skalvisi

Salg av blod er Big Business. Rødt gull. Som dette tilnavnet antyder, dreier det seg om noe svært verdifullt. Det er en dyrebar væske, en viktig naturressurs, som ikke bare er blitt sammenlignet med gull, men også med Olje og kull. Rødt gull utvinnes imidlertid ikke fra årer i grunnen med bor og dynamitt. Det kommer fra menneskers blodårer og utvinnes med langt mer raffinerte hjelpemidler. Don Francis ved CDC (det amerikanske senter for sykdomskontroll) slo neven i bordet mens han ropte dette på et møte med høytstående representanter for blodbankindustrien. CDC forsøkte å overbevise blodbankene om at AIDS var i ferd med å spre seg via landets blodbankblod. Blodbankenes representer ble ikke overbevist. De sa at bevisene var spinkle at det bare dreide seg om en håndfull tilfelle og bestemte seg for ikke å trappe opp testingen av blod. Hvorfor Jehovas vitner nekter blodoverføring. De har helt andre og langt viktigere motiver. Vitenskapens mange kloke hoder er ikke i stand til å forstå alt det blodet gjør, for ikke å snakke om å etterligne det. Kan denne mirakuløst kompliserte væsken være noe annet enn en Mesterkonstruktørs verk ? Og er det ikke fornuftig at denne overmenneskelige Skaper har rett til å bestemme hvordan det han har skapt, skal brukes? Jehovas vitner har alltid ment det. De ser på Bibelen som et brev fra vår Jehova Gud som inneholder hans retningslinjer for hvordan vi kan leve et best mulig liv. Det er en bok som ikke tier i spørsmålet om blod. 3Mos 17:14 sier: Blodet er sjelen i alt kjøtt - naturligvis ikke bokstavelig talt, for Bibelen sier også at en levende organisme i seg selv er en sjel. Men alle sjelers liv er så uløselig knyttet til blodet og blir i så høy grad opprettholdt av det at blod med rette kan betraktes som en hellig væske som representerer livet. Noen synes dette er vanskelig å forstå. Vi lever i en verden der svært lite blir betraktet som hellig. Selv livet blir sjelden satt høyt nok. Det er derfor ikke noe å undres over at blod kjøpes og selges som en hvilken som helst annen vare. Men de som respekterer Skaperens ønsker, behandler ikke blodet på den måten. Blod skal dere ikke spise var Guds bud til Noah og hans etterkommere- hele menneskeheten. (1.Mos 9:4) Åtte hundre år senere ble dette budet en del av Hans lov til israelittene. Senere, 1500 år deretter, bekreftet han dette igjen overfor den kristne menighet: Hold dere borte fra blod. (Apgj 15:20) Jehova vitner overholder denne loven først og fremst fordi de ønsker å adlyde sin Skaper. Skaperen har gjennom sin elskede Sønn Jesus offerdød allerede gitt menneskeheten livreddende blod. Det kan forlenge livet, ikke bare noen måneder eller noen år, men for bestandig. (Joh 3:16 og Ef 1:7)

Daniels profetiske bok: Og geitebukken ble overmåte mektig, men just som den hadde nådd sin fulle styrke, ble det store horn brudd av og i stedet for det vokste det opp fire veldige horn, som vendte mot himmelens fire hjørner. (Daniel 8:8 Den raggete bukk er kongen av Grekenland og det store horn mellom dens øyne er den første konge. Og at dette horn ble avbrutt og at det kom fire andre i dets sted, det betyr at fire kongeriker skal oppstå av hans folk men ikke hans kraft. Hans rike skal brytes i stykker og deles etter fire verdenshjørner, det skal ikke tilfelle hans etterkommere og ikke være så mektig som da han rådde. Daniel 8:21-22 og 11:3-4) Har du lest det greske verdensrikes historie? Hvis du har det, vet du at det som fant sted, var følgende: Etter at det medopersiske verdensrike hadde hatt makten i om lag 200 år, ble det styrtet ved et lynangrep som ble foretatt av Alexander den store, lederen for de greske hærstyrker. I 331 f. kr. gjorde Alexander den store ende på det medopersiske verdensrike. Han hadde til hensikt å gjøre det erobrede Babylon til sin hovedstad, men ble angrepet av malaria og døde i 323 f.kr, i en alder av 32 år. Han døde slik som det var forutsagt, just som han hadde nådd sin fulle styrke som verdenshersker. Alexander hadde en mindreårig sønn med en prinsesse ved navn Roxane og han hadde også en illegitim sønn med en viss Barsine. Men ifølge det syn Daniel fikk, skulle riket ikke tilfalle hans etterkommere og ikke være så mektig som da han rådde. Hvem tilfalt det så ? Alexanders bror og sønner forsøkte å få kontroll over riket men klarte det ikke. I løpet av noen år etter at Alexander døde og etter det avgjørende slaget ved Ipsos ble hans rike delt mellom hans fire generaler, Selevkos Nikator, Kassander, Ptolemaios Lagos og Lysimachos. Men som forutsagt fikk ingen av disse noen gang den makt som den første konge, Alexander, hadde. Skyldes dette bare tilfeldigheter ? Den som tenker fornuftig, kan ikke godta en slik påstand. Heller ikke kan den nøyaktighet som kjennetegner slike profetier, som er blitt uttalt så lang tid i forveien, sammenlignes med noe av det ikke-bibelske kilder kan oppvise. Daniels profeti rettet det bibelske søkelys mot disse verdensbegivenheter hele 200 år før de inntraff. Legg dessuten merke til at Daniel ga Jehova Gud æren for dette og at han til og med innrømmet at han selv ikke fullt ut forsto enkelte av de profetier han fikk: Og jeg hørte det, men forstod det ikke. (Daniel 12:8)

