Andysowhatgg

 

Nå er vel akkurat dette heller regelen enn unntaket. De fleste religøse blir født inn i religionen sin og plukker de "skrifter" som passer å tro på fra de tilgjengelige i denne religionen.

 

Andy nevnte selv at han tidligere var ateist, og han ble religiøs i voksen alder så jeg mener at det blir feil å sammenligne han med folk som er religiøse fra de var barn. Også var jo hovedpåstanden hans i tråden at han kan forklare hvorfor han er kristen, jeg velger å tro at han dermed hadde mer tanker rundt dette valget enn "jeg er kristen fordi jeg har valgt å være det".

 

For øvrig blir langt flere Kristene fortalt hva som passer inn enn det er som selv plukker ut hva de velger å tro på.

 

Ja, jo... du kan si det slik at jeg har valgt det. Men følelsen jeg knytter til selve ideen må jeg si er veldig sterk.

Jeg prøvde å forklare tidligere hva jeg følte når jeg sa feks. "Jeg er jøde." Istedenfor "jeg er kristen." I hode mitt føles det totalt feil å si noe annet enn at jeg er kristen. Det har blitt en kraftig assosiasjon i hode mitt, jeg vil ikke si at det er noe religiøst eller noen form for åpenbaring selv om jeg skjønner tanken om å kunne kalle det for det.

I religiøst perspektiv har jeg absolutt hatt en åpenbaring.

Men i psykologisk perspektiv har jeg knyttet sterke assosiative bånd med det å kalle meg selv kristen, og jeg kjenner at det er kun det ønske eller den sterke tiltrekkningen jeg har mot denne følelsen som holder meg til å være kristen.

Vist jeg skulle forklart følelsen, slik at andre kunne relatert til følelsen uten å blande noen religiøst missforstått overtro. Så er det samme følelse som man får når man sier ja, mens man rister på hode, bare at følelsen er x antall ganger større. Altså følelsen du får er en veldig sånn sterk resistant følelse om det å riste på hode mens man svarer ja på et spørsmål er veldig galt, og det hele har med mine sterke assosiasjoner å gjøre.

Men jeg må være ærlig, jo mer jeg prøver å forklare denne "åpenbaringen" jeg har fått med psykologi, jo mindre lyst har jeg til å være kristen. Psykologi har et så utrolig stykt og abstrakt språk, nesten helt umenneskelig... ugh...

Det er skikkelig merkelig å sitte og føle på at jeg har innsikt i begge verdener, uten å forglemme/forkaste det andre synet/perspektivet jeg har på de samme tankene. Jeg har virkelig store problemer å skulle ha begge perspektiver som mitt hovedperspektiv, om det gir mening? jeg klarer ikke helt å knytte den religiøse og den abstrakte vitenskapelige tanken sammen, selv om jeg føler at de begge sier det samme.

 

tatt ting fra forskjellige religioner.... også lagd mitt eget livssyn? Det er ikke akurat det som er poenget mitt, lage mitt eget livssyn? Jeg vil strengt tatt bare forstå ting og se at de er sånn nogelunde. Er det liksom sånn man lager egne livssyn? xD

 

Det er slik man lager sitt eget livssyn ja, dette er også en av grunnene til at de fleste ateister klarer seg fint uten religion. Det er ikke vanskelig å komme opp med sitt eget livssyn.

 

Og du har enda ikke enda prøvd å forklare hva som gjør deg kristen, alle beskrivelser du har gitt så langt kan passe inn i så og si alle religioner og livssyn.

 

Ja, det passer inn i alle religioner. Kan jeg da ikke bare kalle meg kristen? Som sagt tidligere det er utforskningen av religion, og vest europeisk filosofi som har fått meg i disse tanker, hvorfor ikke bare gi tankene og idene jeg har erfart den respekten og takknemligheten jeg mener den er verdig av, og kalle meg kristen. Som Karl Jung sier: "People don't have ideas, ideas have people" Hvorfor ikke bare erkjenne den og akseptere det at disse ideene er de som har skapt meg til å være denne personen jeg er i dag?

Jeg ville ikke kalt meg Jøde, på det enkle prinsippet at det var ikke der min utforskning/nysgjerrighet startet.

Edit: Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke er fri til å gjøre dette som du skrev i din tidligere post nest øverst på side 2 i denne tråden, og ikke skjønner jeg hvorfor jeg skal kalle det for spirituell, når ordet spirituel ikke har noen signifikant betydning til meg som person.

 

Jeg blander begreper med vilje. Det er sånn jeg oppfatter mennesker rundt meg til å oppfatte det. Overbevisninger = Sannhet. 

 

Btw, historie er ikke etterprøvbar, betyr det at historien er overnaturlig? ^^

 

Hvorfor blander du begreper med vilje? Skaper du ikke bare unødvendig forvirring eller misforståelser da?

 

Det er sånn du oppfatter mennesker rundt deg til å oppfatte det? Var litt vrient å forstå dette, men hva slags mennesker er det du har rundt deg som mener at overbevisninger = sannhet? Har du blitt med i en sekt ellerno?

 

Historier er forklaringer. Lyden eller skriften du mottar historiene gjennom er en del av den naturlige verden. 

Innholdet i historien derimot kan være alt fra renspikka fiksjon, delvis basert på virkelige hendelser eller en så å si tro kopi av hendelsene den baserer seg på.

Men nei, det at en historie ikke er etterprøvbar betyr ikke at historien er overnaturlig, det betyr at den ikke er troverdig i seg selv - at den ikke har selvbevisende verdier.

Ekstraordinære historier krever ekstraordinære beviser.

 

Om jeg skriver en historie her om at jeg urinerte to ganger i løpet av gårsdagen så regner jeg med at du tror på meg uten at jeg trenger å dokumentere dette ytterligere.

Skriver jeg at jeg urinerte flytende gull (bokstavelig talt) 72 ganger i går og er mange millionær nå så vil det stilles større krav til dokumentasjon for å underbygge historien, eller vil en slik historie mottas som rent oppspinn.

 

Jeg vet at det hele er en missforståelse, men ja, jeg skulle vært mer tydelig på at det var en missforståelse. Jeg tenker at det er viktig å skrive det ned slik jeg opplever det fra andre og hvordan det er en vanlig missoppfatning slik at mennesker kan kanskje rette sin egen missoppfattning ved å lese det jeg skriver. Men om jeg skal kunne det, så må jeg først forklare hva missoppfatningen er.

