Fearling

Ja, jeg tenkte i utgangspunktet på et tilfelle hvor det er snakk om ett fullmaktsforhold. Et par skal kjøpe en bil sammen, og gir sammen én fullmakt til en fullmektig. Den ene gir først en prisbegrensning på 10 000 kr, men den andre er litt usikker på beløpet, så han sier alene til fullmektigen etterpå at han ikke får gå over 8000 kr. Har ikke klart å funnet ut av hvilke prinsipper som gjelder ved motstridende instrukser. Tenkte først om det kanskje var slik at den nyeste instruksen ville vært den gjeldende. Men hvis det er slik at instruksen som mest oppfyller begges krav er den gjeldende, så vil altså fullmektigen være bundet til å ikke gå over 8000 for begge to selv om den ene ikke visste om at den andre satt en prisbegrensning på 8000? Og er det slik ved oppdragsfullmakt at fullmaktsforholdet er "hemmelig"? Eller kan medkontrahenten vite om at han gjør en avtale med en fullmektig? Så lenge fullmakten kun følger av det fullmaktsgiver sier til fullmektigen?

Dette gjelder altså selv om det er snakk om en og samme fullmaktsavtale? For den andre fullmaktsgiveren, vil han kunne ha rett til å kun betale 8000 da dersom fullmektigen kjøper for 10 000, også blir fullmektigen eventuelt erstatningsansvarlig for 2000? Kan den første fullmaktsgiveren også påberope seg å betale for 8000, eller må han betale 10 000?

Ser på tidligere eksamensoppgaver, og det er ikke alt jeg skjønner helt. Enn hvis det er motstridende instrukser ved oppdragsfullmakt, hva skal man legge til grunn? Et ektepar gir for eksempel en fullmektig fullmakt til å kjøpe noe til dem som de skal betale 50/50 for. Så gir en av ektefellene en instruks om å ikke kjøpe for mer enn 10.000 kr, men den andre ektefellen er litt i tvil om prisen, også sier den andre ektefellen etterpå alene til fullmektigen at han ikke får kjøpe for mer enn 8.000 kr. Blir de begge ubundet av avtalen da dersom fullmektigen likevel kjøper for 10.000?

Enn hvis den skriftlige fullmakten er skrevet beruset over melding? Kan det anses som ment å vises til medkontrahenten når det fremstår useriøst? Er det et krav om formalitet? Og hvor står det at det ikke er av betydning om fullmakten ikke vises? Følger det av Høyesterett? Dersom det skulle vært oppdragsfullmakt - så vil ikke fullmaktsforholdet være kjent for medkontrahenten. Utgangspunktet er jo at den som inngår en avtale selv blir forpliktet overfor medkontrahenten, med mindre noe annet markert mellom partene. Kan man hjemle det i avtaleloven § 18? Det følger jo av avtaleloven § 10 første ledd at fullmaktsgiveren blir bindet hvis fullmektigen foretar en rettshandel i "fuldmagtsgiverens navn". Men ved oppdragsfullmakt så gjør man det jo ikke i fullmaktsgiverens navn ettersom medkontrahenten ikke er kjent med fullmaktsgiver.

Tredjemann har ikke bedt om å få se fullmakt. Fullmektigen har tilbydt å vise det skriftlige dokumentet, men tredjemann avslo det og sa at det er det samme hvem som kjøper bilen. Hvis det er skriftlig fullmakt vil avtalen være bindende ettersom tredjemann var i god tro, men hvis det er oppdragsfullmakt, så vil den ikke være bindende uansett. Er usikker på hvilken fullmaktstype som foreligger, ettersom fullmektigen hadde tenkt å vise meldingen til tredjemann, men tredjemann avslo det.

