Kommunikasjon mellom foreldre og deres voksne barn

[FiloVitae]

Hallo. Dette er min første post her på forumet. Jeg har flere ganger kommet til dette forumet i søk på google for henvisninger til ting jeg har lurt på. Responsen på innlegg er veldig god og jeg håper det blir bra respons på denne posten/tråden også. Jeg er en kar på 23 år, student og bor ikke hjemme. Det er derimot ofte at jeg er hjemme i helgene for å være med mine barndomsvenner som ikke er så lett tilgjengelig når jeg ikke er hjemme. Selv om det er snakk om 2-3 dager i uken så oppstår det stadig nye diskusjoner som utagerer til krangel mellom meg og min mor. Flere ganger har det endt med tårer både for meg i rent frustrasjon eller sinne, og fortvilelse hos min mor. Min mor har god utdannelse og er høyst oppegående i sin tenkning, mens min far er en veldig rolig person som helst skygger unna diskusjoner og bruker hevet stemme for å fremheve sitt poeng. For at jeg skal kunne få gode innspill her føler jeg at det må presenteres et lite scenario for hva som kan utspille seg:

 

I dag var jeg førstemann opp. Jeg spiste frokost og så TV. Etter begge mine foreldre hadde våknet dro de avgårde til butikken for å handle. Da de kom hjem var det husvask, klesvask og andre husarbeidsoppgaver som stod på dagsorden. Min mor bad meg komme å ta klærne jeg hadde vasket å bære de unna slik at det var plass for nye klær. Det ble gjort. Teppene ble også ristet/banket for støv etter en forespørsel om det. ''Er det noe mere som jeg kan hjelpe til med?'' spurte jeg og fikk et nei fra begge foreldre. Så jeg satte meg ned for å se litt mere på TV. Det hadde nå blitt en stund siden jeg hadde spist så jeg tittet litt i kjøleskapet. Min mor spurte om jeg var sulten, og jeg svarte at jeg var det. ''Hent poteter så kan jeg begynne med middagen,'' sa mor. Min far syntes det var tidlig med middag så jeg sa de at jeg kunne finne med et eple eller noe. Jeg tok et eple og gikk for å sette meg litt foran dataen. Da overhørte jeg plutselig min mor begynne å si til min far at hun var så lei av jeg ikke orket å bidra med noe av husarbeidet. Etter som jeg hadde bidratt og i tillegg spurt om det var noe mere jeg kunne gjøre - med svaret; nei - konfronterte jeg min mor om dette. Hvorfor sier du at jeg ikke bidrar noe? Jeg har gjort alt du har bedt meg om så langt og jeg spurte om det var noe annet jeg kunne gjøre. Da var hele forsvaret til min mor oppe og mange ting som ikke hadde noe med situasjonen å gjøre kom frem. Jeg sa dette var usaklig for det jeg spurte om og lurte på hvorfor hun ikke hadde tatt opp det hun nevnte med meg før. Svaret jeg fikk var at hun trengte ikke å stå her å forsvare seg ovenfor meg. Jeg fulgte opp med å spørre om hun kunne forklare hvorfor hun sa at jeg ikke bidro noe, men ble avbrutt mitt i setningen av en hel regle men tidligere diskusjoner og scenarioer. Mine forsøk på å gripe inn for å besvare hennes artilleri av utspill/beskyldninger var nytteløse etter som hun bare pratet over meg hver gang. Mine innspill får som oftest et knippe forskjellige svar: ''Det har ikke noe å si'', ''Det har ikke noe med saken å gjøre'', eller at hun gjentar seg selv. Hun skal alltid avslutte diskusjonen på sine premisser og sier gjerne ''men nå diskuterer vi ikke dette mere'' uten at jeg har fått en sjangse til å komme med eller ''forsvart'' mine synspunkt.

 

Det er hennes måte å diskutere på som for meg til å brenne innvendig. Fra mitt ståsted er hennes diskusjonsmåte maksimal overkjøring av motparten uten tanke for at det kan være hun som tar feil eller har et låst synspunkt. Min far nikker og samtykker med mor for at husfreden skal komme tilbake. Jeg er veldig glad i mine foreldre uansett, og jeg kan ikke se for meg hvordan det skulle ha vært uten noen av de. Min oppvekst har vært utrolig bra, og jeg har hatt gode, trygge rammer i livet mitt takket være de. Jeg sier ikke at jeg er feilfri, for jeg vet godt hva jeg kan gjøre bedre.