Hvis boken bare var et velskrevet, religiøst propagandaskrift, kunne skribentene med letthet ha fjernet alle de anstøtelige skriftstedene. Hvorfor inneholder Bibelen slike beretninger om mennesker som har fulgt en urett handlemåte ? Fordi vi kan lære noe verdifullt av dem. Apostelen Paulus sa at disse eksempler ble nedskrevet til advarsel for oss. (1.kor 10:11) De innprenter i vårt sinn betydningen av de høye moralnormer som blir tydelig uttrykt andre steder i Bibelen.(Ordsp 20:1) 1.kor 6:9-10) Ved å fortelle om de synder som ble begått av mennesker som blir omtalt som Guds tjenere, gir bibelskribentene en ærlig og oppriktig framstilling av begivenhetene. En slik ærlighet og oppriktighet var ukjent blant de egyptiske og aasyriske historieskrivere og blant andre historieskrivere i gammel tid. Hvor mange skribenter avslører i vår tid sine egne synder ? Bibelskribentene gjorde det. Moses fortalte åpent om de ble feil han selv og hans folk begikk. Det ble ikke dekket over de synder som ble begått av slike fremtredende menn som David, Salomo, apostelen Peter og andre. Denne ærlighet og åpenhjertighet er helt i samsvar med det faktum at Bibelen er en sannferdig bok som inneholder høye moralnormer. Du venter ikke at Guds Ord skal forvanske kjensgjerningene eller skjule sannheten, gjør du vel ? Når det er slik at Bibelen ikke skjuler sannheten, er det da Bibelen eller den som kritiserer den for dens ærlighet, det er noe i veien med ? Ingen annen bok har utstrålt en mer fullstendig ærlighet.

1.Peter 1: 20-21: Ingen profeti i skriften utspringer fra noen privat tydning. For aldri er noen profeti blitt ført fram ved et menneskes vilje, men menn talte fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd. Dette betyr at Bibelen har bare en forfatter, Jehova Gud. Han lot mennesker skrive opplysningene ned, omtrent som når en forretningsmann lar en sekretær skrive et brev for seg. Sekretæren skriver brevet, men brevet inneholder forretningsmannens tanker og meninger. Det er hans brev, ikke sekretærens. På samme måte er Bibelen Guds Ord, ikke menneskers ord.

Bibelen viser dessuten at alle mennesker er ufullkomme og synder. (Rom 3:23) Hvis en person derfor betrakter tingene ut fra et ufullkomment menneskes synspunkt, kan Bibelens framstilling av Guds handlinger i noen tilfelle virke merkelig, ja, til og med inkonsekvent. Men ville det at Bibelen var i samsvar med vår benegrensede, menneskelige oppfatning, vise at den var tilveiebrakt av Gud? Hvordan kan vi ha nytte eller bli hjulpet av den hvis vi ikke søker noe annet i den enn en bekreftelse på den oppfatning vi allerede har? Den boken som er Guds Ord, bør med rette være en bok som korrigerer og høyner vår tenkemåte. Bibelen forteller hvordan ulydige israelitter kritiserte Guds handlemåte og sa: Jehovas vei er ikke rett. Gud svarte dem: Er ikke mine veier rette, Israels hus? Er det ikke eders veier som ikke er rette? Vend om fra alle deres overtredelser og la ikke noe vise seg å være en anstøtsstein som forårsaker villfarelse, for dere folk. (Es 18:29-30) Hvis vi erkjenne at vi i dag ikke er bedre skikket til å dømme Gud enn disse israelittene var, da kan vi undersøke Bibelen og ha håp om å bli virkelig opplyst. For å vise hva vi kan lære.

