LInnommable

Helt enig i at det finnes mange mulige innfallsvinkler. Det jeg imidlertid blir litt lei av er at man skal lese ting så reduktivt. Dune befinner seg et merkelig sted mellom pulp og seriøs fiksjon, litt som Disco Elysium, så det er kanskje fristende å lese den karakterspesifikt. Men at den eksterne konflikten er relativt tam betyr ikke at det samme er sant for den interne. Paul er ganske plaget allerede i første bok. Evnen hans er mildt sagt blandede drops, og med hovedvekt på kamfer. Du kan ikke ha lest mange greske tragedier hvis du går glipp av Øidipus-parallellen, liksom. Jeg tror egentlig vi er enige, altså, og Le Berre er inne på mye, men her (og andre steder i artikkelen) blir hun for generell for meg. Jeg tror det er mulig og riktig å gå langt dypere i analysen av et verk enn å skrive at "dette har de jobbet mye med" eller "denne metoden er annerledes/bedre". Det var egentlig det jeg mente å si med det siste avsnittet, som var litt tilfeldig, men så ville jeg heller ikke ende opp med å mansplaine Dune... så det ble en teit mellomting. Om jeg kan gjøre poenget tydeligere, så er argumentet om at Dune er lett å misforstå mer en konsekvens av isekai-aspektene og slett lesning enn det er Herberts skyld fordi han ikke gjorde ting tydelig nok. Det blir litt merkelig å snu kritikken på hodet når forfatterskapet hans gjør det såpass tydelig at Dune er et heldig avvik når det kommer til tilgjengelighet og popularitet.

Jeg mener det ikke nødvendigvis negativt, men jeg synes ofte at du underkommuniserer hvordan og hvorfor noe er bra. Man kan gjerne si at Disco Elysium er det beste spillet som er skrevet, men på dette tidspunkt serverer du bare en klisjé om noe som er allment akseptert. Man må gjerne gå i bresjen for en sunn kunstnerisk prosess, og å skrive om å skrive kan være særdeles nyttig, men hvis du bare føler at noe er sånn går poengene ofte tapt i oversettelsen. Angående Disco Elysium var det underholdende nok, men det led virkelig av verbal diaré, og var ikke spesielt økonomisk utformet. Det blir litt slitsomt for meg når det emosjonelle forsvinner i evige utbroderinger om samfunnsspørsmål, og alt er en senkapitalistisk vits. Det fungerer jo i sin kontekst, så jeg skal være forsiktig med å si at det ikke er bra, men det var ikke min type fortelling i det hele tatt. Har du lest Dune-serien? Blir ofte litt nysgjerrig på det siden den tydeligvis handler om alt annet enn det jeg får den til å handle om. En ting er iallfall sikkert: Den handler ikke om Paul Artreides. Det virker som et spor fra Joseph Campbells innflytelsesrike The Hero's Journey å lese verk med mythos-aspekter som heltefortellinger, og Dune (1) har mange av elementene sine derfra, men hvis du forventer sagaen om Paul Artreides er du definitivt på feil sted.

Takk. Det er ingenting galt med å nevne det. Problemet er at det ikke er sentral informasjon, men gjentas som om det er det. Så hva ønsker forfatter å oppnå med dette? Fra mitt ståsted framstår det som han tror at det skal høste sympati for saken hans, og som du ser ovenfor finnes det folk som er sykelig opptatt av alt som har med jenter og sex med dem å gjøre, så han har tydeligvis lyktes med å få iallfall en person til å gå bananas. Saken er at barn og sivile ble drept. Dette var ikke et målrettet angrep på en gruppe, men Bjørnbekk insinuerer at vi skal bli ekstra indignerte fordi de fleste av de som døde var jenter (ikke barn) mellom 7-12 år. Hva som er grunnen til dette må han nesten svare på selv.

Med all respekt tror jeg at Iki og The Very End må jobbe litt med både seg selv og lesekompetansen sin. Jeg har mye sympati med venstresiden, men folk som dere gjør det vanskelig å like den.