 

Er det min feil at diskusjonene ender med krangling fordi jeg føler jeg må presse på for å få komme med mitt synspunkt? Hva kan jeg gjøre annerledes? Har noen et godt råd for hvordan man skal kunne kommunisere med sine foreldre når den ene ønsker å være nøytral men blir dradd inn for ''å vinne diskusjonen''? Hva bør min mor gjøre for å kunne diskutere på en måte som ikke får meg til å føle meg overkjørt.

 

 

 

FiloVitae

[AvidGamer]

Vel, er sikkert ikke mye trøst, men dette kommer nok aldri til å forandre seg. Jeg er 35, og ditt senario hørtes ganske likt ut som det selv jeg opplever idag nå jeg reiser på besøk et par dager.

 

Enaste jeg kan si som kan hjelpe er å gjør ting/plikter, isteden for å vente med å bli fortalt hva som må gjøres.

 

Ofte forbinder foreldrene det å måtte bare fortelle deg hva som må gjøres som et svik på din side. Særlig om du har lyst til å bli sett på, eller behandlet, som voksen.

Så det er nok her hun føler at du ikke bedrar med noe fordi hun må heletiden be deg om å gjøre ting.

 

Ofte jeg tar oppvasken, støvsuger o.l. uten at hun trenger å gi beskjed, så blir hun glad og ofte belønner meg med mat/godsaker.

 

F.eks, når foreldrene dine gikk ut for å handle, så kunne du helt sikkert ryddet mens du såg på TV.

Endret 19. mars 2011 av AvidGamer

[FiloVitae]

Jøss, takk for rask respons. Ja, jeg har følelsen av at dette problemet kommer til å forbli. Likevel har jeg håp om at vi kan finne en måte som kan få våre diskusjoner til å bli rettferdige. Det er helt greit for min del at vi avslutter det hele som uenige bare begge partene har fått kommet med sitt.

 

Det med å bidra i husarbeidet her hjemme når jeg har flyttet ut er liksom ikke helt det samme som det var før. Selv om det ikke er sånn superbra å høre at dette kan fremdeles pågå når man er 35 så er det faktisk veldig godt å høre at jeg ikke er alene i båten.

 

FiloVitae

[BuffyAnneSummers]

Vel, sånn her er det ikke mellom min mor og meg.

Hvis det hender at hun ''tar av'' så går jeg eller legger på, i ren protest, og hun vet da at hun har gått for langt.

 

Det jeg kan råde deg til er å være mindre hjemme. Kanskje hun føler seg overveldet av at du fremdeles kommer hjem og er der i lengre perioder? Prøv å ta en ordentlig prat med henne når hun er rolig, og hvis hun ''går av skaftet'' igjen så sier du rolig at du ikke gidder å gjøre dette med henne og går deg en tur. Da er det du som avslutter kranglen på dine premisser før den har startet, og jeg vil ihvertfall tro at hun da blir tvunget til å reflektere over hvorfor du reagerte slik, og se nærmere på sin egen oppførsel.

[FiloVitae]

Vel, sånn her er det ikke mellom min mor og meg.

Hvis det hender at hun ''tar av'' så går jeg eller legger på, i ren protest, og hun vet da at hun har gått for langt.

 

Det jeg kan råde deg til er å være mindre hjemme. Kanskje hun føler seg overveldet av at du fremdeles kommer hjem og er der i lengre perioder? Prøv å ta en ordentlig prat med henne når hun er rolig, og hvis hun ''går av skaftet'' igjen så sier du rolig at du ikke gidder å gjøre dette med henne og går deg en tur. Da er det du som avslutter kranglen på dine premisser før den har startet, og jeg vil ihvertfall tro at hun da blir tvunget til å reflektere over hvorfor du reagerte slik, og se nærmere på sin egen oppførsel.

 

Jeg har da prøvd dette. Det ender bare med at hun tar det opp igjen ved en senere anledning eller at hun faktisk følger etter meg. Helt utrolig, men sant desverre...

[BuffyAnneSummers]

Jeg har da prøvd dette. Det ender bare med at hun tar det opp igjen ved en senere anledning eller at hun faktisk følger etter meg. Helt utrolig, men sant desverre...

 

Da får du være staere. Prøv å være voksen, så forhåpentligvis vil hun følge etter.

[Narsissisten]

Nå er jeg selv ikke en stor fan av å gå vekk eller ta den klassiske dørslemringa, nettopp fordi dette blir for meg enda en måte å gjøre det du beskriver at din mor gjør, som er å nekte motparten å komme med sin mening. Min mor er høyst konfliktsky og legger seg langflat om noen hever stemmen med en ekstra desibel, men det jeg har erfaring med er folk som er dårlig til å diskutere.