Tanken er slik:

Om du bare sier det som er korrekt hele tiden, og du møter en person som mener at overbevisning = sannhet. Så har de ingen grunn for å oppfatte det de sier selv som feil. Fordi de har en overbevisning. 

Om du legger ned en missoppfatning og noen gjenkjenner seg i den tanken og tenker at det er noe av det samme som min tanke, og vis du da etterfølger din forklaring av en missoppfatning og sier hva som er korrekt så gir du personen som leser/tenker et mye større grunnlag for å korrigere sin egen tenkning. Fordi personen ser da at ditt arguement vinner over det andre argumentet. 

Om personen selv skulle kommet med denne missoppfatningen, og du prøver å korrigere personen. Så blir det mest sannsynelig bare en motpolasering

Men takk for spørsmålet, jeg må erkjenne at jeg ikke har helt mestret helt hvordan jeg skal si ting. 

Edit: men jeg føler om du poengterer at dette er en missoppfatning, så skaper jeg fort denne motpolariseringen igjen. Det her kreves kanskje litt testing.... Hmmm...

Edit 2: fordi om du skal prøve å forandre noen sin tenkning, så må du nesten si at du forstår motpartens perspektiv, og kanskje til og med forklare hva hans perspektiv i dine egne ord slik at den som lytter får muligheten til å utvikle et større vokabular og kan gjenkjenne seg i det du sier, før du så sier at: "men jeg har opplevd dette", eller "jeg forstår dette", så da kan det ikke stemme... elns

Fordi du som person overfor en annen person har ingen autoritet som en lærer for eksempel har. Det gjør jo slik at du må diskutere på et rent Patos og Logos nivå, fordi du mest sannsynelig ikke har noe Etos overfor den du prater med. 

 

 

 

(Jeg vet at det er veldig galt av meg og kalle disse tingene for sannheter for veldig mange mennesker. Men samtidig er det veldig riktig av meg å kalle dette for sannheter. Fordi det er mange som er overbevist at spøkelser finnes på samme måte som at folk tenker at høyre er bedre enn arbeiderpartiet for eksempel, og det er en personlig sannhet.

 

Vel, ja. En sannhet er noe som er sant for alle. Dette er ting som er basert på etterprøvbare observasjoner eller logiske nødvendigheter. Altså det er sant uavhengig av hva et individ måtte være overbevist om.

 

Det du kaller for personlig sannhet er overbevisning.

Jeg kan være overbevist om at spøkelser finnes, jeg kan være overbevist om at gitt ideologi fører til flere goder enn alle andre ideologier. Men overbevisninger har ingenting å gjøre med hva som er sant eller ikke sant.

 

I den blå skriften din så blander du begreper som omtaler det som er objektivt med det som er subjektivt.

Sannhet er en faktabasert påstand. Det omhandler noe som er objektivt - universalt.

Overbevisning er en individuell forestilling. Det omhandler noe som er subjektivt - personlig.

 

 

 

 

Huh, har jeg noen gang sagt at jeg trenger tro på overnaturlige hendelser for å få dette til? og hvorfor ser du på religiøs = overnaturlig?

 

Ved å være religiøs så følger man en religion, en religion er en fellesbetegnelse på en gruppe med trosforestillinger som omhandler ting som ikke er en del av det som er målbart og etterprøvbart. Altså det som er utenfor den naturlige verden = overnaturlig.

 

Jeg blander begreper med vilje. Det er sånn jeg oppfatter mennesker rundt meg til å oppfatte det. Overbevisninger = Sannhet. 

Btw, historie er ikke etterprøvbar, betyr det at historien er overnaturlig? ^^

 

Nå tror jeg at jeg fant ut hvordan jeg kan forklare det at jeg har blitt kristen! ^^ 

 

For meg er det å være kristen er en personlig symbolikk eller sannhet. Og det jeg legger i det symbolet er at det å ha negative følelser som å: hate, misslike, føle skam ovenfor eller fortrenge tanker osv (andre negative tanker.) Mener jeg skaper kaos ikke bare for andre mennesker rundt meg, men også for megselv og mitt eget sinn. Det er ingen stabilitet eller orden i å skulle gå rundt å skade andre gjennom ved å spre mine negative tanker gjennom: beskyldninger, mobbing, ignorering, og truing osv.

 

Og over tid har jeg hatet, misslikt, skamlakt, fortrengt, ignorert, beskyldt, misstrodd, skaper krangler, latterligjort, ydmyker, fornærmer, truet, og vært sjalu på kristendom (andre ideologier, andre personer og grupper med mennesker.). Du skal ikke lengre enn til (https://www.hjelptilhjelp.no/Samliv-og-foreldre/tegnene-pa-at-du-lever-i-et-emosjonelt-misbrukende-forhold) for å finne ut at det jeg drevet med er psykisk krigføring på høyt nivå! og det at jeg har misstillit og utagerer på den misstillitten gjør ikke verden til et bedre sted, det er jo egentlig ren "ondskap" i den forstand. 

 

Huh... kult, jeg har tydligvis vært en ond person.  

 

Det verste av alt, er at jeg ikke har vært alene om å drive psykisk krigføring på andre. Det hele har jo faktisk vært en gjengmentalitet, og det på et høyt samfunnsnivå. Hvor jeg har ropt ting ut som "Jeg har yttringsfrihet!" og ved å rope ut at jeg har yttringsfrihet så tar jeg vekk yttringsfriheten til den personen som prøver å forklare meg hva de mener. Da har jeg jo missforstått grunnfundamentet på hva samfunnet vårt prøver å bygges på, (jeg har missforstått hva yttringsfrihet går ut på) og det er argumentasjon og sofistikert tenkning for å motarbeide min radikale tenkning, og hadde jeg vært smart så hadde jeg lyttet til disse menneskene jeg hatet, misslikt, skamlakt, fortrengt, ignorert, beskyldt, misstrodd, skaper krangler, latterligjort, ydmyker, fornærmer, truet, og vært sjalu på. Fordi da kunne jeg i ettertid sittet å forstått hvorfor de har feil men jeg hadde også hatt muligheten til å forstå hva de har rett i og omgjort de tingene jeg har feil i. Jeg kunne tatt all denne informasjonen i ettertid, diskutert det med noen som er smartere enn meg og fått et argument som kunne motsagt det de sa. Da hadde jeg hatt en mulighet for å bearbeide følelsene mine, og jeg kunne hatt muligheten til å fjerne alt dette hatet, alt dette kaoset, all denne ondskapen, all denne Antiteten og gruppe polariseringen, som egentlig ikke er til noe mer hjelp til noe annet enn å skape mer krig, mer lidelse og mer kaos.