Hva har det å si om det var jenter eller gutter? Virker som en ganske søkt måte å høste et eller annet på? Synes dette er bra, jeg. Ser virkelig utfordringen fra din side her, og du skal ha for en relativt ryddig framstilling. Problemet er når du påroper deg en moralsk pidestall, men hva eller skal man gjøre, liksom? Godt å se at du ser det viktige i det uviktige, og at du står på barrikadene her.

Det er fint å se Rune Fjeld Olsen ta bladet fra munnen, for selv om han er selve erkeeksempelet på banal kritikk, en slags spillkritikkens Birger Vestmo, har han uten tvil formet mye av diskursen om spill i Norge. Om det er mest på godt eller vondt er selvsagt en subjektiv vurdering, men jeg hadde satt pris på om man FOR EN GANGS SKYLD henvendte seg til elefantene i rommet og svarte på hva definisjonen på subjektivitet i denne sammenhengen er. Jeg forventer ikke akkurat en metafysikk, men kan man for en gangs skyld innrømme at meninger ikke eksisterer i vakuum, og at det er en grunn til at det stort sett er konsensus om hva som er bra og dårlig? Hva angår kjøpt og betalt journalistikk er det vel også uhyre meningsløst å si at "man aldri har sett noen ta betalt for". I disse Epstein-tider er det vel ikke helt det det handler om lenger? Å skrive kritikk er heller ikke et privilegium bare fordi du får gjøre noe andre gjerne ville brukt fritiden sin på mot betaling. Da gjør du noe alvorlig feil. Her trengs det fortsatt en meritokratisk tilnærming, og en vilje til å aktivt belyse andres meninger som solid funderte eller purt oppspinn. Om vi vil eller ikke forandrer verden seg, og da er det vår fordømte plikt å ta ansvar for egne meninger, og iallfall gjøre "noe" for at verden ser litt bedre ut i morgen. Som kritiker former man meninger, og man setter også føringer for hvordan meninger artikuleres ellers i samfunnet. Det er kanskje en form for ansvar der som overstyrer det man eventuelt føler på ved å få lov til å leve drømmen?

Om det er spillet eller anmeldelsen som er mest pønk er vanskelig å svare på.

Besnærende perspektiv! Jeg tror ikke det er skrevet så mye om COVID-"traumen" gjennom en Gamer-linse på norsk, og betraktningene er interessante å lese fordi de treffer en nerve, paradoksalt nok delvis fordi de er skrevet på ganske haltende norsk. Jeg tror ikke at det er en standard dere bør etterstrebe på generelt grunnlag da! Nostalgi-begrepet har mange kule konnotasjoner, og jeg tror det er verdt å tenke mer om temaet på både analytisk og følelsesmessig grunnlag.

