Andysowhatgg

Er det noen som har noen bøker som omhandler det at idealer blir korrupte.

Og da tenker jeg ikke korrupsjon fra økonomi. Men da korrupsjon fra vrangforestillinger, ekstremismer, autoriteter, feillære, osv...

takk for tips.

Jesus sier deg: "Gå bort, selg alt dette du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen"!

Ja, det stemmer det. 

Nå er den historien du snakker om det der sjokket disiplene fikk da jesus sa til en rik mann at han skulle gi vekk alt for å oppnå frelse, eller en skatt i himmelen om du vil?

Altså den sier noe om hva som skal til for en rik mann for å oppnå frelse i livet. Den er mye større enn noen som meg, eller si en nihilistisk type.

Så vist du tenker at frelse er den følelsen du får, når du har gått gjennom store forandringer på svært kort til, og du ser plutselig verden på nye måter som gjør at du ikke gjentar dine gamle dårlige rutiner så ja.

En rik mann har mest sannsynlig allerede opplevd sine frelser oppgjennom tidene. Det er jo en grunn for at han er rik. Han har mest sannsynlig svært gode rutiner allerede. Så vist han skal offre noe, for å oppnå nye åpenbaringer om sitt eget liv, så koster det mye mer for han, enn det det gjør for meg feks. 

Liksom jeg ble veldig frelst når jeg var 17år gammel og offret tv tittinga mi, og opplevde at jeg faktisk kunne få til noe med livet mitt. Men get real, jeg offret ikke mye på den tiden for å oppnå den "frelsen". Men det var fortsatt en veldig stor følelse for meg da på den tiden. Nå er det egentlig bare secound nature til meg, og nå offrer jeg tv tittinga mi dagelig uten så mye som et tanke om, om eller men.

Men skulle si, Bill Gates oppnå ny og bedre innsikt inn i sitt liv eller frelse. Så må han nok ofre alle sine pengesummer, samarbeidspartnere, tid med familie og hele den sullamitten der. (Noe han også gjør til stor grad, forhold til å battle mye sykdommer. Jeg har ikke lest helt spesifikt hva han gjør.) Det er nok langt vanskeligere for Bill Gates å offre alt han har i sitt liv enn det er for meg. Fordi han har jo brukt mye mer tid på å oppnå det han har prøvd å få til, samtidig som han er nok langt mer talentfull enn meg. 

Men fordi han har oppnådd så mye, og vist han ønsker mer. Så kommer han ikke til å tjene så mye mer, vist han feks slutter å satse og begynner å offre i mindre mengder og blir gjerrig. Da vil han heller ikke få en "skatt i himmelen." Han kommer jo faktisk til å bli annerkjent gjennom historien som nærmest en gud, om han fortsetter på den veien han gjør i dag. Med mindre han gjør noe som ikke skulle stoppe han i det.

Det tenker jeg er litt way of life. You kill who you were yesterday so you can be reborn tomorrow. Hver gang jeg offrer mine synder, så vil jeg oppnå en bedre versjon av meg i morgen. Slik går syklussen av livet mitt. Dog, jeg er kanskje ikke den flinkeste til sånt menne. Jeg er litt for glad i godteri og familien min. Så ja, jeg har kanskje blitt litt egoistisk med tiden? Men jeg vet ikke helt om jeg hadde klart å presse meg lengre enn det jeg har gjort i dag. Passe på min egen familie er liksom krevende nok for meg, jeg føler jeg virkelig pusher grensene mine så mye jeg klarer.  

Hmmm... Kanskje jeg må prøve på noe nytt...

Dyreofringer tilhørte den jødiske tempelkulten og ble ikke videreført i kristendommen. Det ble heller ikke ofret dyr i synagogene, de spredte "små-kirkene" der de fleste jødene befant seg rundt om, men ble bare gjort i selve tempelet så lenge det stod. Med tempelets ødeleggelse i år 73 opphørte og jødisk dyreofring.

 

Dyreofringene var offergaver og ikke minst soningsoffer fra mennesker til Gud. De var alt i jødisk tid en stedfortredende død - dyret dør i menneskets sted - for menneskenes synder. De viser syndens alvor: synd avler død.

 

Kristne ser og Jesu død som en stedfortredende død - "Jesus døde for meg". Derfor blir han kalt Guds lam, det "lammet" Gud ofret til soning for hele verdens synder. Men blod fra dyr kunne ikke egentlig ta bort synd. Sett tilbake ser kristne at dyreofringene var et bilde på det som skulle komme, Jesu død for verdens skyld.

Ja, ja, men jeg syns fortsatt det er en viktig suplement til det jeg fortalte, for å få oss meg og lytteren på samme bølgelengde.

Men ja, det blir ikke riktig å tenke slik at vi skal underlegge oss gud, og se opp til ham, som hans slave.

"For meg blir din bruk av ordet "offre" mer lik betydningen "bruke". Og du har prioritert, valgt å bruke tid på noe fremfor noe annet for å oppnå et mål. Men jeg oppfatter ikke at det du legger i det er det sammen som en jødisk og kristen betydning, nemlig oppgjør og betaling for synd?"

Jeg mener jeg gjør det. Liksom hva skulle jeg ha gjort istedenfor å lære å bli en lærer? Skulle jeg ligget der på soffaen, slakket den på NAV sin regning, sittet på tinder for å få et ligg nå og da, brent gjennom en haug med kjærester, stjelt litt av naboen når jeg lidde av NAV's lave betalinger osv. Jeg har absolutt en personlig frihet til å leve slik. Leve i synd for å si det sånn. Men jeg føler jeg virkelig ofrer mine synder, jeg ofrer virkelig de delene av meg som ønsker det, og setter livet mitt på plass. Jeg syns jeg virkelig gjør opp for de tingene jeg potensielt kunne ha gjort. Jeg vil da si jeg betaler for synden min ved å velge å ikke prøve å leve i den.

