremmende. 

Baranladion skrev (6 minutter siden):

Finnes det noen fordeler med å være sykelig overvektig? Jeg synes det er godt å lese at du er i jobb, bra! Men jeg vil også tro at mange sykelige overvektige mennesker sliter med jobb, sykdom, energinivå, nedsettende kommentarer osv osv osv. 

Dette er selvfølgelig veldig trist, men det er også slik verden er. Å prøve å oppfordre noen til å ta grep for å bli kvitt sykelig overvekt syntes jeg ikke det er noe som helst feil med, så lenge det gjøres på en omsorgsfull måte; altså, ikke med stygge utsagn og stigmatisering. 

Sykelig overvekt er også en form for pandemi, jeg mener det bør bekjempes, men selvfølgelig skal man ikke være nedsettende ovenfor overvektige mennesker. 

 

Greia er at de færreste har kompetanse til å uttale seg på dette feltet. Når det kommer til fedme blir plutselig "alle" leger og professorer, og har full peiling på både konsekvenser for helsen til mennesket det gjelder og samfunnet. Mange har dårlige holdninger til overvektige i samfunnet og det skinner gjennom. Og dessverre har også en del et overfladisk fokus, det vil si, problemet er ikke at vedkommende kan få en sykdom, problemet er at vedkommende ser stygg ut. Et eksempel er jo i trådstarter sitt innlegg, som ikke skjønner hvordan denne kvinnen kan være overvektig OG få oppmerksomhet fra menn. 

Hei trådstarter. Nå kommer jeg med et veldig langt innlegg til deg, men jeg håper du leser alt.

Jeg er selv en kvinne i midten av 20-årene som er sykelig overvektig. Jeg er 170 cm høy og veier 105 kg. Lenken er ikke til bilder av min kropp, men til noen kvinner som er ca. like høy og veier ca. like mye. Jeg er noen titalls kilo lettere enn venninnen din, min kropp ligner ikke på noen av de du har avbildet der, men jeg er også i risikogruppen for mange alvorlige sykdommer. Mitt mareritt er diabetes, og det er absolutt en mulighet at jeg kan få det ettersom jeg spiser mye sukker. Er så klart redd for hjerteinfarkt i ung alder og diverse hjerte- og karsykdommer. Det er mye annet som kan skje kroppen, når man er sykelig overvektig i over lengre tid. Jeg legger ved denne linken med god info. Jeg er smertelig klar over hva jeg utsetter min kropp for, og jeg føler på det hver eneste dag. Jeg er selvbevisst, og forstår at jeg over lengre tid vil ødelegge kroppen og helsen min, om jeg ikke tar tak. Jeg er av den typen som tror at størrelsen på kroppen definerer min verdighet, jeg har et ødelagt selvbilde. Det gleder meg å høre at venninnen din kan smile og være glad, til og med gå ut på byen, selv om hun er stor. Det stigmatisert og vanskelig å leve som vanlig når man er ganske stor, nettopp fordi der finnes så mange fordomsfulle mennesker som mener mye om andres liv, uten å vite særlig mye om dem. 

Der er en ting du må forstå. Jeg ser at du i slutten av innlegget ditt lurer på hvorfor menn oppmuntrer noen på denne størrelsen. Det er trist å lese at du mener at overvektige kvinner ikke skal få oppmerksomhet fra menn. Jeg ser også at du sliter med å forstå hvordan en kvinne på denne størrelsen faktisk kan bli likt av menn. For noen menn betyr faktisk ikke kropp noe særlig, og det finnes faktisk menn som tenner på, og liker, overvektige kvinner. De er muligens i mindretall, men de eksisterer. Det er noen for alle der ute. En kvinne kan være vakker selv om hun har ekstra kilo på kroppen. Vi deler ikke samme holdning eller samme meninger, sannsynligvis, og det er noe vi begge må akseptere. Mennene som legger an på din venninne oppmuntrer sannsynligvis ikke henne til å holde vekta. De gir henne oppmerksomhet fordi de enten vil bli bedre kjent med henne eller ha sex med henne. Kanskje hun har en fantastisk utstråling og er et flott vesen å være med? 

Du omtaler sykelig overvektige mennesker som "slike personer". Jeg er er en helt vanlig person, akkurat som deg, selv om jeg er ganske overvektig og jeg går utifra at du selv er slank og ikke sliter med overvekt. Hvorfor venninnen din er overvektig, aner jeg ingenting om. Jeg personlig er overvektig fordi jeg har et dårlig forhold til mat. I min verden er ikke mat bare energi jeg inntar for at kroppen skal fungere. Jeg har slitt med overspising i ganske mange år. Nå har jeg det siste året fått bukt med overspisingen, men jeg sliter med å få gode spisevaner. I stedet for å lage meg middag fra bunnen spiser jeg en pose potetgull og sjokolade. I stedet for å spise en god frokost drikker jeg energidrikke og spiser godteri. Kanskje jeg tar meg en is. Med andre ord får jeg i meg lite næring, mye sukker og altfor mye fett. 

