Jeg tror mange barneskoleelever kan tjene på å ha noe konkret å jobbe etter. Karakterer er en god og enkel måte å gi tilbakemeldinger på hvor eleven står i faget, hva som er bra og hva som kan forbedres. (...)
Hvis prisen for bedre selvtillit er å undergrave sannheten vil den selvtilliten forsvinne det øyeblikket den blir utfordret (les: ungdomsskolen).
Jeg er et konkurransemenneske.
Jeg vet til enhver tid hvor mye watt jeg produserer, og hvert år på likt tidspunkt hva oksygenopptaket mitt ligger på.
Da jeg var yngre, så visste jeg hvem som løp fortere.
Hvert år er det nytt NM. Hver uke i sesongen er det en ny konkurranse. Ny sjanse. Ny mulighet til å bedre både prestasjon og selvtillit.
På skolen får du standpunktkarakterene, og er svertet for livet. I riktige miljøer, så snakker de selv 10-20 år etter videregående om hva slags karakterer de hadde. Du får ingen ny likeverdig sjanse året etterpå.
Jeg liker også å synge. Etter at jeg begynte å jobbe, og fikk råd, kjøpte jeg meg skikkelig mikrofon, og jobbet litt mer ordentlig med dette. Jeg setter pris på når en sanglærer da mot betaling gir meg tilbakemelding på hvor jeg ikke treffer, på hvordan registeret bedres, på hvor potensialet mitt ligger hen. Jeg ville ikke satt pris på om hun sluttet å være trener, og gikk over til å bli en bøddel som avgjorde hvilke kor jeg fikk være med i.
Lærerene er i siste kategori. De er både coacher og bødler. Jeg har hatt et stort problem med å forholde meg til lærere som jeg mener gir undergjennomsnittlig gode karakterer. Hva forventer vi av elever egentlig? Er det rimelig å forvente at en elev skal respektere en lærer som på grunn av sin strenghet, ødelegger framtidsutsiktene for eleven? Når det fins slepphendte lærere som strør om seg med gode karakterer, så skaper det en hatfølelse, en følelse av urettferdighet, og rett og slett et dårlig læringsmiljø. Det er mulig det er noe jeg er mer oppmerksom på en resten av dere, fordi jeg alltid har vært så ambisiøs og perfeksjonistisk. Men jeg hadde det ikke godt på skolen. Jeg kom dit jeg ønsket, men jeg ble bitter og snurt, og var på rektors kontor annenhver uke pga krangel med læreren.
I praksis i arbeidslivet, spiller det ikke en dritt hva du faktisk lærte på skolen. Det spiller en rolle hva du fikk av karakterer, det spiller en rolle hva du kan framvise av papirer. Det er slik samfunnet er og har blitt. Da er lærere hverken trenere eller venner. De er heller ikke sjef, fordi de har ikke fellesinteresse av å utføre en felles arbeidsoppgave for en bedrift. De er rett og slett fiender. Gratulerer, karakterfetisjister. Dere har klart å skape et system som gjør lærere til fiender. How does it feel?
Bør tiåringer få karakterer?
i Politikk og samfunn
Skrevet
Jeg er et konkurransemenneske.
Jeg vet til enhver tid hvor mye watt jeg produserer, og hvert år på likt tidspunkt hva oksygenopptaket mitt ligger på.
Da jeg var yngre, så visste jeg hvem som løp fortere.
Hvert år er det nytt NM. Hver uke i sesongen er det en ny konkurranse. Ny sjanse. Ny mulighet til å bedre både prestasjon og selvtillit.
På skolen får du standpunktkarakterene, og er svertet for livet. I riktige miljøer, så snakker de selv 10-20 år etter videregående om hva slags karakterer de hadde. Du får ingen ny likeverdig sjanse året etterpå.
Jeg liker også å synge. Etter at jeg begynte å jobbe, og fikk råd, kjøpte jeg meg skikkelig mikrofon, og jobbet litt mer ordentlig med dette. Jeg setter pris på når en sanglærer da mot betaling gir meg tilbakemelding på hvor jeg ikke treffer, på hvordan registeret bedres, på hvor potensialet mitt ligger hen. Jeg ville ikke satt pris på om hun sluttet å være trener, og gikk over til å bli en bøddel som avgjorde hvilke kor jeg fikk være med i.
Lærerene er i siste kategori. De er både coacher og bødler. Jeg har hatt et stort problem med å forholde meg til lærere som jeg mener gir undergjennomsnittlig gode karakterer. Hva forventer vi av elever egentlig? Er det rimelig å forvente at en elev skal respektere en lærer som på grunn av sin strenghet, ødelegger framtidsutsiktene for eleven? Når det fins slepphendte lærere som strør om seg med gode karakterer, så skaper det en hatfølelse, en følelse av urettferdighet, og rett og slett et dårlig læringsmiljø. Det er mulig det er noe jeg er mer oppmerksom på en resten av dere, fordi jeg alltid har vært så ambisiøs og perfeksjonistisk. Men jeg hadde det ikke godt på skolen. Jeg kom dit jeg ønsket, men jeg ble bitter og snurt, og var på rektors kontor annenhver uke pga krangel med læreren.
I praksis i arbeidslivet, spiller det ikke en dritt hva du faktisk lærte på skolen. Det spiller en rolle hva du fikk av karakterer, det spiller en rolle hva du kan framvise av papirer. Det er slik samfunnet er og har blitt. Da er lærere hverken trenere eller venner. De er heller ikke sjef, fordi de har ikke fellesinteresse av å utføre en felles arbeidsoppgave for en bedrift. De er rett og slett fiender. Gratulerer, karakterfetisjister. Dere har klart å skape et system som gjør lærere til fiender. How does it feel?