"Kain - jordbrukeren - ofrer av sin grøde og Abel - gjeteren og nomaden - av sitt fe. Hva er det da som gjør at Gud ser med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains? Var det ene bedre enn det andre?"

Vel, Grøde er da det som får en til å vokse, altså det som lar deg oppnå ditt potensiale. Vist du ofrer de tingene som gjør deg smartere og mer erfaringsfull. Så gjør du noe virkelig feil. Jeg skulle tro at det er kjernen til hva det vil si å oppnå ditt potensiale, det er å la deg selv vokse. Vist jeg offrer min tid på jorden for å se på tv, og sjekke tinderdamer, kaster ut familie fordi de er noe herp hele livet. Så blir det nok ikke noe særlig ut av meg heller. Det er ikke mye som lar deg vokse om du sitter å ser på tv, tinderdamer og ikke har familie som ønsker deg ditt beste. uhu...

Abel ofrer sitt fe. Fe er jo det vi ville kalt for banken i dag. Altså det som vi har som er verdifult. Jeg offret en haug av pengene mine her tilbake for å skaffe meg et hus, og det gjorde familien min lykkelig. Jeg viste at hus skulle være god hjelp til å finne noe stabilt, og et sted der man ikke trenger å være redd. Men jeg direkte overrasket hvor lykkelig vi ble, det var noe jeg ikke forventet skulle skje. Jeg kunne ikke vært mer glad for familien min. Jeg ofret min verdifulle tv tid i 5 år, og plutselig ble jeg lærer. Jeg kunne strengt tatt sett på tv. But I didn't. Ikke bare ofret jeg tv tid i 5år. Men jeg har flyttet fra familie, og venner. God del andre ting. Når jeg endelig kom tilbake ble jeg faktisk hedret, til min store forundring. Ja, det har vært en helvettes vond reise. Men dæven! Jeg fikk virkelig igjen for det også...

"En slik fortelling har garantert røtter og referanser tilbake i kulturer og tradisjoner som ikke ligger opp i dagen for oss i Norge i dag. En mulig, og ganske så praktisk, tolkningsnøkkel er motsetningene mellom nettopp jordbrukere og nomader. Jordbrukerne så ikke med særlig blide øyne på passerende nomade som kom med buskapen og tok for seg av vann og gress og avling der de bodde. Og motsatt. Denne fortellingen kommer jo fra nomadene, Abraham og hans etterkommere var nomader. Da er det ikke usannsynlig at de godtgjør at deres offer er bedre enn jordbrukernes.

En annen mulighet, som kanskje er mer "åndelig" sett med kristne briller, er forskjellen mellom det å gi av egne gjerninger (arbeidet med jorden) og en stedfortredende død som jeg skrev om over.

.. det betyr ikke at ikke din tolkning og er like gyldig og verdifull."

Unskyld, jeg vet ikke hvordan det du forteller meg er viktig for meg. Er det ikke meningen at bibelen er skrevet for individet, du tolker nå utifra et gruppeperspektiv.

"Vet du hva du heller ville hatt, enn det å ha hjulpet barn og få lønn?"

Jeg er ganske fornøyd med det jeg har oppnådd, ikke at jeg vet helt hva det er. Men det er bedre enn hjelpe barn og få lønn alene i hver sin kategori ja. 

«Hvorfor er ikke det å jobbe seg selv inn i himmelen egoisme?»

Himmelen, som jeg ser skal være en metafor på det høyeste potensiale du kan oppnå mens du lever.

Himmelen ved død, er fort potensialet du oppnådde mens du levde, og beviset at du ikke drepte menneskeheten da du levde. ^^

Vist du tenker himmelen eller paradis som det høyeste potensialet som vi mennesker kan oppnå. Så trur man selv forstår ganske intuitivt, at ditt høyeste potensiale oppnår du ikke ved å være alene og en egoist. Den må skje sammen med andre. Pyramidene, Eiffeltårnet, FN, og andre fantastiske symboler ble ikke lagd av en egoist.

Men du sier noe som er kontraproduktivt. Det er at man må ha målet til å oppnå paradis, som i segselv er egoistisk. Det sier jo første bud også. Du skal ikke ha noen annen Gud enn meg. Som nok er dypt knyttet i deg vi snakker om i dag som gruppepsykologi.

Altså i gruppepsykologien, så sier man at om en gruppe skal være suksessfull. Så må alle bære det samme målet, eller variasjon av det samme målet.

Så vist vi skal oppnå himmelen. Menneskets høyeste potensiale. Må vi alle bære det samme målet, vi må følge den samme Gud. Og når alle bærer det samme mål, vil samarbeid tvinnes sammen med egoisme.

Dette var nok det også når en kjent økonom som jeg heller ikke husker hva heter... «best for the induvidual is what is best for society.»

Og her har vi også noen fallgruver. Feks vist ikke alle er med på planen. Så vil vi ende opp som det babylonske tårn. Vi splittes til det punktet at vi ikke forstår hverandre.

Nå er jeg vel å merke ikke noen prest. Ikke er jeg flink å referere til bibelen selv om jeg har lest den et par ganger. Grunnen for at jeg ikke er så flink å referere til den, er fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg burde tolke bibelen første gangene jeg leste den. Så jeg tar mange av tolkningene mine fra forståelsen jeg fikk hvordan den skulle tolkes etter memorien. Men kanskje denne romeren kan bekrefte det jeg sier?

Jeg tenker mye av grunn ideen til religion generelt, er denne tingen folk flest finner veldig merkelig. Det er at man ofrer dyr til Gud. Liksom hva er poenget med det?