Jehova har sagt til Moses at han skal sette den opp kobberslangen på stangen for at folk skal se på den og holde seg i live. Men de slangene som kryper på bakken, er ordentlige slanger. De har bitt israelittene, så de er blitt syke. Vet du hvorfor? Det er fordi israelittene har talt mot Gud og mot Moses. De klager: Hvorfor har dere ført oss ut av Egypt for at vi skal dø her i ørkenen? Det er verken mat eller vann og vi er så lei denne mannaen. Men manna er god mat. Jehova har gitt dem den ved et mirakel. Han har også gitt dem vann ved et mirakel. Men de er ikke takknemlige for den måten Gud har sørget for dem på. Jehova sender derfor disse giftslangene for å straffe israelittene. Slangene biter og mange av dem dør. Så kommer folket til Moses og sier: Vi har syndet for vi har talt mot Jehova og mot deg. Be til Jehova om at han måtte ta slangene bort. Da ber Moses for folket og Jehova sier at Moses skal lage denne kopperslangen. Han sier at han skal sette den på en stang og at alle som er blitt bitt skal se på den. Moses gjør akkurat som Gud sier og de som er blitt bitt ser på kobberslangen og blir friske igjen. Vi kan lære noe av dette. På en måte er vi alle lik disse israelittene som ble bitt av slanger. Vi er alle i en døende tilstand. Det hender hele tiden at noen blir gamle og syke og dør. Det kommer av at de første menneskene, Adam og Eva, vendte seg bort fra Jehova og vi er deres etterkommere. Men Jehova har sørget for at vi likevel kan få leve evig. Jehova sendte sin Sønn, Jesus Kristus til jorden. Jesus ble hengt på en pel, for mange mente at han var ond. Men Jehova hadde sendt Jesus for å frelse oss. Hvis vi ser på Jesus, hvis vi følger ham, kan vi få evig liv. (4.Mos 21:4-9) Joh 3:14-15)

Hvilke ulykkelige tilstander har ikke menneskenes forsøk brakt, sammenlignet med den orden og presisjon som vi finner i universet, som er styrt av Skaperens lover. Det er tydelig at menneskene også trenger å bli styrt av Jehova Gud for å kunne ta seg av sine anliggender, for det at de har ignorert Guds herredømme, har fått skjebnesvangre følger. Det er en gang for alle blitt bevist at vi trenger Guds veiledning, like sikkert som vi trenger luft, vann og mat. (Matt 4:4)

Da menneskene ble skapt, var det dessuten meningen at de skulle være skapninger med en fri vilje. De ble ikke skapt for å reagere som roboter og de var ikke nødt til å gjøre visse ting i første rekke på grunn av instinkt, slik som dyrene eller insektene er. Men denne frihet skulle være relativ, ikke absolutt. Den skulle brukes på en ansvarlig måte, innenfor de grenser som Guds lover trakk opp, lover som var laget med tanke på alles beste. Legg merke til hvordan Bibelen holder fram dette prinsippet: Dere er frie, bruk bare ikke friheten som påskudd til å gjøre det onde, bruk den som Guds tjenere. (1.Peter 2:16) Hvis det ikke fantes noen lover som viste hvordan menneskene bør oppføre seg overfor hverandre, ville det være anarki og det ville få dårlige følger for alle. Mens relativ frihet er noe ønskverdig, er derfor altfor stor frihet ikke av det gode. Det var det som var tilfellet med de to første menneskene. De valgte å misbruke den gave som frihet er. De begikk den feil å forsøke å oppnå uavhengighet av sin skaper (Jehova) og derved bli som Gud. De mente at de selv kunne avgjøre hva som var rett og hva som var galt. (1.Mos 3:5) Det som skjedde med de første menneskene når de vendte seg bort fra Skaperen veiledning, kan sammenlignes med det som skjer når du trekker ut støpslet til en elektrisk vifte. Så lenge viften står i forbindelse med en kraftkilde, går den. Men når forbindelse blir brutt , saktner den farten og til slutt stopper den helt opp. Det illustrerer det som skjedde da Adam og Eva vendte seg bort fra Skaper, livets kilde. (Salme 36:10) Ettersom de med vilje valgte å gjøre seg uavhengige av sin Skaper, lot han dem fullt ut få merke hva deres valg innebar, ved å overlate dem til seg selv. Som et bibelsk prinsipp sier: Går dere bort fra (Gud ) vil han vende seg bort fra dere. (2.Krønikebok 15:2) Når menneskene ikke lenger fikk Skaperens opprettholdende kraft, begynte deres sinn og kropp å bli nedbrutt. Med tiden ble de gamle og døde. (1.Mos 3:19 og 5:5)

