heartlife

 

 

.....

 

Jeg har kysset på en første date før. Jeg har hatt sex på en andre date. Men da har jeg vært vannvittig tiltrukket sexuellt til personen, og det er det svært sjelden jeg blir. Og da har jeg vært klar over at det kunne kun hende at vedkommende kun ville ha sex og thats it. Men gjør ikke det med hvem som helst. Må en "fotomodell" til

 

Så egentlig er spørsmålet i denne og i en annen tråd bare akademisk og ikke moraletisk. Det koker bare ned til at om utseendet er bra så er det ikke så nøye med resten. Har jeg forstått det riktig?

 

Det der er komplisert. Jeg mener at personligheten er viktig og, så jeg står selv i et tankespinn nå, for jeg har truffet på folk som er utrolig hyggelig men jeg har ikke tiltrekningen til dem på den måten jeg ønsker å ha.  Men det er ikke bare utseende som teller, man kan faktisk bli forelsket i en personlighet også. 

 

TS og heartlife kanskje dere skulle prate sammen på face/priv og komme gjennom sorgprosessen sammen? Kan være greit med en "støttekontakt" i en tilnærmet situasjon som man kan snakke ut om ting og tang med.. sånn for begges part.

 

TS er det puppyloven som rakna eller? Første kjærligheten er noe forbanna dritt, ikke noe føles bedre enn når man er midt inni det, men ikke noe føles verre enn når det rakner.

 

Prat ut om det og ta tiden til hjelp, er ikke så mye annet som hjelper dessverre.

stemmer det.. haha. Mitt første veldig seriøse forhold, så var jo det kjipe at i mitt hode så kom bruddet ut av ingenting (lurte da meg selv). Men ja, får ta folk på ordet når de sier det blir bedre med tiden

 

 

Litt artig faktisk. Bestemte meg for å slutte med å kjøre etter osv, virkelig skjerpe meg. Og idag hsr vært den særeste dagen. X-antsll jenter idag var så sinnsykt på idag; komplimenter i bøttespann, forsiktige berørelser. Så da følte jeg meg litt, ovenpå. Så kommer jeg bort til parkeringen og eksen ser meg for første gsng på flere uker, hun tutet som faen og vinket som en gal, mens hun kjørte forbi i full fart (dette er jenta som blokka meg, mens hun var sint). Så da hadde jeg en del forskjellige følelser i hodet etterpå... Forvirret er vel det første og skuffelse er vel nummer to, fikk sjukt lyst til å ta kontakt haha. Men ja, får boketa dagene som de kommer og for guds skyld ikke ta kontakt.

 

Anonymous poster hash: 0f9db...fda

 

Det er altfor lett å ta kontakt. Jeg tok kontakt med min eks senest i dag, og spurte han om vi kunne prate ut, og skilles av på en bedre måte slik det ble lettere. Jeg skrev at alt dumt jeg har gjort han er i kjærlighetssorgens land. Det er da jeg har sagt dumme ord til han. Men ellers så vet han at jeg er snill. Og det har han sagt før, men han har vært veldig å kritisere meg som person da han brøt kontakten. Og det var jo da jeg kallte han stygge ord, og ble skuffet og sur mot han. Men faktisk da vi hadde kontakt pratet vi helt vennlig , og helt bra sammen. Han sa til og med at han trivdes med å være med meg, og finne på ting med meg, og at han synes jeg var en snill person,  at jeg var en toppers person, beste date i livet og beste sex, men han forsto at jeg var en usikker sjenert person men det var jo bare sjarmerende sa han. Men det som er tungt er når et forhold ender bittert. Det gjorde vårt..... Plutselig var jeg en djevel av en psykopatisk heks.... Men dere hadde ikke sånnt brudd men dere hadde det vanskelig dere også forstår jeg. Kanskje det er håp for dere igjen, trådstarter? . Jeg tenker at det kan jo være at ting kan ordne seg for deg trådstarter. 

TS og heartlife kanskje dere skulle prate sammen på face/priv og komme gjennom sorgprosessen sammen? Kan være greit med en "støttekontakt" i en tilnærmet situasjon som man kan snakke ut om ting og tang med.. sånn for begges part.

 

TS er det puppyloven som rakna eller? Første kjærligheten er noe forbanna dritt, ikke noe føles bedre enn når man er midt inni det, men ikke noe føles verre enn når det rakner.

 

Prat ut om det og ta tiden til hjelp, er ikke så mye annet som hjelper dessverre.

Jeg og trådstarter er i samme situasjon. Begge to sliter med dette. Men jeg tror faktisk at det er flere enn oss to som sliter. Kanskje det dukker opp en tredjeperson . Hvem vet, eller en fjerde. Det er nok desverre mange som kan slite lenge med slike ting. Har hørt om folk som ikke klarte å gå videre på 4 år pga kjærlighetssorg. Tenk : her er det snakk om 4 måneder, for meg er det snakk om litt over 2 måneder, og når noen kan gå i 4 år med kjærlighetssorg så er vi faktisk ikke så galen . 

Jeg forsøkte å sende en melding til min eks i dag, og fortalte om hvordan jeg hadde det, og skrev at han måtte bare kontakte meg om han kunne prate ut face to face, for jeg sliter veldig med å få lagt dette bak meg siden vi skilltes på en fiendtlig måte. Jeg fikk ingen svar på den. Desverre. Var ikke forventet å få svar heller. Var sikker på at han ville ignorere meg.  Men jeg forsøkte. 