 

Og det er det ønske der som gjør meg kristen, det at jeg ønsker å bearbeide mitt hat, men også hjelpe andre til å bearbeide sitt hat. Fordi verden er allerede bedriten nok som den allerede er, den blir ikke noe bedre om jeg skal sitte rundt å la den være en dritt stamp. Det kreves at jeg må være modig, og prøve nok engang å sende ut nok en post for å finne ut om det jeg argumenterer er tull eller ikke og håpe at det jeg får som svar er sofistikert, gjennomtenkt og at jeg ikke blir latterliggjort. Fordi da må jeg prøve nok engang å gå i tanke boksen og prøve på nytt. 

aaah, kanskje ikke vist jeg snakker med en som latterligjør det jeg sier, da hender det fort at jeg kanskje prater med en som skaper kaos.

Det virker på meg som om du har bestemt deg å skrive en begrunnelse til å velge kristus i en personlig form. Innholdet bærer preg av å være valgt fra mange forskjellige kilder og er satt sammen, med dine egne tanker,  på en meget god måte.

 

Du får 6 for teksten, men innledningen får kun  2 i troverdighet. 

 

Ja, jeg gjør nok kristendommen til noe den ikke er ved å si dette. Hmm, skal tenke litt.

jeg synes kristendommen er egentlig en fin religion, det eneste jeg ikke liker er at de ser på meg som fiende fordi jeg ikke tror på jesus. jeg synes dette er trist. skal dere kristen utrydde alle dyr og levende organismer også fordi de ikke tror på jesus og er kristen? hvordan skal vi utvikle oss til det fulle hvis vi ikke respektrer at det finnes andre levende som har andre livssyn enn kristendommen? dette er triste saker

Dette er bare min oppfattning av noen grener av kristendommen? Sikker på at du ikke Induserer?

 

Huh, har jeg noen gang sagt at jeg trenger tro på overnaturlige hendelser for å få dette til? og hvorfor ser du på religiøs = overnaturlig?

 

 

Hvis du er kristen, må du tro på Jesus og hans gjerninger i sin overnaturlige form. 

 

Skjønte at det var en definisjon som offisielt ble fjernet, pga at den definisjonen gjorde flere kristlige trosrettninger til ikke kristne.

det er synd at kristendommen er slik den er fordi vi burde ha respekt all levende organismer selvom de ikke tror på Jesus. jeg mener vi mennesker burde være takknemlig for at dyr som hester, fugler, kuer osv finnes. vi har lært mye ved å studere på fugler for å utvikle fly, vi måler motorkraft med hestekrefter disse er kun noen få eksempler. det er også sunt at de finnes flere religioner, men det er synd at de fleste religioner er så fiendtlige mot andre som ikke vil være tilhenger, slik at de blir krig, drap ut av dette.

 

synes dere kristne at det er greit at deres familiemedlemmer ble halshugget pga de nektet å være kristen før i tiden?

Jeg har nå sagt at jeg er kristen nå i 6-8 måneder, og jeg har vært flere ganger i moskeen enn det jeg har vært i kirken. Jeg må si at jeg ikke har opplevd den fiendtligheten enda. Jeg må si jeg har møtt folk med denne dyre galskapen og andre ting. Men de er veldig villig til å diskutere med meg, og jeg føler at jeg blir lyttet til når jeg gir mine argumenter. Men hva vet vel jeg? Jeg er strengt tatt en rødhåret hvit Nordmann med sterk kropp og sier at jeg er kristen. Jeg er jo virkelig White supremecy, så kanskje folk lytter mer til meg enn andre? idk.

 

For meg er det ganske klart hva jeg tenker, men det er ikke veldig klart hvordan jeg skal formulere disse tingene i ord. 

Jeg prøver en gang til:

Tingen min er at jeg har behov for en orden, system, balanse eller kontroll i mitt eget tanke liv. Dette behovet har ligget mye ubevist for meg, har ikke skjønt at det var akkurat dette jeg trenger for å få et bedre liv. 

 

Mye av mitt problem er at jeg aldri har klart å lage en sterk indetitet for megselv. Jeg har heller aldri klart å velge en ting som jeg skal tro på. Fordi det er veldig mye synsing og sansing. For eksempel det finnes ingen empiriske bevis på om Kommunisme eller Kapitalisme er best. Det beste vi har er egentlig bare en få tallige hendelser hvor man ser at noen land har gått dukken i ny og ne. Men både kommunistiske og kapitalistiske land har jo gått dukken. Men mennesker flest lar seg selv tenke at det holder å se på en få tallige hendelser før de faller for overbevisningen at det ene var bedre enn det andre.

 

Det finnes heller ingen formale bevis på om kommunisme eller kapitalsime er best. 

 

Det her er mitt problem. Det finnes "sannheter" som er utenfor formal/logiske sannheter og empiriske/erfarings baserte sannheter. Akkurat som det over så er det en sannhet som er bassert på personlig overbevisning. Jeg liker å kalle det for "sannhet som burde." eller "sannhet som skal" Jeg forklarer det i korte trekk som dette.

 

Sannhet som burde, er sannheter som kommer fra analyser, ideologier og handler om ting som skjer i fremtiden, mytologi eller slik man ønsker at fremtiden skal være. Personlige sannheter eller personlige overbevisninger havner her inne.

 

Sannhet som skal. Det er sannheter som er det samme som sannheter som burde, men er sannheter hvor man legger til en makt til sannheten. Altså, det at min blir straffet av staten vist man stjeler. Lov belagte sannheter.