Altså poenget er å lære å tolke verden gjennom et syn å ofre. Ser jeg verden slik, så gir veldig mange ting mening. Liksom i går ofret jeg min tid til å lese bok for å lage mat til kjæresten min som kom fra jobb.

Jeg har ofret 4år av livet mitt for å studere for å bli lærer.

Jeg har ofret pengene mine de siste 3 månedene mine for å kunne starte et samspill med en kompis.

Jeg tenker når jeg har en slik tankegang om offer, eller ikke, liksom jeg er tvunget til å ofre uansett hva jeg gjør med livet mitt. Så er det mange feil jeg kan gjøre.

Du har historien om cain og Abel, som handler om to brødre hvor Abel ofrer segselv, og cain ofrer andre. Hvor Abel ender opp å ha gode favours hos Gud. Mens cain blir heller wicked og ender opp å ofre sin bror, som ikke får han noen vei.

Det er jo det mobbere gjør feil. En mobber prøver å ofre andres sosialstatus, for å oppnå sosialstatus selv. Men det vil jo aldri hjelpe. Du må ofre andre ting ved degselv for å få det til. Og man skulle kunne forstå ganske intuitivt hvor galt det går om du aldri ofrer degselv.

Problemet med denne presten og tolleren. Som romeren prater om. Er at presten blir blind på prosessen, presten vet veldig godt hva paradis er og hva himmelen er, og han vet veldig godt hva man skal gjøre for å komme seg dit. Problemet er at presten glemmer hvem han er i prosessen, han blir bare en maskin som tvinger segselv til å gjøre det som er riktig uten diskusjon, som gjør han til en selvtyrann, han blir blind på sine egne egoistiske holdninger, sin egen menneskelighet, sine egne utfordringer, og krever betaling for den smerten han setter seg igjennom.

Det er et problem. Vist jeg skal ofre meg i tanken at jeg skal bli betalt i tusendels på den måten jeg forventer at jeg skal bli betalt tilbake på. Blir jeg nok blind for å se hva jeg har fått.

Liksom jeg som har brukt 5år på bli lærer. Jeg føler ikke at jeg har fått tilbake betalt i de tingene jeg gjør på jobb. Jeg føler ikke at pengene er nok for å betale for det jeg har ofret. Jeg føler ikke at de barna jeg hjelper er nok. Men jeg føler fortsatt at livet mitt har blitt langt bedre etter at jeg var ferdig med min utdanning, og jeg har absolutt fått betalt for mitt offer. Men jeg vet ikke hvordan jeg er betalt tilbake.

Det er noe jeg må være veldig åpen for å føle og være en form for et med megselv for å forstå. Men ja, jeg har vært blind før jeg forstod det....

 

Utroskap er utroskap, og grensen på hva som er det og hva som ikke er det er jo opp til hver enkelt person.

Det verste med utroskap er at så mange tror utroskap er subjektivt.

 

Den verste måleenhet er subjektive standarder.

Jeg vet at mange er litt "dobbeltmoralske" i handlingene sine om man har en vond fortid og prøver å gjøre godt igjen. Eller bare en meningsløs fortid og prøver å satse høyt.

Han ønsker å satse på deg men forstår ikke hva med han som gjør han suitable, osv.

Eller han ønsker å satse på deg. Men vet ikke hvordan fordi hans fortid er drevet av ondskap. Han prøver kanskje nærmest å helbrede segselv ved å være med deg.

Om det jeg sier stemmer. Kan du være ut for et bumpy ride. Men den kommer til å være helvetes lærerik om han fortsetter å satse etter positive og meningsfylte ting

Jeg er imot homofili, personlig. Ikke er jeg homo, ikke kan jeg kunne se for meg å ha sex med en mann. Ikke forstår jeg hvordan idealer generelt kunne passet sammen med en annen som er macho. Ikke forstår jeg hvordan en mann kunne motivert meg, og jeg skjønner heller ikke hvordan menn kunne hjulpet meg til å se andre sider av meg selv, om jeg skulle vært emosjonelt invistert i en mann.

Når det er sagt. Så forstår jeg at jeg ikke forstår alt. Det er nok det objektive synet i meg som forstår. Jeg forstår at folk er forskjellige og jeg forstår at det er mange raringer der ute. Jeg er ikke på noen conquest på å forstå hver eneste raring, og jeg skal ikke tro at alle er så interesert i å forstå en raring som meg heller. Hvordan kan jeg si noe så hensynsløst som å si at jeg er imot homofili.

Selv om jeg er personlig imot homofili. Så er jeg nok ikke en som bærer hat mot homofile. Jeg mener ikke at det er feil å være homo fordi jeg kan ikke nok om temaet, så da er det stor sannsynlighet for at jeg kanskje har feil. Kanskje jeg kunne blitt homofili om jeg hadde vært interessert nok? eller hadde bært annen kunnskap? Kanskje jeg hadde vært homofili om jeg hadde hatt en annen kromoson oppsettning? eller eller eller. Begrunnelsene er mange. 

Til syvende og sist, så er jeg nok ingen verdensmester. Men jeg syns fortsatt det er vanskelig å forholde meg til noe jeg personlig ikke forstår. Jeg syns også det blir litt galt å tolerere ting. Ikke fordi at det er galt å tolerere, men det å tolerere for mange ting gjør ofte at man forstår ting mindre og ser noe med et ellers urealistisk syn, fordi når man velger å tolerere noe, så klarer man ikke å lære seg hva det hele går ut på heller. Til slutt glemmer man av at man har valgt å tolerere noe over å forstå det, som ender i at folk ser over nakken sin med skulke blikk i frykt for å ta kontakt samtidig for at du skjemmes for at du ikke har forstått hva dette går ut på tidligere, og vist du skulle finne ut at du skulle ønske å lære å kjenne homofile, og du trosser frykten din av å spørre en homofil om deres legning. Så skjer det for at homofile fjosser, himler med øya eller andre ting, som ellers er sterke sosiale kontroll teknikker. Som ellers får meg og de fleste jeg kjenner til å ta bakstolen og velger å tolerere igjen. 

