Andysowhatgg

Tja, barndommen min har handlet mye om mobbing, skilte foreldre, mye flytting og tja, lite familie tilkobling. Det gjør at jeg at vansker med tilkoblet meg til andre mennesker. Eller jeg vet ikke veldig hva en sånn "dyp" tilkobling til mennesker vil si. Det er en haug med andre ting jeg ikke har lært.

 

Men jeg skulle ikke tro at det er noe værre enn at jeg kan lære det. Selv om noe som, dyp tillitsfølelse er nok vanskelig å lære. Men den kommer vel en eller annen dag

 

Ellers har jeg vel biologiske begrensninger som alle andre. Så jeg har jo hatt de i barndommen også. Vet ikke om de merker meg noe mer enn at jeg har behov for å vite om mine egne begrensninger.

Ideen at du kan øke og minke sannsynligheten for ting kommer til å skje i fremtiden. Kommer fra historien om noah's ark.

 

Noah, etter å ha seilet flere dager, og til slutt finner land. Tar Noah for seg Gud og diskuterer og "forhandler" med Gud, om hvordan fremtiden skal bli. just saying. Altså du kan ikke bestemme hva som skjer i fremtiden, men du kan alltids "forhandle". Men samma hehe måtte bare legge det inn. Kanskje jeg er styrt av bibelen uten å vite det?!? :0

 

Ordet sannsynlighet er svært morderne btw. Så det er en grunn for at ordet ikke finnes i bibelen. ^^

Prater for meg selv og min konspirasjonsteori her ^^

 

Men verden fungerer slik verden er nå

Er en litt tosidig sak til alt jeg tar opp

 

Ja..vi tar alle bevisste valg i hverdagen

-Men igjen, er de egentlig det? hva får deg til å ta valget, hvilke bakgrunn ligger her? TV-Politikk-Annonse-Propeganda-Sosiale medier-Venner-Reklame? listen er lang over hva som får oss til å tenke slik vi gjør og hva som fikk oss til å tenke det

 

Noen styrer oss fra starten av.

-Ja kanskje det? Skolen lærer deg til å sitte stille og vente på din tur og nærmest tvinger deg inn i et arbeidsliv du kanskje ikke er klar for. Etter studietid må du arbeide for andre sine drømmer, kun fordi du vil leve et liv der du føler du passer inn og dermed tvinger samfunnet deg inn i en gjeldssituasjon og du står plutselig i gjeld til mange mennesker rundt deg

 

En liten porsjon mennesker styrer verden ?

- Noe å tenke på, hvor teknologien har ført oss og hva den kan gjøre, hvorfor er ikke flere verdensproblemer løst? Kanskje fordi nettopp verden fungerer slik den er skapt til dags dato og noen holder igjen info som ville satt igang mye større problemer, men som normen ikke kan se for seg

 

Hvor mange ville ikke mistet sitt levebrød dersom biler kunne gå på luft eller vann,

En maskin som resirkulerer luft og renser den

En kur for all sykdom

 

Man kan spekulere i mye!

 

Jeg personlig tror vi lever under reglene til noen få personer, klart du kan ta dine egne valg til å gjøre som du vil her i livet og sjansene er store for de som ønsker å leve slik de selv vil. Men masse styres av noen over deg..Fordi det er sånn det må være

 

Jeg feks..skal ut i workshopen min til helgen og kose meg å lage dingsebomser jeg ikke har bruk for, men jeg får en god følelse etterpå! Bevisst valg det! ^^ ( Eller er det det? )

Tja, jeg bestemmer ikke hva jeg ser når jeg går ut døren. Når jeg går ut døren, så kan det stå en mann i postkassen, kanskje det står en kvinne, kanskje det står en hvit nazist og roper om sinne dag, kanskje det står et lit barn der, kanskje det står en utlending der og stjeler posten. Eller kanskje det er ingen der. Det er jo noe jeg ikke bestemmer. Men jeg kan absolutt øke og minke sannsynligheten for at de forskjellige tingene skjer. Vil jeg at en kvinne står der, burde jeg kanskje be kona mi å gå ut i postkassen før jeg ser. Men fortsatt kan det jo være at kona bestemmer å gå på do i det hun står i gangen og tar på seg sko. Så da ser jeg ingen i det jeg ser i postkassen. Men jeg hadde jo fortsatt økt sannsynligheten for å se en dame der.