(Jeg vet at det er veldig galt av meg og kalle disse tingene for sannheter for veldig mange mennesker. Men samtidig er det veldig riktig av meg å kalle dette for sannheter. Fordi det er mange som er overbevist at spøkelser finnes på samme måte som at folk tenker at høyre er bedre enn arbeiderpartiet for eksempel, og det er en personlig sannhet. [Jeg skulle gjerne vist hvilke spøkelser folk tror på for å måtte tro at et politisk parti er bedre enn noe annet.])

 

I psykologien kaller man dette problemet mitt for mangel på identitet. Jeg har ingen klare forestillinger om hvem jeg er, og grunnen for at jeg ikke har en klar forestilling om hvem jeg er, er fordi at jeg har fått mine forestillinger ødelagt gjennom livet mitt.

 

I buddismen kaller man dette mangel på forestillinger, og at jeg har for sterk bevisthet, som gjør at jeg ikke klarer å leve i balanse mellom godt og vondt.

 

I kristendommen kaller man dette kaos i sjelelivet. De sier også at kaos i sjelelivet også manifisterer samfunnet gjennom hver enkelts individ oppfatning av seg selv, og ondskap manifisterer seg selv som kaos.

 

Jeg kan fortsette slik forhold til sosiologi, biologi, jødedommen, platonsimen osv....

Poenget er at alle sier det samme basically, de bare formulerer det litt forskjellig, og for meg gir dette orden, system, balanse og kontroll. Av en eller annen grunn. Jeg har bare valgt å kalle denne tanke rekken for kristendom. Fordi det var kristendommen som var "Nail in the coffin" for meg. 

 

Du forklarer fint her hvordan du opplever for mye frihet og har problem med å finne en identitet, og at du derfor leter etter en autoritet.

 

Men du har ikke forklart hvorfor du valgte kristendommen, for det er ikke fritt fram å kalle hva man vil kristendom. Du må ha kobling til noe som for eksempel original synd, treenigheten eller Jesus tilgivelse, du kan velge bort enkeltting(noe som gjør at vi har 65000+ forskjellige versjoner av kristendommen) men du kan ikke velge bort alt.

 

Mange som er i samme situasjon som deg velger å kalle seg "spirituelle", hvor man lager sitt eget livssyn løst basert på det man liker fra en religion. Kanskje du ville blitt møtt med mer forståelse hvis du hadde valgt å definere deg selv som spirituell da du ikke ser ut til å ta tak i mye av det som gjør en person kristen.

 

tatt ting fra forskjellige religioner.... også lagd mitt eget livssyn? Det er ikke akurat det som er poenget mitt, lage mitt eget livssyn? Jeg vil strengt tatt bare forstå ting og se at de er sånn nogelunde. Er det liksom sånn man lager egne livssyn? xD

Dette her er bare en suppe som ikke sier noe som helst Andysowhatgg, anbefaler at du går tilbake i tenkeboksen og finner ut av hva du egentlig tenker og så komme tilbake.

For meg er det ganske klart hva jeg tenker, men det er ikke veldig klart hvordan jeg skal formulere disse tingene i ord. 

Jeg prøver en gang til:

Tingen min er at jeg har behov for en orden, system, balanse eller kontroll i mitt eget tanke liv. Dette behovet har ligget mye ubevist for meg, har ikke skjønt at det var akkurat dette jeg trenger for å få et bedre liv. 

Mye av mitt problem er at jeg aldri har klart å lage en sterk indetitet for megselv. Jeg har heller aldri klart å velge en ting som jeg skal tro på. Fordi det er veldig mye synsing og sansing. For eksempel det finnes ingen empiriske bevis på om Kommunisme eller Kapitalisme er best. Det beste vi har er egentlig bare en få tallige hendelser hvor man ser at noen land har gått dukken i ny og ne. Men både kommunistiske og kapitalistiske land har jo gått dukken. Men mennesker flest lar seg selv tenke at det holder å se på en få tallige hendelser før de faller for overbevisningen at det ene var bedre enn det andre.

Det finnes heller ingen formale bevis på om kommunisme eller kapitalsime er best. 

Det her er mitt problem. Det finnes "sannheter" som er utenfor formal/logiske sannheter og empiriske/erfarings baserte sannheter. Akkurat som det over så er det en sannhet som er bassert på personlig overbevisning. Jeg liker å kalle det for "sannhet som burde." eller "sannhet som skal" Jeg forklarer det i korte trekk som dette.

Sannhet som burde, er sannheter som kommer fra analyser, ideologier og handler om ting som skjer i fremtiden, mytologi eller slik man ønsker at fremtiden skal være. Personlige sannheter eller personlige overbevisninger havner her inne.

Sannhet som skal. Det er sannheter som er det samme som sannheter som burde, men er sannheter hvor man legger til en makt til sannheten. Altså, det at min blir straffet av staten vist man stjeler. Lov belagte sannheter.

(Jeg vet at det er veldig galt av meg og kalle disse tingene for sannheter for veldig mange mennesker. Men samtidig er det veldig riktig av meg å kalle dette for sannheter. Fordi det er mange som er overbevist at spøkelser finnes på samme måte som at folk tenker at høyre er bedre enn arbeiderpartiet for eksempel, og det er en personlig sannhet. [Jeg skulle gjerne vist hvilke spøkelser folk tror på for å måtte tro at et politisk parti er bedre enn noe annet.])

I psykologien kaller man dette problemet mitt for mangel på identitet. Jeg har ingen klare forestillinger om hvem jeg er, og grunnen for at jeg ikke har en klar forestilling om hvem jeg er, er fordi at jeg har fått mine forestillinger ødelagt gjennom livet mitt.

I buddismen kaller man dette mangel på forestillinger, og at jeg har for sterk bevisthet, som gjør at jeg ikke klarer å leve i balanse mellom godt og vondt.

I kristendommen kaller man dette kaos i sjelelivet. De sier også at kaos i sjelelivet også manifisterer samfunnet gjennom hver enkelts individ oppfatning av seg selv, og ondskap manifisterer seg selv som kaos.

Jeg kan fortsette slik forhold til sosiologi, biologi, jødedommen, platonsimen osv....

Poenget er at alle sier det samme basically, de bare formulerer det litt forskjellig, og for meg gir dette orden, system, balanse og kontroll. Av en eller annen grunn. Jeg har bare valgt å kalle denne tanke rekken for kristendom. Fordi det var kristendommen som var "Nail in the coffin" for meg. 