 

Jeg ville for det meste bare si at flertallet av mennesker i verdenen er slik, og klarer ikke å tenke på annet enn å vinne argumentet eller å få fram sine meninger i en diskusjon. Så du er absolutt ikke alene i båten!

 

Jeg har da prøvd dette. Det ender bare med at hun tar det opp igjen ved en senere anledning eller at hun faktisk følger etter meg. Helt utrolig, men sant desverre...

 

Da får du være staere. Prøv å være voksen,

 

...

[BuffyAnneSummers]

Nå er jeg selv ikke en stor fan av å gå vekk eller ta den klassiske dørslemringa, nettopp fordi dette blir for meg enda en måte å gjøre det du beskriver at din mor gjør, som er å nekte motparten å komme med sin mening. Min mor er høyst konfliktsky og legger seg langflat om noen hever stemmen med en ekstra desibel, men det jeg har erfaring med er folk som er dårlig til å diskutere.

 

Det å gå vekk er ikke en måte å nekte noen å komme med sin egen mening. Når det går over fra en konstruktiv samtale til diverse herseteknikker som heving av stemmen eller ''Nei det du sier spiller ingen rolle'' så er det ingen vits å bli værende og la personen få fortsette, da er det bedre å kutte av hele greia så begge parter får tid til å reflektere over hva som blir sagt.

[Narsissisten]

jo, du har helt rett. Jeg har bare fra før av allerede en mening dannet om det å gå ut midt i en krangel eller å slemre en dør, så jeg måtte bare nevne det.

[€uropa]

Jeg flyttet fra mor til far for nesten to år siden. Jeg er der et par ganger i måneden nå, og det er mye hyggeligere enn det var før. Du kan prøve å være mindre hjemme. Bli borte noen helger framover, og se hva som skjer når du kommer tilbake.

[trespiser]

Jeg er 27 og har aldri hatt noe særlig god kontakt med min mor. Jeg begynte å smøre matpakka selv da jeg var 12 og ville helst klare meg selv for å ha minst mulig kontakt. Jeg bor hos slekt men reiser alltid vekk når min mor kommer. har vært 5 meldinger til hverandre på et år og før der igjen så har det ikke vært noe særlig mer. Jeg er egentlig ganske bitter på folk som bevisst har plaget meg så min måte å straffe folk som egentlig er glad i meg på er å ikke ha noe med dem å gjøre eller i hvertfall så lite som mulig. min mor er desverre en av dem.

 

Tror faktisk det er usunt å ha for mye kontakt med sin mor og far eller en av dem.

[BuffyAnneSummers]

Jeg er 27 og har aldri hatt noe særlig god kontakt med min mor. Jeg begynte å smøre matpakka selv da jeg var 12 og ville helst klare meg selv for å ha minst mulig kontakt. Jeg bor hos slekt men reiser alltid vekk når min mor kommer. har vært 5 meldinger til hverandre på et år og før der igjen så har det ikke vært noe særlig mer. Jeg er egentlig ganske bitter på folk som bevisst har plaget meg så min måte å straffe folk som egentlig er glad i meg på er å ikke ha noe med dem å gjøre eller i hvertfall så lite som mulig. min mor er desverre en av dem.

 

Tror faktisk det er usunt å ha for mye kontakt med sin mor og far eller en av dem.

 

Det høres litt trist ut, og jeg er bombesikker på at du kommer til å angre når det er for sent.

[Kristine Ask]

Hva med å bo hos vennene dine noen ganger når du er hjemme på besøk?

 

Jeg har ikke barn selv, men jeg tror nok min egen "smerteterskel" for irritasjon hadde blitt betydelig lavere om mine voksne barn kom hjem hver helg. Særlig om de fremdeles forholdt seg til meg som om de var et barn (må få beskjed om hvilke plikter de skal gjøre, bidrar ikke økonomisk til husstanden etc), men forventet å bli behandlet som voksen (frihet til å gjøre hva de vil, bli behandlet likeverdig i diskusjoner etc.)

 

Tenk heller at det er to voksne mennesker du bor med i helgene (ikke dine foreldre). Hvordan ville du oppført deg om det ikke var dine foreldre? Om det var noen du delte hybel med ville du nok synest det var rimelig at de ikke skulle minne deg på husarbeid e.l. og at du skulle ta din del av ansvaret for husholdningen (fra matlaging til økonomi).

 

Sier ikke at du skal begynne å betale husleie eller noe, eller at din mor eller far ikke skal få diske opp med god mat i helgene. Men, om du begynner å forholde deg til dem som en voksen person til en annen er det mulig at det blir litt lettere

 

Det virket iallefall for meg (etter mange år med prøving og feiling).

 

Lykke til