Er bare å ta tiden til hjelp. Et lite skritt i riktig retning, og et lite til , blir plutselig et stort skritt. Jeg er i litt bedre humør enn før, men kan gå litt opp og ned . En sak er sikker: vi vil nok ha alltid eksene våre i bagasje på ryggen, men eksen blir lettere å bære etterhvert . 

 

 

 

 

Hadde jeg hatt lyst å kysse en mann, og han avviste meg så ville jeg aldri forsøkt meg igjen på det. Det er sant. Så den forstår jeg godt. 

 

Sånn generelt, kan dåkke damer vite om dåkker vil satse på ein fyr etter 1-2 dates? Brukar damer kort eller lang tid på å finne ut om fyren dei dater er verdt å satse på?

Og kor masse har kyssing å seie får damer? Høyrt litt forskjellig her, er det 1. kysset litt eller veldig viktig?

 

Noen ganger så vet jeg at jeg har lyst å bli nærmere kjent med han, og at han er et forholdspotensiale. Da er det ikke vanskelig å kysse han. Dersom jeg er svært tiltrukket til fyren så kan jeg av og til bare smelle til å kysse han og å ha sex. Men noen personer liker jeg personligheten til, og er nyskjerrig på men jeg har ikke samme fysiske tiltrekningsfølelse i starten. Den kan komme etterhvert. Og dermed så er det kjipt å gi slipp dersom jeg tenker at han er en aktuell person. Så da vil jeg heller bli kjent, uten kyss og uten sex, og treffe han en del ganger for å kjenne på det. Iallefall gå ukysset ut av 2 dater. 

Kyssing er romantisk, og vil jo ikke bare kysse alle man møter for morro skyld. Da blir det lett altfor mange kyss  

Dersom eg hadde prøvd å kysse ho på andre daten og ho snudde seg vekk e.l, hadde det vore lite sansynleg at eg prøvde igjen(sjølv om vi treffast seinare), ville nok vært meir opp til ho då.

Dette forutsetter då naturlegvis bra kjemi og litt interesse frå ho.

huff jeg gjorde det en gang tidligere. Mange år siden, stakkars fyr. En fyr gikk på date med meg mange mange ganger. Og plutselig etter ca 10 dater så forsøkte han seg, og jeg sa: "det er for tidlig å kysse". Jeg likte personligheten hans, han var en pen fin mann, men jeg følte desverre ikke for å innlede noe sexuellt og noe dypere den gangen. Han aksepterte det faktisk, og gikk videre på date med meg uten at noe som helst skjedde, men tilslutt så følte jeg at det var galt av meg å treffe han når jeg ikke var klar for sex eller kysse. Det skal veldig mye til før jeg får lyst til det. 

Hadde jeg hatt lyst å kysse en mann, og han avviste meg så ville jeg aldri forsøkt meg igjen på det. Det er sant. Så den forstår jeg godt. 

Ikke normalt. Herregud slutt og følg etter henne og slutt og oppsøk plasser hun er. Det er ikke normal oppførsel.

Jeg forstår godt oppførselen. Hadde han aldri brydd seg om henne så hadde han klart å stoppe med det. Men det er fordi han har elsket henne høyt. 

For eksempel dersom en person dør, så går man inn i en sorgprosess. Det er mange som har traumer, og problemer med dette i lang tid etterpå. Det samme kan man ha av et brudd i et forhold. Hjelper ikke å si : "Herregud". Det som hjelper er å finne ut av hvordan han kan få det bedre, og hvordan han kan klare å legge det bak seg. Mange har sagt "Herregud din psyko, og du er bare helt dum" , til meg. Men hjalp det meg videre når jeg skulle bearbeide sorgen? Nei, det gjorde det værre. Men det som hjalp meg var de som forklarte meg at de forsto reaksjonene, men at jeg måtte forsøke å arbeide meg ut av det så hardt jeg kunne. Og at de forsto at reaksjonene kan komme som følge av at man er i sorg etter et brudd. 

Til trådstarter: Vi er bare mennesker. Men faktisk kan det hjelpe å bare ikke ignorere. Se bilder av henne, få lov å tenke på henne, la deg få lov til å føle. Det er det som hjelper meg. Men når jeg har nektet meg det så blir jeg bare værre. Men gjelder å jobbe seg litt og litt fremover.. et lite steg frem hver dag. 

Men jeg mener at det kan være lurt å prate med eksen din om dette om det er mulig. Men dersom du forventer forhold av at du prater med henne om det så går det ikke. Gjelder bare å ta en prat for å få ut hvilke følelser du hadde, og så kan hun si sine. 

Føler med deg trådstarter. Jeg synes at du er flink som innrømmer at du sliter med det (kan lett få mye kjeft og kritikk da så du er tøff) . Jeg innrømmer det samme. Har slitt nå i over 2 måneder. Men forsøker iblant og presse meg selv til å tenke litt videre. Men det er ikke lett. Det går sakte fremover. I dag så poppet det opp et minne på facebook: del dette minnet med dine venner sto det: bilde fra da vi var på en tur sammen for 1 år siden... ja takk facebook haha. ! 