 

Det er veldig bra at du har et ønske om bli en bedre og mindre hatefull personer, men du trenger ikke å bli religiøs og tro på overnaturlige hendelser for å få det til. 

 

En liten kommentar til dette, kristendommen gir noe mer i form av automatisk tilgivelse for tidligere oppførsel. For mange er det vanskelig å komme over skyldfølelse fra tidligere hendelser, og da er det veldig fint å kunne få en tilgivelse uten spørsmål og så fokusere på det som ligger framover. På den måten tvinger man seg selv til fortsette å tro også, da å slutte å tro vil si at man må ta ett oppgjør med alt dette man har lagt bak seg med tilgivelsen som kristendommen gir.

 

Når en person har en sterk indentitet. Si at han er sterk, gavmild, heroisk, tilgivende og beskyttende. En dag drar denne mannen ut i krig, og han ender opp med å drepe et barn. Mannen tenker nå at han er sterk, gavmild, heroisk, tilgivende, beskyttende og ondskapsfull. Hvordan skal denne mannen leve med sin ny funnede identitetsbilde?

Vi har mange svar, og alle fungerer men man klarer ikke enda å forklare hvorfor disse tingene fungerer i form av vitenskapelig sannhet. Svarene finner du i, sosiologi, psykologi, biologi, kristendom, jødedom, budisme, shantoisme, eller en generell prat med familien din. Spør du mennesker som er profosjonelle til å få folk til å leve med sin ny funnede identitet, klarer heller ikke å forklare hvorfor det de sier fungerer, selv om du spør en psykolog. Som er dagens moderne tenkning, som egentlig ikke er noe nytt. Det eneste nye er troen på empiri og formelle sannheter, som er bassert på filosofiske sannheter. ^^

Jeg skulle ikke være forundret om du har sett litt på materialet til Jordan Peterson.

 

Jeg liker fyren svært godt, men han har labyrintaktig forhold til hva det vil si å være religiøs. Han er også hakket flinkere til å ordlegge seg enn de fleste. Det fremstår som et halvveis forståelig rammeverk for hvordan man kan forholde seg til menneskelig svakhet og epistomologi gjennom arvede verdier, og gjennom symbolikk og metafor.

 

Som noen andre har foreslått, gå tilbake i tenkeboksen og prøv å organisér tankene dine litt mer på egenhånd.

Hovedsakelig har jeg sett på min kompis og mitt eget materiale, som jeg har plukket opp rundt omkring. Men Ja, Jordan Peterson Har tenkt mye og setter mange gode ord på ting. Dog jeg er enig med deg at han tenker som en labyrint, jeg syns han er alt for dårlig til å komprimere det han sier til enkle settninger, slik at han setter seg svært fast til det stedet han har kommet til. Men samtidig så ser det ut som om han tenker i bilder, og ikke har den "naturlige" ordleggings "følelsen" og derfor har han behov for å illustrere mye av det han sier ved hjelp av pinochio osv.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt han forklare postmodernisme uten å forklare helt hva det er. Han kunne sagt at det hele er en missoppfatning der mennesker bruker, "heart reasoning" og trykker denne "Heart reasoning" følelsen av sannhet på "vitenskapelig" sannhet. Dette er noe japansk psykologi forklarer veldig enkelt, så lenge man forstå forskjellen mellom vitenskapelig sannhet og heart reasoning sannhet. 

Heart reasoning sannhet er det samme som er skrevet i blå tekst ovenfor som "sannhet som burde"

 

Og det er det ønske der som gjør meg kristen, det at jeg ønsker å bearbeide mitt hat, men også hjelpe andre til å bearbeide sitt hat.

Det er veldig bra at du har et ønske om bli en bedre og mindre hatefull personer, men du trenger ikke å bli religiøs og tro på overnaturlige hendelser for å få det til. 

 

Huh, har jeg noen gang sagt at jeg trenger tro på overnaturlige hendelser for å få dette til? og hvorfor ser du på religiøs = overnaturlig?

Har du hørt historien om Narkissos. Den greske guden som ser segselv i vann refleksjonen og forelsker seg i segselv? For å så elske segselv så høyt at han ikke kan bli forelsket i en gudinne som er head over heals over han? Så mister han all hans livsenergi for å leve.

Har du lest om narcissism i en psykologi bok, hvordan selvopptatthet gir mindre lyst til å leve?

__________________________________________

Har du hørt om historien til Balder. Den norrønske guden som var så pen og født i uskyld, slik at han far odin og hans kone ønsket å beskytte han fra alt som gjorde at de gikk rundt og fikk alle ting i hele verden til å love at ingen skulle skade balder. Hvordan dette skapte sjalusi hos sønnen Locke, og hvordan dette endte med at Balder døde pga at hans foreldrene hans var overbeskyttende? Fordi de lærte aldri han å ta vare på seg selv.

Har du lest om overbeskyttende foreldre i en psykologi bok? Den er først og fremst ikke like dyp som historien om balder. Men den konstanterer det samme, at det ødelegger barnets selvstendige mestring, nysgjerrighet og mulighet for å ta vare på segselv. 

__________________________________________

Har du lest om den kristne guden. Han som først mente at mennesker er ubrukelig og alle måtte leve for ham, og mennesker bare var et verktøy for ham og samfunnet skulle bruke. Har du lest hvor mange som dør i noah's ark og hvor idiotisk det er at mennesker er et verktøy? og hvordan det å tenke på segselv som et verktøy skaper kaos og drit. Til slutt måtte herren erkjenne i det nye testamentet at "den" tok feil, og skapte agape. Agape var det at herren så at det var idioti, at mennesker var verktøy, og han så idiotien i at mennesker gikk rundt å trodde på at det var ytre krefter tok over kroppene til folk. Nei, sier herren du skal ha tro på degselv, og du skal tro på at kjærlighet og andre krefter kommer innenfra, og ikke utenfra. (og de drar dette ut i mente.)

Har du lest i en psykologi bok hvordan det å leve for andre og ikke for degselv gjør deg ulykkelig.

__________________________________________

Har du lest hva som er galt med dagens samfunn? En av problemene er at vi må lese. Viste du at i Norge så er det estimert at 2/5 av befolkningen er for dum for å kunne lære av å lese alene. Fordi de har for lav IQ, og heldigvis trenger bøkene vi lager lavere og lavere og lavere IQ. Fordi vi blir flinkere og flinkere og flinkere til å abstraktere ut den informasjonen som er viktig.