 

På tanke med en slik tanke gang. Kan det gjelde alt. Min tante sa noe lignende i det siste, hun hevdet det at det hun så på tv'n styrte mye av det hun gjorde ellers i livet. Så hun på Newton om elektromagnetiske bølger på NRK1 som ja er et program som er lagd av kanskje av 50 forskjellige mennesker gjennom forskjellige, som ja er en svært liten del av befolkningen.

 

Derfor kom hun med mange av de samme ideene at det er et færre tall av befolkningen som styrer hennes handlinger. Men da jeg spurte henne, om er det ikke hundeliv som bestemmer å skru på å se på tv'n? Er det ikke hun selv som øker sannsynligheten for at tv'n får lov å bestemme hva som skal skje i hennes liv. For be real. Det er ganske vanskelig å ikke tenke på noe som man opplever.

 

Det blir jo litt som å si elefant. Og så be personenen ikke tenke på elefant.

 

Men tja. Jeg har alltid lært meg av foreldrene mine, at jeg skal leve opptil hva som er "godt nok". Det er noe jeg stadigvekk tenker på, fordi det er vanskelig å presse seg svært langt når jeg har astma, og når jeg har måtte legge bort drømmene mine om å bli en sveiser, fordi jeg er dårlig til beins og sliter med røyken fra smeltebadet. Så har jeg da blitt styrt av mine foreldre? Som har lært meg dette? Eller er det Aristoteles som styrer meg når han skriver at man skal gjøre det man "duger til". Hvor sikkert ideen har sin opprinnelse. Eller er det jeg som har forstått at det er riklig med sannhet i utrykket fordi jeg har presset meg til å bli sykemeldt flere ganger, fordi jeg er en dust og ikke lytter til de "eldre".

 

Uansett hva jeg er styrt av. I den sveise eksemplet jeg skriver over. Så tror jeg ikke at det finnes altfor mange sosiale styreformer. Men je skal tro de fleste styrende og avgjørende faktorene er biologiske. Hadde jeg hatt verken, astma, fotsmerter, osv. Hadde ikke det å presse meg selv vært noe viktig å diskutere i utgangspunktet. Og jeg kunne enkelt gått som mange andre 40-60åringer som har presset seg hele livet og havnet i tung depresjon. Dog jeg tror det er ganske naturlig. ^^ at man ikke er bevist på enkelte problemstillinger før de betyr noe for deg personlig.

 

Som som dette med frihet. Tror det er mange som føler mye på det. Spesielt når man nå i yngre generasjon, blir fortalt at vi har så mye av den. Men når vi først blir eldre og skjønner at frihet er noe vi må kjempefor og ikke nødvendigvis har svært mye av. Så blir det fort av personlig interesse.

Hmm...

 

Men jeg må jo si at jeg er ikke fri til å planlegge hvilkesomhelst mål jeg ønsker.

 

Feks. Jeg kunne ikke planlagt målet å dra til Tyskland i morgen. Det er jo altfor ambisiøst forhold til mine forutsetninger.

 

Jeg kan heller ikke bli verdensmester i sykling fordi jeg har astma.

 

Jeg kan heller ikke bli sveiser, sykepleier, gruvearbeider og en del andre ting også fordi jeg er dårlig til beins.

 

Det er ikke det at jeg tror at jeg ikke kunne gjort det arbeidet. Men jeg kunne ikke gjort det arbeidet til et nivå der jeg er fornøyd med megselv. Samme med sjefs jobber av store firmaer som bill gates har, som ble tatt opp som et eksempel.

 

Jeg tror ikke min 110-125 IQ er nok for å fullføre den jobben til en grad der je hadde vært fornøyd med megselv heller. + astma i hverdagslige stressa situasjoner hadde sikkert blitt fiasko.

 

'Men ja, jeg har mine begrensninger og eg er "styrt" av mine begrensninger, på sett og hvis. Men det betyr vel ikke at jeg skal sette meg ned å gråte over at noen tok vekk litt av friheten min. Fordi da kommer jeg ihvertfall ikke til å finne noe jeg kan være fornøyd over!

 

Det er en grunn for at mennesker kjemper for frihet. Og det er nok fordi vi ikke at så mye av den.

Jeg planlegger målene mine.

 

Feks i dag har jeg disse målene.