Hmm. Hadde gjerne sett et dypdykk i det tittelen legger opp til, for dette er potensielt gull. Min opplevelse er at spill ikke egner seg spesielt godt til å rollespille romantikk, men at romantisk historiefortelling (i alle sjangre) derimot er utrolig gøy. Synes den degressive klassiske romanse-tilnærmingen som nevnte BioWare gjorde til sjangertrope er fullstendig horribel; ikke bare representerer det en spill-gjøring av det som iallfall fremstilles som nyanserte karakterer: det gjør det som regel på bekostning av intern logikk der du "spiller" spillet, og ikke rollen din. Da foretrekker jeg langt på vei den fullstendig latterlige tilnærmingen man ser i et spill som Fable, eller andre spill som bare presser en relasjon på deg og enten ber deg håndtere den eller se konsekvensene utfolde seg storpolitisk i en samfunnssimulator. Om sex er achievement unlocked, er relasjoner noe ganske annet. Fetisjering av figurer basert på design og oppførsel innad i spill kan være kult hvis man er med på vitsen, men det blir fort patetisk om man tenker at en spillkarakter er faktisk kjærestemateriale. Når man ser på... la oss si 2B fra Nier, Bayonetta eller Lady Dimitrescu fra Resident Evil 8 er det for eksempel mesterlig erotisk fetisjert design. Og selv om Sonic-universet kanskje ikke gjør det helt for meg, har det bidratt enormt mye til ideer om kinks og "skjevhet". Maria/Mary fra Silent Hil 2 representerer en for meg genuin redsel for mennesker jeg bryr meg om, satt helt på spissen. Og ICO er en ganske vellykket barnlig romanse. Det nærmeste jeg har kommet noe helt mainstream som har fungert i spillformat er relasjonen man har til Keira Metz i The Witcher 3. Det er en ganske banal sekvens, men det som fungerer, og mer her enn i mange andre spill, er at figurene du møter som ikke nødvendigvis er dine fiender har en agenda som går på tvers av din uten at den er åpenbar (sjokkerende), og å gjøre det på den måten The Witcher 3 gjør var forfriskende. Det som ikke var like forfriskende var hvordan dialogtreet låste deg inn i å drepe henne hvis du var litt for direkte i målet, men i etterpåklokskapens navn er det nok en stor grunn til at jeg husker sekvensen så godt. I det store og hele ville jeg foretrukket hvis dating i spill hadde en mer narrativ kjerne, og at all ønsketenkingen ble flyttet ut av spillet, og gjort av spillerne selv i modder, eller andre former for selvskapt innhold. Fantasien er som regel en bedre plass for erotisk innhold enn underholdning med artistiske ambisjoner. Kunstnerisk innhold skapes gjennom motstand: Ikke gjennom at drømmen din oppfylles når du trykker kryss på stikka. Med det sagt. I kveld skal jeg og dama spille det nyeste kapitlet av Scarlet Hollow, og sikkert rote litt med Stella. Tabitha er tross alt søskenbarnet vårt, og noen ting holder vi oss for gode for. Eller trenger vi egentlig det? Kan vi ikke glemme det bare for en kveld? Dessuten er det jo Valentinsdag her ute. Scarlet Hollow er fantastisk!

Jeg kan være grovt enig i at en simulator ikke nødvendigvis er et tv-spill, men så snart du begynner å strø sukker på opplevelsen, noe The Sims må sies å gjøre, er det ikke lenger "bare" en simulator heller. På den andre siden har du jo sportsspill som utgir seg for å være simulator av selve sporten, men på en eller annen måte ikke simulerer, men emulerer sporten det skal beskrive. Flight Simulator fjerner jo også konsekvensen av å gjøre noe feil, men man kan argumentere for at det bare gjør det til et opplæringsverktøy (noe Sims overhodet ikke kan sies å være). Enig i at sjangerlære kan være nyttig, men det er først når man forstår nok til å se at sjangre er kartet (og et dårlig ett) og ikke terrenget, at man kan begynne med å finne mening i det man konsumerer. Og uansett hvor mange ord du skriver, Oda, virker det som at det ikke endrer mengden innhold. Får du betalt per ord nå, eller er det ren kjærlighet?

Dette er helt hjelpeløst. Blander mange konsepter, forkler personlige meninger som 'kompetanse' og behandler subjektivitet som en etablert standard for kvalitet. Hva i all verden er du lei av? Kan man ikke like gjerne si at en film skal tilpasses blinde eller lyd skal tilpasses døve? Det er to helt ulike ting som foregår her etter mitt syn, der det ene er tilgjengelighet og det andre er nettopp vanskelighetsgrad. Å forene de to konseptene handler først om teknologi, og så om kunnskap/ferdighet: ikke om en slags mellomting der hele verden kan få sin subjektive drøm oppfylt fordi den er 'deres drøm'. Du kan jo prøve å stille deg spørsmålet: Hvorfor har vi i det hele tatt et Munch-museum? Jeg kan garantere deg at svaret ikke er "fordi kunst er subjektivt, og smaken er som baken."

For en gripende tekst! Jeg tror mye handler om at spill ikke bare er tidsfordriv mesteparten av tiden, men at det også er en ineffektiv måte å kommunisere på. Det spill gjør virkelig godt er å simulerende aspekter av virkeligheten, og litt for ofte betyr det at man tar snarveier, og tilsetter kunstig søtning for at det skal føles mer givende. Man må gjerne legge ut i øst og vest om spill og kultur, men jeg lener mot at spill per definisjon nesten er lavkultur: og at den rollen de bør spille har mer til felles med å løse sudoku eller kryssord enn å gi skjellsettende opplevelser. På den måten er det kanskje like greit å legge dem til side når andre forpliktelser hoper seg opp, og så kan man heller pensjonere seg og behandle dem som det tidsfordrivet de er på et senere stadium av livet. Å kunne spille med barnebarnet høres jo egentlig ganske fint ut.

