Fustasjeopphengsforkobling

Noen som ser en "Motte and Bailey" i denne artikkelen? https://idag.no/nyheter/samfunn/regnbueflaggets-symbolverdi-er-blitt-vannet-ut/19.39517 – Regnbueflaggets symbolverdi er blitt vannet ut Geirmund Lykke er eneste KrF-politiker med fast plass i bystyret i Trondheim. Han er også nyvalgt fylkesleder i Trøndelag KrF. Han mener regnbueflagget er blitt krevende. Innkjøp av prideflagg, såkalte regnbueflagg, var en del av en stor pakke, en budsjettjustering, som de rødgrønne i bystyret i Trondheim la fram torsdag. Alle bystyrerepresentantene fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet stemte nei til denne budsjettjusteringen, som altså - blant mye annet - innebærer innkjøp av prideflagg for en halv million kroner til blant andre skoler og barnehager i Trondheim kommune. – Vi har ikke hatt noen egen behandling av innkjøp av disse flaggene i lokalpartiet. Innkjøpet var er en del av de rødgrønnes budsjettjustering, der KrF hadde eget alternativ forklarer Geirmund Lykke, KrFs eneste bystyrepresentant i Trondheim. – Det som gjør det krevende med disse flaggene, er at regnbueflaggets symbolverdi er blitt vannet ut og tolkes forskjellig av de som bruker det. Mange av synspunktene til foreningen FRI, som står bak Pride, er både jeg og KrF veldig uenig i. Men de fleste som bruker dette flagget, legger noe annet i det enn den ideologien foreningen FRI står for, sier Geirmund Lykke. – Mange ser på regnbueflagget som en understreking av ønsket om en likeverdig behandling av homofile og heterofile. Altså en grunnleggende menneskeretts- og likeverdstanke. Det å bruke flagget er kanskje en slags protest mot hvordan vi som samfunn har gjort det krevende å stå fram som homofil. Og det er jo gjerne et standpunkt som jeg støtter. Ved å kjempe i mot flagget kan vi da komme i skade for å bli tolket som motstandere av dette likeverdet, og det blir feil. Men jeg har ikke lyst til at skoler og barnehager skal være et fristed for foreningen FRIS kampsaker, så dette er vanskelig, sier Lykke til Norge IDAG.