Forsøk å gjør det du kan for å få opp humøret og humor, og alt det. Det hjelper på. Se tilbake på ting, og forsøk å se humoren i det du opplevde. Nå høres jo det litt merkelig ut da, men for meg er det sånn at jeg av og til forsøker å se humor i kjærlighetslivet mitt og det kan hjelpe

 

 

Støtter den. Jeg tror at noen vil ha sex bevisst tidlig fordi de kun er ute etter sex. Mens de som har tålmodighet og ikke presser seg på og vil vente er gjerne de mest seriøse. Man må nesten ha god tid til å bli kjent. Det er litt dumt å gå til sengs med alle man dater på første eller andre daten. Det beste er å vite om man har en kjemi først. Ikke man havner i sengen og thats it. Men uansett kan jo det være god sex. Men det fins sykdommer, og jeg er ikke interessert i å ligge med alle jeg treffer på veien med tanke på det .

Hvis man havner i senga på første daten, så har man jo god kjemi. Jeg skjønner ikke problemet.

 

...

HVis man havner i senga på første daten er det ofte et resultat av kjemikalier som fører til nedsatt vurderingsevne. Alternativt at man i utgangspunktet ikke er ute på dating for å finne noen å bli sammen med, men for å finne noen å harve over.

 

Første date er litt vel tidlig. Andre date: da kan det være at folk begynner å forvente litt mer. Å noen kan det ta tid før man vet om man virkelig føler for å kysse eller ha sex med personen. For meg er det sånn. For noen så vet jeg det med en gang. 

Jeg har kysset på en første date før. Jeg har hatt sex på en andre date. Men da har jeg vært vannvittig tiltrukket sexuellt til personen, og det er det svært sjelden jeg blir. Og da har jeg vært klar over at det kunne kun hende at vedkommende kun ville ha sex og thats it. Men gjør ikke det med hvem som helst. Må en "fotomodell" til  

 

Støtter den. Jeg tror at noen vil ha sex bevisst tidlig fordi de kun er ute etter sex. Mens de som har tålmodighet og ikke presser seg på og vil vente er gjerne de mest seriøse. Man må nesten ha god tid til å bli kjent. Det er litt dumt å gå til sengs med alle man dater på første eller andre daten. Det beste er å vite om man har en kjemi først. Ikke man havner i sengen og thats it. Men uansett kan jo det være god sex. Men det fins sykdommer, og jeg er ikke interessert i å ligge med alle jeg treffer på veien med tanke på det .

Hvis man havner i senga på første daten, så har man jo god kjemi. Jeg skjønner ikke problemet.

 

Å finne ut om man er kompatible til å bo sammen er noe helt annet som tar mye lengre tid å finne ut av, og jeg skjønner ikke helt hvorfor man går inn på første date med "til døden skiller oss ad" som mål.

 

Anonymous poster hash: 48d11...a14

Enig i det at det er jo positivt at man er så tiltrukket at man havner i seng på første eller andre date. Men..... det er ingen vits å ligge med alle man treffer.

 

Har vært sammen med dama i ca 6 mnd. Hun er mitt livs drøm, og jeg er hennes. Jeg bedro henne.

 

Var på reise og litt sent en kveld etter litt for mye alkohol sendte jeg noen meldinger med en gammel flamme jeg ikke burde gjort. Meldingene fortsatte de 2-3 dagene jeg var bortreist og etterpå følte jeg meg bare dårlig og la det hele i glemmeboken. Jeg elsker dama og vil bare ha henne i hele verden. For meg var ikke dette noe problem da jeg visste hva jeg hadde lært og det endret ingenting i forhold til meg og dama. 

 

Så til dagens sak, denne dama jeg chattet med i 2-3 dager for første gang på årevis, fant ut at jeg har dame og sendte meldingene til dama mi. 

 

Hun er knust, innholdet i meldingene er både seksuelt og ellers upassende. Jeg klarer ikke å gjøre annet enn å si at det skjedde og at det var en prøvelse for forholdet vårt som jeg kom ut av med ett formål, å ta forholdet til dama mi videre. 

 

Hun er såret og redd og slik oppførsel er ikke noe hun ønsker i livet sitt. Har snakket med henne og hun skal ha noen dager å tenke seg om sier hun. 

 

Jeg forventer å bli dumpet. Jeg skjønner at hun tolker dette som både svik og utroskap og det at det varte ei helg og ble avsluttet betyr ikke så mye for henne. Hun er klart redd for dette og frykter gjentakelse osv. 

 

Jeg har med andre ord, kastet bort det beste som noen gang har hendt meg. 

 

Hva synes dere? er det normalt for et forhold å gå igjennom slike prøvelser og så lenge forholdet kommer seirende ut og det avsluttes raskt og sviket ikke tas videre og realiseres fysisk så betyr det at det er et godt forhold? 

 

Personlig er jeg skuffet over meg selv, over at jeg var så svak at jeg innledet det, at jeg lot meg dvele i fantasien. Jeg er skuffet over at det tok 2-3 dager for meg å avslutte det og kutte kontakten. 

 

Anonymous poster hash: ca329...ede

 

Hvordan kan man bedra sin livs drøm? Den forstår ikke jeg. 

Hei. Om noen uker skal jeg avtjene et 3 måneders fengselsstraff i Sverige. Jeg bor i Sverige siden noen år tilbake, men er ikke svensk medborger. Jeg er norsk medborger.

