Stoddart

Faktisk ja! Ikke fordi få kom i mål, men det var mer usikkerhet og spenning.

Det som er fint her, er jo at man har 2008 og 2009. Der var det relativt stor forskjell på resultatene for Norge. Ene året med Hareide, andre med Drillo.

Hmm. Alltid like morsomt å se på sånn i ettertid. Troppen var god. Men hvor mye av det var kollektivet som ble satt sammen. Drillo som valgte spillerene han ville ha i de forskjellige rollene, også ble det "massevis av spillere som spilte regelemessig for klubber i de største ligaene på den tiden" etter tiden på landslaget? Erik Thorstvedt var i Tottenham fra før. Frode Grodås var fast på LSK, og med unntak av litt kamper første året i Chelsea, så ble det vel mest benk ute i Europa. Erland Johnsen var i Chelsea. Rune Bratseth i Werder. Tore Pedersen var vel i Sverige og i Brann Bjørnebye var jo Kongsvinger-spiller i starten under Drillo, ble benk på Liverpool frem mot VM. Gunnar Halle i Oldham i PL og 1.Div Henning Berg i Vålerenga og Lillestrøm før han gikk til Blackburn året før VM Ronny Johnsen spilte jo for Eik på 2.nivå når han først ble tatt med i en landslagstropp. Jostein Flo hadde jo en periode for Sogndal midt i VM-kvaliken. Rekdal i Lierse & Hertha Myggen var jo i Start i en solid del av landslagskarrieren Bohinen var jo litt her og der. Sveits, forskjellige PL-klubber og "tidenes dårligste Derby County kjøp". Leo var vel Molde og RBK frem til etter VM i USA? Alfie er vel en av som er nevnt her som ikke var i en klubb i en toppdivisjon når Drillo tok over, men som heller ikke fikk debuten før han faktisk var solgt til en toppdivisjon (eller, 1.Div England). Mini var i Sveits og RBK i hovedsak. Fjørtoft synes jeg er litt fiffig. Han scoret jo en del, samtidig som han jo egentlig ikke scoret så mye. Solskjær og T.A Flo er ganske greie å huske. Poenget er vel at det er en del som var viktige og gode på den tiden, som hverken var faste i de største ligaene, og som heller ikke gikk dit før de hadde imponert på landslaget. Henning Berg er jo stjerneeksempelet på at det var spillet på landslaget som gjorde utslaget. Litt sånn som Hellas i 2004, det ble plutselig litt mer populært med de greske spillerne etterpå, uten at det ble en enorm suksess. Hvis man ser på spillerne Hareide hadde i kvaliken til 2006, så er det jo litt av samme stilen. Man har de største som spiller ute i skikkelig store ligaer; Gamsten, Carew, Solskjær og Riise som de man husker best. Karadas var jo innom Benfica, Portsmouth i PL og Kaiserslautern på den tiden. Myhre satt på benken i England (litt som Grodås). Bergdølmo var i Dortmund. El Fakiri i Monaco og noe i Tyskland. Lundekvam i Southampton. Det var litt spillere i Sverige, Nederland, Russland. Talenter på veg opp, som Hangeland som hadde tatt mellomstopp i FCK. Daniel Braaten på veg opp (man kan si hva man vil, men fyren spillte mange sesonger fast i Ligue 1). Og noen av de litt eldre som hadde dratt hjem igjen, som Iversen og Riseth. Det var jo en del som var innom Belgia, Nederland og Østerrike på den tiden også. Veldig lang post, men poenget er vel at det er vanskelig å si. Jeg kan ikke si at materialet som Hareide brukte i kvaliken til 2006 er så ekstremt forskjellig fra materialet Drillo hadde inn mot 1994 med tanke på hvor de spilte. Hvorvidt Hareides menn ikke kom seg noe videre i Europa p.g.a manglende ferdigheter i forhold til Drillo sine menn, eller om Drillo sine menn imponerte flere speidere, og dermed kom seg videre delvis p.g.a Drillo og resultater på landslaget kan jo bli en evig diskusjon.

