Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Fortvilet i forhold


Anbefalte innlegg

Hei, jeg er en gutt på 20 år som er ganske fortvilet. Kjæresten min og jeg har vært sammen i rundt et halvt år nå, og alt har vært ganske så bra. Jeg har vært klar over at hun har tatt abort før og at hun synes det var ganske tungt, men hun har gitt uttrykk for at hun var godt over det. I går var hun veldig stille, og jeg merket at noe var galt. Hun sa at hun ikke ønsket å leve lenger, at hun var en morder, og at hun var redd for hva hun kunne finne på. Hun var redd for seg selv, rett og slett. Hun sa også at hun hadde lyst til å hoppe foran toget på stasjonen den dagen, og at hun tenkte mye på selvmord. Hun forklarte måter å drepe seg selv på i detalj. Alt dette var fordi hun hadde så dårlig samvittighet over aborten hun hadde tatt. Jeg prøvde å trøste hun så forsiktig jeg kunne i fare for å si noe galt eller gjøre ting verre, jeg foreslo også en psykolog da det er slikt de er til for. Dette ville hun absolutt ikke. Det siste hun sa før hun sa at hun følte seg litt bedre var: "du må aldri forlate meg, lover du det?"

Jeg turte rett og slett ikke si noe annet enn "ja" fordi det siste jeg vil er å ha ett selvmord på samvittigheten.

 

 

Jeg har hatt masse kjærlighet for denne jenta, vi har hatt det veldig bra sammen, og jeg har faktisk sett for meg at vi kunne flytte sammen senere i livet. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg føler. Jeg tenker tanker som: Hva om hun slutter på P-piller og blir gravid, hva vil skje om jeg går fra hun osv. Jeg er redd for hva hun kan finne på, og jeg vil ikke føle meg låst i ett forhold med en ustabil dame:(

 

 

Dette er tungt for meg, jeg føler meg ikke bra nå.

Hva burde jeg gjøre? Burde jeg ta kontakt med moren hennes uten at kjæresten min vet det? Alle svar settes stor pris på!

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Jeg mener du bør gjøre en av to ting (eller begge).

 

Du kan ringe en sånn støttetelefon for psykisk helse, fortelle at du er pårørende og si hva problemet er. Søk etter nummeret på nett. Der er det kvalifiserte fagfolk som kan gi mye sikrere råd enn folk på et forum som dette kan (med mindre de er medisinske fagfolk).

 

Du kan også sette deg ned sammen med jenta og fortelle hva hun fikk deg til å føle, at du er glad i henne og vil hjelpe henne, men at det er for mye å forlange av en person å takle sånt uten videre. Hvis hun føler at hun har krav på den støtten hun ber deg om innebærer det at hun må ta din opplevelse med i betraktningen. Det er ikke noen som kan forlange at du skal være i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men det er veldig omsorgsfullt av deg når du gjør så godt du kan.

 

Det du IKKE bør gjøre er å snakke med noen bak hennes rygg, f eks moren hennes eller venner av henne (om du har en fortrolig kompis vil jeg si at det er noe annet). Det ar vanskelig å si hvordan hun vil reagere på det. Det er et slags tillitsbrudd og kan gjøre vondt verre.

 

Lykke til :)

Endret av Moose Murders
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg mener du bør gjøre en av to ting (eller begge).

 

Du kan ringe en sånn støttetelefon for psykisk helse, fortelle at du er pårørende og si hva problemet er. Søk etter nummeret på nett. Der er det kvalifiserte fagfolk som kan gi mye sikrere råd enn folk på et forum som dette kan (med mindre de er medisinske fagfolk).

 

Du kan også sette deg ned sammen med jenta og fortelle hva hun fikk deg til å føle, at du er glad i henne og vil hjelpe henne, men at det er for mye å forlange av en person å takle sånt uten videre. Hvis hun føler at hun har krav på den støtten hun ber deg om innebærer det at hun må ta din opplevelse med i betraktningen. Det er ikke noen som kan forlange at du skal være i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men det er veldig omsorgsfullt av deg når du gjør så godt du kan.

 

Det du IKKE bør gjøre er å snakke med noen bak hennes rygg, f eks moren hennes eller venner av henne (om du har en fortrolig kompis vil jeg si at det er noe annet). Det ar vanskelig å si hvordan hun vil reagere på det. Det er et slags tillitsbrudd og kan gjøre vondt verre.

 

Lykke til :)

 

Fortalte henne hvordan jeg føler det og hun er veldig forstående! Mulig jeg overdriver med å lage en post på diskusjon, men fint å få innspill fra noen som ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt, så sipper det å komme ut blant venner osv:) Takk for utfyllende svar, tok en treningsøkt og klarnet hodet, alt er meget mye bedre!

Lenke til kommentar

Noen må faktisk knekkes før de forstår hva de er laget av. Og for noen er abort akkurat som en angrepille, mens andre går på en smell som følge av det.

 

Jeg har vært i akkurat den samme situasjonen, og jeg kan se fellestrekkene. Dette var riktig nok med mitt barn, men konseptet er for seg det samme. Hun var veldig klar på at det var uaktuelt med et barn på det tidspunktet, men det gav oss begge mange søvnløse netter.

 

Dette er ikke noe som er særbestemt av kvinner i tidlig 20-årene, men mennesker generelt. Noen har en høyere terskel for påkjenninger, mens andre går til grunne over bagateller.

 

Og det er klart, for en nevrotiker vinner alltid tvilen. Og hvis du tar vare på henne, er ærlig og gir utrykk for at du støtter henne gjennom alt, har du kanskje funnet kvinnen i ditt liv.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...