Men men... what to do. Er det noen som har lyst å bli min homo venn som jeg kan stille irriterende homofili spørsmål til i 2 år slik at jeg personlig får en forståelse av hva det her går ut på?!?
 

Ellers syns jeg det er veldig rart å stå for noe jeg ikke forstår.

En homofil venn jeg hadde. Han brukte 21år på forstå at han var homofili, og han er en homo selv. Det er jo kjekt å alltid kunne stille spørsmål til seg selv gjeldene sånt her xd.... hmm kanskje 2 år er litt kort?

Jeg hadde prøvd å vise at jeg er bedre enn det hatet jeg er fått tildelt. Ved å ta imot pengene og så betale for graven. Da viser du at du er villig til å ta pengene og det ansvaret pengene tilsier du skal ta. Du viser at du er verdig pengene du får og viser at du er den bedre mann og betaler for gravsteinen.

Eller

Ikke ta i mot pengene, og ikke betale for graven. Altså du nekter å motta noe i fra din fiende, og du fortsetter å fremmedgjøre den djevelen som har hatet i alle år ved å ikke vise respekt og la mannen dø i hat ved å ikke betale for gravsteinen og fra støter hans vennlighet av en pengegave.

Hva spesifikt jeg ville ha gjort vet jeg ikke, fordi jeg vet ikke hvor mye du fordrar denne mannen.

De andre tingene som folk forslår høres ellers kaotiske ut.

 

Det er en stor gjenganger at man bør snakke med andre om sine problemer.

Og tenker jeg ikke på psykologer som faktisk har en plan for å hjelpe, men mer venner, familie, kjente og slikt.

 

Jeg føler meg teit, unormal og mister meg selv litt når jeg legger hemmeligheter i andre folk sine hender.

Sitter da fortsatt igjen med e uløst problem men nå vet noen om mine personlige, sårbare ting.

Klarer ikke å få folk til å forstå noe særlig heller. Så da kommer det standard råd igjen som "tenk positivt.. det ordner seg.. gå deg en tur i skog og mark.. blabla"

Det hjelper ikke noe. Ja, man har kanskje utblåst litt men det er ikke rett det heller. Skal man bare kaste negativ energi over andre folk?

 

Jeg vil heller snakke om noe annet, noe positivt og gøy.

 

Hvorfor skal det i det hele tatt hjelpe? Jeg forstår ikke.

 

Anonymous poster hash: b0142...dea

 

Hei, jeg er veldig enig i det du sier. Personlig er jeg en svært åpen person og forteller heller enn å holde hemligheter. For ikke så lenge siden datt jeg ut av skolen, jeg sliter med retraumatisering, depresjoner, selvmordstanker, angst og tja vonde muskler og mestsannsynlig noen folkalkninger i ledd og blod i urinen. ^^ 

Noen av grunnene for at jeg ikke liker å fortelle andre sannheten, er som du sier er at jeg får ikke gode råd, og jeg føler meg svak etterpå. Det å skulle leve seg inn i sine egne svakheter for å så blotte den til andre er en skam. Ikke bare føler jeg meg skamful overfor personen, men jeg har også brutt min egen "profosjonalitet" til meg selv.

Med "profosjonalitet" mener jeg den holdningen du har til degselv. Si jeg som har angst feks. jeg tror jeg får panikk angst og uro angst rundt 5-6 ganger dagen. Svært irriterende. Vist jeg hadde levd meg inn i angsten hver gang og satt meg i en fosterstilling og begynt å gynge på gulvet mens jeg dynket meg i negative tanker, så hadde jeg ikke kunne gjort noe annet enn å ha angst hele dagen. Jeg hadde heller ikke kunne vært modig nok til å faktisk tenke andre tanker som: "Oi, nå har jeg angst hvor kommer den fra, nå må jeg utforske det som gjør meg redd." Det er noe hjernen min må oppleve, den må oppleve at det som gir meg angst ikke er farlig. 

Nesten litt som en usosialisert hund. Vist baby hunden din møter en stor dalmantiner feks. og babyhunden kommer løpende bort til deg når den ser en stor hund. Vist du plukker opp hunden og koser med den da. Så er det som om du forteller babyhunden at dalmantineren er farlig. Akuratt det samme skjer som om jeg hadde satt meg i fosterstilling. Jeg sier at mine egne tanker er farlige. 

Et annet argument for å ikke prate med andre er frykt for å bli missopfattet. Jeg har opplevd flere ganger at missoppfatninger fører til krangler, slossing, fiendligheter, tillitsbrudd, at man ikke liker hverandre, osv.

En av mine siste argumenter for å ikke være ærlig er at personen på andre siden av bordet, altså den som lytter til meg er ondskapsfull. Hvordan skal jeg vite før jeg har pratet med en at den ikke kommer til å missbruke det jeg forteller den. Fordi angst feks, det er en svært enkel ting å missbruke. Når jeg har angst og får et slag i trynet (kan gjærne være en metaforisk slag også)... Da er jeg nede altså. Det er ikke snakk om at jeg klarer å countre det som kommer da.

Men hvorfor være en åpen og ærlig person når alt dette vonde kommer ut av det? For meg personlig så er det mye snakk om hva jeg ønsker for andre. Jeg ønsker at mennesker rundt meg skal kunne ha  muligheten til å ha noen å prate med, uten å føle seg skamfull, uten å føle frykt for at jeg skal missbruke de, uten å tvile på at nå vil missoppfatningen gjøre det slik at vi missliker hverandre, dette er noe jeg ønsker at mennesker som står meg nær skal ha tilgang til. 