Med abstrakt mener jeg at tekster begynner å bli slik at vi bare er interessert i slutt resultatet slik:

Leve for andre = Ulykkelig.

Narsisisme = Ulykkelig.

Overbeskyttende = Uselvstendig.

Og du må jo være dum som et brød om du ikke skjønner hva "Overbeskyttende = Uselvstendig" prøver å fortelle deg.

Men problemet med at vi blir flinkere og flinkere til å abstraktere ut det viktige innholdet, er at vi blir dummere og dummere og dummere som mennesker fordi vi har mindre behov for å forstå prossessen eller veien til å forstå, hvorfor overbeskyttende = Uselvstendig. Vi er for late.

Bibelen er jo absolutt et verk der man prøver å forklare hvorfor man har kommet frem til svaret gjennom metaforer. Bare så jævlig synn at mesteparten av oss er for dumme til å forstå prossesser og metaforer.

Unskyld hva var spørsmålet igjen? xD Jeg tror jeg ble irrirtert mens jeg skrev Jaja, du fikk tekst.

En ting du må svare på som kristen; Er jorden flat? Det står i bibelen at jorden er flat, står på søyler og har en dome over seg.

tihi  Det er en metafor på at jorden var flat frem til et vist år, og etter dette året begynte menneskene å utvikle seg, og da ble planeten som vi kjenner den "skapt". (se jeg har øvd meg!  )

Beklager på forhånd. Jeg skjønner at du har tenkt mye på dette, men her var det mye vås. Du klarer hvertfall ikke å kommunisere noe innhold i denne nye religiøsiteten din. Som påpekt ovenfor, 'kristen' kunne vært byttet ut med et helt annet ord. Har du funnet Jesus? Har du oppdaget noen sannhet i bibelen? Foreløpig virker det som du bare har tatt et gigantisk og intetsigende leap of faith, litt som Kierkegaard, bare enda dårligere. Nettopp fordi du etter alt å dømme har tatt et sprang til en suppe av religiøsitet og liksomfilosofi.

hei, meg for 3 årsiden

Beklager men du leser for mye av din egen forståelse av hva kristendommen er inn i det jeg snakker om. Prøv å koble vekk dine assosiasjoner til religion og kristendommen, prøv på nytt.

Så om du ønsker å forstå hva jeg prøver å si og hvorfor jeg absolutt føler at jeg må kalle megselv kristen. Så tror jeg, at du må prøve å tenke på en ting du er svært stolt over eller noe annet du har en sterk emosjonell tilkobling til. Se hvilket symbol denne stoltheten/følelsen du har eller tar som form, og prøv å bytte ord eller bytte symbol på den ene tingen du har et så sterk emosjonell tilkobling til. 

 

 

Da skal du kunne føle på en sånn indre resistant følelse som gjør det slik at du føler det du gjør er feil.

Og det har noe med at assosiative delene i hjernen din å gjøre. Siden du har så sterke assosiasjoner til et ord, eller symbol eller lignende at hjernen din føler at du gjør noe helt feil.

Du skal kunne triggre den samme resistante følelsen med å prøve å riste på hode, mens du sier ja. Når noen stiller deg et spørsmål, eller om du prøver å si Nei, mens du nikker med hode ditt. Er samme følelsen bare et multitud sterkere.

 

Nå tror jeg at jeg fant ut hvordan jeg kan forklare det at jeg har blitt kristen! ^^ 

 

For meg er det å være kristen er en personlig symbolikk eller sannhet.

 

 

Så lenge du har det bra og følger den gyldne regel ser jeg intet direkte negativt i dette.

 

Men jeg vil tilføye at det er noe trist over oss mennesker at vi drives eller driver oss selv til hele tiden å måtte finne forklaringer eller definisjoner/diagnoser på det man er hele tiden, og ikke bare slipper seg selv fri og er i samsvar med de til enhver tid gitte forutsetninger som ligger i nuet!?

Hvem er det man må ha spesiell tillatelse fra, er det de andre eller er det en selv, det lurer jeg på ... Hvis jeg tar en kjapp runde i eget minne kan det se ut som for det meste er meg selv som har vært den verste kritiker, men ser jeg nærmere på hva den kritikeren består av viser det seg at det er en psykologisk konstruksjon som inneholder bits and pieces av min arv og miljø som har programmert meg til å tro og være kritisk og dermed bedømme meg selv som "bestandig litt i underkant av forventning", andres og min - det er ingen fast substans som er meg noe sted, bare en mer eller mindre godt laget film som alles ved mitt navn og opphav ... Jeg finner kort og godt ikke egne "originale" tanker og holdninger noen steder - så hvem har jeg da vært?

 

Ta alt dette som mest som retoriske spørsmål/strø tanker, følg det du tror på så lenge det gjør deg til en godt vesen, og ha det så bra som det er mulig å ha det!

 

Jeg skal se hva jeg får til, jeg har brukt mye tid i det siste å sette ord på det jeg har lest og forstått. Jeg er litt bak på den analysen og den refleksjonen jeg trenger for å oppfatte det jeg har lest uten å missforstå. 

Hei, jeg ønsker at du skal lese denne boken. Med mindre det var spørsmål du allerede har svart på og spør meg for å få meg til å tenke videre. Skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke teksten din, om den var personlig eller ment for meg.

http://www.goodreads.com/book/show/27793.Explaining_Postmodernism

og kanskje se denne filmen om motivasjon for å lese boken.

og wikipedia er morsomt.

https://no.wikipedia.org/wiki/Postmodernisme

Jeg ser ikke ned på kristendomen, men jeg forstår heller ikke helt hvorfor noen lener seg på det for å bli et bedre menneske. Hvorfor trenger man religion for å bruke sunn fornuft?

Er ganske så enig med 4 3 ovenfor, og ser heller ikke helt relevansen eller nødvendigheten til kristendommen i kontekst av det du skriver.

Det du har kommet deg frem til bør du ta æren for selv, da det er du som bedrer deg selv ved å ta tak i ting og bearbeide deg selv.

For å legge mer kjøtt på beinet.