Etter å ha sett på NRK-serien "De siste dødsdømte", så må jeg innrømme at alt jeg sitter igjen med av tanker er, hva hvis man ikke dømte noen til døden, men til fengsel. Hva slags memoarer, utfyllende historiske begivenheter, kjennskap, innsideinformasjon osv. kunne man fått. Det er jo den evige fasiten om at den siden som vinner i en krig, er den som skriver historien, og det var jo ikke sånn at Norge dømte tusenvis til døden. Likevel så dømte de jo de som ble ansett som de værste av de værste, og jeg føler meg ganske sikker på at det fra ett historisk synspunkt hadde vært interessant om ingen hadde fått dødstraffen. Enkelte var jo såpass "gamle" at de ikke ville ha levd mange tiår til, men det er jo personer som ble dømt til døden som faktisk kunne vært i live den dag i dag om de ikke hadde fått dommen. Nå vet jeg at jeg ser på dette med ett 2023 tankesett, og som en person som aldri har opplevd krigshandlinger. Det ville dog vært interessant.

Etter 16 år - ett halvt liv - som kjæreste med samme person, og nesten 13 år som samboere. Så sitter jeg nå, for første kvelden alene i en leilighet jeg har flyttet til. Tilbake til å leie leilighet, singel, men komplett uten erfaring på noe som kan ligne på dating (hvem datet når man ble sammen med noen på ungdomsskolen?). Har i praksis aldri bodd alene. Kjenner veldig mange, men få nære venner. Har en ekstremt morsom jobb, men er ikke til å stikke under stol at jeg jobber i all hovedsak med personer som er i slutten av tenårene, eller opp til midten av 20-årene. Sånn blir det når man er leder på en arbeidsplass som passer best for studenter. Den usikkerheten jeg kjenner er skikkelig ubehagelig. Jeg aner virkelig ikke hva fremtiden bringer, men istedenfor å klare å fokusere på alt det spennende og kule som kan skje, så er det bare frykten for å ende opp helt alene og ensom. Kjærlighetssorg derimot, det er det ikke så mye av (om noe igjen). Det tok litt tid før jeg fikk flyttet ut, så vi fikk både snakket mye sammen, nøstet opp i en del ting, og "trent" på å være alene etc. Vi er fortsatt veldig gode venner - det er vel sånn det blir når vi har vært det i alt av livet vi kan huske (siden barneskolen). Men det er absolutt ingen "tenk om" ang. fremtiden. Vi har på en eller annen måte gått tilbake til å være venner igjen, uten at det er noe håp om noe annet fra noen av oss. Det er egentlig litt fint. Samtidig er "alt" tomt og trist. Det er jo ikke hva noen av oss håpet, men sånn er det bare. Men det er jo ikke til å komme bort fra, at etter å ha levd i hus/leilighet med minst 1 annen person i 32 av 32 leveår. Så er det merkelig å nå sitte helt alene. Bra jeg har hatt fast psykolog siden det ble brudd, og fortsatt har det. Det hjelper til å stable om litt klosser i hjernen, og jeg vet at det bare er en ukes tid til neste time. Men dæven, skulle ønske jeg var 14 og gikk på ungdomsskolen igjen, og var oversosialisert 😅

Den første er jo kroneksempel på overskrift for å skape reaksjoner. "Hamas terrorists who murdered hundreds of innocent civilians in an attack on Israel were applauded at a left wing event in the sidelines of the Labour conference today." "More than 100 people attended the event at The World Transformed, a left wing festival that is not officially linked to Labour but which sprang up while Jeremy Corbyn was Labour leader." Fra overskriften så ser det ut som det er ett stort Labour-møte hvor de kollektivt jubler. Sak 2 er jo noe man ser i alle konflikter, uansett hvor. Ikke noe unikt. Ikke at noen av delene er videre bra... men det er vel ille nok om man ikke skal hause ting opp ekstra.

Kommer helt an på kriteriene brukt. Marco Apicella kjørte 800 meter-ish i sitt eneste løp. Ernst Loof kom seg aldri av gridden. Av førere som var tiltenkt en plass for en hel sesong, og som ikke omkom/ble hardt skadet og dermed kuttet ned karrieren, så er vel Yuji Ide med sine 4 løp før han ble fratatt superlisensen den som har hatt kortest karriere.