Tyrefektning, kunst eller råskap ?

[skalvisi]

Det å arrangere kamper mellom mann og okse er en gammel tradisjon som vekker begeistring hos noen og virker frastøtende på andre. Folk i middelhavslandene har lange beundret villoksens ukuelige ånd. Faraonene i Egypt jaktet til fots på villokser, mens prinser og prinsesser på kreta overlistet angripende okser ved å slå saltomortale over hornene deres. I løpet av de første tusen år av vår tidsregning bidrog romerne og muslimene gjennom sitt herredømme til å utforme det som skulle bli en tradisjonell spansk underholdningsform. Romerne amfiteatre i forfall blir omgjort til tyrefekterstadioner som fremdeles minner litt om romerske sirkuser. Maurerne innførte den kampformen som går ut på at oksen blir stukket med lanse fra hesteryggen. Denne kampformen inngår nå i seremonien.

Det var først i det 18. århundre oksekampene begynte å ligne dagens oppvisninger. Det var på den tiden aristokratiet overlot tyrefektningen til profesjonelle utøvere fra lavere befolkningslag. Omtrent på denne tiden kreerte Goya en spesiell tyrefekteruniform som i vår tid kalles en traje de luces ( lysenes drakt) fordi den er så rikt utstyrt med gull og sølvbroderier. Det ble også lagt vekt på å framskaffe høvelige okser. Tyrefektningen avhenger av denne egenskapens om de spanske oppdretterne stadig søker å forbedre. I fire år blir oksene stelt og føret før det skjebnesvangre øyeblikket da de ubarmhjertig blir jaget inn på arenaen. Før en okse kommer inn på  arenaen, har den aldri sett en matador eller en kappe- hvis den hadde det, ville den husket knepene og vært for farlig. Men den styrtet instinktivt mot den vaiende duken, enten den er rød eller har en hvilken som helst annen farge ( okser er fargeblinde) Etter en 20 minutters tid er det hele over og et livløst kadaver på 450 kilo blir dratt ut av arenaen.

Mange oppfatter tyrefektninger som fargerike og spennende oppvisninger. Men det hefter flere enn ett frastøtende trekk ved denne underholdningen. En forstå seg på er bemerket at i dette elendige svindelforetagendet er oksen den eneste hederlige aktøren og den blir skamfert ved at de høvler av spissen på hornene, slik at den får problemer med å lokalisere sitt angrepsmål. Tyrefektningsarrangørene er kjent for å være korrupte. En Matador sa derfor sarkastisk at han ikke fryktet oksene halvparten så mye som han fryktet de mennene som driver tyrefektstadionene . De fremste matadorene kan tjene millioner, men konkurransen er skarp og faren for skader og død er til stede hele tiden.

Apostelen Paulus henviste til et grunnleggende prinsipp som dreier seg om å vise godhet mot dyr og framholdt at det fremdeles gjaldt for de kristne. Han siterte fra Moseloven som spesielt påla en israelittisk jordbruker å behandle sin okse hensynsfullt. ( 1.kor 9:9-10) Tyrefektning kan neppe sies å være en human behandling av okser. Noen mener riktignok at tyrefektning er en kunst men kan det rettferdiggjøre det rituelle drapet på de prektige dyrene ?  En annet prinsipp vi må ta i betraktning, er prinsippet om livets hellighet. Bør en kristen med overlegg utsette seg for livsfare bare for å demonstrere sin mandighet eller for å begeistre sitt publikum . Jesus nektet å sette Gud på prøve ved unødig å utsette seg for livsfare. ( Matt 4:5-7) Jehova Gud som har skapt oksen, ikke betrakte dette skuespillet med velbehag. Selv om mange omfatter det som en kunst, er det i realiteten en krenkelse av guddommelige prinsipper ( 5.Mos 25:4) ( Ordsp 12:10 )