- lage middag

- game litt

- snakke med foreleser

- prøve astma medisin

- ta en tur på butikken

- snakke med kjæresten

- lese 50sider

 

Jeg har også noen langsiktige mål som

- jeg skal bli lærer

- jeg ønsker å beholde min kjæreste som min kjæreste

- jeg ønsker å kunne finne meg et bedre sted å bo

- jeg ønsker å spare penger til ferie

 

Valgene jeg gjør løpet av dagen henger alltid i hop med målene jeg har satt. Feks det at jeg skriver her nå på diskusjonsforum har ingenting med målene jeg har for dagen. Men igjen, så står ikke det å skrive her i veien for å fullføre målene mine fordi jeg har altfor god tid på meg, og jeg har ikke så mye som skulle vært gjort. Men jeg vil nok ikke sitte her resten av dagen

 

Ellers ville jeg ikke gjort noen valg løpet av dagen som hindrer meg til å fullføre målene mine. Som feks jeg tar ikke valget om å reise til Oslo. Fordi da oppnår jeg ikke spare penger, lage middag, gaming, snakke med foreleser og ta en tur på butikken.

 

Men jeg kunne gjerne tatt en tur til Tønsberg. Fordi det er ikke så langt og jeg kunne fortsatt opnådd de andre målene mine. spesielt fordi jeg har gratis busskort i Vestfold. ^^

Mormor pleier å si at: "det er mange ting man kan tro på. Men det viktigste her i verden, er at en har troen på segselv, ha troen at man kan få til, og troen på at man kan oppnå det man ønsker, det er først da en får det til!"

 

Jeg syns mormor er veldig smart

Prat da mann. Stå på sannheten!

Hmmm...

 

Du tenker negativt. Men handler som om du skulle vært positiv, er det slik å forstå?

 

Høres veldig likt ut som meg i ungdommen. Jeg har noen få forskjellige handlingsmønstre siden jeg var liten. Klovn, rettferdig, sterk, fryktløs, osv.

 

Men selv om jeg har handler fryktløst, så har jeg hatt angst og depresjoner osv. Men selv da jeg hadde angst, har jeg fortsatt å handlet som en "fryktløs". Selv om tankene mine ikke var der.

 

For meg har mye handlet om at jeg er svært flink til å lage innbildninger, historier eller selvløgner, som jeg har stolt på.

 

Jo, mer jeg har lygd til megselv, jo mindre kritisk har jeg blitt mot meg selv. Nesten som en beskyttelsesmekanisme i hjernen som forteller meg at jeg ikke skal finne ut av mine egne selvfortalte løgner.

 

For meg har det handlet om å godta megselv og prøve å fortelle sannheten. Jeg har hatt tanker som du sier feks. "Jeg er bedre enn alle andre." Men nå som je faktisk ser på sannheten, så kan jeg egentlig bare se på personen siden av megselv, og jeg vet han er smartere enn meg når det kommer til fotball, hans sjeleliv og data. Samtidig som at jeg er smartere han i generell samfunnsdebat, skolesystemer og utdanning.

 

Jeg har lenge sliti å skulle akseptere andre menneskers styrker. Fordi det er motstridende til min egen selvløgn: "jeg er smartere enn alle andre."

 

Men for å virkelig akseptere det at han siden av meg er smartere enn meg i flere ting, har jeg måtte akseptere mitt standpunkt. Fordi jeg må utvikle eller bygge på mitt utgangspunkt istedenfor å lage en helt ny forståelse, og prøve å bli en ny person.

 

Ehm... Poenget er at, du kan ikke lage deg en ny personlighet. Du må bygge på den du allerede har. Fordi det du allerede kan kommer aldri til å forsvinne fra minnet ditt, selv om du hadde konstruert degselv en ny personlighet.

Jeg pleier å drikke meg lei på grans julebrus før jula kommer. Sånn at jeg ikke drikker og spise så mye jule godis på julaften sånn at jeg ikke får spy syken. Jeg tror jeg har pleid å spy sånn 8 av de 14 siste julene xD

 

Hvorfor folk krangler om at den ene sannhetstypene er bedre enn den andre...

Når det er obligatorisk skole i Norge, bør det være litt kvalitet på undervisningen.

 

Burde lært at verdensrommet er kun en teori, for eksempel.

Hva prøver du å poengtere?

 

Er det dårlig undervisning om man blir fortalt at noe er sannhet?

