Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Noen som har stukket av fra foreldrene?


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Det er absolutt ikke enkelt nei, annet enn i øyeblikket. Jeg vet ikke hvor gammel du er eller hvor alvorlig du mener dette, men har noen generelle kommentarer. Du er ikke den første som rømmer hjemmefra for kortere eller lenger tid, men med unntak av et par folk jeg kjente som ble mishandlet hjemme var det ingen som fikk det noe bedre på den måten. (Og da bare fordi de ble fanget opp av barnevernet før de havnet på kjøret.)

 

Det er mange gode grunner til at det ikke er greit å stikke av:

 

For det første er det feigt. Nå er det lov å miste motet innimellom når vi foreldre er som verst, men det løser ingen verdens ting å rømme. Problemet er akkurat det samme når du kommer tilbake selv om det ikke virker sånn fordi foreldrene dine bare er lykkelig over å ha deg tilbake. Hva som enn fikk dem til å presse deg til å begynne med er ikke blitt borte i mellomtiden.

 

For det andre er det rett og slett stygt gjort mot foreldrene dine. Det du føler som press gjør de fordi de mener det er til ditt eget beste. Du behøver ikke være enig med dem, og kanskje er det ikke udelt til ditt beste heller når det kommer til et stykke, men de gjør det fordi de tror det er det. Å "straffe" dem ved å stikke av er en dårlig takk. Det finnes unntak, men foreldre flest fortjener ikke slikt.

 

For det tredje blir det en vane, eller rettere sagt en uvane. Får du først smaken for å stikke med halen mellom bena (du sier det "bør gjentas") kommer du til å gjøre det stadig oftere, og av stadig mer bagatellmessige årsaker, nettopp fordi det er så enkelt. Tilslutt kommer du til å finne ut at du rømmer fra deg selv, men da er det vanskelig å skjerpe seg.

 

For det fjerde ender det opp med at foreldrene dine, og andre som opplever at du stikker, ikke kan stole på deg lenger. Da vil de ikke gi deg den friheten som andre får etterhvert, fordi du hverken fortjener det eller kan håndtere det. Den som stikker av etter en krangel om hva det måtte være får heller ikke gå på fest helgen etter. Sånn er det bare. Det er en tillit du opparbeider deg, og ikke noe du har krav på.

 

Og du kommer til å oppleve at gleden og gavene var en engangs-opplevelse. At de "belønner" deg med ting må du opfatte som et tegn på hvor engstelige de var og glade for at du kommer tilbake, ikke som en belønning for at du stakk av. Neste gang er det ikke sikkert de bryr seg, og en eller annen gang når du står i døren og sier "her er jeg igjen" så gidder de ikke lenger snu seg for å se. Kanskje de til og med sier "Beklager, men dette gidder vi ikke mer. Du behøver ikke komme hjem i det hele tatt".

 

Folk som stikker av på den måten klarer sjelden å følge med på skolen (om de i det hele tatt møter opp), de klarer ikke å holde på jobben om de får noen. Og etterhvert som det blir ting man ikke kan stikke av fra, som husleie og skatt, så er man ute å kjøre. Og du blir ikke gift med drømmepiken hvis du stikker av hver gang dere krangler...

 

Og når man er på rømmen har man heller ikke familie og venner og kjente å støtte seg til. Første gangen kan man overnatte hos en kompis uten å si fra, men etterhvert går ikke det fordi foreldrene deres vet at du ikke har fått lov av dine foreldre. Man må campe hos tilfeldige bekjentskaper om man i det hele tatt finner noe sted å overnatte. Ofte er dette folk med ikke helt rent mel i posen, og man havner lett "på gata" med rus og småkriminalitet som resultat.

 

Jeg antar at du ikke har tenkt deg at det skal ende slik. Du tenker bare på å lære foreldrene dine en lekse. Men det kan bli en dyrekjøpt lekse for deg. Tro meg, jeg har kjent mennesker som det nettopp endte slik for. Den skjebnen unner jeg ingen.

 

Stå for det du mener, men gjør det ansikt til ansikt med foreldrene dine, og aksepter at ting ikke alltid er rettferdig. Det er kanskje ikke så lettvint, men du blir sterk av det, og den styrken kommer til å hjelpe deg gjennom resten av livet. Du skal ikke bo hos mamma og pappa for alltid. En dag er det ikke noen å komme hjem til og få trøst og gaver lenger...

 

Geir :)

Endret av tom waits for alice
Lenke til kommentar

mange ganger.. di seneste årene så har di ikke reagert.. tror di forstår at jeg trenger tid vekke fra di for å klare samle meg eller noe.. men husker første gangen jeg rømte da var jeg så liten at jeg kunne gå oppreist under et spisebor. da stakk jeg av å ble henta i politibil.. eneste jeg husker :p

Lenke til kommentar

Jeg har prøvd å "stikket av" fra problemene mine mange ganger jeg, og prøvd å brutt kontakten med alle for noen dager. (Gjelder ikke foreldrene mine)

 

Nei, det hjelper kanskje ikke mot problemene i de lange løp, men der og da er det godt å være alene og samle seg. Jeg tror dette egentlig hjelper en del.

 

Har fortsatt en drøm om å flytte vekk fra alt og alle, å starte et nytt liv.