 

Det jeg lurer på er hva som skjer dersom jeg drar hjem til Norge før jeg skal i fengsel i Sverige? Har hørt at Norge ikke gir ut sine medborgere til andre lender dersom straffet understiger 1 år.

 

Må jeg da avtjene straffet i Norge istedenfor i Sverige? Eller går jeg fri?

Da hadde jeg flyttet hjem igjen til Norge... dersom det er mulig at du går fri... 

 

 

Er det noen her som sliter? Enten det er paranoia, schizophreni, depresjon, suicidal eller angst eller hva som helst. Jeg vil gjerne komme i kontakt med deg!

 

Jeg er paranoid. Jeg sliter med panikkanfall og sosial angst. Jeg har symptomer på schizophreni. Jeg har en dyp depresjon. Legg meg til på instagram: paranoidreality_

 

 

 

Anonymous poster hash: b1cf5...468

Jeg tror de fleste sliter mer eller mindre med noe.

 

Jeg sliter litt med noen ting som jeg ikke går i behandling for. Jeg har tiltider tvangstanker og tvangshandlinger. - der er jeg faktisk blitt bedre. Altså tvangstanker og handlinger i form av: at jeg faktisk kunne vaske meg så mange ganger på fingrene at jeg ble sår på fingrene. Kunne gå frem og tilbake og skulle vaske fingrene 100 ganger før nesten.. var helt villt... Har bare blitt mye bedre av meg selv.. men en gang i blant så kommer det litt tilbake. Jeg sliter med at jeg kan lett få angst for at noe skal skje med dem jeg er glad i, men ellers føler jeg at jeg klarer å jobbe meg ut av mye selv om jeg stresser med det.

Legg meg til på instagram så tar vi det der?

 

Anonymous poster hash: b1cf5...468

 

Jeg har desverre ikke anonym bruker å ligge deg til på. Men jeg kan kanskje få opprettet en anonymbruker der  

Mange som sliter her, som heartlife sa, alltid noen som sliter med noe. Lagt deg til

Ikke bare noen, men jeg tror faktisk at alle mennesker sliter med et eller annet. Alle har en eller annen form for angst, eller avhengighet for eksempel.   

Veldig bra at du lager en slik tråd, for det er jo fint å skrive om det. Det hjelper å prate om det. Og man må erkjenne seg det. Det er da man har håp om å bli frisk. 

Det er mye man kan jobbe seg ut av.  

 

 

 

 

Poenget mitt blir då at om ein mann er interessert i deg, vil ikkje det ha noko å sei om dåkke har sex tidleg eller seint i forhaldet, om han likar deg å er interessert i å forsette forhaldet, er sex bare ein bonus.

 

Det er forsåvidt sant, og det viser at du er en bra fyr. Men det fins jo andre der ute som bare er interesserte i en sexpartner. Folk som av en eller annen grunn vil unnvike samboerskap/ekteskap. Noen foretrekker å leve livet så fritt som mulig (tror de).

 

Støtter den. Jeg tror at noen vil ha sex bevisst tidlig fordi de kun er ute etter sex. Mens de som har tålmodighet og ikke presser seg på og vil vente er gjerne de mest seriøse. Man må nesten ha god tid til å bli kjent. Det er litt dumt å gå til sengs med alle man dater på første eller andre daten. Det beste er å vite om man har en kjemi først. Ikke man havner i sengen og thats it. Men uansett kan jo det være god sex. Men det fins sykdommer, og jeg er ikke interessert i å ligge med alle jeg treffer på veien med tanke på det . 

 

Så det smarteste en mann på date med deg kan gjøre er virke totalt uinteressert seksuelt?

 

hehe Nei! . Men det er litt frustrerende når han er for voldsom og. Hadde en mann da forleden, som jeg kjenner fra idretten. Han spurte meg om han kunne komme hjem til meg på første date, og var på kanten i ordene han skrev. Da fikk jeg nok. Han virket ikke ut til å være klok å date. Men okey: jeg liker jo at en mann viser sexuell interesse, men det spørs hvordan det skjer. 

 

 

Poenget mitt blir då at om ein mann er interessert i deg, vil ikkje det ha noko å sei om dåkke har sex tidleg eller seint i forhaldet, om han likar deg å er interessert i å forsette forhaldet, er sex bare ein bonus.

 

Det er forsåvidt sant, og det viser at du er en bra fyr. Men det fins jo andre der ute som bare er interesserte i en sexpartner. Folk som av en eller annen grunn vil unnvike samboerskap/ekteskap. Noen foretrekker å leve livet så fritt som mulig (tror de).

 

Støtter den. Jeg tror at noen vil ha sex bevisst tidlig fordi de kun er ute etter sex. Mens de som har tålmodighet og ikke presser seg på og vil vente er gjerne de mest seriøse. Man må nesten ha god tid til å bli kjent. Det er litt dumt å gå til sengs med alle man dater på første eller andre daten. Det beste er å vite om man har en kjemi først. Ikke man havner i sengen og thats it. Men uansett kan jo det være god sex. Men det fins sykdommer, og jeg er ikke interessert i å ligge med alle jeg treffer på veien med tanke på det . 

Er det noen her som sliter? Enten det er paranoia, schizophreni, depresjon, suicidal eller angst eller hva som helst. Jeg vil gjerne komme i kontakt med deg!