 

Det er mye som er sant. Det spørs mye på hvilke krav og forutsetninger du setter til sannheten.

 

Setter du egne erfaringer og oppfatninge av verden som basis for sannhet. Har man jo personlig sannhet. At jeg mener at skole er best, kan jo være utrykk på en slik personlig sannhet. Men det samme kan "spøkelser finnes" også være.

 

Setter jeg "alle" menneskers erfaring som basis for sannhet. Blir det fort litt klønete. Hvordan skal jeg få milioner av menneskers erfaringer for å sjekke om mamma elsker meg feks? Men det er jo fortsatt kjekt å ha universelle "sannheter" eller teorier, om du vil. Fordi det er jo noen ting vi kan gjøre universelle, som tyngdekraft, energi overføring, matematikk, osv ^^

 

 

Men tja, kanskje man en eller annengang får sånne måle duopeditter. Så kan jeg plassere sånn kjærlighets målet på morra mi. XD

Gud og vitenskapen er vel noe av det mest forenelige som finnes. At noen religiøse (er det kristne hovedsakelig du snakker om?) innbiller seg at de lever i middelalderen og at alt av vitenskap er forfalsket er et resultat av idioti, ikke hvor godt en eventuell gud passer overens med vitenskapen.

 

Folk snakker om en almektig gud som jobber på mystisk vis, han vet alt og kan gjøre alt. Hva er da så galt med at denne guden har skapt mennesker på en så avansert måte som vi vet at liv er? At en gud har satt igang Big Bang og programmert inn en kjedereaksjon som til slutt har ført til mennesker er jo helt innafor slik folk beskriver gud(er).

 

Snakkes også om at vi er skapt i hans bilde. Jeg vil anta at gud er rimelig kjedelig hvis f.eks. amish folka har rett.

You my man. Du har en vrangforestilling... Men det får jeg ta etterpå når jeg er ferdig med å jobbe med flere av disse "illusive middelalderske kristne vitenskapsmenna."

 

Hvilket merkelig hierarki system er det du har oppi knotten din som får deg til å snakke ned til de på den måten?

 

Edit: unnskyld. Men det går Ann å være litt mer sofistikert enn det du utrykker over.

Så en diskusjon om kreasjonisme. Så ville nok både presten og vitenskapsmannen være enig. Så lenge de delte hverandres perspektiver.

 

Presten tror at han er skapt i håpet av at noen kan forkaste all elendighet.

 

Mens vitenskapsmannen ser ikke denne skaperen, og forkaster skaperen før det er forsent.

 

Hvorfor folk krangler om at den ene sannhetstypene er bedre enn den andre... Er litt utenfor mitt perspektiv. Jeg syns begge perspektivene er fine, men de burde nok ikke brukes til feile bruksområder. Hva som er galt å bruke disse perspektivene til, tja... Det har ikke je kontroll på....

Hvorfor det?

 

Vis du mener at det som står i bibelen er en vitenskapelig sannhet. Så er de umulig å forene.

 

Men faktum er at vitenskap fantes ikke før etter middelalderen. Så det at bibelen er en bok skrevet med vitenskapelig sannhets bakgrunn er nå litt.... Ehm... Merkelig at best.

 

Men om du ser på bibelen som en sannhetstype basert på tro. Hvor tro er definert ut fra: Dette er hva jeg mener tro betyr i forhold til Gud: "Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." Sitat Hebreerbrevet kapittel 11 vers 1. Så vil jeg si at de to sannhetstypene er forenlige.

 

Fordi du har rett og slett to perspektiver til sannhet. En basert på empiriske bevis som går utifra sanseuttrykkene dine, altså vitenskapen. Hvor målet i all sin simpelthet er å skape universelle sannheter.

 

Og en basert på tro som tar utgangspunkt i håp, idealbilder, og dette misbrukte ordet Gud. Hvor målet i all sin simpelthet er å skape en sannhet om hvordan vi mennesker burde handle, igjennom å få frem det beste i oss selv, og få frem det gode i oss. Ved å få frem de tingene vi ikke ser, som tanker, idealbilder, intensjoner, håp, osv... Som nok også er grunnen får at man ikke skal lage avbildninger av Gud.

