ltdata

Faktisk var kompisen min på den tiden en meget habil løper, og han prøvde å løpe vekk, men klarte allikevel ikke. Kan ha noe med alkoholen også. Men jeg er enig at det kan være en stor fordel å være god til å løpe for å komme seg unna mange situasjoner. I tillegg tror jeg det kan være en fordel å være stor og sterk, mest for at det kun kan virke avskrekkende på noen ranere. At de har ikke lyst til å risikere å rane en MMA utøver eller liknende. Men tror man kommer veldig langt med å holde seg unna belastede områder hvis mulig og ikke ta noe unødig risiko som min kompis gjorde Faktisk ble kompis nr 1 hold til "fange" i minst 30 min mens ranerne ranet han, ransaket han, stoppet han da ha prøvde å rømme og da de tok han med til minibanken. Da han tilfeldigvis fant oss etter lang tid var han helt ute av seg og snakket usammenhengende og det tok endel tid før vi forsto hva som hadde hendt. Jeg har heldigvis ikke blitt ranet selv men forstår at dette kan være en særdeles ubehagelig og skremmende opplevelse. Heldigvis kom han seg raskt i dagene etterpå. Han andre ble ranet veldig raskt og gav fra seg et lite beløp raskt og hadde en helt annen reaksjon etter at han ble ranet. Han bare sa det med et smil som det var en helt triviell ting som hadde skjedd.

Ja han riset det av seg ganske raskt. Lærdommen er ikke drikk deg for full, ikke tiss i busker og for all del ikke gå med et bankkort som ikke er ditt i tilfelle du blir ranet 😅 Men det var ille der. Vi var 3. 2 av 3 ble ranet. I tilfelle nr 2 var det med en pistol. Ekte det vet jeg ikke.

Jeg og kompis var på ferie i Bulgaria. På byen. Var fulle. Kompis finner tilfeldigvis et bankkort på bakken. Tar det med seg i lommen. Kompis må senere tisse, og går inn i busk. I busken kommer 2 ranere med kniver frem. Truer kompis. Kompis har 20-30 kr i lommen og gir fra seg. Ranere ransaker ham. Finner bankkort. Truer han til å bli med til minibank. Kompis aner jo ikke koden, det er jo ikke hans kort. Ranere tror ikke på dette og blir gretne. Ranere slår han 1 gang i hodet og kompis blir litt svimmel, ranerne gir opp og lar ham gå. Kom seg unna uten varige men. Men uflaks med det bankkortet gitt. Ville ikke anmelde. Anså politiet som farligere enn ranerne

Kan jeg fortelle situasjonen her eller blir det for off topic?

Vel for meg virker det mest logisk at knivstikkingen har skjedd i gjengoppgjør eller interne konflikter og ikke vipps ran. Politiet sier vel i slike knivstikker episoder at gjerningspersonen og offeret kjente til hverandre

I Bulgaria ble de litt furtne hvis man ikke hadde mye cash på seg. Men det gikk greit med 10 leva også. Tror det var 20 kroner. En kompis av meg opplevde en absurd situasjon i det landet, men kom seg heldigvis helskinnet derfra

Jaja hva hvis man har glemt mobilen hjemme eller bruker en gammel Nokia? Blir man knivstukket da? Fordi man ikke har mulighet til å overføre noen penger til ranerne?

Drept med kniv under et vippsran eller knivoppgjør mellom brødrene i gjengene?

Synes alikevel alternativ 2 med oppringing til mor på høytaler høres mer stress ut for ranerne. Hva hvis ikke mor tar telefonen eller er hjemme? Blir barnet virkelig knivstukket for noen hundrelapper eller er det mer en trussel? Jeg tipper det sistnevnte

Hvis foreldrene må godkjenne med sin bankid for å godkjenne nye mottakere blir det mye mas for ranerne. Foreldre vil kanskje skjønne det er noen ugler i mosen hvis ungen plutselig ringer og spør om godkjenning av en ukjent fyr. Tviler på at disse barneranerne går så langt som å holde barn som gissel og skade/drepe dem om de ikke får penger. Men mulig jeg tar feil.

Hva med en funksjon som gjør at de under 18 eller 16 må få godkjent nye mottakere av foreldrene først?

Jeg tenkte nok litt for kort her ja 😅

Kunne Vipps innført en funksjon som gjorde at man kunne trekke tilbake pengene i løpet av en 24 timers periode? Kunne det hindret problemet?

Forresten har jeg noen plikt til å motivere, mase, presse på for å få gjennomført stell? Eller å påpeke ovenfor vedkommende at dette er et dumt valg som kan få negativ helsekonsekvenser hvis du f.eks unlater å gjøre det? Er det noe jeg må informere om? I følge BPA reglene så skal jeg kun gjøre det arbeidsleder ber meg om å gjøre.

Selvsagt skal gjøre det. Det er ikke noe jeg liker å gjøre fordi føler jeg går bak ryggen til arbeidsleder og det hen vil. Men er det snakk om potensielt helsefarlige situasjoner så må jeg uansett gjøre det.