Eviterno er faktisk en boss jeg ikke tok, så kudos for det! Problemet for meg var hvordan den første fasen er skikkelig kjedelig, men fortsatt tar lang tid å komme igjennom. Gjorde det et par ganger, bare for å bli (så godt som) one-hitta i andrefasen, og kom frem til at jeg faktisk ikke gadd å finne ut av angrepsmønstrene hvis jeg måtte gjennom "transportetappen" et titalls ganger for å ha en sjanse. Var ikke så veldig fan av Blasphemous 2 heller, så det hjalp ikke på motivasjon eller moral. Plattformsegmentet før bossen er ganske kult da, og har en litt mer fornuftig konstruert vanskelighetsgrad!

"Eller sitter jeg bare og bekrefter Albert Einsteins definisjon av galskap?" Einstein har såvidt meg bekjent aldri kommet med noen definisjon av galskap. "Sjelsettende" er ikke et ord. Hvis du mener skjellsettende bruker du det også litt feil, tror jeg. Har fått Silksong-forbud inntil videre på hjemmefronten, men trooor jeg gleder meg. Vanligvis liker jeg å pirke i tv-spill, sånn at detaljene sitter sånn noenlunde, og syntes Hollow Knight var litt for enkelt (sideinnholdet snakker vi ikke om). Nok av ting jeg har slitt med, bevares, som den ekstremt idiotiske (og geniale) sistebossen i Metal Gear Rising eller Promised Consort Radahn i Elden Ring, men hadde aldri egentlig så mye imot dette i 2D siden kameraet som regel henger med. Aldri beveget meg inn i kaizo-territorium da, så hvis dette er så slemt tror jeg at jeg lider samme skjebne som deg. Men: Har alltid syntes at reisen er mer interessant enn at man absolutt skal fullføre noe. Sjeldent jeg "platinumer" noe som helst, og jeg prøver å huske at uansett hvor flink du tror du er i tv-spill, så er det sannsynligvis noen som er mye flinkere enn deg.

Fint skrevet. Kondolerer til alle som har vært påvirket av dødsfallet. ... På siden: Liker at Gamer trekker dette fram, og håper dette er begynnelsen på at norsk utvikling dekkes bedre (på godt og vondt). For en som er middels interessert og har hørt om Ravn og deres produksjoner, hadde jeg null kunskap om hva Stine Wærn gjorde, eller en gang hvem hun var før nå. 😮

Og fortsatt like sjokkerende lite gjennomtenkt. Den bygger et slags kvasiargument rundt noe ingen egentlig mener med mindre man virkelig legger vrangsiden til, misforstår begrepet "objektiv" på en måte som nærmest virker skapt for å fremmedgjøre lesere, og kommer med den helt urimelige påstanden at å skrive om noe betyr at du nødvendigvis må ha en "interesse" for det. Jeg har mye respekt for Froholt, men den teksten burde ikke brukes som bevis for noe som helst. Som en mening er den helt grei, men som en redaksjonell linje er den latterlig. Jeg kunne gått igjennom den påstand for påstand, men det hadde blitt et mareritt av en tekst. Objektivitet betyr mange ting i ulike kontekster, og det har aldri vært noe konsensus om hva en objektiv virkelighet egentlig er. Det som imidlertid enkelt kan hevdes er at vi som mennesker har en felles virkelighet, så hvorfor det med objektivitet har blitt den kjepphesten det har blitt er et spørsmål som i seg selv burde skrives om. Objektivitetsforventningen handler ikke "bare" om journalistisk subjektivitet: det handler også om vitenskap og filosofi; og at tv-spill er et artefakt som består av tall i ordets ytterste konsekvens. Det handler også om at ordet hadde en helt annen betydning blant spillinteresserte allerede før man konstruerte denne stråmannen. Jeg tror de fleste kan være enig om at å være subjektiv i denne konteksten har noen del-antonymer -- Upartisk, analytisk, forståelig, rettferdig, fakta-relevant, konsensus-reflekterende osv. Disse ordene har svært lite med journalistisk subjektivitet å gjøre, så er det egentlig det man etterspør, eller er det noe helt annet? Hvis en juridisk dommer kan forsøke å være objektiv i sin dom kan en spillanmelder jaggu også gjøre det. Jeg tror ikke det er veldig mange som tror at virkeligheten vår ikke er subjektiv, men dette ordkløveriet kan man jaggu holde seg for god til uavhengig av om man driver med journalistikk eller ikke.