 

Men vi kan se på andre sannhetstyper. Som historisk sannhet. Historisk sannhet er en sannhet basert på vår tolkning av fortiden. Si feks pyramidene, vi har ikke evig mange pyramider, som gjør at vi ikke kan observere mange pyramider og lage en universell vitenskapelig empirisk sannhet om det. Og det kan heller ikke være en religiøs sannhet. På bakgrunn av at det er faktisk noe vi kan se.

 

Hvor målet i all sinn simpelthet er å skape en sannhet basert på tolkning. Samtidig som man å skaper sannhet til fremtiden, slik at de etter oss kan tolke oss riktig, og forstå hva vi mente. Samtidig som at vi prøver å tolke de før oss igjen og tolke de riktig.

 

 

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud lagde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

Min gud?

 

Sa ikke jeg nettopp at jeg var ateist?

 

Alt kommer fra Nå.

 

Jeg tror ikke på tid, fordi jeg kan ikke finne den.

 

"Vitenskapelig determinisme" peker jo på dette.

 

Man kan tenke på både fortiden og fremtiden. Men dette er et eget sett informasjon basert på prosessering i hjernen, ikke det aktuelle sanseinntrykket som ikke kan eksistere annet enn Nå, og som kommer fra ingenting.

 

Alt vi opplever er øyeblikk etter øyeblikk som springer ut fra ingenting og blir farget av lag på lag med informasjon som en slags vane. Dette sporer man tilbake til noe som beskrives som "ett punkt" hvor "tid" og rom "startet" å eksistere.

 

Hvorfor går jeg fra individuell bevissthet til kosmogenesis?

 

Fordi separasjoner da ikke var tilstede som viser at begrepet "individuell bevissthet" ikke lenger gir mening på samme måte.

 

En "streng" nok determinisme betyr at våre tanker og ord og alle dyr og alle mennesker og alle deres liv lå "lagret" som en uunngåelig konsekvens ved universets "begynnelse". Vi deler bevissthet, egentlig.

 

Vi er et støvkorn i et enormt univers. Men det var denne bevisstheten da, som vi alle kan både personlig oppleve og se de forbløffende sidene av.

 

Noen vil si at det at vi er bevisste ikke betyr noe spesielt. Kanskje de har rett, men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke det er tilfeldig at vi er intelligente og bevisste og at universet er forståelig for intelligente bevisstheter.

 

Men, jeg trenger ikke big bang og "streng determinisme" for meningene mine. Det ble en slags digresjon for å forsøke å illustrere tankegangen rundt spørsmålet "hvor alt kommer fra".

 

Jeg er veldig nysgjerrig på om bevissthet har en mye dypere rolle enn det kan virke og vi hittil har trodd.

 

Jeg er enig med Roger Penrose, men jeg vet ikke hva han personlig mener med denne dybden han snakker om her:

 

"I think I would say that the universe has a purpose, it's not somehow just there by chance ... some people, I think, take the view that the universe is just there and it runs along – it's a bit like it just sort of computes, and we happen somehow by accident to find ourselves in this thing. But I don't think that's a very fruitful or helpful way of looking at the universe, I think that there is something much deeper about it."

 

Jaja... Relativisme er alltid gøy.

 

 

Så si at bilen hadde vært programmert for å redde meg over andre, og jeg hadde kjørt over noen andre. Kunne jeg da saksøkt selgeren av bilen for å programmere bilen til et drapsverktøy av andre mennesker, og gitt de skylda for at jeg drepte noen?

 

I såfall tror jeg at jeg skal skifte yrke.

 

Bilen blir såklart ikke laget slik om de lager seg selv til drapsmenn... Det sier jo seg selv. 

 

Hva faen er forskjellen mellom

 

å programmere bilen til å redde meg først.

å programmere bilen til å drepe andre først.

 

Det ene føles finere ut enn det andre?

Så si at bilen hadde vært programmert for å redde meg over andre, og jeg hadde kjørt over noen andre. Kunne jeg da saksøkt selgeren av bilen for å programmere bilen til et drapsverktøy av andre mennesker, og gitt de skylda for at jeg drepte noen?

 

I såfall tror jeg at jeg skal skifte yrke.

Jeg syns det er veldig fascinerende å se hvordan ingen eller svært få mennesker ikke klarer å henge med på den hyppige samfunnsendringer. Selv den hyppigste politikeren har ikke peiling på hva alle lov endringene i et land er engang.

