Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Samliv og sykdom


Anbefalte innlegg

Litt tanker.. Vil få det ned ett sted.

 

Jeg er en mann som er sammen med en herlig jente. Elsker henne mye.

 

Vi har hus, ikke barn. Kanskje det aldri blir barn.. Vet ikke hva jeg vil lenger. Noen ganger vil jeg. Noen ganger ikke. Hun også.

 

Hun har vært en av de uheldige her i Norge. Er ikke viktig hvilke sykdommer, men hun har 2 ganske alvorlige og ødeleggende kroniske sykdommer. Er mye syk, sliten og har mye vondt. Har også slitt med angst siden barndommen. Det psykiske er ofte det vanskeligste å takle for meg.

 

En av de hadde vært nok for enhver. Men 3 sykdommer.. :( Blir så lei meg. Redd. Trist. På hennes vegne. Hun er fantastisk når hun har gode dager. Men de gode dagene føler jeg kommer sjeldnere nå.

Hun er med på alt, gjør det meste. Alltid full i angst eller smerte. Og "tar det ut" på meg i ettertid. Hun vet at hun gjør det.og hun hater det at hun gjør det. Vi har en god dialog mtp sykdom og begrensingene det ligger på oss. I det siste har hun begynt å si at jeg burde gå. At hun ødelegger for meg. Jeg kunne hatt det så mye bedre med en frisk kjæreste. For det meste er det angsten som snakker. Men hun sier at hun mener det til tider. Og jeg er begynt å tenke på det samme. Lever jeg det livet jeg vil leve? Med alle de begrensningene vi har fått? Har jeg det bedre alene? Eller med en annen?

 

Jeg kommer til å knuse hjertet hennes fullstendig i småbiter hvis jeg går. Og mitt. Hater meg sjøl for å i det hele tatt vurdere det. Får tårer i øyekroken når jeg skriver dette, mens hun sover i sengen ved siden av meg her. Men er dette livet jeg vil leve? Hun gjør ALT for meg. Står på 100%. Og jeg gjør alt jeg kan for henne. Vi er gode for hverandre. Men er det nok? Jeg vet ikke. Jeg vil at det skal være nok.

 

Nå skal jeg ligge de tankene fra meg, sovne inntil henne,  nyte feriedagene våre og håpe formen hennes blir bedre. Du kommer aldri til å lese dette, men elsker deg vennen min.

 

Anonymous poster hash: ec520...77e

 

Anonymous poster hash: ec520...77e

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Hei! Jeg er på mange måter i litt samme situasjon som deg. Frua her er muligens ikke riktig like alvorlig syk som i ditt tilfelle, men hun har definitivt plager. Ikke i stand til å jobbe pga fysiske og psykiske plager, og sliter med et NAV-system som motarbeider henne og på mange måter gjør henne sykere - i alle fall på det psykiske. 

 

Vi har både barn og hus og bikkje sammen. Jeg jobber fullt (og litt til) og det er stort sett min inntekt som gir oss noe å leve for. Hennes inntekt er stort sett fra NAV (sykepenger, dagpenger osv) og periodevis dårlig betalt arbeid når hun har gjort forsøk på det - de siste årene har arbeidsforholdene bare vart noen måneder før hun blir sykemeldt igjen. 

Hun har ikke klart å fullføre utdannelsen hun begynte på, og hun bruker mye tid på å "deppe" over dette og at hun ikke er i stand til å jobbe, tjene penger og bidra økonomisk. Dette forsterker angst og depresjoner som hun har med seg fra barndommen av. I tillegg kommer altså også diverse fysiske plager, ikke noe livstruende men allikevel sykdommer som er vanskelig å kontrollere og som gir henne både gode og dårlige dager. 

 

På de gode dagene er alt bra. Vi er gode for hverandre, vi elsker hverandre og vi har hatt mange fine år sammen, først som kjærester, så samboere, og nå gift. Hun er et fantastisk menneske og for meg personlig kan jeg ikke se for meg et liv uten henne - og nå også vårt barn. Men jeg har også hatt disse tankene du beskriver, spurt meg selv om jeg ikke kunne "funnet noe bedre", om livet kunne vært annerledes, og de kommer selvfølgelig på de dagene ting er vanskeligst. Etter noen år tenker jeg at dette er helt naturlig, vi er nok kanskje laget litt sånn - lurer alltid på om det ikke finnes noe bedre uansett, enten det gjelder samliv, jobb, alt mulig, uansett hvor bra ting er. 

 

Å leve og bo sammen med en som er kronisk syk er åpenbart krevende. Noen vil kanskje prøve seg på å mene at det bør være greit å si at "dette gidder jeg ikke" og at du må sørge for deg selv, og stikke før det blir for ille. Jeg personlig tenker at det blir for lettvint. Hvis du elsker dette mennesket, liker henne og tenker at dette er en du kunne tenke deg til å tilbringe resten av livet med, så tar du også litt av ansvaret for hennes lykke - dette er noe dere er og skal være to om. Det er ikke et sololøp. 

 

Mitt forslag, helt konkret;

- Ta godt vare på de gode dagene, og nyt dem. 

- Snakk med hverandre, vær ærlige (men vær litt forsiktig da, med angsten...), og spesielt på de dårlige dagene.

- Sørg for at du får mulighet til å drive med noe av det som gjør deg lykkelig. Hvis absolutt alt handler om henne, vil dere få problemer. Selv trener jeg en del, og drar innimellom ut på lange turer på fjellet med bikkja. Denne "alenetiden" er også terapitid, da får jeg drevet med noe jeg virkelig liker, kost meg, og får hverdagen og alle problemene litt på avstand. Det er viktig for deg også å få litt slik "terapi" fra tid til annen. 

- Igjen - ta godt vare på de gode dagene og kos dere sammen :) 

 



Anonymous poster hash: 06be5...874
  • Liker 2
Lenke til kommentar

Man vil alltid ha lyst på det man ikke har, jenter feks vil ha lyst på krøllete hår hvis håret deres er rett og retter det hvis håret er krøllete - vi er bare skrudd sammen slik at vi alltid vil se etter den bedre dealen, ser over gjerdet og blir forundret over hva man ser på den andre siden, men folk glemmer at gresset gror best der du vanner det.

Lenke til kommentar

Personlig ville jeg anbefalt deg å begynne å gå til psykolog, en psykolog du får god kontakt. Her kan det være godt med veiledning om hvordan man skal forholde seg til et slikt forhold, og veiledning når utfordringene kommer på veien. Dette er en veldig vanskelig situasjon, og du har halt rett i å tenke de tankene du tenker. Det å gå til psykolog er for mange svært givende og man får hjelp til å takle situasjoner som kan løses med råd og veiledning. De kjenner oppbygningen av våre tankesett og relasjoner, og skal du virkelig få hjelp fra ekspertisen, er dette rette stede å starte. Jeg ønsker deg lykke til, og har stor forståelse for dette. 

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...