Noen overvektige er bare late og gidder ikke bry seg. Noen sliter med traumer fra barndommen. Noen har utviklet et negativt spisemønster. Noen har en spiseforstyrrelse. Jeg vil påstå at de aller fleste ønsker å gå ned i vekt, og de prøver, men gir opp altfor fort. Det er en grunn til at slankepiller selger. De selger ikke fordi de fungerer, for det gjør de ikke, men fordi folk vil ned i vekt men de vil ha den letteste løsningen. 

Basert på hvordan du ordlegger deg i innlegget ditt, trådstarter, så ville jeg latt være å gi råd til venninnen din. Jeg tenker du først bør skaffe deg grunnleggende kunnskap om menneskets psyke og overvekt, samt jekke ned noen av de dårlige holdningene dine før du konfronterer din venninne. Du må forstå at selv om man er sykelig overvektig så kan man være lykkelig, man kan smile, man kan sjekke opp menn, man kan få seg et ligg. Det er faktisk ikke slik at man som sykelig overvektig er mindre verdt og burde gjemme seg på soverommet hjemme, og gå ned i vekt, før man utfolder seg som menneske. At du ikke forstår at det kan være mulig, er problematisk og det vil påvirke din samtale med venninnen din. Hun vil fange det opp ganske fort, og bli fornærmet og lei seg over at venninnen hennes nedgraderer henne som menneske pga kroppen hennes. 

Jeg sier ikke at man skal pakke ting inn i sølvpapir, men man skal heller ikke være beinhard. Det kan føre til at venninnen din føler seg skamfull og mindre verdt, og det å snakke med andre om vekt kan være sårbart og vondt. De aller, aller fleste overvektige VET at de er overvektige, og de vet at de burde gjøre noe med det. Og for alt du vet, så prøver hun så godt hun kan. Men det kan også hende hun fortrenger vonde følelser og tanker om seg selv, og sliter med å legge om livsstilen nettopp pga det. Hun føler seg ikke bra nok. Når et menneske hater seg selv, vil mennesket slite med å gjøre ting som er bra for en. Jeg er et prakteksempel på det. Jeg vet hvordan jeg går ned i vekt, jeg har klart det før, men det er vanskelig å ivareta seg selv når man føler seg mindre verdt som menneske. Kanskje dette er følelser din venninne også føler på, selv om hun har en glad maske på seg når hun er med deg og de andre vennene sine, og mennene som legger an på henne på byen. 

I dag er vi veldig opplyst om hva sykelig overvekt gjør med kroppen. Jeg tror ikke du trenger fortelle henne konsekvensene av fedme, for igjen, jeg tror hun er smertelig klar over det selv. Kanskje hun ikke skjønner alvoret. Der finnes fortsatt folk som røyker. Folk som setter sitt første skudd heroin. Folk som kjører motorsykkel uten hjelm. Mange mennesker utsetter seg selv for fare både bevisst og ubevisst. Jeg jobber innen helse og møter ofte mennesker med kols, som fortsatt røyker en 20-pakning om dagen. Akkurat som jeg møter mennesker som lider av sykelig overvekt, som fortsatt spiser for mye. Forskjellen er at kols er ikke reversibelt, men det er sykelig overvekt. En slik kropp, som du skriver, kan gi vedkommende en rekke sykdommer. Men husk at man kan få sykdommer uansett hvordan man ser ut. Uansett hvem man er, så kan man bli rammet av kreft. Kreft diskriminerer ikke. Hjertet ditt kan stanse selv om du ikke er overvektig. Greia med sykelig overvekt er derimot at du har større risiko, større sjanse, for at ulike sykdommer kan ramme nettopp deg. Og det er konsekvenser du selv må lide deg gjennom. Oss skattebetalere må kanskje betale deler av din behandling. Men jeg kan finne mange verre ting skattepengene mine betaler for. Så det bryr jeg meg ikke særlig om. 