1. Jeg har fem ord som jeg lurer på om du har en positiv, negativ eller nøytral (mener ikke noe eller har aldri hørt om) assosiasjon til det ordet.

Ordene er:

 

Kirke - missoppfattet sted.

 

Betel - usikker på betydningen av ordet.

 

Tro - svært missoppfattet, overbrukt og tja.

 

Salem - usikker på hva det er.

 

Pinsekirke - er det åpningstider på kirken i prinsen?

 

2. Hvis du hadde en negativ assosiasjon til noen ord, kan du gjerne skrive hva du assosierer med ordet.

 

Jeg føler at religion generelt er bare missoppfattet, misbrukt og mange andre ting. Mange av deres egne medlemmer bruker religion til ting det ikke burde bli brukt til: som unnskyldning for terrorisme, undertrykking av minoritetsgrupper, egne skapte tekster hentet fra randome steder i bibelen: værste tilfellet jeg har sett var noe som ble delt ut i Tønsberg. Hvor det nederste som stod i teksten hvor overskriften var "vakreste teksten du noen gang har lest" var

 

Jeg ber dem å komme... (Lukas) jeg venter... (Johannes)

 

Altså Lukas spør om å komme, mens Johannes venter på meg. Helt forferdelig personlig vridnings bruk av Guds ord.

 

Jeg kan også skrive, "jeg elsker satan han er frelseren." Om jeg bare klipper og limer nok med ordene og sitatene i bibelen. Det er helt idiotisk hvordan folk manipulerer ordene i bibelen, for å nesten manipulere folk til å tro på det som står der. Det er jo helt tullete, og er ikke en ordentlig måte å få følgere på.

 

Hva skjedde med å prøve å fortelle sannheten, og ikke komme med spinnville historier på hva sannheten er.

 

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

Hvor mener du alt kommer fra?

At din gud langde det fra ingenting er ikke noe "mer" enn at det kom fra ingenting ved Big Bang...

Begge deler er noe som kommer fra ingenting, den eneste forskjellen er hvorfor og evt. hvordan dette skjedde

Hva med noe uendelig lite. Det uendelige lite vile jo alltid kommet fra noe som er mindre enn seg selv i en form av limbo eller evighet

 

Hvor enn mange evigheters lange tider du zoomer inn på noe uendelig lite vil du aldri nå ingenting.

Hvor ellers skal alt komme fra, hvis ikke det kommer fra "ingenting"?

 

Du sier du ikke bryr deg, og det er jo helt opp til deg, selvsagt. Men, hvis du noen gang har tid til overs. Prøv å undersøke i ditt eget sinn hvor tankene dine kommer fra. De kommer nemlig fra ingenting. De bare dukker opp. Det er ikke så vanskelig å finne ut av akkurat dét.

 

Hvor var du før du ble født?

Hva var du før du ble født?

Hvor jeg var? Og hva jeg var? Jeg var Mest sannsynlig spredt blant en utallige atomer som ikke var sammensatt til det som defineres som "meg" i dag enda. Som egentlig er et "godt nok" svar for meg. Jeg har ingen sterke behov for å skulle utforske det noe lengre. Men du kan vel alltids spørre videre:

 

Så hvor alle disse atomene osv kommer fra? tja det er vel fra higgspartikler og sånne andre rare foton greier. Som jeg har skjønt at de ikke helt har kommet i bunns i enda. Så jeg venter på de som bryr seg nok til de finner ut av det. Mellom tiden bryr jeg meg om de tingene jeg er flink til imellomtiden må u bare tro på dette ingenting konseptet ditt. ^^

 

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor vi ikke bare kan si at ting kan komme fra noe som er uendelig lite istedenfor at det feks må være ingenting. Konkludere med at det er ingenting høres litt ut som latskap ^^ spør du meg da

 

Men samma. ^^ bottom line er at jeg ikke vet. Jeg har bestemt meg for at det er ting der ute som er viktigere for meg enn "ingenting" jeg liker ting som er litt større enn "uendelig småe" ting. de tinga som er lit større skjønner jeg ihvertfall hva er, så da slepper jeg å leve litt i min egen fantasi og påtrykke egne innbilske fantasier på andre.

Jeg tror at ateister tror, de også.

 

Men jeg vet ikke helt på hva.

 

For eksempel deg, Andy. Hvordan og hvorfor tror du at det eksisterer noe som helst i det hele tatt?