Mange av dem vi snakker med, deler ikke vår overbevisning om at Bibelen er Guds ord. Hvordan kan vi hjelpe dem. Den beste måten er ofte å slå opp i Bibelen og vise dem hva som står i den. Guds ord er levende og utfolder kraft og er skarpere enn noe tveegget sverd og kan skjelne hjertets tanker og hensikter. (Heb 4:12) Guds ord er ikke død historie, men er levende. Bibelens løfter nærmer seg sin sikre oppfyllelse. Budskapet i Bibelen øver langt større innflytelse på folks hjertetilstand enn noe av det vi kunne si. Mange har fått lyst til å undersøke Bibelen nærmere når de har fått se Guds navn der. Andre har bestemt seg for å studere Bibelen når de er blitt gjort oppmerksom på hva den sier om meningen med livet, hvorfor Gud tillater det onde, betydningen av vår tids begivenheter eller håpet om evig liv på en paradisisk jord. I land der folk har religiøse skikker som gjør at de blir plaget av onde ånder, har det Bibelen sier om hva som er årsaken til dette og hvordan en kan bli kvitt plagene, vakt interesse. Hvorfor gjør dette inntrykk på oppriktige mennesker ? Fordi Bibelen er den eneste kilde til pålitelige opplysninger om alle slike viktige spørsmål. (Salme 119:130) Men sett at vi treffer folk som sier at de ikke tror på Bibelen. Bør vi dermed avslutte samtalen ? Ikke hvis de er villige til å resonnere. Det kan være at de betrakter Bibelen som kristenhetens bok. Grunnen til at de stiller seg negative til Bibelen, kan være kristenhetens hykleri, dens innblanding i politikk eller dens hyppige pengeinnsamlinger. Hvorfor ikke spørre om det er årsaken ? Det kan være at de blir interessert, når de får høre at Bibelen fordømmer kristenhetens verdslige veier og viser at det er stor forskjell mellom kristenheten og den sanne kristendom. (Mika 3:11-12) Matt 15:7-9) Jakob 4:4.

Farao trosset Jehova og nektet hårdnakket å la hans folk dra bort. Han undertrykte dem tvert i mot enda hardere. Men da lot Jehova sine straffedommer ramme Egypt og dets falske guder og dets åndefyrste ved å sende ti ødeleggende, plager over Farao og hans land. Den tiende plage, alle Egypts førstefødtes død på den fjortende dag i måneden nisan, brøt den forherdede Faraos motstand og han drev israelittene ut av landet. Israelittene mistet ikke en eneste av sine førstefødte i denne tiende og siste plagen fordi de i lydighet feiret påskemåltidet, som Jehova nå innstiftet blant dem. Nøyaktig fire hundre og tretti år etterat Abraham hadde gått over Eufrat og den store velsignelsens pakt trådte i kraft, begynte israelittene sin vandring ut av Egypt. (2.Mos 12:40-41) Der gjorde Jehova israelittene til en virkelig nasjon, et folk med et teokratisk styre over seg. Han opprettet dette styre ved å innstifte en pakt med dem i tillegg til sin pakt med Abraham (Gal 3:17-19) Det varen lovpakt med de ti bud som grunnlov. Israelittene gikk med på å hold den, noe som ville gi nasjonen Guds velsignelse. Da de førti år senere sto ved Jordans bredder og skulle til å gå over elven og inn i det lande som var lovt Abrahams ætt, sa Moses til dem: Jehova vår Gud gjorde en pakt med oss på Horeb. Ikke med våre fedre gjorde Jehova denne pakt, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag. Åsyn til åsyn talte Jehova med eder på fjellet midt ut av ilden. (5.Mos 5:1-4 og 29:1) 2.Mos 19: 1-24:8) De var nå hans paktsfolk som frivillig hadde gått med å være hans slaver som han hadde gjenløst. De hadde vært øyenvitner til det Jehova hadde gjort for dem i Egypt, ved det røde hav og under deres førti års vandring i ørkenen før de kom inn i det lovte land. De var en nasjon av vitner for Jehova, en nasjon han hadde frambrakt og dannet under lovpakten. Han kunne med rette komme med følgende profetiske uttalelse til dem: Og nå, så sier Jehova, som skapte deg, Jakob og som dannet deg, Israel: Frykt ikke. Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. I er mine vitner sier Jehova og min tjener som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro på meg og forstå at jeg er Gud, før meg er ingen gud blitt til og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er Jehova og foruten meg er det ingen frelser. (Jesaja 43:1,10,11) Israel var en nasjon som var skapt av Gud. Den var kalt med hans navn og israelittene måtte bære det på en ærefull måte, ikke på en uverdig måte. Moses forsikret dem om at de ville få Guds velsignelse hvis de ba det på en ærefull måte. Han sa: Alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Jehovas navn og de skal reddes. (5:Mos 28:10) Gud måtte nå gi den teokratiske nasjon som han selv hadde skapt, et landområde hvor den kunne bo og være et vitne om sin Guds, Jehovas, universelle overherredømme.