Om dette vil gjøre ting bedre er vistnok uvist.

Lenke til kommentar

Aldri vurdert det en gang. Stikke av fra problemer har jeg klart gjort en del ganger (men har i edt siste funnet ut at det bare gjør ting verre), men aldri fra foreldrene mine. Kanskje jeg ikke har vært hjemme på en uke eller noe, men har hvertfall sagt i fra og de har visst hvor jeg har vært.

Lenke til kommentar

Jeg har så stor respekt for foreldrene mine at jeg ikke ville ha rømt. Eller.. bare det at jeg er så redd for Mamma at jeg ikke tør å rømme?

Men å flykte fra problemene er ikke så lurt, du må jo engang møte dem??

Folk som er 2-3 år eldre har jo sagt at de skal banke dritten ut av meg etter skolen, men når jeg møter dem er det ingen av dem som sier det, eller så sier jeg bare: "Tøff du er, som banker dem som er mindre enn deg, og at dem ikke gjør motstand" pleier å funke. Men uansett, rømme? Har aldri tenkt på det egentlig.

Lenke til kommentar
Bare jeg som har problemet at foreldrene rømmer?? Jeg er selv 21 og har opplevd at min mor har stukket av flere ganger da jeg har konfrontert henne med div problemer.

9290430[/snapback]

 

mener du at hun har dratt og blirr borte i flere dager? sprøtt!

Lenke til kommentar

Jeg har desverre rømt mange ganger. Hadde en mor som desverre kunne bli voldelig, da pleide jeg å rømme til min far (skilte foreldre). Det var heldigvis kort avstand mellom foreldrene mine så det gikk greit.

 

Desverre var ikke faren min alltid så veldig innstilt på å ha meg hjemme hos han, så jeg fikk som oftest beskjed om å gå tilbake til moren min......hvor jeg måtte si unnskyld fordi JEG hadde vært slem.....

 

Jeg vil ikke anbefale noen å rømme hjemmefra. De som rømmer havner i de aller fleste tilfeller på kjøret, og ender opp som narkomane, kriminelle, prostituerte osv. (hvordan ville du likt å måtte tilby kroppen din til en 60 år gammel gris for å få penger til mat?). Og da er det rett og slett i verdt det hvis grunnen til at man rømte hjemmefra var en familiekrangel.

 

Klart, blir man utsatt for grov omsorgssvikt er det bedre å ta kontakt med politi, barnevern eller en annen voksen man stoler på (f.eks en lærer).

Mange vegrer seg desverre for å ta kontakt med myndighetene fordi de er redde for å ikke bli tatt alvorlig, men hvis alternativet er å bo på gaten er det bedre å søke hjelp...om ikke annet så får du ihvertfall et trygt sted å sove for natten.

 

Selv tok jeg kontakt med barnevernet som 17-åring, og ble møtt av hyggelige og forståelsesfulle menesker som var meget hjelpsomme.

I dag har det kjempebra...Har fullført videregående og førstegangstjenesten. Har også skaffet meg egen bolig, og er meget fornøyd med situasjonen.

 

:)

Lenke til kommentar
Jeg har desverre rømt mange ganger. Hadde en mor som desverre kunne bli voldelig, da pleide jeg å rømme til min far (skilte foreldre). Det var heldigvis kort avstand mellom foreldrene mine så det gikk greit.

 

Desverre var ikke faren min alltid så veldig innstilt på å ha meg hjemme hos han, så jeg fikk som oftest beskjed om å gå tilbake til moren min......hvor jeg måtte si unnskyld fordi JEG hadde vært slem.....

 

Jeg vil ikke anbefale noen å rømme hjemmefra. De som rømmer havner i de aller fleste tilfeller på kjøret, og ender opp som narkomane, kriminelle, prostituerte osv. (hvordan ville du likt å måtte tilby kroppen din til en 60 år gammel gris for å få penger til mat?). Og da er det rett og slett i verdt det hvis grunnen til at man rømte hjemmefra var en familiekrangel.

 

Klart, blir man utsatt for grov omsorgssvikt er det bedre å ta kontakt med politi, barnevern eller en annen voksen man stoler på (f.eks en lærer).

Mange vegrer seg desverre for å ta kontakt med myndighetene fordi de er redde for å ikke bli tatt alvorlig, men hvis alternativet er å bo på gaten er det bedre å søke hjelp...om ikke annet så får du ihvertfall et trygt sted å sove for natten.

 

Selv tok jeg kontakt med barnevernet som 17-åring, og ble møtt av hyggelige og forståelsesfulle menesker som var meget hjelpsomme.

I dag har det kjempebra...Har fullført videregående og førstegangstjenesten. Har også skaffet meg egen bolig, og er meget fornøyd med situasjonen.

 

:)

9338731[/snapback]

 

Hva skjedde med moren/faren din? Flytta du ut for godt, i et fosterhjem e.l.?

 

Godt å høre noen fine historier også :)

Lenke til kommentar
og ble møtt av hyggelige og forståelsesfulle menesker som var meget hjelpsomme.

I dag har det kjempebra...Har fullført videregående og førstegangstjenesten. Har også skaffet meg egen bolig, og er meget fornøyd med situasjonen.

 

Flott å høre at alt ordet seg bra for deg :)

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...