Du kan ytre til din venninne at du er bekymret. Men det er hennes valg om hun ønsker gjøre noe med det eller ikke. Du har ingen kontroll eller makt over henne, og der er ingenting du kan gjøre for å forandre henne. Det måtte hun ønske selv. Er du modig, kan du si hva du mener, tenker og føler, og håpe på at dialogen blir god og at dere begge lærer noe av hverandre. Jeg vil også minne deg på at hun er et fullverdig menneske akkurat som deg selv, og hun kan leve livet slik hun ønsker, selv om hun er overvektig. Hun kan ha det moro, hun kan smile og le, hun kan ha sex, hun kan være med andre mennesker. Om du velger å snakke med henne om hennes overvekt må du huske at dette er et sårbart tema. Om du føler at det er lett å prate om, så bør du ikke si noe i det hele tatt. Det ER et sårbart tema, det er tabu, det er vondt, og det kan føles skamfullt og jævlig. Jeg ville ikke tatt på meg denne rollen med mindre jeg var hundre prosent sikker på at jeg visste hva jeg snakka om. 

Håper du lærte noe av innlegget mitt. 

Mr_Spock skrev (På 22.8.2020 den 0.16):

Der goldene handschuh (2019)

Vel, ikke så lett å beskrive denne filmen, litt av en opplevelse. En reise inn i en verden man ikke trodde fantes. Ganske fantastisk 70 talls tysk setting, med alt på plass, musikken osv. Seasons in the Sun på tysk som avslutningsmelodi imponerer.

Bygget på en sann historie.

 

Denne filmen er høyst undervurdert. Vanvittig bra skuespill hos alle parter og man kunne virkelig kjenne på hvor skitten og jævlig tilværelsen var i Hamburg på denne tiden. Så den på Ramaskrik festivalen i fjor og det var festivalens høydepunkt for meg.  Folk i salen hadde også blandede følelser, noen lo ofte mens andre ble mer og mer dystre, meg selv inkludert. Jeg tror ikke jeg flira en eneste gang. Filmen er på mange måter dyster med et touch av humoristiske element, som jeg personlig ikke klarte bite på. Jeg tenkte på filmen i mange dager etterpå, absolutt en av de beste filmene jeg har sett. 

Siste filmen jeg så var Unhinged. Russel Crowe skuffer aldri, underholdende film. Han kler å spille sinna og farlig mann. 

Snylter skrev (4 timer siden):

Det beste vil trolig være å sette en konkret dato slik at personer født etter denne datoen rett og slett aldri får kjøpt slike ting lovlig.

Var det ikke et politisk parti som foreslo dette? Det hadde faktisk ikke vært så dumt.  

C_Buk skrev (Akkurat nå):

Jeg uttalte meg nok litt kort og raskt, og er helt enig i at det kan finnes mer nyanser enn å bry seg eller ikke bry seg, eller å repsektere eller ikke respektere seg selv. Men på et generelt nivå mener jeg det ofte kan spores tilbake igjen til det. For eksempel om man har depresjon så har man i så måte en "legitim" grunn til å ikke bry seg eller respektere seg selv. Men det bunner fortsatt i en mangel på respekt og omtanke for seg selv. Jeg kan være enig med deg i at det kan handle om en mangel på evne til å yte omsorg mot seg selv. 

Når det gjelder din historie så kan jeg ikke si noe annet enn at jeg synes det er trist at du har det sånn, og jeg håper du klarer å jobbe deg mot et sted hvor du har det bedre med selv. 

Når det gjelder mangel på kunnskap som forklaringsmodell for fedme så kan jeg godt nyansere standpunktet mitt litt. Det kan være at folk faktisk ikke har peiling på hvorfor de blir fete. Men jeg tror likevel de aller aller fleste har en idé om hvilken mat som fører til fedme. Men jeg kan nyansere meg litt. Det er nok flere som ikke besitter kunnskap om kaloriinnhold i mat, og hvordan mat, trening og fysisk aktivitet påvirker vekten. Men jeg velger likevel å ha troa på at de aller fleste er smarte nok til å kunne søke litt informasjon og finne ut av det. Så jeg mener det er et interessespørsmål. Og interessen kommer fra et ønske om å passe på sin egen kropp og helse.

Jeg har selv vært overvektig. Har blitt kvitt overvekten for flere år siden, og er idag det de fleste ville kalt godt trent og fit. Viljestyrke er jo et nøkkelord når vi skal diskutere vanskeligheten av å gå ned i vekt. Burde vi kunne forvente at folk utviser nok viljestyrke til å passe på seg selv, eller skal vi godta at vi som samfunn aksepterer at folk bare gir opp? Jeg tenker at hvis ikke jeg skal ta vare på meg selv, så kan jeg ikke forvente at andre skal gjøre det. Vil jeg gjøre noe, ha noe eller oppnå noe så må jeg ta tak i det selv. Jeg ønsket ikke å gå inn mot slutten av 20-årene og inn i 30-årene med dårlig helse og en lite funksjonell kropp. Da anskaffer jeg informasjon om kosthold, trening og kroppen, og fikset problemet. Jeg tror ikke det blir bedre av å klage over hvor vanskelig noe er. Men jeg forstår at ikke alle er like pragmatiske på slikt. Så jeg kan godt til dels være enig i at varig vektnedgang kan være vanskelig.