Så et par år tilbake valgte jeg å konvertere fra å være ateist til å bli kristen, og på den tiden skjønte jeg egentlig aldri helt hvorfor jeg valgte å gjøre det. Jeg hadde egentlig ingen ord på det jeg opplever, eller noen god bevisthet eller selvrefleksjon rundt det hele heller. Og på den tiden tenkte jeg til megselv: "Skjit heller jeg prøver å konvertere så finner jeg vel ut hva min underbevisthet prøver å fortelle meg." og dette har egentlig ledet meg til en lang vild "gåsejakt" for å finne en forklaring på hvorfor jeg ønsker å være kristen, selv om jeg trodde på den tiden at hele "gude greia" var tull og fanteri. Så spesiell takk til, Piaget, Nietzsche, Jung, Platon, Augustin, Descartes, Kant, Weber, Huxley, Postmodernismen og fler.

Men dog det var tanken om "religiøs tro" og nysgjerrighet til å forstå min underbevisthet som fikk meg til å bli motivert til å havne i disse tankenebanene. Så motivasjonen er jo takket være kristendom, hadde den/det ikke eksistert så hadde jeg ikke kommet til denne og mange andre tanker som jeg er veldig takknemlig for. Det er nok kun den takknemligheten jeg føler på (som jeg føler er veldig stor.) som får meg til å fortsette å si at jeg er "kristen". Kan tenke på det som en form for respekt, for hva jeg har lært, og som et læremiddel har den vært veldig til hjelp frem til nå, vist man klarer å se forbi alt dette "hatet".

Men ja jeg er helt enig det kunne vært hvilket som helst ord, og det hadde nok vært et annet ord om jeg bodde et annet sted også. Men uansett, dette jeg snakker om er ikke en universell sannhet, den "takknemlighets" følelsen er nok bare noe jeg som føler på. Og den følelsen er bygd på at jeg har jobbet hardt, studert lenge og jobbet mye for å kunne klare å forstå megselv. Dette gir meg stor stolthet ovenfor megselv og at dette er noe jeg har virkelig har fått til.

Så om du ønsker å forstå hva jeg prøver å si og hvorfor jeg absolutt føler at jeg må kalle megselv kristen. Så tror jeg, at du må prøve å tenke på en ting du er svært stolt over eller noe annet du har en sterk emosjonell tilkobling til. Se hvilket symbol denne stoltheten/følelsen du har eller tar som form, og prøv å bytte ord eller bytte symbol på den ene tingen du har et så sterk emosjonell tilkobling til. 

Jeg ser kun en måte at jeg skulle kunne forandre dette symbolet på selv, og det er at jeg ønsker å forandre det. Så for eksempel om mennesker rundt meg begynner å behandle meg dårlig for at jeg kaller meg kristen, så ville kanskje jeg få et sterkere ønske om å ikke kalle meg kristen for at jeg ønsker å kunne prate med mine "venner" uten å bli trakkasert feks.

Nå tror jeg at jeg fant ut hvordan jeg kan forklare det at jeg har blitt kristen! ^^ 

For meg er det å være kristen er en personlig symbolikk eller sannhet. Og det jeg legger i det symbolet er at det å ha negative følelser som å: hate, misslike, føle skam ovenfor eller fortrenge tanker osv (andre negative tanker.) Mener jeg skaper kaos ikke bare for andre mennesker rundt meg, men også for megselv og mitt eget sinn. Det er ingen stabilitet eller orden i å skulle gå rundt å skade andre gjennom ved å spre mine negative tanker gjennom: beskyldninger, mobbing, ignorering, og truing osv.

Og over tid har jeg hatet, misslikt, skamlakt, fortrengt, ignorert, beskyldt, misstrodd, skaper krangler, latterligjort, ydmyker, fornærmer, truet, og vært sjalu på kristendom (andre ideologier, andre personer og grupper med mennesker.). Du skal ikke lengre enn til (https://www.hjelptilhjelp.no/Samliv-og-foreldre/tegnene-pa-at-du-lever-i-et-emosjonelt-misbrukende-forhold) for å finne ut at det jeg drevet med er psykisk krigføring på høyt nivå! og det at jeg har misstillit og utagerer på den misstillitten gjør ikke verden til et bedre sted, det er jo egentlig ren "ondskap" i den forstand. 

Huh... kult, jeg har tydligvis vært en ond person.  

Det verste av alt, er at jeg ikke har vært alene om å drive psykisk krigføring på andre. Det hele har jo faktisk vært en gjengmentalitet, og det på et høyt samfunnsnivå. Hvor jeg har ropt ting ut som "Jeg har yttringsfrihet!" og ved å rope ut at jeg har yttringsfrihet så tar jeg vekk yttringsfriheten til den personen som prøver å forklare meg hva de mener. Da har jeg jo missforstått grunnfundamentet på hva samfunnet vårt prøver å bygges på, (jeg har missforstått hva yttringsfrihet går ut på) og det er argumentasjon og sofistikert tenkning for å motarbeide min radikale tenkning, og hadde jeg vært smart så hadde jeg lyttet til disse menneskene jeg hatet, misslikt, skamlakt, fortrengt, ignorert, beskyldt, misstrodd, skaper krangler, latterligjort, ydmyker, fornærmer, truet, og vært sjalu på. Fordi da kunne jeg i ettertid sittet å forstått hvorfor de har feil men jeg hadde også hatt muligheten til å forstå hva de har rett i og omgjort de tingene jeg har feil i. Jeg kunne tatt all denne informasjonen i ettertid, diskutert det med noen som er smartere enn meg og fått et argument som kunne motsagt det de sa. Da hadde jeg hatt en mulighet for å bearbeide følelsene mine, og jeg kunne hatt muligheten til å fjerne alt dette hatet, alt dette kaoset, all denne ondskapen, all denne Antiteten og gruppe polariseringen, som egentlig ikke er til noe mer hjelp til noe annet enn å skape mer krig, mer lidelse og mer kaos.

Og det er det ønske der som gjør meg kristen, det at jeg ønsker å bearbeide mitt hat, men også hjelpe andre til å bearbeide sitt hat. Fordi verden er allerede bedriten nok som den allerede er, den blir ikke noe bedre om jeg skal sitte rundt å la den være en dritt stamp. Det kreves at jeg må være modig, og prøve nok engang å sende ut nok en post for å finne ut om det jeg argumenterer er tull eller ikke og håpe at det jeg får som svar er sofistikert, gjennomtenkt og at jeg ikke blir latterliggjort. Fordi da må jeg prøve nok engang å gå i tanke boksen og prøve på nytt. 

aaah, kanskje ikke vist jeg snakker med en som latterligjør det jeg sier, da hender det fort at jeg kanskje prater med en som skaper kaos.