 

Jeg er paranoid. Jeg sliter med panikkanfall og sosial angst. Jeg har symptomer på schizophreni. Jeg har en dyp depresjon. Legg meg til på instagram: paranoidreality_

 

 

 

Anonymous poster hash: b1cf5...468

Jeg tror de fleste sliter mer eller mindre med noe. 

Jeg sliter litt med noen ting som jeg ikke går i behandling for. Jeg har tiltider tvangstanker og tvangshandlinger. - der er jeg faktisk blitt bedre. Altså tvangstanker og handlinger i form av: at jeg faktisk kunne vaske meg så mange ganger på fingrene at jeg ble sår på fingrene. Kunne gå frem og tilbake og skulle vaske fingrene 100 ganger før nesten.. var helt villt... Har bare blitt mye bedre av meg selv.. men en gang i blant så kommer det litt tilbake. Jeg sliter med at jeg kan lett få angst for at noe skal skje med dem jeg er glad i,  men ellers føler jeg at jeg klarer å jobbe meg ut av mye selv om jeg stresser med det.

Veldig viktig å innse hva man sliter med, så blir det så mye bedre. Og faktisk så tror jeg alle har litt av det her. Alle sliter mer eller mindre med et eller annet. 

Hei! Jeg er en jente på 20 som er i mitt første kjæresteforhold. Forholdet går veldig bra. Problemet mitt er at jeg er veldig sjalu på eksene hans. Han har ingen kontakt med noen av dem, men jeg blir trist og nesten kvalm av å tenke på dem. Jeg har prøvd å rasjonalisere over dette, for jeg ser ingen grunn til å reagere sånn. Men jeg klarer det ikke. Jeg sliter litt med depressive perioder, og dette med eksene hans er noe av det som plager meg mest. Jeg gråter over det ganske ofte.

 

Vil legge til at jeg aldri er sjalu på noe annet. Jentevenner, overnattinger, kvelder på byen, at han snakker om andre jenter osv plager meg absolutt ingenting. Jeg har heller aldri vært sjalu ifm. tidligere flammer.

 

Noen tips/erfaringer? Hva "virker" mot sjalusi?

 

Anonymous poster hash: f7cae...b45

Jeg forstår ikke hvorfor du er sjalu på eksene hans. Han har jo ikke kontakt med de. Da skulle det vel ikke være noe problem. Det er er deg som han konsentrerer seg om nå. Så jeg tror at du kan slappe helt av. 

Men vet hvordan det kan føles å være sjalu.. Det som virker er å prate ut med han om det kanskje? Fortelle han hvordan du føler det... Vet ikke helt hvilke type han er, men kan jo kanskje hjelpe hvis han er en type som har lett for å prate ut om ting. Forsøk å bygg opp din egen tro på deg selv med å si hver gang du får en negativ tanke: : JEG ER BRA NOK! JEG ER SNILL! osv. Det har jeg begynt med. Dersom jeg er usikker av meg så sier jeg det til meg selv . Var en bruker her inne som ga meg tipset, og det funker bra  

 

Hei dere. Jeg er 27 år og flyttet for rundt ett år siden til ny by. Egentlig var ikke dette frivillig, men det var enten å flytte eller å gå arbeidsledig uten jobberfaring, mot en godt betalt jobb i en by jeg ikke kjenner noen.

 

Så, nå har jeg flyttet til ny by og bodd her, men finner ut at veldig få på jobben er i min situasjon enten er det litt eldre, og er travelt opptatt med sine barn og nærmeste familie. Tingen er vel egentlig at stort sett de fleste har familie som tar veldig mye tid, og de har den sosial omgangskretsen de trenger. I tillegg pendler mange ett godt stykke til jobb, slik at det ikke blir noen "geografisk forankring". Poenget er at jeg ikke har greid å finne noen venner der.

 

Tidligere har jeg alltid funnet venner lett. Fra ungdomsskolen til universitet har jeg hatt over gjennomsnittlig med venner. Jeg husker godt at telefonen til tider ringte hele tiden mens jeg satt i timene på forelesning, at meldingene på facebook tikket inn og at det stadig kom invitasjoner til fester. Nå er situasjonen snudd på hodet, og det er snarere et problem at det er så mange timer i døgnet istedenfor for få.

 

Jeg trenger rett og slett å finne noen nye venner, men ser ikke helt hvilke arenaer dette skulle være på. Noen som har vært i samme situasjon selv og kan fortelle om hvordan de gikk fram?  

 

Anonymous poster hash: 3a82f...bd1

 

Du kan finne venner via nettet, eller melde deg inn i et eller annet. Idrettslag eller noe annet? 

 

 

Jeg tror ikke det nytter noe særlig å hive deg på sjekkeren for å komme over eksen. Det vil nok føles overfladisk for deg siden du tenker på henne og du kan fort ende med å såre noen andre slik eksen såret deg. Jeg tror nok det er lurest å ta tida til hjelp og ha hodet prosessere savnet til det avtar og du finner ny kjæreste på en mer naturlig måte som gjør at savnet tones ned samtidig som følelsene for den nye tones opp og forbi savnet.

Ja det her er det ingen fare for... Tanken på bare meningsløs sex med noen andre får meg til å spy, en reel flørt er enda verre, sammenligner for mye med eksen gitt.. Får ta tiden til hjelp som du sier, får bare håpe at tiden vil hjelpe meg tidligere enn snart, heh.