Vanskelig å være uenig i denne påstanden, men det er for meg en separat sak. For et klikkbasert medie er det ganske tøft å bli nektet tilgang til oppfølgere også, og i mange tilfeller er det jo slettes ikke sant at en oppfølger er "mer av det samme." Noen ting tåler tidens tann bedre enn andre, og andre ting igjen forandrer fundamentalt gameplay. I forhold til Youtube og Twitch kan det vel knapt sammenlignes med litterære, journalistiske medium: Jeg er iallfall ute etter noe helt annet her enn der. Men at Gamer er ensartet på spillene de anmelder er jeg helt enig i.

Det fortjener iallfall mer enn en trekk på skuldrene. Verdt å huske på at spillpressen forsvarer sin eksistens med muligheten til å rapportere som tradisjonelle anmeldere, men det virker som man ikke har noe realistisk pressmiddel å komme med, så da kan utgiverne med mye markedsmakt (også Team Cherry) ta seg friheter som ville vært tilnærmet utenkelig i for eksempel filmbransjen eller bokbransjen. Man ser det jo også med at noen utgivere velger bort nettsider de mistenker vil være negative til spillene deres, og jeg har inntrykk av at selv om de verste smøreturene har forsvunnet, blir man fortsatt i ganske stor grad "oppfordret" til å være positiv. Det blir selvfølgelig ikke bedre av at de fleste anmeldere "bare" er entusiaster, mange ikke en gang fast ansatte, og at relevant utdanning som regel mangler. Det er jo mer et strukturelt problem som er enkelt å utnytte. Vet ikke hvordan en spillside som Gamer står pressemessig (antar at de tar samfunnsoppgaven sin seriøst), og å styre unna seriøs journalistikk er et demokratisk problem også i denne sammenhengen, som man dessverre ser mer og mer av over hele linja. For meg er det en prinsippsak at spill både skal anmeldes og at anmeldelsene holder en høy kvalitet, så setter lite pris på at man manipulerer bort såkalte portvoktere for av Vox Populi skal føle at festen deres ikke blir spolert. Dette minner litt for mye om fascistisk tankegods til at jeg er komfortabel med det, og selv om Silksong bare er et spill er anmeldere en like vital del av spillkommunikasjon som utviklerne som står i fare for å miste jobben er det. Det er for øvrig også et poeng. Hvis nisjesider skal overleve (som jeg antar vi setter pris på) må de nesten få gjøre jobben sin. Å være en anmelder er også et levebrød, og uavhengig om man mener at personen er flink nok eller ei er vi jo alle avhengig av en inntekt. Dermed må man nesten stole på at Olimb (og andre) vet hva han snakker om. Hvis ikke er jo selve ideen bak en spillside som Gamer meningsløs.