Typiske kjennetrekk ved hvordan aktivister opererer. Hentet fra denne, som ble skrevet i vinter, etter å ha hørt en del på James Lindsay (hans foredrag kan anbefales): Man vet ikke hvem som er en sann tilhenger, hvem som bare dilter etter fordi de er redde, eller hvem som bare dilter etter fordi de egentlig ikke forstår (nyttige idioter). 2 mekanismer innenfor dette her som infiltrerer: 1 Strategisk ekvivokering Et ord betyr 2 ting samtidig. En mening som er en forsvarlig mening. En mer vanlig og hverdagslig mening. Og en mening som er en aktivistisk mening med en agenda. Den ene brukes når man havner i trøbbel, og den andre når man fremmer en agenda, og så hopper man litt frem og tilbake mellom disse alt ettersom det passer seg. Ordet "kritisk" kan bety noe veldig spesifikt, som i kritisk Marxistisk tradisjon. Eller kritisk tenkning; det å være skeptisk, å stille vanskelige spørsmål. Hvem spør; "Kan du klargjøre hva du mener med mangfold? Kan du klargjøre inkludering for meg? Jeg forstår ikke det ordet.." Ingen spør om slikt. Dette kan brukes i forsvarsmodus, slik at om noen spør så trekker man seg tilbake til en forsvarlig posisjon og svarer at det er bare blablabla. Den flottere tingen, istedenfor den aktivistiske tingen. Eller det kan brukes i en offensiv modus. For eksempel i et møte, og noen sier at vi skriver en ny læreplan for det neste tiåret hvor vi fokuserer på mangfold, og så sier noen "ja, det høres jo bra ut, mangfold er bra". Ingen kommer til å spørre hva man mener med mangfold. Alle antar den normale betydningen av ordet, og i det dette blir politikk og håndhevbart, vel.. nå kan vi avklare definisjonen som vi akkurat har gjort til politikk! Som betyr folk som er eksperter på mangfold og har en unik farget stemme som er autentisk til teorien, og vips har man bragt det hele inn. Her benyttes altså "The Motte-and-baily fallacy". 2 Drenering av autoritet 2.1 Drenering av psykologisk autoritet (Gaslighting) "The Motte and Bailey fallacy" er normalt ledsaget av gaslighting; manipulering av noen ved å få dem til å tvile på sin fornuft eller kognitive evne til å forstå problemene det prates om. Ved å bruke de retoriske teknikkene i "Motte and Bailey" og gaslighting sammen under en pågående kontrovers, så er manipulatoren i stand til å skape "tvilens tåke" i sinnet til sin motpart. For eksempel å si at dette foregår egentlig ikke, du har mistolket det, du forstod ikke litteraturen riktig (det gjør bare vi). I USSR klassifiserte de folk som ikke gikk med på den Sovjetiske ideologien som sprø eller psykologisk mangelfulle. "Bare sosialist-mennesker kan forstå sosialistisk teori riktig". Judith Katz skrev på 70-tallet i "White Awareness: A Handbook for Anti-Racism Training" at hvithet og "white supremacy" er en form for schizofreni. 2.2 Drenering av epistemisk autoritet Å bruke ord og få folk til å føle seg dumme. For eksempel; "Jeg vet ikke hva det betyr, men denne personen er smart og bruker store ord, så de må vite mer enn meg". Man føler seg ikke kvalifisert til å arugmentere imot, eller andre vil si at denne personen bruker store tekniske termer, og du høres bare dum ut, så vi hører på personen med stor tittel og store ord. Med andre ord; drenere epistemisk autoritet, som får det til å se ut som man ikke skjønner hva man snakker om, og at de andre vet hva de snakker om. 2.3 Drenering av moralsk autoritet Få folk til å se moralsk mangelfulle ut. For eksempel å bli kalt rasist, kjønnsdiskriminerende, bare et forsøk på å opprettholde din egen vinning etc. Med andre ord: Å få sine meningsmotstandere til å se dumme ut, sprø/gale, eller onde, mens man simultant spiller ordspill med doble betydninger av ord på en strategisk måte. Eller hva med: It’s not a hole in the boat. It’s a boat that identifies as a fountain Denne kan erstattes med homofobisk, transfobisk etc:

Legger denne inn her da den var veldig bra og relevant for temaet. Den omhandler akademisk ytringsfrihet relatert til kontroversielle tema, og kjønn/kjønnsidentitet trekkes spesielt frem i denne diskusjonen på biblioteket i Bodø (som også ble sendt på NRK P2). Vi får bl.a. høre fra en Norsk forsker som opplevde sanksjoner utenifra (aktivister) og innenifra (universitetet). Det beskrives et bilde som minner om hvordan ting har foregått i USA på dette området: Aktivisters forsøk på å sverte/kansellere forskere/professorer o.l. blir fulgt opp av universitetet, men den gode nyheten er at her på det Norske universitetet så innså man at man hadde gjort feil, beklaget, og støttet opp om forskeren som hadde uttalt seg offentlig om temaet. Ingressen: Kjønn. Innvandring. Klima. Forskere som ytrer seg om dette risikerer bråk, ubehag eller total taushet. Og straffen fra kollegene er verst. Er universitetet mer opptatt av 👍 enn ytringsfrihet? Debattanter i panelet: - Kjersti Thorbjørnsrud, forsker Institutt for samfunnsforskning - Iselin Marstrander, direktør Nordlandsforskning - Ingrid Bay-Larsen, forfatter av "Interessekonflikter i forskning" - Hanne Solheim Hansen, rektor Nord universitet - Marianne Brattgjerd, førsteamanuensis Nord universitet Debattleder: Stein Sneve, politisk kommentator i Avisa Nordland