Jeg deler ikke de karakteristikkene du nevner i siste avsnitt. Jeg er også klar over at du ikke antydet at jeg var det. Jeg mener derimot at overvektige til dels er late og at overvektige er litt tiltaksløse i forhold til å ta vare på seg selv og egen kropp. Men det mener jeg ikke kun om folk som er overvektige. Ville tenkt det samme om noen som røyker, har et veldig usunt kosthold, ikke beveger seg nok eller trener, for får lite søvn fordi de gamer hele natta (jeg gamer selv, så dømmer ikke gaming generelt) osv. Jeg mener man skylder seg selv, familie, kjæreste, barn, venner og alle man er glad i og ikke minst alle som er glad deg å passe på egen helse. Jeg ønsker ikke å være i så dårlig fysisk form at jeg ikke kan gå tur med kjæresten min når vi pensjonerer oss, jeg ønsker ikke å være en forelder som ikke kan leke aktivt med barna, jeg ønsker ikke å etterlate en kone som enke for tidlige. Dersom alt jeg trenger å gjøre for å kraftig redusere sjansen for at dette skal skje er å spise sunt, være i aktivitet og trene regelmessig, så synes jeg det virker åpenbart hva man bør gjøre.  

Takk, jeg er på bedringens vei.  

Angående dette med interesse for å ivareta egen kropp og god helse, så er jeg enig. Vi har jo det store internettet i dag og kan søke oss frem til informasjon. Problemet er at der finnes mye tull angående vektnedgang, f.eks at det å drikke sitronvann til frokost vil øke forbrenningen, sterk mat vil øke forbrenningen, det å begynne å røyke/snuse vil øke forbrenningen osv. Det er snakk om maks et par hundre kalorier, og det maks. Ergo vil det ha så lite å si at man på sikt ikke vil oppleve vektnedgang som følge av kun å etablere en slik vane. Folk kjøper fettforbrennende piller og drikker Nokas milkshake og tror at det er nøkkelen. Det enkle er ofte det beste, tenker nok mange. Svaret er nei. 

Viljestyrke og disiplin er nøkkelen, ja. Motivasjon kommer og går. Mange gir nok opp for lett, sliter med å pushe seg selv. Ikke alle er handlekraftige og klarer å sette ord ut i virkeligheten. Noen sitter på bra teori men klarer ikke utøve det i praksis. Noen sitter på rumpa og klager og trykker i seg trøstemat mens de føler at alt er håpløs og at de aldri klarer å gå ned i vekt. De tør ikke søke hjelp pga skam, føler seg ubrukelige. Dårlig selvtillit kan virkelig sette en stopper for alt her i verdenen. 

Vi er nok ganske enige. Å ta vare på egen kropp og helse er viktig og bør for mange være viktig, men dessverre er det mange som ikke prioriterer det. Og det er fryktelig synd. 

sedsberg skrev (Akkurat nå):

Psykologer er for psykologiske lidelser. Det vil ikke hjelpe noenting hvis man bare er uattraktiv. Kanskje bortsett fra å vise at man driter penger. ?

Om man selv føler at man ikke er attraktiv for alle og enhver kan det lønne seg å gå til psykolog. Attraktivitet er relativt, det er ikke slik at èn spesifikk ting er attraktivt for alle, og dette vet de aller fleste. Noen har også vrangforestillinger og en veldig merkelig oppfatning av hvordan samfunnet og verden fungerer. Ergo kan det være et psykologisk problem at du føler deg mindre verdt enn andre. Litt loco å tenke at det å drite penger øker ens attraktivitet. Superkjekke, frekke finanstyper i dress med kokain i innerlomma, Rolex på venstrehånda og flere millioner (milliarder???) i egenkapital er ikke min greie iallefall, men nå representerer ikke jeg hele Norges kvinnebefolkning heller...

sedsberg skrev (1 minutt siden):

Er man ikke attraktiv så er det trakkasering bare å prate til damer.

Med en slik holdning så vil du slite med å prate med damer, ja. Husk at alle kan gå til psykolog. 

sedsberg skrev (2 timer siden):

Etter #Meetoo er det risikosport å prøve seg på damer. Spesielt når man er lite tiltrekkende.

På hvilken måte? Du vet at du kan vise interesse for en kvinne uten å beføle henne? 

C_Buk skrev (Akkurat nå):

Det er mulig du har rett om at jeg overvurderer folk. Min teori er at de ikke bryr seg og respekterer seg selv nok til å ta vare på seg selv.