Jeg tror jeg tok ved en gitar en gang i tiden, som en del av musikkskole for barneskoleelever, men den gangen resulterte det i uløselige konflikter som har fått meg til å holde unna instrumenter så langt det lar seg gjøre siden. Det nærmeste jeg har vært å bli en gitarhelt var da jeg skrev en oppgave om Gitarkameratene i tiårsalderen, uten innlevelse. Senere forstod jeg at musikk er en av de enkleste måtene å distingvere seg på, så jeg tok noen runder med diverse ting som var vanskelige å bli klok på, før jeg landet relativt trygt i den alternative mainstreamen. For meg er det både positivt og negativt at spill som Fortnite tar gamle slagere tilbake. Jeg merker på den minste av brødrene mine (også lærer, men med kort erfaring) har en for meg uforståelig fokus på at en sang er en "banger", og samtidig som populærmusikk enten har blitt dårligere eller mer uforståelig for meg tror jeg at ungdommen har godt av litt motstand på den kulturelle fronten. Det er definitivt rom for musikk, men å løsrive den fra konteksten er egentlig litt synd. Hvis den vekker nysgjerrighet, bevares, men å si at en sang er bra er ikke helt det samme som å sette seg inn i en diskografi eller høre en hel plate og plassere den i en bølge, eller se den som en innovasjon, stagnasjon (eller regresjon) for en bestemt type musikk. Kall meg gjerne gammeldags... Så jeg vet ikke: Konsum er neppe bra, men å sette seg inn i ting er sikkert det. Da kan man forstå mer av andre og seg selv, eller i det minste forsøke på det. Ellers blir det jo bare name-checking, som er noe av det mest uinteressante jeg kan tenke meg. Jeg vet ikke om Fortnite bidrar til fordummelse eller ei (sannsynligvis ikke), men jeg håper at klassiske sanger fra alle sjangre får en litt mer seriøs behandling enn å bli ukens dans eller hva man nå enn skal kalle det. Uansett er dette et perspektiv jeg kan sette pris på, og som leser delvis har savnet.

Ville personlig ikke gradert kort før de ligger på rundt 10k. Ofte er det noe man gjør for egen del, så ser logikken, men rent økonomisk gir det ikke mening.

Jeg er visst blitt så gammel at jeg nesten ikke plukket opp det som på fagspråket kalles et rødt flagg. Dating og samlemani bør etter mitt syn holdes atskilt, selv om jeg kanskje også er gammeldags på den måten. Satirisk kunne det kanskje fungert, men synes det har vært litt for mye fokus på spill-aspektet ved forhold i de fleste former for media. Ikke at det er noe galt med lettbeint polyamori i seg selv. Det blir bare litt slitsomt når forhold og relasjoner behandles som sideoppdrag, eller du får beskjed om at et trofé er på vei i posten siden du har vært gjennom hele laget. Prøvde sånn halvveis å bli klok på visuelle romaner en gang i tiden, også de med kjærlighetsfokus, men de slo meg som ineffektive i historiefortellingen, og rett og slett kjedelige. Det har vært noen unntak da, og de siste årene har jeg fulgt tett med på Scarlet Hollows eskapader (skaperne av Slay the Princess har et gigantisk hovedprosjekt som også har mye dating gående i seg). Personlig er det mer fascinerende å utforske få spennende relasjoner enn mange løse, og et spill som bare fokuserer på mengde høres ikke spesielt appellerende ut. Håper allikevel denne og andre litt snålere sjangre får lupen rettet mot seg fra tid til annen. Blir ofte litt oppgitt av hvordan store spillsider stort sett forsøker å dytte store produksjoner av ymse kvalitet etter oss, mens man ofte må på Youtube for å finne smale kanaler. Det er der jeg tror spill som gjør forskjell for noen eksisterer.

