Minkowski

Jeg antyder ikke noe som helst i ditt konkrete tilfelle, jeg spurte bare om hvordan du kunne vite at det dreide seg om holdninger til kjønn. At du kan ha grunner til å ikke ville svare, har jeg full respekt for. Men jeg synes likevel det er et relevant spørsmål. Det hender jo man ser at folk hevder seg utsatt for diskriminering uten at det er tilfellet. Et godt eksempel på dette er en viss sjaman som spiller ut rasismekortet i tide og utide. Nå har han sikkert opplevd rasisme også, men det kan nok i tillegg være andre grunner til at han møter motstand og kritikk, selv om han later til å avfeie også berettiget kritikk som rasisme. Veldig mye av diskrimineringen mot f.eks. kvinner er for øvrig per definisjon bare statistiske trender og eksisterer egentlig ikke som konkrete tilfeller. Man kan f.eks. se på kvinneandelen i topplederstillinger og fastslå at den er så lav at det vanskelig kan skyldes annet enn diskriminering. Men det betyr ikke at en bestemt kvinne som ikke fikk jobben hun søkte på kan fastslå at hun ble diskriminert.

Du svarer ikke på det jeg spør om. Jeg spurte deg om hvordan du kunne fastslå at det handlet om holdninger til kjønn i ditt konkrete tilfelle. Jeg satte ikke spørsmålstegn ved om fenomenet eksisterer.

Hvordan er det mulig for deg å fastslå at årsaken til at det er vanskelig å nå frem har med kjønn å gjøre? I et styre på 7 vil det vel for hver enkelt av de 7 ofte kunne være vanskelig å nå frem. Hvis de 6 andre ikke er enige med deg, så når du ikke frem og det gjelder uansett hvilken kjønnssammensetning det er. Baserer du ditt syn på faktiske uttalelser fra de andre, hvor det fremgår entydig at de ikke respekterer deg fordi du er kvinne, eller er det bare din tolkning ut fra det faktum at du var den eneste kvinnen og ikke nådde frem?

Det er ikke riktig. Saken er i retten fordi det er tatt ut tiltale mot MBH.

Nei, det er faktisk ikke det dette handler om og det er her kilden til den store uenigheten i denne diskusjonen ligger. Noen tror at denne saken handler om på hvilken måte og i hvilken utstrekning de fornærmede har utsatt seg selv for risiko, men det er feil. Denne saken handler om på hvilken måte og i hvilken utstrekning Marius Borg Høiby har brutt loven. Norge er et fritt land hvor det å dra på byen for å finne seg en one-night stand er helt normalt. Og det er forventet at dette er noe man skal kunne gjøre uten å bli voldtatt. Du må gjerne mene at de fornærmede er dumme, uforsiktige, løse på tråden, oppmerksomhetssyke og dårlige mennesker på andre måter. Men det er ikke det denne saken handler om!

Hva så? Det er ikke det som har skjedd her.

Hva er det rettslige grunnlaget for en slik påstand?

I det generelle tilfellet, anses det å dra ut på byen, eller bli med noen på nachspiel for å finne seg noen å ligge med som helt legitimt, selv om det kan innebære økt risiko sammenlignet med å holde seg hjemme. Å slenge dritt til og provosere en svær bråna, stiller i en annen kategori og er ikke direkte sammenlignbart. Jeg er absolutt med på tankegangen at "man høster som man sår" og det gjelder også i det tilfellet du beskriver hvor uprovosert vold slås hardere ned på en vold etter sterk provokasjon. Imidlertid er det ikke slik når det gjelder voldtekt. Det kan f.eks. ikke anføres som formildende i en voldtektssak at offeret har flørtet med gjerningspersonen på forhånd. Det er selvsagt mulig å ha en personlig oppfatning av at det er formildende om offeret har flørtet med, eller for den saks skyld tidligere har hatt frivillig sex med gjerningspersonen på forhånd, men det er for det første ikke noe mer enn ren synsing og for det andre kommer vel et slikt syn i konflikt med det etablerte prinsippet om samtykke, som er absolutt. Hvis man ikke er enig i at prinsippet om samtykke er absolutt, er det vel det som på godt norsk omtales som en "glatt skråning" (slippery slope).