 

 

 

Valgte dere å blokkere hveandre? Jeg fikk ikke valget.  Han som gjorde det slutt, og han blokkerte meg på telefon, og facebook. Jeg forsto ikke vitsen med å gjøre det. Tenker at han må hate meg siden han gjør det, og da får jeg ikke fred. Hadde synes det var bedre at vi skilles av som venner, enn på den måten vi gjorde. Blir jo enda mer nyskjerrig på hvorfor han må blokkere meg overalt, og hvorfor han virker til å ha sånn imot meg. For meg er minnene værst. Jeg prøver å unngå steder der jeg har minner med han fra, men noen har jeg begynt å oppsøke fordi det hjelper meg til å bearbeide det hele. Uffda så komplisert jeg er. 

 

Ja vi valgte å blokkere hverandre, selv om det var et veldig tungt valg.. Vi er fortsatt veldig glade i hverandre, hvilket vi har forklart til hverandre. Men det å ha kontakt fungerte dårlig da jeg ikke klarte å la være å prøve å bli sammen igjen. Og hun ville være venner og ville egentlig kunne snakke til meg som jeg var bestevennen hennes, du kan tenke deg hvorfor det ikke ville fungert. Hun var også veldig vaklete og ofte kontaktet hun meg av grunner som virket som at hun kanskje ville bli sammen igjen, så fikk jeg falske forhåpninger, osv. 

 

som sagt så er vi veldig glade i hverandre og jeg prøvde så godt jeg kunne å holde en god tone i ettertid, men det ble problemer uansett hva vi gjorde, hun ville egentlig ikke kutte kontakten, men skjønte vel til slutt det måtte til for min skyld. 

 

Anonymous poster hash: 0f9db...fda

 

Jeg har det helt likt. Har ennå ikke hatt sex med andre. Jeg er kjempeglad i sex, men nå får jeg bare lyst å spy av tanken på å ha sex med andre. En trøst å høre at jeg ikke er alene om den følelsen. Selv om du er mann så har vi akkurat samme følelsene. Jeg er attraktiv hos andre menn, men det hjelper ikke. Avviser dem alle. 

En annen sak var at han dumpet meg. Han ville være fuckfriends, og venner. Vi forsøkte det, men så kom han frem til at det beste var å bare være fuckfriends. Plutselig så følte han at det ikke funket for oss å være noe som helst. Han kallte meg en løgner, og sa at han ville ikke ha noe mer kontakt med meg. Jeg vet at jeg tok bruddet svært tungt. Men jeg mente at vi kunne ta en prat om det, og istedet for å være fuckfriend skilles som venner. Men det ville han ikke. Han ville ikke diskutere noe som helst, og blokkerte meg på alt. Dermed så ble det en mer dramatisk slutt for oss enn for dere. Men det er vondt om man skilles slik dere gjorde og. 

Men kanskje det kunne være lurt å ta en kaffe med henne, og prate med henne om hvordan dere har det nå? Spørs om hun vil? Jeg har forklart at jeg sliter med avslutningen til eksen, og spurt eksen min om vi kunne ta å møtes å prate ut face to face, eller om vi kunne chatte litt og prate litt om alt, men han vil ikke prate i det hele tatt. Han vil ikke vite av meg. 

Det er ikke lett. Men du  har gjerne lettere for å kunne prate med henne enn hva jeg hadde med min eks. Kanskje du kan ta en fin prat om det, uten at det er sex eller forhold i bildet, men at dere kan ta et oppgjør på en måte som gjør at du lettere kommer deg videre? For min del hadde det vært til god hjelp, men som sagt. Min eks vil ikke det. 

Det går ikke over sånn plutselig. Savn kan ta lang tid å redusere. I forbindelse med dødsfall sier man at det kan ta rundt 5 år før man begynner å legge det såpass bak seg at man ikke tenker på det daglig eller begynner å gråte når man har en sentimental stund. Kjærlighet er noe av de sterkeste følelsene man har i livet så det er sikkert sammenlignbart på en slags måte.

 

Men så lenge du er obs på dette så kan du i hvert fall bevisst velge å tone ned de verste uttrykkene som får andre til å reagere, og heller la følelsene gå mer løpsk i skjul hjemme.

 

Jeg tror ikke det nytter noe særlig å hive deg på sjekkeren for å komme over eksen. Det vil nok føles overfladisk for deg siden du tenker på henne og du kan fort ende med å såre noen andre slik eksen såret deg. Jeg tror nok det er lurest å ta tida til hjelp og ha hodet prosessere savnet til det avtar og du finner ny kjæreste på en mer naturlig måte som gjør at savnet tones ned samtidig som følelsene for den nye tones opp og forbi savnet.

Støtter denne. Fornuftig skrevet. Det er sånn det er. Og en god type bearbeidelse er å akseptere sitt savn og følelser. Dersom en ikke gjør det så blir en bare værre. Årsaken til du sliter er at du elsket henne.

Heihei.. Relativt ung mann her som ikke har hatt det fantastisk i det siste. Ble vel slått opp med for 4mnd siden og har plukket meg opp en god del siden. Sitter ikke alene i ett hjørne pg depper hver dag lenger, men tenker ennå på eksen hver jævla dag. Er jeg med andre så går det som regel greit, så holder meg som regrl opptatt, men det er når jeg er alene det går galt..