Du skal ikke bli pleiet av mennesker som står deg nær pga at du ikke skal ha spesial behandling ovenfor andre pasienter. Rett til lik behandling osv.

Men ja, det hele skal gå bra om du skifter behandler, skifter jobb eller skaffer behandling et annet sted

En av mine generaliserte tips er. Vet du hvordan du tar en pause fra deg selv? Prøv å opplev noe nytt, og ikke la deg stoppe av angst og andre følelser. Kjøp en fiskestang, søk etter klatrekurs, Finn frem et maleskrin.

En av mine generaliserte syn på forhold er at man er tre stykker i et forhold.

Deg - Dine behov

Meg - mine behov

Og oss - våre behov

Om en av partene i forholdet hadde nektet andre "dimensjoner" av forholdet, hadde jeg begynt å lure på om det var et forhold i det heletatt. Kanskje begynt å lure på om det her var manipulering ellet andre saker som omhandler at man liker å være underdanig.

Men for all del, jeg har flere "vennskaps" forhold som ikke handler om så mye mer enn at de skal ha meg med på ting de liker, altså fylle deres behov ikke nødvendigvis mine egne, som gjør ting ofte overfladisk og en del andre ting. Siden de har ikke fått muligheten å se meg fra min side, men det får bli en drøm til nestegang.

jeg bare ga faen og gjorde ting på mine premisser. ^^ Fuck komunikasjon liksom, da ble det bedre

Efukt.... hmmm ^^

Vel, personlig liker jeg hva enn som har "personlighet" ^^ Jeg vet det høres skikkelig defust ut.

har ikke opplevd kiling personlig, men jeg har opplevd slåing, håndjern, drukning, kveling, osv... Så joda, kiling høres helt vanlig ut til meg Bare prøv å finn noen som liker og gladelig killer deg litt i ny og ne Det er ihvertfall ikke noe galt med det!

Jeg har hatt sex første gangen, og jeg har ventet måneder.

Hos meg har spørsmålet heller vært om innstillingen, er du interessert å ha det gøy og kose deg liksom, så hvorfor ikke ha sex første dagen? men om du er mer interessert i å ha en langvarig forhold, så er det kanskje greit å bli kjent først og ikke dra inn usikkerhets elementer som sex og andre ting, før man har skapt en god platform av komunikasjon. Ganske teit å begynne å lage drama ut av en sex hendelse bare fordi dere ikke forstår hverandre på et kommunikativ nivå.

Jeg har ikke noe problem med å ha sex under mensentiden, men ja jenta pleier som oftest ikke å ha så lett med å bli våt, og jenta har større mulighet for å få infeksjon/soppinnfeksjon om man har sex under mensen (har jeg hørt.) 

I praksis, så lar jeg jenta bestemme om hun vil ha sex eller ikke, og jeg fratar meg litt iforhold til å slikke klitten osv, men jeg fingrer gjerne. Men det kan være litt problematisk i forhold til glidemiddel osv, lett å bli sår. Mmmmhh.... vanligvis så blir vi å kysse eller lignende, så ender det opp ofte med at jeg får en blowjob. Hun jeg er sammens med nå, har bare mensen i mellom 2-4 dager, så jeg syns ikke det er noe særlig problematisk i utgangspunktet. Det er ganske lett å la være, og vist ikke så er det altids fint å lære seg litt selvdisiplin, og veldig greit å ikke være påtrengende og tvinge til seg noe som kanskje ikke er ønsket. 

Fra andre, pleier jeg å høre at folk klager en del på lukt, og generelt at blod er ekkelt. Jeg skjønner lukt, men at blod er ekkel? meh...

Bestefar, mormor, onkel, venn, megselv har alle partnere med aldersforskjell mellom 8-16år. Vi har ikke noen problemer noe utenom det vanlige, og forholdene varierer alt mellom 2 til 30år gamle

Vist jeg har rotet med noen første gangen jeg møtte hu, sitter jeg for det meste og er usikker på hva jeg føler og om jeg burde gjøre noe ut av det.

Ellers om jeg var interessert hadde jeg besøkt hu eller invitert henne på noe hun liker, eller spurt rett ut om hun var interessert i min vennskap/tilstedeværelse.

Hmm... Gutt og jeg tror jeg har en 66/33 ratio der jeg dumper flest. Men det er for det meste fordi jeg ikke er svært flink til å velge ordentlige partnere, og er alt for villig til å gå inn i forhold etter at man har kjent hverandre i svær kort tid. og jeg er ikke veldig snau rundt forholds prat. Har vel strengt tatt slått opp sånn 80% av tiden pga både jeg og partneren som er i forholdet mangler erfaringer og er svært dårlige til kommunisere osv.

Men det er vel sånn å være ung og uerfaren, men jeg begynner å føle at jeg begynner å forstå nokk for å klare å vedlikeholde et forhold. Så nå må jeg bare lære meg hvordan jeg skal finne meg en partner

Huh, vist det er problemet så burde man sikkert prate om det, med mindre du er redd for noe ^^. ellers ville jeg annbefalt å sjekket om hun har sex fordi hun er kåt, eller fordi hun er stresset, eller trenger en følelses kontrollør lignende sak. Orgasme hjelper jo alltids til å styre følelsene på en måte....

Fra min side, har jeg ingen grunn for å gifte meg, bortsett fra at man får litt skatte lette og andre "goder". Jeg har ingen sterke behov for å gifte meg. Men jeg skal absolutt bli smigret vis noen ønsker å gifte seg med meg. Det å si at du vil dele resten av livet sitt med en person er faktisk et ganske... hmm... Godt tegn på at noen liker noen. Dog, jeg føler ikke at det å dra opp giftemål er mitt beste sjekke triks for å vise at jeg bryr meg. Men jeg skjønner hvordan det er deres måte å vise at de bryr seg. ^^

For enkelte er det ingen bedre måte å vise hvor mye man liker den andre personen enn å gifte seg.