Ikke snakk om alvorlig depresjon, men en person som pga helsetilstand tar irrasjonelle/ugunstige valg, unnlater å gjøre viktige ting i forhold til sin egen helse. Trist egentlig fordi personen kunne hatt det bedre om lyttet til råd fra andre. Men personen har rett til å bestemme over egen liv og hvordan hen skal leve. Men det er kjedelig å være vitne til noen som tar ulogiske (etter min mening) valg i forhold til sin egen helse. Det får jo ut over min arbeidshverdag også ved at et lite problem kan bli kjempestort pga unlatelser og utsettelser av stell. Men det er en annen diskusjon

Kan du beskrive det litt enklere for meg? 1. At en person ikke kan tvinges til legeundersøkelse? 2. At jeg ikke har en plikt til å varsle?

Kan være snakk om 1 gang hver 14 dag som minste frekvens.

Ja selvsagt er jeg til tider bekymret. Det kan være belastende å jobbe tett innpå en person som ikke tar fornuftige valg ovenfor egen helse og man er vitne til det. Snakker her selvsagt mer alvorlige ting enn å spise usunn mat etc... Jeg ser ofte problemer som enkelt kunne vært unngått om hen tok kontakt med lege oftere eller gjorde mer riktige valg i forhold til medisinering etc.. Enkelt kunne vært unngått om hen hadde latt seg stelle mer hyppig også. Jeg har gitt beskjed om at hen må ta kontakt med lege nå. Hen vil nok foretrekke å gjøre det selv. Men hvis ikke tar jeg kontakt med arbeidsgiver som igjen må ta kontakt med lege. Takk for alle tips og refleksjoner rundt dette.

Det stemmer nok at ikke alt er blitt gjort. Jeg synes hen ikke får helt den oppfølgingen hen burde hatt. Hen er ikke motivert for eller har ikke tiltakslyst til å gjøre dette. Vil helst ignorere problemer virker det som. All "behandling" er kun piller. Har sagt fra om at hen må kontakte lege for å diskutere at smerter fortsatt er et problem. Men ikke motivert til å kontakte lege. Har helst ikke lyst. Så selv om det er mange ting som er mulig så er det ikke sikkert hen er motivert eller har lyst til å sette i gang dette.

Hva hvis det som kan gjøres mot smerter og depresjon allerede har blitt gjort, men at vedkommende bare ikke har tiltakslyst, motivasjon til å gjøre det? At det går på personens ansvarsfølelse overfor egen helse.

Angående ansvar. Hvis jeg har informert arbeidsgiver om helsemessige "risiko situasjoner" når de oppstår til den jeg jobber for, kan jeg bli stilt til ansvar, bli skyldig å ikke ha gjort mer for å presse, overtale, motivere hen til stell? Jeg går ut fra ut fra det jeg har lest at jeg ikke kan det. At mitt ansvar stopper når jeg har informert arbeidsgiver, kvalifisert helsepersonell om problemet? Et annet eksempel, hvis jeg ble innlagt på sykehuset for noe og ble liggende i seng i flere uker. Kunne jeg i prinsippet nektet å la meg bli stelt? At jeg hadde ligget i min egen avføring i flere uker og gjort arbeidsmiljøet dårlig for ansatte og andre medpasienter? De måtte ha behandlet meg for det jeg ble innlagt for, men jeg kunne sagt at noe stell ville jeg ikke ha i den perioden?

Ok takk. Arbeidsleder er pasienten. Så hen bestemmer da på en måte hva, når og hvordan jeg skal utføre oppgavene. Men som sagt problemet oppstår når hen ikke klarer eller vil ta det ansvaret og de tiltakene som trengs å gjøres for å ivareta helsen. Har gitt klar beskjed om at hen må kontakte legen i løpet av kort tid. Hvis hen ikke gjør det blir jeg nødt til å ta kontakt med arbeidsgiver. Desverre vil jeg si, for jeg gjør alt det arbeidsleder ber meg om og prøver å gi råd og hint om hva hen bør gjøre i forbindelse med å ivareta helsen.

Ja det har vært et tilbakevendende problem. Min arbeidsgiver vet om problemet og jeg vil tro legen også er klar over at hen er lite motivert til å bli stelt. Hen har også hatt ukentlig tilsyn av hjemmesykepleien for å holde kontroll på sår, etc.. men hen liker ikke at de kommer på besøk så nå er det ikke noe utdannet helsepersonell som har ansvar desverre. Jeg må vel bare ta kontakt med min arbeidsgiver og si at problemet vedvarer og få de til å registrere dette og legge "press" på hen? Hen vil nok ikke like at jeg gjør det, men det er jo for hens eget beste. Kan jeg gjøre dette mot hens vilje? Altså kontakte min arbeidsgiver om problemet eller legen? Eventuelt at min arbeidsgiver kontakter legen og sender til hen?

Jobber som BPA. Vet faktisk ikke om jeg regnes som helsepersonell? Ja har oppfordret personen til hjemmebesøk av lege, men når jeg oppfordrer hen til å ta kontakt er ikke hen lenger motivert. Hen vil nok ikke nekte legebesøk, men er veldig lite motivert til å gjøre tiltak for å kontakte lege. Hvis jeg er helsepersonell så kan jeg "bestemme" at legen skal komme på besøk? Et annet problem er at jeg anser legen som lite interessert i pasienten, men det er en annen diskusjon