Det er liksom, vist jeg skal få dette ønsket til. At jeg skal få til å være en person som andre skal ha tillit til, så må jeg også praktisere det jeg sier. Jeg må prøve å være villig og være modig nok til å teste mine egne grenser og forstå hvorfor det er så farlig å være ærlig, slik at når jeg møter de som trenger det så vet jeg hvordan jeg skal behandle det de sier. 

Dette er noe jeg har gjort over veldig lang tid. Jeg har en del mennesker jeg vet jeg kan være ærlige med, men folk har forskjellige styrker eller spesialiteter. Mromor feks, hun er utrolig åpen til å lytte til det jeg sier, og hun pleier ofte å si det jeg føler ovenfor meg, jeg syns det er helt fantastisk. Selv om hun ikke alltid har gode råd til mine dilemmaer, så forstår hun hva jeg faktisk sier og hun elsker kryssord, så hun lærer meg stadigvekk nye ord på følelser og andre ting som jeg kan bruke for å ikke bli missforstått. 

Faren min politi og er svært heltemodig, han klarer aldri å lære meg nye følelser som mormor gjør. Men han klarer altid å si dumme heltemodige ting, som altid gir meg litt ny styrke for å takle mitt neste problem. 

Kjæresten min blir alltid sint på meg, og setter meg alltid på plass når jeg begynner å vakle, og simplifiserer verden for meg på de mest deilige måtene som finnes. Jeg som har en tedens til å overtenke så syns jeg dette er helt fantastisk. 

Min opplevelse av dette akuratt nå er at: Jeg er utrolig stolt, at jeg faktisk har forhold med mennesker rundt meg som er villig til å gi meg det jeg er villig til å gi dem. Tro du meg jeg var en ensom, utrygg, tillitsbrytende tulling før. Det at jeg har klart å bygge opp forhold basert på tillit til så mange mennesker som står meg nær og overvunnet frykten av disse selvforsvars mekanismene er en følelse jeg ikke klarer å sette ord på engang... (kanskje jeg må snakke med mormor....) 

Men igjen, in the end. Så tror jeg det er opp til hver enkelt å bestemme for seg selv om man skal være ærlig eller ikke. Jeg har mennesker i familien som velger å ikke gå sannhetens vei. Jeg forstår det veldig godt, de har ikke konflikter eller større problemer i livene sine, så det er ikke en veldig viktig ferdighet for de å ha. Fordi diskusjon, prating, samhandling, osv. er jo først og fremst til å få til ting som er større en segselv. Det er ikke alle mennesker som har behov for slikt. Er du en sånn person, så give a fuck. 

Det her høres ut som en sånn typisk:

Jeg føler dette i denne situasjonen, men alle forventer at jeg føler noe annet. Det gjør meg usikker.

Det er ikke noe galt med deg, og ikke med andre heller. Dog det er litt spennende å høre om episoden din, som er ellers Hmmm ikke daglig kost.

Det her minner meg om en psykologi artikkel jeg leste på hvordan barn utvikler traumer. Det er at ofte i situasjoner hvor barn feks blir voldtatt, så er det sånn at det er ikke selve episoden at de blir voldtatt som skaper traume. Men det som kan gi barnet traumer, er noe som skjer oftere man skulle tro ifølge artikkelen, og det er at barn ofte oppfatter voldtekt som "positivt". Fordi de føler seg svært bra når voksne gir barnet masse "oppmerksomhet" som det kanskje ikke alltid får.

Problemet med det, er at når voksne kommer å forteller barnet i etterkant er at det den føler om voldtekten er feil, og det som skjedde ikke var bra men det var helt grusomt og barnet har totalt feil det som har skjedd. Da er det svært lett at barn skaper historier om seg selv at det er noe fundementalt galt med deres følelser. Altså barnet blir opplært intuitivt i at den er født med en biologisk feil. Da blir den opplevelsen til at det er noe fundementalt galt med barnet som blir roten til traumet, og ikke nødvendigvis selve voldtekten.

Uansett, deg høres nå slik ut til meg at du har gode logiske forklaringer til at du ikke føler noe spesielt, tror ikke du burde stresse det hele heller. Jeg hadde nok spilt litt med, og pratet litt med folk, ofte føler jeg at folk har mer behov for å prate om ting enn det jeg har, så de skal nok få lov til det

Hmm, kjæresten min har samme problemet med min familie. Men jeg tror rett og slett problemet er at det er bare så mange å ta vare på, at det blir ikke noe spesielt tatt hensyn til personlige følelser.

Min mor har liksom nok med de familie medlemmene som allerede er at det er ikke så mye mer hun kan gjøre med min kjæreste enn å invitere på middag i ny og ne og smile. Vist det stemmer og du er i samme situasjon, så er nok du i samme dilemma som min kjæreste, og da er nok ikke det at du ikke er velkommen som er problemet, men kanskje bare du som ikke er vant til hvordan man oppfører seg mot hverandre når det er for mange å "ta vare på". Det å bli kjent osv, tar mye lengre tid og spesielle 1 til 1 samtaler skjer svært svært svært sjeldent. Når man er mange. Tiden strekker bare ikke til.

Når jeg tenker over det, så kan jeg ikke engang telle på to hender hvilke ting jeg ønsker å fortelle som jeg ikke har kunne fortalt min egen mor den siste måneden. Men det er bare sånn det er når hele livet ikke omhandler meg desverre. ^^ jaja...

Tror jeg og min partner er motsetninger også.