Moses var 80 år. I 40 år hadde han vært i utlendighet, atskilt fra sitt folk, israelittene, som var slaver i Egypt. En dag da han gjette småfeet til sin svigerfar, så han et underlig fenomen. En tornebusk stod i lys lue, men den ble ikke fortært av ilden. Den bare fortsatte å brenne, som en tent varde. Moses gikk nærmere for å se hva dette var. Så forskrekket han må ha blitt da en stemme talte til ham midt inne i ilden. Gjennom en engel hadde så Gud og Moses en lengre samtale. Moses beskjed om å forlate sin fredelige tilværelse og vende tilbake til Egypt for å utfri israelittene av slaveriet. Moses kunne ha spurt Gud om hva som helst. Men legge merke til hvilket spørsmål han valgte å stille: Sett at jeg nå kommer til Israels sønner og jeg sier til dem: Deres forfedres Gud har sendt meg til dere og de sier til meg: Hva er hans navn. Hva skal jeg da si til dem? (2.Mos3:13) Dette spørsmålet viser for det første at Gud har et navn. Når Gud åpenbarer sitt personlige navn, er det dessuten noe stort og spennende som er i gjære. Han oppfordrer oss til å lære ham å kjenne. Guds personlige navn er utelatt i utallige bibeloversettelser og erstattet med titler for eksempel Herren og Gud. Dette er noe av det sørgeligste og mest kritikkverdige som er blitt gjort i religionens navn. Jehova har selv valgt sitt navn og det er et navn fylt av mening og innhold. Jehova betyr bokstavelig han lar bli eller han får til å bli. Han har skapt alt. Det er i seg selv noe som vekker ærefrykt. Men er det det som ligger i betydningen av hans navn? Det var tydelig at Moses ville vite mer. Selve navnet var nemlig ikke nytt. Folk hadde brukt Guds navn i mange hundre år. Så da Moses spurte om Guds navn, spurte han egentlig om den personen som hadde det navnet. Han sa i virkeligheten: Hva kan jeg si om deg til ditt folk Israel som vil bygge opp deres tro på deg som vil overbevise dem om at du virkelig vil utfri dem? Som svar på spørsmålet forklarte Jehova hva hans navn betyr. Han sa til Moses: Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være. (2.Mos 3:14) Mange bibeloversettelser gjengir svaret på denne måten: Jeg er den jeg er. J.B. Rotherhams oversettelse gjengir verset på denne måten: Jeg skal bli hva som helst jeg ønsker. En ekspert på bibelhebraisk forklarer uttrykket slik: Uansett hvilken situasjon eller hvilket behov som måtte oppstå....vil Gud bli den som dekker dette behovet. (www.gudsnavnet.no )

Forkynnelse om Kristi pel betyr forkynnelse av hans død som en løsepenge. (1.Tim 2:5-6) Det signal eller banner som menneskene nå skal vises hen til, er Kristus, den regjerende konge, ikke et krusifiks eller banner med kors.