Det kan være. Jeg er overvektig fordi jeg er deprimert, og bruker mat som trøst - altså jeg spiser for mye i perioder. Jeg selvskadet i mange år før jeg begynte å trøste meg med mat. Fordelen er at jeg ikke lenger kutter meg, det negative er at jeg har gått opp 20-30 kg. Nå har vekten derimot stått stille i ca. et halvt år, og det er jo bedre enn oppgang.

Det er ikke alltid det handler om respekt for seg selv, men også at man mangler evnen til å yte omsorg ovenfor seg selv. Man trenger ikke være syk for å være overvektig, som sagt er det mange mennesker som ikke har kunnskap om ernæring overhodet. De skjønner ikke at for mye smør eller olje i maten kan føre til vektøkning, de bruker for mye av saus og majones, spiser for mange porsjoner. Noen spiser bare for mye søtt og salt. Og veldig mange aner faktisk ikke hvor mye kalorier det er i mat. Jeg loggførte mat og telte kalorier i ca. et halvt år og ble mange ganger overrasket. Det var ekstremt god lærdom som jeg har tatt med meg videre. 

Hver enkelt persons årsak til overvekt er annerledes. Om du ser på alle de overvektige i USA, de som blir så store at de ikke klarer å gå ut av sengen..... Det sier seg selv at der er et par avvik i personenes atferd og personlighet.

Å gå ned i vekt er vanskelig, om ikke så hadde alle klart å gå ned i vekt og faktisk holde vekten. Jeg har knekt koden angående hva som faktisk fungerer, så klart kaloriunderskudd, men det er vanskelig i praksis når man igjen har et dårlig forhold til seg selv, mat og alt annet her i verden. Det går bra en periode, så går det dårlig, så bra igjen osv. Og man må egentlig bare prøve og feile til ting sitter, og for mange er det en veldig lang kamp. Jeg har stor respekt for folk som har gått ned mye i vekt - og som faktisk har klart å holde vekten stabil over flere år. Det er beintøft, men jeg forventer ikke at folk som ikke har slitt med overvekt, skal forstå dette.  

Ergo syns jeg din teori er daff, men du skal få ha dine meninger i fred, det er mange som tenker at overvektige er late og ubrukelige, og at den eneste grunnen til at de er tykke, er latskap og lavere intelligens. Jeg har valgt å ikke bry meg om slike mennesker ettersom de ikke tilfører meg noe godt, og heller fokusere på de som kommer med motiverende og inspirerende ord og tanker angående det å endre livsstil, ta vare på seg selv, få et godt forhold til mat og sakte men sikkert komme seg ned i vekt og faktisk klare å bli der. 

C_Buk skrev (22 timer siden):

Men hvorfor skal man tilbys gratis kurs med ernæringsfysiolog dersom man har påført seg selv fedme? Den forstår jeg virkelig ikke. Jeg har såpass stor tillit til folk at jeg nekter å tro at folk flest ikke skjønner at man blir feit av å spise for mye av maten som gjør en feit. 

Jeg svarer kun på trådens spørsmål. Personlig mener jeg ikke at jeg skal få gratis kurs osv. Men du ville vært overrasket over hvor uvitende mange mennesker er når det kommer til mat og aktivitet. 

Jeg er feit og det er ikke mangel på aktivitet som er problemet. Gratis kurs med ernæringsfysiolog og psykolog derimot, samt oppfølging og hjelp til matvaner, kosthold osv, det hadde vært noe. Altså om man først skal begynne å dele ut gratis tilbud til en spesifikk mengde folkegruppe. 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Jojj87/doed-person-funnet-i-kum-ved-gravlund-i-oslo

Hva tror dere? 

Jeg har en Asus UX430UAR som jeg trenger ny lader til. På laderen jeg har, som er ødelagt, står det følgende:

Model: ADP-65DW C
Input: 100-240V 50-60Hz 1.5A
Output: 19V 3.42A

Har søkt og søkt men finner ikke, veldig irriterende om jeg må kjøpe meg ny bærbar pga det er umulig å oppdrive en lader.... 

Har bestilt denne ettersom den ligner og kan se ut til å være riktig, men usikker på om det er det?
https://www.adapterelaptop.com/ac-adaptere-c-103/asus-adaptere-c-103_24/original-65w-asus-zenbook-ux430uqbs51-ac-adapter-lader-p-205488.html?gclid=CjwKCAjwqdn1BRBREiwAEbZcRzeU4VlV0XBlzRRieZ3SQozxQDGB90Z5TsTz_YRexLJkolgvz-0wxBoCqOYQAvD_BwE

Det ble en samsung S20+ og jeg er strålende fornøyd  

kim_InnleggNO skrev (2 timer siden):

Windows 10? Det følger med verktøy for å klargjøre den for ny eier, da blir alt skrevet over.