Ukrainsk flagg er godt kjent som en direkte kritikk av Russland/Putin-regimet, og er ment provoserende, og kontrært, til den russiske operasjon. Dette er ikke et utsagn til støtte for Russlands invasjon. Kun ment for å illustrere poenget. Det dreier seg om å markere, demonstrere, kritisere etc noe som ikke har med at Norge vant sin rett, og fikk sin egen grunnlov å gjøre. 17. mai er ikke et demonstrasjonstog. Det er en feiring av Norge som et selvstendig land. 17. mai kan bety ulike ting for ulike personer, men 17. mai har en eksakt referanse i faktaforhold (Norsk historie, som er helt uavhengig av hva ulike personer legger i sitt subjektive synspunkt å gjøre). Om man feirer 17. mai på grunn av identitetshysteri eller Mao's lille røde, det må man jo bare gjøre, men det har ingen faktabasert sammenheng med 17. mai. Til sammenlikning kan også "All lives matter"-flagg bety ulike ting for ulike personer. Hakekors kan bety ulike ting for ulike personer. Røde kommunistflagg kan bety ulike ting for ulike personer. Hilal (halvmåne og stjerne) kan bety ulike ting for ulike personer. Et rødt eple med en F på kan bety ulike ting for ulike personer, men hva folk subjektivt forestiller seg inne i eget hode har ikke nødvendigvis noe med faktiske beviselige årsaker i virkeligheten å gjøre.

Rowan Atkinson: The Devil 'Toby' welcomes you to Hell

Bill Burr: There is NO "reason" to hit a woman...Right?

Vet ikke om det finnes en fra før, men hadde vært morsomt med en tråd bestående av humor som idag anses politisk ukorrekt. Har vitsen/sketsjen blitt forsøkt kansellert? Da hører den helt klart til her. Pirker den i selve problemet? Da hører den til her. Er denne typen humor fraværende idag? Da hører den antakelig til her dersom sannsynlig årsak er politisk korrekthet. Jeg vil tro de fleste skjønner hva tråden sikter seg inn mot. Steve Hughes er et naturlig åpningsnummer: (Who knows.. Kanskje vi også får oppleve kanselleringskultur i tråden? Innlegg som blir fjernet? Spennende )