Men vi begge er personer som ingen liker, og selv om ingen liker oss så trenger vi fortsatt noen å kunne støtte seg til og knytte tillit til uavhengig av noe annet. Det er akkurat det vi også gjør, vi begge har lovet hverandre å være personer som den andre kan stole å lene seg på gjennom godt og vondt. 

Tja, mest vondt fordi ingen liker oss. hehe. Men det fungerer nå helt toppers. Veldig glad at jeg kan spørre min partner om hjelp som villig hjelper meg, enn å prøve å strekke ut hånden til folk som ikke ønsker eller som er betalt for å hjelpe... ;D

Så hvis du aksepterer dette premisset i grove trekk. Så skal jeg gi et tips.

Når hjernen har et positivt vanemønster tilkoblet en spesiell person. Så er det sjeldent eller svært vanskelig å skulle fjerne denne tanken ved å tenke negative tanker, fordi negative tanker på et generelt grunnlag er mønstre hjernen ikke ønsker. Så om du skal fjerne disse trøblette tankene, er det som oftest bedre å overdøve disse positive vanemønstrene med nye positive vanemønstre dannet med nye personer, på en slik måte at hjernen lærer seg at vanemønstret ikke bare kan oppnås med en tidligere eks kjæreste. 

Det er ihvertfall langt mer effektivt enn å prøve å lage negative tankemønstre om ekser, dog det hjelper å kalle de bitcher, sånn at du ikke glemmer hvorfor du ikke er sammen med de. XD Fordi det er jo det de er! HORER OG FITTER HELE GJENGEN!! (håper jeg virker overbevisende. xD)

Du kan tenke på det som at etter du har lappet sykkeldekket, så legger du en ekstra lapp der for å forsterke lappen slik at du er ekstra sikker på at den holder. Det er strengt tatt litt dumt å skulle prøve å rive av den første lappen og så legge en ny lapp der. ^^" Fordi det skaper egentlig ikke så mye mer styrke... Samma det var en dårlig metafor. Men jeg prøvde. XD Lykke til!!!

Så tingen er at vi mennesker fungerer slik at vi tar til oss vanemønstre, og vanemønstre pleier ofte å manifistere seg som fysiske endringer i hjernen. Man har som oftest noen premisser for at hjernen skal kunne danne disse vanemønstrene. Det er at man ønsker positive vanemønstre over negative vanemønstre. Siden mennesker ønsker positive vanemønstre over negative, så burde de fysiske endringene i hjernen være større i forhold til positive vanemønstre overfor negative vanemønstre. 

Si feks at det er vanlig at kjæresten din ignorerer dine følelser i en samtale. Så ønsker ikke hjernen din eller du som person nødvendigvis akseptere dette som et vanemønster. For det første du ønsker å bli hørt, og du mener nok at dette er viktig for et godt forhold. For det andre så er det å ikke ha god kommunikasjon også fort knyttet til ditt overlevelses innstinkt, så dette er nok ikke noe naturlig at hjernen ønsker å ta til seg. 
 

Når det er sagt så er det veldig vanlig å ta til seg ønskelige positive vanemønstre. Si feks at du ønsker å kunne dra ut å spise middag på resturant hver helg. Så om dette er noe du gjorde med kjæresten din, så vil nok hjernen din bruke alle slags mulige metoder og følelsesspinn for at du skal oppleve dette vanemønstret på nytt, og du har nok kun opplevd dette vanemønstret med en person. 

Derfor er det vanlig at man husker de positive sidene over de negative. Fordi de positive blir faktisk lagret på hjernen din som ønskelige vanemønstre og du har lagret en form for oppskrift på hvordan du oppnår disse tingene. Disse tar også som oftest en større fysisk endring i hjernen din. Mens de negative blir fort glemt, fordi de rett og slett ikke er lagret i hjernen din som fysiske endringer i hjernen din. De ligger nok der som et minne, men ikke som et vanemønster. Derfor føler du positive vanemønstre overfor minne av dårlige hendelser. Fordi endringen i hjernen din er langt større ved vanemønstre enn ved dårlige ikke ønskelige hendelser. 



Når hjernen tar til seg negative vanemønstre, så er de som oftest kalt traumer, traumatiskstresslidelse, tvangshandlinger, osv. Spesielt om det negative vanemønstret går utover ens hverdag. 

Ikke tenk på dette  som store endringer hvor hjernen skifter direkte struktur. Men det er stort å liten på et mikroskopiskt nivå.

Edit: ah, jeg glemte et annet prinsipp. Biologisk endring tar lang tid. Overfor sosial endring. Kjærester ikke kjærester er fakta som kan skiftes over natten. Biologisk endring kan ta dager, tiår og kanskje til og med generasjoner å endre. Det er jo faktisk bevist at barn kan arve foreldres og besteforeldres traumer. feks ^^

Jeg så en post på facebook for ikke så lenge siden, og jeg syns den er ellers passende inn her. om ei jente som skrev om ovner og ønsket å vite hvordan watt fungerer i forhold til varme ovnen gir ifra seg fordi det er kaldt i huset, og sikringen gikk.

Så dette er noe jeg føler mange menn feiler å se når de svarer på slike ting. De ser problemet altså i dette tilfellet, kaldt hus, sikringen som går, og evt noe om denne ovnen. og svarene til disse gubbene var litterally det. 

Sånn gjør du for å fikse sikringskapet ditt. Skrev 3 i kommentarfeltet.

Sånn gjør du for å fikse deg en ny billig ovn skrev 4 stykker.

Og de siste 2 lurte på hvilke varme kvalifisering huset hadde, fordi de tenkte at isolering var på sin plass. 

Ingen prøvde å svare på hvilken relasjon det var mellom watt og varmen ovnen gav fra seg. 