 

Hva enn din "villeste fantasi" klarer å hoste opp som svar, kanskje dét er Gud? Hehexd

 

Hvor kommer svarene dine fra, i det hele tatt? Jo, de kommer fra "ingenting", akkurat som alt annet.

 

Hva er det som gjør at universet i det hele tatt eksisterer? Man kan gjerne peke på kjernekrefter og magnetisme og elektrisitet og gravitasjon osv. etc., men hvorfor "fungerer" dette i det hele tatt?

Ja, jeg vet at vitenskapen har ekstremt detaljerte og nyttige beskrivelser av veldig mye alt dette. Men det jeg spør om er altså grunnene til at selve konseptet om at noe eksisterer i det hele tatt faktisk er tilfelle... Og hvorfor det fortsetter å fortsette ;p

 

For meg er det en total mindfuck. Ville det ikke vært mye lettere for en en uintelligent og tilsynelatende tilfeldig, men "lovstyrt" og upersonlig "kraft" som er "ansvarlig" at det ikke eksisterte noe som helst i det hele tatt?

 

Alt annet virker jo å følge "the path of least resistance", uansett hva det er så bruker det ikke mer energi enn det trenger og må. Bortsett fra selve hele universet da, som man blir fortalt "dukket opp" for noen milliarder år siden, uten grunn.

 

Hvorfor skal universet "ta seg bryet" med å eksistere?

 

Teknisk sett er jeg nok en ateist, da jeg ikke er teist og ikke tror på en personlig allmektig guddom. Samtidig kjøper jeg ikke denne idéen mange har omfavnet om at universet i bunn og grunn er blind energi og død materie. (Det er et spesifikt sitat om dette, av en vitenskapsmann for mange år siden eller noe som jeg ikke finner. Noen som husker det?)

 

Noen vil kanskje si at hvorfor er feil spørsmål, og jeg kan delvis forstå det. Man kan gjerne spørre hvordan universet kan eksistere i det hele tatt istedenfor. Retningen og meningen med spørsmålet er ganske lik.

Du har mye fantasi. Men den høres ikke vill ut. Men det at du sier at ideer kommer fra ingensted, hørtes ut som "villeste fantasi" igjen.

 

Alt som ikke er testbart som feks hvorfor mamma elsker meg, er litt umulig å teste. Spesielt når jeg bare vet om en dimensjon jeg kan teste "hvorfor mamma elsker meg" spørsmålet. Så derfor er det en tro, om du velger "riktig" definisjon av ordet tro

 

Uansett, mye av de spørsmålene du stiller bryr meg egentlig ikke så mye, fordi de høres egentlig ut som pick and choose fantasy til meg. Men jeg vil gjerne høre den dagen du finner ut av det.

 

Bedre sagt. Jeg bryr meg ikke nok for å utforske det!

Tja, det spørs hva man legger i ordet tro, og ordet Gud.

 

Hvis du mener tro som sannheten av en sannhet som ikke er testbart. Så klart tror jeg.

 

Eller at tro er en dyp personlig sannhet ovenfor en universell sannhet. Så vil jeg absolutt være troende.

 

Men om du tenker tro, som en eller annen metode for å bevise at din villeste fantasi og oppspinn finnes, i fysisk form. Da er ikke jeg troende.

 

Hvis du mener at Gud er et form for ideal bilde. Så skjønner ikke jeg ikke helt hva det skulle vært, og skulle gjerne lært meg/forstått hva det er og kanskje trodd på det.

 

Hvis du mener at Gud er skaperen av alt. Så er jeg nok ikke interessert i å vite så mye. Siden det høres ut som "villeste fantasi".

 

Hvis du mener at Gud er noe som bestemmer over noe som heter skjebne. Hvor min handling er allerede skrevet opp på en liste og jeg må utføre handlingen etter en gitt dato eller tid. Så nei, det er jeg heller ikke så villig til å tro på.

Tja. Venner...

 

Jeg legger nok veldig mye i det å ha en venn. Blir du først venn med meg. Er vi venner resten av livet.

 

Så venn tenker jeg omhandler ansvar. Er du ikke interessert å være ansvarlig eller ta ansvar for meg, og jeg ikke ovenfor deg, så er vi ikke venner. Da er vi det jeg kaller for bekjente eller lignende.