Jeg har nå sett de 2 første episodene av Harald Eia's nye program: Sånn er Norge. Her finner han visst ut at det typisk Norske er å være uavhengig. Jeg er ikke uenig i det, men tenker at "typisk Norsk" ikke trenger å ha noe å gjøre med at det må være helt unikt for Norge (finnes det i det hele tatt noe slikt?). Typisk Norsk er bare hva vi verdsetter mest i Norge - punktum. Gjerne mer enn i andre land, men om andre land verdsetter det samme; hva så? Er det ikke typisk Norsk å verdsette demokrati fordi andre land verdsetter det omtrent like mye? Det blir som å si at det er typisk meg å være ærlig, men det finnes andre som også er ærlige (sikkert også ærligere enn meg), så da kan jeg ikke si at det er typisk meg å være ærlig? Det blir jo bare helt feil. Jeg har gått å lurt på en del ting en tid nå. Dette er nok mest relevant for de som har levd en stund, og som derfor er midt oppi dette, eller har erfart det. Hvorfor har vi så dårlig tid? Hvorfor er vi ofte så stressa? Hvorfor blir så mange utbrent? Hvorfor går så mange par fra hverandre? Hvorfor topper vi lister over hvem som knasker mest anti-depressiva? Jeg tror en viktig årsak til dette er likestillings- og frihetsidealene som begynte å velte om på samfunnet fra omkring 60-70-tallet. Det er viktig med likestilling og frihet, og på flere måter var dette opprøret et gode i den tiden det kom, men... Kan det gå for langt? Og kan det gå på bekostning av noe? Jeg mener at svaret på begge disse spørsmålene er et soleklart ja! At likestillingen kan gå for langt har mange oppdaget etterhvert. Når målet er at likestilling ikke bare skal handle om like muligheter, men om likt utfall så blir det jo det stikk motsatte. Det resulterer i forskjellsbehandling (som kvotering). Altså det motsatte av målet. Ikke akkurat noen stor nyhet etterhvert. Hva så med at det kan gå på bekostning av noe? Dette blir det ikke pratet like mye om, så hva kan man si? Se for deg tiden rundt 50-60-tallet. Typisk på den tiden vil jeg si var at familiene stod sterkere sammen og hjalp hverandre. Far arbeidet, mens mor var hjemme og tok seg av hus, hjem og barn. Er dette et ideal i seg selv? Jeg vil si nei, men jeg tror det både gjør oss godt og fungerer godt. Man trenger en inntekt, samtidig som man trenger at noen tar seg av hjemmet. Må det være far som arbeider og mor som er hjemme? Nei, men idag så skal begge foreldre være i arbeid, samtidig som begge skal ta seg av hjemmet. Er det rart vi har dårlig tid? At vi blir stressa? At vi blir utbrente? Så kan man si; Er det ikke like mange oppgaver som skal utføres totalt sett? Så hvorfor ikke bare fordele dem? Til dette vil jeg si flere ting. I praksis fungerer det ikke like godt. Nå skal begge forholde seg til 2 parter som forventer noe av oss. Å levere "kvantitet og kvalitet" forventes av sjefen på jobben. I tillegg kommer pliktene og forventningene på hjemmebane. Utenom skal man ha et noenlunde romantisk forhold til sin bedre halvdel. Samt kvalitetstid med barna og familien forøvrig. Jeg vil si at dette hang bedre sammen før enn det gjør idag. Barna var ikke borte fra foreldrene, utplassert i SFO eller barnehage, størsteparten av tiden de var våkne. De var hjemme med mor og lekte med søskenbarn eller de andre barna i gaten som også var hjemme med sin mor. Man besøkte gjerne familie og naboer, gikk å handlet i butikken sammen o.l. Mor la mye kjærlighet ned i å lage de deiligste og sunneste retter. Laget fra bunn av med de beste råvarer. Det hadde hun tid til. Idag er det et kappløp om å få tid nok til å lage middagen - selv om den stort sett består av ferdigproduserte fryse- og tørrvarer. Å besøke tanter og bestemødre må vi presse inn tidsskjemaet. Før var det en glede når det ringte på døren; hvem kommer på besøk montro? Idag ropes det isteden; søk dekning, i håp om at de skal forsvinne av seg selv, så vi slipper å vise frem det rotete huset vårt og "kaste bort" mer av tida vi ikke har. Når far kom hjem fra jobb var det før jubel og glede for å se ham igjen. Mens idag kommer begge hjem ferdig utslitte etter endt arbeidsdag, og så begynner gjerne småkranglingen om hvem som skal lage dagens middag i rekordfart, hvem som skal gå å handle, og resten av dagens gjøremål. Er det rart vi blir stressa? At vi blir utbrente? Før var ydmykhet, moderasjon og beskjedenhet dyder. Idag skal vi kappes om å fremstå mest mulig suksessfulle. Det gir ikke status for mor å være hjemme å ta seg av huset, familien og barna sine (men hva er egentlig mer verdifullt enn det???). Idag skal mor være uavhengig og vise verden at hun kan stå på egne ben. Hun må ha sin egen karriere. Det må far også. I tillegg må vi ha det fineste huset med vår egen stil, og egne avdelinger for alle - slik at alle kan dyrke seg selv i fred og ro. Slikt koster penger, men så lenge begge er i fullt arbeid så har vi råd. Moderere oss ved å f.eks. kjøpe et litt mindre hus slik at ikke begge må stå i fullt arbeid - det blir både for dårlig og gir for lite status. Så da velger vi å stå i tidsklemma isteden, og slik prioriterer vi bort det som egentlig gjør livet verdt å leve; Å tilbringe kvalitetstid sammen med de vi elsker og bygge relasjoner til dem. Når ungene er i seng idag så orker vi knapt å si hei til hverandre. Dagen har krevd så mye at vi synker sammen i sofaen og titter trøtte inn i firkanten på veggen. Inntil ny dag venter imorgen. Avhengigheten til hverandre vil vi ikke lenger ha. Ord som ; Jeg trenger deg. Jeg vil være med deg. Jeg vil gjøre X for deg. Jeg vil leve og dø for deg. Jeg er din og du er min. Slike ord gir ikke mening når vi søker uavhengighet. Å bli ett i sammen står i motsetning til frihet. Er det rart at så mange går fra hverandre? Er det rart vi blir deprimerte? Tanker?