Den ødelagte ville jeg brukt hammer på om jeg var bekymret..

Nja, har hørt at slettet materiell fort kan bli fiska opp igjen av folk som er datakyndige? 

Har to pc'er jeg har lyst til å kvitte meg med. Den ene sa bare takk for seg sånn helt plutselig, får ikke starta den opp og dermed ikke sletta noe fra den. Men vet jo at noen som har peiling på data fint kan skru ut harddisker osv. Min nåværende pc vil jeg også kvitte meg med. Her er det ikke snakk om å selge, men kaste. 

Hvordan er jeg sikker på at alt er fjerna fra pc'en og at ingen kan ta ut bilder og datahistorikk osv fra den? Har hørt at man kan senke datamaskinen i saltvann, og det vil ødelegge alt. Funker det? 

Jeg har et prisbudsjett på mellom 10000 og 12000. Når det kommer til størrelse så vet jeg ikke helt, nå har jeg den vanlige S10 og den er egentlig stor nok. Noe større enn det går ikke å bruke med en hånd. Skal sjekke ut anbefalingene deres, takk  

Hei, jeg har en S10 som har sett sine bedre dager og har lyst å oppgradere til S20 - men er det verdt det? Er det noen stor forskjell annet enn kamera? Har hørt mye bra om kameraet men også mye dårlig. For meg er det veldig viktig å ha et godt kamera, jeg er glad i å ta naturbilder. Men jeg tror ikke det er aktuelt med Ultra, det sitter langt inne å betale 15000 for en mobiltelefon, da må kameraet være helt vanvittig eksepsjonelt og slik jeg har skjønt det så er ikke kameraet på Ultra det? Jeg har relativt små hender og tenker at S20+ blir for stor, så det er nok S20 som er aktuelt. Men vil jeg merke noen forskjell annet enn kameraet? Min S10 sliter kraftig med batterier, holdbarheten er latterlig og det har blitt ille de siste 3 månedene. Den er også knust i nesten tusen knas så er derfor jeg trenger å oppgradere.  

Jeg er ikke så oppdatert på hvilke andre mobiler som er på markedet. iPhone er høyst uaktuelt, nå er det en god del år siden sist jeg hadde iPhone men jeg var intet annet enn misfornøyd både med kamera, batteritid, brukervennlighet+++. Nå er jo oppsettet til Apple litt enklere og mer "clean" enn Android syns jeg, men jeg foretrekker Android, liker å customize telefonen min. 

Det som er viktig for meg er godt kamera (og jeg vil helst ha et bra selfiekamera også selv om det ikke blir brukt så veldig mye, men forventer at det kameraet også er bra om det vanlige kameraet er bra). At mobilen ikke er treg er også viktig, og god batteritid er å foretrekke. Ellers er jeg egentlig åpen for andre forslag enn Samsung. Jeg har hatt både S9 og S10 og vært fornøyd med disse. Før det hadde jeg en Sony jeg ikke husker navnet på og sist jeg hadde iPhone var når iPhone 6 var på markedet. 

vidor skrev (45 minutter siden):

Abyss f.eks har hodetelefoner som er magiske i ordets rette forstand, men 2500 kr blir litt lite for dem. Sony MDR-1A er rimelig ok for highres. Kan ha "litt" for mye bass (les MYE), men det kan du regulere ved gradvis tetting av bassporten. Torky fungerte greit for min del. Monterte opp kabelen med strips da den hadde mye handlingnoise p.g.a plasseringen og skulderbevegelser.

Takk for anbefalinger, glemte dog å legge til at de må være trådløse.... 

Hei! Jeg er på jakt etter et headset med magisk lyd, eksepsjonell bass og generelt en god lydopplevelse til under 2500 kr. Vil ha hodetelefoner som er store, som dekker ørene godt og stenger ute støy. At de sitter behagelig på hodet er viktig ettersom de vil bli brukt en del til å høre på musikk, se film på nettbrett/pc osv. 

Kvinneguiden er ganske spesielt. Der er ekstremt mye spekulering, da mest rettet for offentlige og mindre offentlige personer og der er mye kvinnehat OG mannehat. Spesielt kvinnehat, merkelig nok, enten er det kvinner selv som tuller rundt eller så er det bitre menn, som anonymt, slenger ut svada om kvinner. Og omvendt. Det store standardsvaret til KG-brukere er "DUMP HAN!" når noen har problemer med typen, men er det typen som har problemer med ei kvinne, nei da må han skjerpe seg og gjøre ditt og datt og ikke dumpe. Selvfølgelig finnes der alltid unntak, men majoriteten er slik. 