 

Om jeg er ute og kjører og skal ett bestemt sted og jeg ser en bil av samme modell, som den som tilhører min eks, så kan jeg fint snu bilen. Hvorfor? jeg aner ikke. Legger meg bare etter og kan kjøre til de stopper eller jeg ser det ikke er eksen, så blir jeg skuffet og kjører videre.. Dette har skjedd utallige ganger. Jeg kjører som regel som en gris, men om jeg ser noe som ser ut som hennes bil så hiver jeg meg gjerne inn i en kø bak det jeg tror kanskje er henne, uten å ane hvorfor.

 

Vet ikke helt hva jeg sksl gjøre. Kjører også til skolen for jeg håper å møte på henne. Vi har blokkert hverandre overalt, hvilket var mitt ønske, ikke hennes. Jeg prøver alltid å stoppe meg når jeg gjør disse tingene, men jeg klarer bare ikke la være. Kan fint kjøre forbi der hun trener bare for å se om hun er der.

 

Dette er altså ikke noe jeg gjør hver dag, men føler det skjer for ofte og jeg føler meg litt... sprø. Det gikk litt dårlig å ha kontakt for om jeg bare trodde hun var med en annen gutt så gikk humøret mitt i dass (kjører ikke etter for å se om hun ser andre gutter). Vet ikke om dette er noe som vil gi seg eller om jeg burde ta kontakt eller hva jeg burde..

 

Føler også for å legge til at det er ikke slik at jeg er en uhyre ekkel fyr som mistet den eneste han hadde sjans på og han er knust siden han er fortapt. Jeg har fått massevis av forespørseler fra andre jenter, men klarer bare ikke slutte å tenke på eksen.

 

Anonymous poster hash: 0f9db...fda

Her er det en til som har det likt. Eneste forskjellen er at jeg forsøker ikke å oppsøke han i virkeligheten. Jeg ønsker faktisk ikke å treffe på han i virkeligheten. Men ellers er jeg nyskjerrig. Går inn å stalker kvinneguiden-profilen hans. Altså jeg går inn av og til for å se om han skriver noe om meg på kvinneguiden eller hva han gjør på. Men gjør det ikke så ofte lenger, men av og til. 

Valgte dere å blokkere hveandre? Jeg fikk ikke valget.  Han som gjorde det slutt, og han blokkerte meg på telefon, og facebook. Jeg forsto ikke vitsen med å gjøre det. Tenker at han må hate meg siden han gjør det, og da får jeg ikke fred. Hadde synes det var bedre at vi skilles av som venner, enn på den måten vi gjorde. Blir jo enda mer nyskjerrig på hvorfor han må blokkere meg overalt, og hvorfor han virker til å ha sånn imot meg. For meg er minnene værst. Jeg prøver å unngå steder der jeg har minner med han fra, men noen har jeg begynt å oppsøke fordi det hjelper meg til å bearbeide det hele. Uffda så komplisert jeg er. 

Her er det gått over to måneder siden han brøt kontakten helt. Jeg har nok av tilbud av andre menn, men jeg klarer ikke å gå videre. Alt jeg tenker på er det som hendte med han. Og hvorfor osv. Har vært på en date siden, og det er jo applaus til meg for jeg hadde aldri trodd at jeg skulle orke å gå på en eneste date på en evighet. Vedkommende er interessert, men jeg måtte si til han at det gikk ikke pga at jeg ikke er over det med eksen fordi det ble en så ubehagelig slutt at jeg trenger tid for å komme over det. 

Men forsøker allikevel å være tøff. Og har gjort noen fremsteg på veien og, som jeg aldri hadde trodd jeg ville klare. 

Jaja da er jeg ikke alene om å ha det slik... Ser at du også har det slik.

Jeg går aldri ut på byen, av den årsak at jeg ikke er av den sosiale varianten. Og at jeg er redd at jeg blir stresset av det. Så trådstarter : det er flere som helst vil holde seg hjemme. 

 

 

 

.....t Iallefall i min alder. Nesten 40 år og singel, da er det en årsak til det.

Spesiellt om han er pen!

 

Med andre ord i nøyaktig samme situasjon som deg.

 

Nesten førti, singel og etter eget utsagn pen. Da er det vel en årsak til at du er singel.

 

Jeg tror ikke høyt om meg selv. Jeg har blitt såret for mye til det. Men jeg har alltid vært populær hos de fleste mannfolk i starten. 

Men men... får se hva som skjer. Er ikke desperat av å finne en. Men hadde jo vært kjekt å finne en. 

Makan til bekreftelses behov.

 

 

Men har dog eit seriøst spørsmål:

Dei damene som brukar sex som eit "pressmiddel" for å oppnå makt i eit forhold, det være seg nytt eller gammalt.

Virkar eigentleg dette?

Altso, dersom du treff ein fyr å ligg med han etter kort tid, å han dumpar deg like etterpå, vil du då anta at han kun ute etter sex?

Til forskjell frå å "nekte" han sex(sjølv om du vil) fordi du vil at han ikkje bare skal være ute etter kroppen din.

Poenget mitt blir då at om ein mann er interessert i deg, vil ikkje det ha noko å sei om dåkke har sex tidleg eller seint i forhaldet, om han likar deg å er interessert i å forsette forhaldet, er sex bare ein bonus.