Problemet, eller utfordringen som mange kanskje vil si, er at ganske mange, både menn og damer, drar ut på byen for å finne noen å ligge med. Jeg vil anta, og vi ser det i Høiby-saken, at damer som blir voldtatt ofte er ute etter å ha sex. Når man prøver å finne noen å ha sex med, ligger det i kortene at man kan gå "ganske langt" frem før man tar den endelige beslutningen om man vil ha sex med vedkommende eller ikke. Når man da har gått "ganske langt" og så ombestemmer seg, risikerer man å ha passert "point of no return" om man har med en hensynsløs mann å gjøre, spesielt hvis betydelige mengder rusmidler er involvert. Høiby er åpenbart en slik hensynsløs type. Men det er stor forskjell mellom å på den ene siden være klar over et slikt fenomen og f.eks. advare damer og anbefale dem å være forsiktige, og å plassere noe som helst ansvar hos damer for å passe på at de ikke blir voldtatt. Det er to helt forskjellige ting: Det er generelt slik her i verden at man kan bli utsatt for en kriminell handling. At det finnes kriminalitet (som begås av kriminelle) er noe alle må/burde forholde seg til. At man har noe som helst ansvar for å unngå å bli utsatt for kriminalitet er en stor, og tydeligvis ganske utbredt, misforståelse.

Og hvis det mot formodning skjer likevel? Oppfatter du det slik at det er ditt ansvar da også?

Hva er poenget ditt? Jeg er absolutt enig i at folk burde la vær å stjele en sykkel selv om den er ulåst, men hva så? Hvis man setter fra seg en sykkel uten å låse den, vil antakelig et overveldende flertall av dem som befinner seg i området avstå fra å stjele den. Men hvis det kommer 100 mennesker forbi er det nok at 1 av 100 er uærlig nok til å stjele den, så mister jeg sykkelen. Selv om 99 av 100 lot være å ta den. Derfor låser man sykkelen sin. Derfor låser jeg sykkelen min. Men det betyr ikke at jeg er ansvarlig hvis noen stjeler sykkelen. Jeg kan kjøpe flere dyre sykkellåser og gjøre det så vanskelig jeg kan for andre å stjele sykkelen min. Det jeg da kan oppnå er at sykkeltyven velger å ta en annen, lettere tilgjengelig sykkel istedenfor min. Mener du i så fall at jeg da (delvis) har ansvaret for at den andre sykkelen blir stjålet? Du må vel nesten mene det, ut fra det synet du legger for dagen her. Problemet ditt er at du ser på saken helt bakvendt. Du ser på hva offeret har gjort og sammenligner med hva en som ikke ender opp som offer har eller kan ha gjort. Men det som er relevant er hvordan forbryteren har handlet sammenlignet med hvordan de 99 lovlydige har handlet. Du har forresten ennå ikke svart på mitt spørsmål: Gjør ikke du? (Altså, forventer ikke du at andre er ansvarlige for å ikke voldta deg?) Vil du ikke svare? Tør du ikke svare? Jeg har stilt deg spørsmålet en rekke ganger, men du vegrer deg for å svare.

Er du ansvarlig hvis du blir overfalt på gata? Eller hvis noen stjeler sykkelen din, der den står låst til et sykkelstativ mens du f.eks. er på kino? Er du ansvarlig for det? Jeg har faktisk opplevd dette. Jeg vet naturligvis at sykkelen min står tryggere hjemme i garsjen enn når jeg låser den ute på en sykkelparkering om kvelden. Jeg kjenner til fenomenet med øst-europeere som stjeler sykler (og ingen sykkellås kan stoppe noen som virkelig ønsker å stjele en sykkel) og tar dem med seg ut av landet. Så da mener du vel at jeg er ansvarlig hvis noen stjeler sykkelen min, så lenge det kan anføres at jeg ikke har minimert risikoen for at det skal skje? Du svarte forresten ikke på mitt spørsmål: Gjør ikke du? (Altså, forventer ikke du at andre er ansvarlige for å ikke voldta deg?)

Jeg forventer at andre er ansvarlige for å ikke voldta meg. Gjør ikke du?

Én ting er hva man sier. En annen ting er hva man kan begrunne.

Man har en egeninteresse av det. Det er ikke det samme som et ansvar.