 

Om jeg kunne vært lykkelig uten disse ansvarsfulle menneskene i livet mitt. Ja, det kan jeg. Men det gjør ting utrolig mye lettere å kunne ha folk i nær krets som kan hjelpe hverandre når man har virkelig behov, som gjør ting ellers ganske simpelt. En venn jeg har er utrolig god med bil og reperasjon av de. Så han diskuterer eg stadigvekk med når det kommer til sånt. Nå har ikke jeg hatt bil på over et år, så vi har ikke pratet på lenge. Men samma det vel, jeg vet at vi er ansvarsfulle overfor hverandre og har ingen problemer rundt sånt.

 

Uhm... Jeg er veldig flink til å prate lover, regler, metakognitive tankeganger, matematikk, funfacts, filosofi, religion, rettigheter, skole, og jobb muligheter osv. Så mange venner bruker meg til å snakke om de tinga der. Det syns jeg er kjekt. Fordi det er ting jeg syns er gøy og spennende, selv om spørsmålene jeg ofte før er litt under min egen høyde på temaet, så liker jeg det at folk er nysgjerrig på sånne ting, selv om de ikke er like nysgjerrig som jeg er.

 

Uhm men felles interesser? Tja, jeg kan ikke tenke meg at vi har noen særlige felles interesser med noen av mine venner, bortsett fra gaming, og litt sånne etsentriskr ting. Ikke at jeg føler det er svært viktig. Vi vet og har akseptert at vi alle har styrker og svakheter, og bruker hverandre til det vi er godt til.

Noe jeg har lest på er historisk betydning av drømmer. Drømmer i historisk sans og vel dokumentert er brukt for å forstå mer, og nye ting. Mye av det du skriver om fantasi stemmer svært godt i forhold til det med det jeg leser om drømmer. Selv om jeg ikke forstod helt hva du prøvde å si i den nedre delen.

 

Så, man har jo feks gamle norrøne historier som Balder. Som ble overbeskyttet av foreldrene sine mot alt vondt i verden, og som en dag døde til en liten mistletegn, fordi han viste ikke hvordan han selv skulle beskytte segselv mot farer, pga overbeskyttende foreldre.

 

Så det er en svært drømmende historie. Men den forteller fortsatt faren om å være overbeskyttende. Jeg syns det er en god moral. Men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg skal lese en psykologi bok opp i mente for å forstå samme konseptet som denne historien forteller. Jeg har jo allerede en personlig sannhet om hva som er sant forhold til overbeskyttende foreldre, lenge før jeg leser en psykologi bok.

 

Så det sier jo noe om at psykologi er egentlig ikke så viktig så lenge man har slike historier som lager enkle forestillinger om hva som er sant. Og eg trenger egentlig ikke lære meg hva disse forestillingene betyr engang, fordi det er nok å bare ha slike enkle forestillinger to day to day life.

 

Etter å ha lest bibelen nå i mente. Skjønner jeg egentlig ikke helt forskjellen mellom en psykologi bok og bibelen. De forteller meg mye av det samme. Dog jeg savner litt av psykologi boken eksempler på hvordan jeg burde oppføre meg, noe bibelen har plenty av.

 

.....

 

Liksom hvorfor liker folk batman feks? Batman historiene forteller noe som er svært sant. Person som oppfører seg som en helt mens hans fortid bare tærer han fra innsiden. Jeg tror det er utrolig mange mennesker som kan føle med han, føle en ubevisst connection til det batman føler. Fordi det er mange mennesker der ute som har en tung fortid, tunge episoder i livet sitt osv, som tærer på sine fremtidige valg. Det å se at man faktisk enda kan bli en helt, er egentlig veldig behagelig å kunne føle. Håpet om at jeg også kan bli bedre enn min fortid. Ganske sterk historie imo.

 

Jeg må si selv at jeg liker å tro på at batman er sann. i sin historie der mennesker med en dårlig fortid, kan bli noe stort om man setter seg ned for å virkelig prøve. Personlig er det helt nødvendig for meg å kunne tro på at det er sant, ellers hadde jeg vært deprimert på dagen.

Hadde hume vært veldig påpresselig med denne ideen. Hadde jeg gjettet at hume hadde klart å ta livet av vitenskapen. Fordi vitenskapen følger de samme prinsippene om forestillinger som religion osv gjør.

 

Hvem faen ser tyngdekraft eller strøm i en ledning feks. Alt er jo bare forestillinger...