Hvis et par har bedt en fullmektig om å kjøpe en bil for dem, og fullmektigen går utenfor instruksene til fullmaktsgiver, kan fullmaktsgiver anses bundet? Fullmektigen har bedt om en skriftlig bekreftelse på oppdraget fra fullmaktsgiver, og kjøper en bil til dem fra en tredjemann. Det kommer frem under forhandlingene at fullmektigen kjøper en bil på vegne av noen, og tredjemann får tilbud om å se det skriftlige dokumentet, men avslår å se det. Hvilken betydning har det? Vil det da være oppdragsfullmakt eller skriftlig fullmakt?

I vurderingen av hva som er en "vanlig" gave, skal det tolkes subjektivt eller objektivt? Dersom ektefellen er svært rik, og å kjøpe en bil anses som vanlig for han, trengs det å gjøres i ektepakts form da? Eller skal det vurderes objektivt i og med at å kjøpe en bil i gave til noen for folk flest ikke er vanlig?

Hvis en ektefelle A har benyttet egne arvemidler til å kjøpe den andre ektefellen B en bil i bursdagsgave, og paret noen år senere blir separert, og A hevder at bilen er hans, vil han ha rett i det? Forutsatt at ektefellene har felleseie, og gaven ble ikke gjort ved ektepakt. Det kan vel ikke anses som en vanlig gave, og da kan vel det ikke være gyldig? Er det da hans eneeie? Og når det gjelder gaver mellom ektefeller, er det eierskapet som overføres til den andre slik at det blir den andre ektefellens eneeie?

Da forstår jeg! Hvordan fordeles forresten arven i praksis? Det er greit å se på tallene og hvor stor forholdsmessig del av arven arvingene får hver. Men dersom det eneste som inngår i dødsboet er verdien av den felles bolig, og ektefellen får denne boligen utlagt til seg, hvordan får resten av arvingene sin del av arven fra verdien av boligen da, dersom den ikke blir solgt?

Enn om den felles bolig er i sameie, kan ektefellen kreve den utlagt til seg da etter § 63?

Men når det gjelder rett til naturalutlegg etter skifteloven §§ 61 og 63, har ikke eierforholdet noe å si for vurderingen da?

Så da blir farens 1/2 delt mellom helbroren og halvsøsteren slik at halvsøsteren får 1/4, mens helbroren får 1/4 pluss moren sin andel på 1/2? Et annet spørsmål: Når avdøde har etterlatt seg særkullsbarn og ektefelle, vil avdødes eiendeler som han hadde i eneeie eller sameie ha noe betydning for skiftet? Eller er det kun formuesordningen om felleseie og særeie som har noe å si? For eksempel dersom særkullsbarna krever eiendelene utlagt til seg, kan de ha en rett til det, eller er det ektefellen? Når det gjelder felles bolig, vanlig innbo og andre eiendeler.

Okei! Du mener helbroren arver 3/4? Kan du forklare hvorfor brøkene blir slik?

Så barna kan etter lov arve mer enn 1 million? Så hvis det er et fellesbarn, vil ektefellen kunne sitte i uskifte fremfor at barnet får forloddskrav? Og vil retten til forloddskrav falle bort ved skifte av uskifteboet? Lurte også på noe annet angående fordeling av arv ved andre arvegangsklasse. Hvordan blir fordelingen dersom arvelater etterlater seg en mor og en far som begge er døde. Moren og faren har et felles barn (som er helbroren til arvelater). Men faren har også et særkullsbarn (halvsøsteren til arvelater). Hvordan blir fordelingen av arven da? Moren og faren skulle vel i utgangspunktet ha 1/2 hver, men hvordan blir brøken når helbroren arver av begge foreldrene, mens halvsøsteren bare arver av faren?

Hvilken betydning har arveloven § 36 i henhold til ektefellens minstearv og barnas rett til pliktdelsarv? Vet at minstearven går foran pliktdelsarven, men går retten til forloddskrav etter § 36 foran disse? Og er det slik at barnas arv kan være mer enn 1 million hver? Gjelder kun begrensningen på 1 million i § 29 dersom arvelater oppretter testament og begrenser arven til 2/3?