Mannfolk ser fort om dei vil bare knulle deg eller bruke tid på deg ut ifrå kordan du oppfører deg.

Alltid vært litt fascinert av damer som trur at å komme mellom beina på dei skal være som å vinne i lotto 

Men men, bare eit synspunkt.

Det var godt med litt bekreftelser etter bruddet jeg var i. Så ja jeg har nok hatt litt bekreftelsesbehov, men nå er det sånn at jeg har begynt å tenke på at jeg gjerne må trekke meg unna. 

Er ikke interessert i sex med noen bare for å ha det. Får inntrykk av at folk har veldig lett sex for å teste ut i dag. Men finner det ingen vits. Kun sex dersom interessen er virkelig tilstede, og tiltrekningen er stor. Etter eksen har jeg faktisk ikke så lyst på sex igjen. Tenker at sexen er helt elendig med en ny en... men det er gjerne ikke sånn. Kan jo være at sexen blir god . 

Det er andre grunnlag som teller i forhold enn bare sexen. Men det er greit å vente med sex. Er ikke interessert i å ha sex med noen som jeg er usikker på. Det blir jo feil. Man må vite at man har såpass interesse at man ser for seg å ikke date andre. Men akkurat nå ser jeg for meg å være helt fri. 

Altså var meg som skrev innlegget over. Trykket anonym bruker med uhell. Må nok bare kutte ut de som henger på nå. Kunne styrtet inn i noe nytt. Men det er ikke riktig. Må tenke over litt først. Føler jeg trenger tiden litt alene. Fortsatt kjærlighetssorg etter siste forhold.  Følte meg som verdens mest uattraktive kvinne etter det bruddet. Men forsøker å presse meg et lite skritt videre hele tiden. 

Dessuten sitter jeg å tenker på hva jeg egentlig søker. Ja, jeg ønsker jo en så pen mann som mulig, men dersom jeg skal være ute etter den "peneste fotomodellen" av en mann, så vil jeg nok gå singel for resten av livet. Jeg er tross alt nesten 40 år. Og tiden går. 

Jeg fatter ikke at enkelte damer sier det er så lett å finne seg en, dersom de går etter utseende i min alder. Jeg har hele tiden gjort det, men jeg tror at det er viktig å sette andre kvaliteter høyere enn et utseende, dersom en ønsker å ha noe stabilt. 

Vet at hele innlegget mitt høres ut som skryt, men jeg er jo glad for at jeg opplever at mange menn vil bli kjent med meg. Og selv om disse som viser interesse ikke er av mine typer utseendemessig, så ser jeg at mange av dem har en del gode kvaliteter som er ganske bra.

Ser rundt på de som har partner. De er ikke alltid så pene noen av dem, og hvorfor er de sammen? Jo det må jo være andre kvaliteter enn utseende de blir tiltrukket av hos hveandre, og som de trives med. Mye å tenke over. 

Lett å bli opptatt av utsseende. Jeg har bare blitt mer og mer opptatt av utseende, og hva kan jeg tro at jeg kan få i min alder?  Har erfart at dersom jeg treffer en pen mann så varer det bare for en liten stund, og så sitter jeg alene igjen. Men dersom jeg treffer en som ikke er så pen, men har andre kvaliteteter, så er det mer stabilt. Forstår egentlig de som søker hjelp hos datingrådgiver av og til fordi det er ikke lett å finne ut hva som er riktig å satse på. Før synes jeg det var latterlig å søke datinghjelp, men nå forstår jeg hvorfor noen gjør. Dersom man er for kresen så kan man risikere å bli gående alene for alltid. Men på en måte så trives jeg alene, og det gjør meg ingenting å forbli alene... men savnet kommer jo av og til. 

Du får ha lykke til, det ordner seg for snille jenter

Tusen takk. Ja, jeg har vært ganske langt nede etter et brudd, og mens jeg var så langt nede, så fikk jeg faktisk løftet selvtilliten opp igjen uten at jeg gjorde så mye for å få den opp selv. Takket være en del menn som forsøkte seg når jeg var utenfor dørene her. Men jeg er en snill jente da. Og noen av de har pratet en del med meg før. Og jeg får ofte høre at jeg gløder godhet. 

Ønsker å finne en mann som er snill, god, lett å prate med, en som vil være der livet ut med meg. En god mann

Er også en fantastisk snill og hyggelig bruker her inne, som jeg har pratet med privat, - en dame vel og merke, som har gitt meg en del "hjelpetråder" og gode råd for å finne tilbake mer tro på meg selv.  Vedkommende har vært en fantastisk støtte for meg!. 

Takk for kommentaren din Psfire !

Vil ikke gå på nye hjertesorger, så jeg tenker på å gjerne la menn få bli kjent med meg uten forpliktelser, uten sex, men som venner, og så kan det plutselig hende noe senere dersom det er en som jeg klaffer bra med. De må godta å treffe meg uten sex og kyssing!.  

Så er det dette med personlihet da, skal man velge en som er lik seg selv eller rake motstningen. Har man mye temperament så kan det kanskje være lurt å finne en rolig tøffelhelt

hahaha, en av dem er tøffelhelt . De andre litt sta og masete!!! Nei det skal ikke være lett det der. 

Jeg har ikke så mye temperament! .