Så jeg tror ikke dette handler noe særlig om personen vil ha råd eller fikse følelser eller ikke. Dette har heller noe med om du forstår hva personen spør etter. I dette tilfelle spør personen om kunnskap om watt, ikke hvordan fikser jeg problemet med at sikringen går, hun har tydeligvis en mann som tar seg av sånt uansett. Men fortsatt så svarer "menn" hvordan fikse problemet.

Plassér i innlegg

Dette er generelt hva jeg ser også rundt omkring. Ser nære bekjente som sliter med angst feks, også når de prøver å lære mer om angst og hvordan det fungerer og prøver å prate med partneren sin om det. Så prøver partneren å fikse angsten, istedenfor hva partneren ønsker at du skal gjøre altså å prøve å forstå angsten, hvor kommer angsten fra, og ønsker at du skal prøve å føle på de følelsene personen med angsten føler på. ^^

 

Jeg mistet alle mine venner for rundt 5 år siden fordi jeg havnet på galsida og gjorde noe kriminelt for noen år siden. Etter hendelsen forsvant alle vennene mine og ville ikke ha noe med meg å gjøre. Akkurat som om de ble redd for å snakke om vanskelige ting som involverte mitt liv, siden jeg alltid fremsto som en gladlaks uten problemer.

 

Hver jul etter denne hendelsen, så bruker de gamle vennene mine, som også er de samme vennene som ikke stilte opp for meg når jeg var deprimert, alene og trengte det som mest, å sende meg sms/ringe for å spørre om jeg skal på 2. juledagsfest på puben hvor vi bor. (Vi bor i ei bygd) Jeg har møtt på 2 slike julefester hvor vi prater om gamle dager. Men etter jula så vil de ikke ha noe mer med meg å gjøre, selv om de bor på samme plass som meg.

 

 

Jeg har ingen problemer med å si jeg er bitter, for det er faktisk lov. De jeg trodde var gode venner gadd ikke engang sende meg en sms og spørre hvordan det gikk eller om vi skulle finne på noe, til tross for at de visste at det var mye skam involvert i det jeg hadde gjort. De bare kuttet kontakten og gikk videre med sine liv.

 

 

I år blir jeg sikkert å få en eller to sms'er fra de tidligere vennene mine som spør om jeg skal på puben og drikke 2. juledag. Ville dere ha dratt hvis dere fikk en slik sms? Når de åpenbart ikke vil gjennopplive vennskapene våre, men bare tar kontakt fordi det er jul og "alle skal være snill med hverandre" og mate sitt eget ego fordi de tror de gjør noe godt for andre i jula?

 

Anonymous poster hash: 9b36e...9ff

 

Jeg har gitt litt ryggen til flere venner jeg også ettersom de har drevet med ting jeg ikke ønsker å delta i. Men jeg tar nå opp samtaleemner, og prøver å prate litt med de i ny og ne. Selv om de driver med ting jeg ikke ønsker å ha i mitt liv, så må jeg si at menneskene i segselv er mennesker jeg ønsker å kunne ha i mitt liv, så derfor tar jeg kontakt når jeg føler jeg har tid og muligheten til å kanskje bli skuffet for at de ikke har forandret seg eller at de holder på med samme gørra. Det har jo faktisk skjedd at to av tidligere bekjente har tatt seg litt i jakke kragen, så nå møtes vi faktisk litt mer enn i ferier osv. Men veldig kjipt at han ene ikke klarte å ta segselv sammen før etter faren døde. Han har strengt tatt blitt en god person siden dengang. Nå er nok han en av mine bestevenner, Han hjelper meg med praktiske ting, og jeg han med litt teoretiske ting. Det syns jeg er svært behagelig for å være ærlig. ^^ Veldig balansert give and take relasjon, over for det å måtte bare prate med alle disse syke narkis tingene han pleide ellers å oppleve.

Men enkelt sagt: Mennesker som jeg ikke ønsker å ha i livet mitt, tar jeg ikke kontakt med. 

 

I går tenkte jeg at morgendagen kommer til å bli en dårlig dag. Sitter fortsatt med en uggen følelse. Men - hva så? Kanskje problemet er at jeg har forestillinger om at julaften skal være en fin og glad dag. Om en ser vekk fra at det er julaften så er det jo bare en hvilken som helst dag, og iblant er jo dager dårlige..

 

Anonymous poster hash: a4b88...ea8

 

Julaften skal være en fin og glad dag? Må den da være det da? Personlig syns jeg folk presser seg altfor mye ned i søla for å ikke kunne klare å delta på tradisjoner. (sosialt press.) 

Om det hjelper så velger jeg å feire jul alene i år. Ikke fordi jeg føler meg ensom, tilsidesatt, ikke velkommen, osv. Men fordi jeg har slitt en del med traumer, og har derfor tungt for å være rundt mennesker som bryr seg om meg, det er svært vanskelig å svare ordentlig på bekymrings spørsmål uten å vite roten på mitt eget problem.

Men vet du hva sånn er det av og til, man har ting man sliter med og det er lov å ha problemer. Det er lov å ha hodepine, være litt handlingslammet og være en generell uperfekt dust. Det er lov å ikke ha kjøpt julegave til folk selv om det sitter en raring på andre siden av bordet og gir deg rare blikk for at du ikke har kjøpt en. Det er derfor jeg velger å feire jul alene, selv om en jul alene ikke er den mest ideale julaften en kan ha, delt med venner, familie og kjæreste. Så kan jeg gjøre det beste ut av det. Jeg har nå kjøpt meg en kalkunfilet, søtpotet, gulerot, fløtesaus og rødløk. Samt en haug med godteri og mamma har bakt meg negerkyss, og nå ser jeg på teite askepott som aldri finner ut av de nøttene sine. Dette kommer til å bli en helt super jul!

God jul!