Henrettelsespelen skal hates, ikke tilbes Du er slengt bort langt fra din grav, lik en foraktet kvist ( gren, pel som en forbryter blir henrettet på ) du ligger dekket av drepte, som er gjennomboret av sverd og som kastes ned i en stengrav- lik et nedtrådt åtsel. ( Jesaja 14:19)

Fiender av Kristi torturpæl: Uttrykket sikter til dem som var blitt kristne, men som senere hadde forlatt kristendommen og begynt å leve på en syndig og egoistisk måte. Det gjorde dem i virkeligheten til fiender av den sanne tilbedelse.(Fil 3:19) Her blir ordet torturpæl (gresk, staurus) brukt for å betegne Jesu offerdød på pælen. Jesus døde på denne måten for at mennesker ikke lenger skulle være slaver under synden, men bli forsonet med Jehova Gud og få et godt forhold til ham. Handlingene til disse som var fiender av kristi torturpæl, viste at de ikke verdsette alt det gode som Jesu død fører til. (Heb 10:29 De vil til slutt bli eller deres absolutte (definitive) ende er å bli. De som er fiender av kristi torturpæl vil bli tilintetgjort. (Fil 3:18) De har magen som gud. Det greske ordet koilia bruker bokstavelig om et menneskes mage eller indre organer. Her bruker det i overført betydning om en persons fysiske lyster. (Rom 16:18) Noen greske teaterstykker på Paulus tid omtalte en magegud og karakterene i slike skuespill sa at magen deres var den største av alle guder. Den romerske filosofen Seneca, som levde på samme tid som Paulus, kritiserte en som var slave av magen sin. De som Paulus omtaler i Fil 3:18, syntes tydeligvis at det var viktigere sine fysiske lyster enn å tjene Jehova. Noen kan ha spist eller drukket så mye at det utgjorde fråtsing eller fyll. (Ordsp 23:20-21) (5.Mos 21:18-21) Andre kan ha valgt å utnytte de mulighetene som fantes i datidens verden, slik at det ble viktigere enn tjenesten for Jehova. Noen bibelkommentatorer mener at Paulus her kan ha siktet til dem som var veldig nøye med å følge jødiske forskrifter som gjaldt kosthold. De var så opptatt av å holde slike lover at det de spiste, ble det aller viktigste for dem, det ble deres gud.

Vi har alt å vinne og intet å tape når vi bestreber oss på å behage Gud i alle ting. Salmisten sier til ham: Du skal kunngjøre meg livets vei, gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd evinnelig (Sal 16:11) Satan Djevelen forsøker imidlertid å vende menneskene bort fra den sanne tilbedelse og lede dem inn på veier som Jehova Gud ikke har behag i. Et av de midler han benytter seg av, er populære skikker som er i strid med Bibelens lære. Ikke alle populære skikker er urette. Men hvis de har sin rot i falsk religion eller på annen måte er i strid med Bibelens prinsipper, mishager de Gud. Det er interessant å merke seg at de fleste av de populære skikker som ble fulgt i vår tid, er av religiøs natur. Ettersom vi har allerede har sett at de verdslige religioner har vendt seg bort fra Bibelens normer for ren tilbedelse, burde vi ikke bli overrasket over å oppdage at mange av deres skikker er basert på hedenske religiøse skikker. Mange kirkegjengere bærer et kors om halsen eller har et krusifiks i sitt hjem og en finner kors i mange kirkebygninger. Men visste du at korset har en hedensk opprinnelse. Kjensgjerningene viser at korset ikke er et symbol som er særegent for kristendommen, men at det ble brukt som et symbol i mange hundre år før Kristi fødsel. Korset har tilknytning til babylonisk religion. Det gamle Kaldea (Babylon) og ble brukt som et symbol på guden Tammuz ( ettersom det hadde form som den mystiske Tau eller T, forbokstaven i navnet hans. Ved midten av det tredje århundre etter Kristus hadde kirkesamfunnene enten avveket fra eller forvrengt visse læresetninger i den kristne religion. For at de frafalne kirkesystemer skulle oppnå større prestisje, ble hedninger opptatt i kirkesamfunnene uten å måtte bli gjenfødt ved tro og de fikk lov til å beholde en stor del av sine hedenske tegn og symboler. Tau eller T med tverrstykket litt senket, ble således antatt som noe som representerte Kristi kors. Det er ikke normalt å ære og tilbe et redskap som er blitt brukt til å ta livet av en som en elsker. Hvem ville vel finne på å kysse en pistol som var blitt brukt til å myrde en av ens kjære eller å bære den rundt et kors. Ettersom korset dessuten er et hedensk religiøst symbol, må mennesker som har pleid å bære et kors rundt halsen eller å ha krusifikser i sitt hjem fordi de har trodd at dette har vært til ære for Gud og hans Sønn Jesus kristus.