Likevel er der en god del intelligente mennesker som kommer med gode svar og debatterer bra uten å være usaklige. Dette er grunnen til at jeg henger der litt, men er generelt ikke så veldig aktiv. Diskusjon.no er knallbra i forhold, men dette er ikke et like stort forum når det kommer til forhold, kropp og helse, velvære og lignende som jeg generelt er interessert i, så da er jeg selvfølgelig mer aktiv på KG enn her. Ser på dette forumet som et mer mannsdominert forum mens KG er mer for kvinner, men begge er jo for alle da, så klart. 

Man bør ha i bakhodet at på KG er det en god del mennesker som liker å trolle og spre kvalme på moro, og ta noen ting med en klype salt. Og der er forøvrig sykt mye hets, men da mest av offentlige personer, jeg leser sjeldent stygge ting om andre brukere men jeg henger ikke på den snikk-snakk deling der det er sosialisering mellom brukere, så kan hende det er derfor jeg ikke har lagt merke til det. 

 

 

 

De med tydelige muskler holder til i fantasien og pornoverdenen, de beskyttende, maskuline og kraftige karene er i virkeligheten.

Neida, jeg finnes i virkeligheten  

 

Haha, jeg vet de (du) finnes i virkeligheten altså, men tenker da på hva den generelle preferansen i virkeligheten er!  Jeg omformulerte meg kanskje litt uheldig, beklager!

Jeg tenker at i et forhold bør man høre ofte at man er glad i og elsket, at man er verdsatt og har en stor verdi for mannen man deler livet sitt med. Det er et selvfølge at man skal føle seg elsket i et forhold og at man skal bli satt pris på, og det må selvfølgelig være gjensidig. 

Altså, slik jeg leser det, så elsker han deg, men barnet setter en brems på det. Noe jeg vil påstå kan være naturlig. Jeg går utifra at han ikke har erfaring med forhold hvor dama har barn fra før, for da hadde han mest sannsynlig ikke gått inni et forhold igjen hvor barn var involvert. Selv har jeg vært sammen med en som hadde barn, det gikk bare ikke. Jeg var ikke klar for å være en stemor, vi hadde ikke like mye tid til hverandre som et vanlig kjærestebarn uten barn hadde. Det handlet ikke bare om meg og han, det var jo en unge der også. Det høres vanvittig egoistisk ut, men du må prøve å sette deg litt i hans situasjon som ikke har barn og som er uvitende til den omsorgsfølelsen og hvordan det er å være en forelder. Jeg kommer aldri til å gå inn i et forhold med en mann som har barn igjen, fordi jeg vet det ikke vil gå for min egen del. Det er for tidlig, jeg er ikke klar for å bli med på oppdragelsen av en unge, det blir automatisk så mye mer seriøst. Igjen, det er snakk om et barn. Kanskje han har innsett hvor seriøst det faktisk er og har problemer med å takle det? Nå synser jeg mye altså. 

Det er mulig han kan bli nesten like glad i barnet ditt som du er, men jeg syns ikke du kan forvente det, for det er ikke hans barn, ferdig med den saken. Det er ikke hans kjøtt og blod. Han prøver nok å tenke at det er ditt barn, han elsker deg og da må han elske barnet, men så er jo ikke barnet deg, heller. Det at han vil ha noen uker ferie med kun deg er jo fordi han vil være med deg, kun deg, alene, at dere skal ha alenetid og kun fokusere på hverandre, at han skal få den fulle oppmerksomheten fra deg. Han har jo også innrømt at det var tøffere enn han trodde. Bingo. Han vil være sammen med deg, men at der er et barn i bildet er for han et lite hinder. 

Så tror at grunnen til at han ikke setter like mye pris på deg som du vil, er ikke at han ikke vil eller gidder, men fordi han rett og slett ikke vet hvor han står eller at han mistrives litt. Virker som om problemet er at han elsker deg men at forholdet ikke vil fungere når du har barn fra før og at han da ikke vet hva han skal gjøre. Han er sikkert like rådvill som deg, men vet ikke hvordan han skal prate om det. Kommunikasjon er nøkkelen, det høres så jævla lett ut, men det er jo ikke det. Dere må snakke om problemstillingene, finne løsninger, reflektere, forstå hverandre uten å bli sinte, lei eller fornærmet. Du sier at du tror han ikke gidder. Her er det allerede brems i kommunikasjonen. Personlig tror jeg ikke at han ikke gidder, han bare rett og slett vet ikke. Husk at han er ikke far, du er mor, det er lettere for deg å forstå han enn for han å forstå deg. For du har jo vært uten barn en gang før, han har aldri vært far. 