Trakassering er jo mildt. De eksemplene du legger frem som fingring og sånt er ikke trakassering, det høres mer ut som overgrep eller "Assault" som de sier på engelsk

1. Hvor går min grense for hva som er seksuell trakasering?

Min personlige grense er når det ikke går an å ha en åpen kommunikasjon om ting som skjer.

Eksempel. Hvis noen tafser meg på rompa, og lytter ikke på eventuell tilbakemelding jeg gir, er det ikke greit, uansett om jeg likte eller ikke likte tafsingen. Likte jeg tafsingen og du ikke lytter til hva jeg har å si kan du bare drite å dra, fordi da er du mest sannsynlig mer interessert i kroppen min, og ikke meg som person. Om jeg ikke likte tafsingen, og du ikke lytter når jeg sier ifra da er du generelt bare et jævla stort rasshøl og du kan gå å henge degselv i et tre. Jeg er åpen for at man skal prøve og feile, det er lov å være akward og teit, så lenge man er åpen på kommunikasjonen. Så lenge man har toveis kommunikasjon, så skal jeg alltids gi nye sjangser.

2. Vil din grense for hva som er seksuell trakassering flytte seg om personen som utfører trakasseringen er attraktiv ?

En person som har åpen kommunikasjon, og ikke er teit player er attraktiv.

3.Hvis du skal lage en veldig konkret regel om hvor grensen går for seksuell trakassering hvordan ville den sett ut ?

Vist du er usikker, så spørr, fortell eller hint til meg hva du ønsker å gjøre. Så er det mest sannsynlig greit.

Hmmm

Jeg har fått 5 invitasjoner nå i julen. Men jeg feirer alene i år ^^

Jeg syns 90% av alle mennesker er kjedelig. Om ikke mer.

Men igjen jeg liker ikke å snakke om bryte isen temaer. Jeg har bare lyst å prate om "the real" stuff med engang. Som får meg til å virke veldig frempå og får meg til å føle at folk er kjedelig. ^^ fordi mennesker flest havner lit bakpå pga at jeg kan være veldig åpen :l

Det jeg har funnet ut av mine trials. Er at det beste du gjør når det kommer til slikt er at du viser villighet. At du viser at dette forholdet er viktig for deg. At du viser i interesse for den andre personen. At du viser at dette er noe du ønsker å få til.

Hvordan man gjør det er jo litt forskjellig til person til person. Problemet er at hvem enn person du viser interesse for feks ikke ser denne posten her på forumet. Så da må man kanskje vise interesse sin på andre måter.

Uansett i denne situasjonen tenker jeg at du viser mer interesse ved å faktisk ta deg bryet til å møte personen og spørre henne ut. Men har man store problemer med sånt må man kanskje finne på noe annet lurt.

Jeg vet ikke om jeg er den mest spennende personen å date. Men jeg prøver aldri å gjøre megselv spennende heller. Men jeg viser heller min interesse for å få til daten eller hva enn det skulle være, og ved å være interessert over interessant. Er vel det som gjør meg interessant.

Jeg pynter meg gjerne, og slår gjerne litt på spander buksene. Men det er for å vise interesse, og ikke for å vise at jeg er interessant. Jeg vet at det å ha innstillingen om å prøve å være spennende kan heller være mer ødeleggende enn noe annet.

Vis grunnen for at jeg spanderer er for å vise at jeg er mann og sånne ting. Så føler jeg at ting blir fort galt. Si at jenta feks har lyst til å betale for segselv. Da tror jeg det er viktigere å være interessert å lytte til hva hun ønsker. Istedenfor å la ditt eget ego om å være en spennende "jeg er mann" person langt viktigere.

Den genuiniteten der, tror jeg kun kommer frem når du tørr å være interessert og nysgjerrig, overfor å føle frykt på hvordan andre oppfatter deg, gjennom å prøve å virke som en interessant og spennende person. Om du er en tafatt taper kommer kvinnfolket å se gjennom fasaden din uansett. Til syvende og sist.

Jeg er for aktiv dødshjelp. Uansett situasjon. Ja, ikke at vi skal ta livet av depressive mennesker. Men det må da gå Ann å ta abort etter den gitte abortperioden vi har nå. Om det skulle komme massive komplikasjoner. Samme med eldre som har blitt redusert til grønnsaker. Eller tja denne jenta her også. Vet ikke hva som feiler henne. Men fra et fordumsfult perspektiv høres hun også ut som en grønnsak. Selv om hun er "kjøttetende plante" typen."

Men. Jeg vet ikke om aktivdødshjelp er noe vi hadde klart å implimentere inn i norsk kultur og lovverk på en ordentlig måte. Pga at mange har svært sterke idealer rundt dette. Men det skulle jo fortsatt gått Ann å blitt oppfordret til å pratet med leger eller helsepersonell fra andre land som tilbyr aktiv dødshjelp.

Tja, jeg har aldri fått et nei.

Eneste har vel vært at jeg har likt ei, veldig godt som jeg aldri spurte. Men det var vel også det. Jeg likte henne bare. Set var ingenting mer der

Ellers har alle mine første fire alle sagt ja til første jeg har spurte. Jeg er nå ikke veldig på det der å spørre for å bare spørre. Jeg tar nå meg heller litt til vettet og lar det ta litt tid. Jeg orker nå ikke å bli eller date noen som en bekjent av meg gjorde feks. Han havnet nå i trekant og x-kjæreste drama og andre bizzare ting som jeg bare trodde man så på film.

Også spør jeg når jeg selv mener at jeg burde date osv... Kreves vel sin selvdisiplin. Jeg hadde skjønt godt at folk hadde sagt nei til meg om jeg hadde mistet x'n for 2 dager siden og jeg satt på pubben og spurte folk om dates. Det blir litt vel galt for vedkommende....