Slik jeg tolket artikkelen så handlet den om en spiller som har fått en god opplevelse av spillet og som deler de umiddelbare følelsene og reaksjonene. Noe slikt opplevde jeg da jeg kjøpte spillet Dying light for mange år siden. Da var det sommersalg og jeg hadde ferie. Jeg var klar for et åpen verden spill, men visste ikke hva jeg ville spille. Adrenalinkicket jeg fikk etter den første natten med super zombiene og en heseblesende flukt i mørket har satt sine spor. En av grunnene til at Dying light 2 aldri ble noen slager hos meg. En annen gang var da jeg vant den første krigen i Europa Universalis 4 og denne musikken ble spilt mens krigen foregikk. Det var i det øyeblikket jeg forstod begreper som "attrition" og "carpet siege". Jeg ble så ivrig at jeg rett etter leste meg opp om alt om krigføring i spillet. March on Granada - nostalgi: Joda, men det jeg opplever det som er en mening som skribenten har null belegg for, som er en skamløs appell til alle som mener det samme som han. Dette er jo bare ekko-kammer på speed; og en journalistisk fallitterklæring. Din korte oppsummering har iallfall litt innhold, der du kan strekke deg til å si at du ønsker å formidle noe. Den er imidlertid ikke publisert på hovedsiden heller. Istedenfor får vi her en rekke påstander med null belegg fra en person som åpenbart ikke vet hva hen snakker om. Det er bare subjektivt om noe er bra eller ikke, og du må gjerne si at å skrive om spill ikke er objektivt, men det kan i det minste ha en slags logisk sammenheng sånn at det er mulig å følge. Jeg er en rasende elitist, som i spillsammenheng betyr svært lite, og jeg stoler ikke på at noe blir sant hvis nok personer sier det, og spesielt i denne industrien. Man kan gjerne mene at noe har kredensialer, men da er det en minimumskrav at man har en form for spesialisert kunnskap hvis man går til en nyhetskilde for å få det publisert. Det kan gjerne være en personlig vinkling, som Gamer har vært inne på med historiene om folk som fikk glede av spill i vanskelige perioder, men er dette engang det? Nei, det er en haug med påstander forfatter har null belegg for å komme med (bortsett fra at Clair tydeligvis er enkelt å mene noe positivt om), og som det aldri kommer et spor av logisk argumentasjon for. Pathos er en del av retorikk, men du kan ikke basere argumentasjon på utelukkende det. Da kan du like gjerne hevde at Grandiosa er den beste maten som eksisterer. Men hva betyr det? Sannsynligvis at du ikke har spist veldig mye spennende. Det er det jeg sitter igjen med her.

Ikke for å ødelegge Resident Evil-entusiasmen, men hva er egentlig referanserammen her? Det står absolutt ingenting om hva som gjør spillet bra, hvis man ikke legger godsiden til og sier at band som ikke en gang er nevnt ved navn gjør musikken bra, eller sier at å namedroppe Elden Ring eller Zelda automatisk gir status. Nysgjerrig på dette, men uten en antydning til forståelse av hva som foregår her blir det vanskelig å se noe annet enn at en tilfeldig person som kan skrive norsk mener dette er det beste spillet som er laget. Hva i all verden betyr det? Synes herr redaktør Olimb prøver å gjøre mye bra for Gamer, men her skorter det igjen på utførelsen. Jeg sitter ikke igjen med noe annet enn en panegyrisk hyllest fra en anonym person med null kredensialer, som ikke gidder å prøve å forklare hvorfor Claire er et bra spill. Hvis du er enig, bevares, men det er jo null substans her.

En dårlig artikkel fungerer utmerket som en dårlig artikkel også. Den blir dessverre ikke bedre av den grunn.

Man må dypere ned i forbruksvaner for å finne svar her, og som noen over meg er inne på kan dette gjøres på en mer interessant måte enn å komme med et hjertesukk over kapitalismen og sånt. TV-spill er svinbillige, og de er lavstatus. Jeg tror det er en relativt stor sammenheng mellom disse to tingene, som gjøres verre av at store deler av industrien baserer seg på "innhold". Måten vi forholder oss til dem på er basert på at det ikke er et fysisk produkt lenger: det har ingen monetær verdi å ha et gigantisk spillbibliotek på Valves servere, og når man først bruker penger på ingenting: Hvorfor ikke bruke mer penger på ingenting i form av kosmetiske forandringer/tilpasninger? Det er iallfall en statusmarkør i en subkultur som er sykelig opptatt av å legge seg opp i hva de har rett på, hva de fortjener, hva andre liker, hva andre bør like, og hva ekte gamere ønsker å betale penger for. Med hånlige begreper som whales, casuals og dei/woke gjør vi til og med narr av våre egne som er dumme nok til å ha denne hobbyen. Hvis vi ikke heller velge å true dem på livet da. Ingen kultur er bedre enn hvordan den behandler utsatte og marginaliserte grupper, så her har vi virkelig lyktes med å starte en kulturkrig jeg håper alle som har noe å gjøre med tiden sin himler med øynene over. Pust dypt og innse at livet er for kort til dette tullet. En hobby som har lav sosial kapital og samtidig er en luksusvare uten reell monetær verdi brukes til å aktivt manipulere de mest naive av oss til å tro at underholdning aldri har noe med politikk å gjøre. Samtidig hundser vi utsatte mennesker. Hvor er det vi har tenkt oss hen? På Steam-salget med Furevik, kanskje?