Når du har et barn har du et annet liv som krever din fulle oppmerksomhet på lik linje med kjæresten, og du må da fordele denne oppmerksomheten, noe som noen ganger kan være tøft, spesielt om den ene parten ikke greier å si ifra at "du, nå får jeg lite oppmerksomhet, nå føler jeg meg lite verdsatt" (les: jeg tror at i dette tilfellet er det kjæresten din). Her blir ble det mye jeg tror og jeg syns, men som sagt, jeg har vært i et forhold med barn som ikke var mitt. Det var overhodet ikke noe jeg trivdes med. Jeg lekte med ungen, prøvde å delta i oppdragelsen, jeg var jo veldig glad i barnet også men likevel gikk det ikke, dessverre. Jeg gikk inni forholdet og tenkte at dette ble nok tøft, men det kom til å fungere. Men det gjorde det da altså ikke. Jeg sier ikke at det ikke kommer til å fungere for dere, jeg bare deler min erfaring og kanskje det hjelper deg litt å se det ifra en ikke-forelder sitt synspunkt.  

Håper det løser seg for dere og at dere kommer frem til en løsning som er god for alle parter. 

 

1. Det er jo ikke rart at vi damer tror det når de aller fleste menn ser på porno, da. Jeg var i et forhold med en mann som konstant så på porno hvor kvinnene hadde ganske små bryster, det fikk ikke meg til å føle meg noe særlig bedre og gikk ganske hardt utover samlivet vårt. Det er litt vanskelig å tro det om en mann sier at "ja, når jeg ser på porno liker jeg små bryster og når jeg ser kvinners eller jeg liker er det bonus at de har små pupper og egentlig foretrekker jeg små pupper, men jeg elsker dine likevel". Handlingene motsier ordene liksom.

 

 

2. Det virker bare som om det er noe alle bryr seg om i dagens samfunn, syns jeg leser overalt at damer skal ikke ha hengepupper og at spesielt kvinner i min alder er forventet å ha stramme bryster, og jeg føler normen er å også ha små bryster.

 

1. Det er ikke nødvendigvis selvmotsigende. Jeg har aldri "jaktet" på damer med små/ medium pupper selv om jeg synes det er "best". De damene jeg har vært sammen med som har hatt store pupper har vært like bra og jeg har blitt like kåt på dem. Grunnen til at jeg liker små pupper henger ikke sammen med puppene i seg selv tror jeg, bare min kobling i hjernen om hvordan ting skal være proposjonert i forhold til hverandre. Eller kanskje jeg liker små pupper fordi jeg er halvhomo Kan også si at megapupper med silikon som ikke henger ikke er en ønskedrøm å kose med så pornostjernefantasier spiller ikke inn. Det er forresten umulig å tittifucke små pupper og tittifucking er et stort + i min bok

 

2. Grunnen til de greiene er massemediene og at modeller presenteres på en måte som ikke har hold i virkeligheten. BH'er og andre hjelpemiddler gjør at ting ikke ser ut som de gjør i virkeligheten. I forhold til min erfaring, hva jeg ser, så er det veldig uvanlig med kropper og pupper som er like som de man ser i kleskataloger og reklamer. Små pupper henger også så jeg har vel vært borti èn dame som hadde "perfekte" pupper, da var jeg 15 år og det er ikke representativt med virkeligheten heller. Skal jeg være sammen med 15 åringer hele livet for å ha damer med "perfekte" pupper? Nei, da foretrekker jeg en moden og grei dame med litt store pupper som henger.

 

Ble mye usammenhengende rabbling brått. Jeg håper og tror at du hvertfall klarer å godta deg selv nok til at det ikke blir et hinder. Folk som jager den perfekte kroppen/ utseendet blir aldri fornøyd

 

1. Hmm, makes sense, er vell samme greia som at jeg aldri (og da mener jeg aldri) jakter muskuløse menn med lav fettprosent og tydelig vaskebrett når jeg i virkeligheten foretrekker sterke, men kraftige menn og med "kosemage". De med tydelige muskler holder til i fantasien og pornoverdenen, de beskyttende, maskuline og kraftige karene er i virkeligheten. Så ja, point taken. Gikk opp et lite lys for meg nå gitt. 

2. Usammenhengende eller ikke, jeg forstår hva du vil frem til. Takk for utfyllende og gode svar. Jeg syns fortsatt puppene mine er stygge men forstår pittelitt at menn faktisk kan syns at mine ser ok ut og at en mann som har sex med meg nødvendigvis ikke drømmer om andre sine pupper. Jobber febrilsk med å bli glad i meg selv og mange av innleggene her kan hjelpe litt på. 

Eneste jeg kan klage på den fronten er at jeg er ikke så fan av piercings at det gjør noe, men ellers kan jeg si at de er et par prakt eksemplarer jeg skulle gjerne hatt en motorbåt runde med for å sette det litt på spissen. 

Haha, takk!