Deprimert romvenninne som ruser seg

[Gjest 7bb87...8d6]

Hei alle som leser. Søker råd, trøst og å få ut frustrasjonen min litt. Håper det går greit.

En god venninne av meg og jeg flyttet sammen for over ett år siden. Trodde jeg kjente henne godt før vi leide bolig sammen pga begges økonomi og bosituasjon på den tiden, men det viste seg å være veldig feil.

Bare uker etter innflyttingen ble det klart for meg hvor totalt ulik oppfatning av hva god hygiene og renslighet er. Da jeg så henne vaske og rydde skjønte jeg fort at jeg må gå over alt på nytt igjen fordi hun ikke gjør det skikkelig. Det ble etterhvert klart for meg at dette var et symptom på hennes psykiske vansker, og sakte men sikkert ble jeg klar over hvilken avgrunn hun var i. Det er begrenset hva du klarer skjule for noen du bor med, ikke sant.

Jeg har selv slitt psykisk men oppsøkte da hjelp, gjennomførte behandlingen og jobbet med meg selv for å bli bedre. Ingenting av dette har hun motivasjon til å gjøre og det trigger meg noe voldsomt. Det er akkurat som om destruktiviteten i livet hennes minner meg på min egne vonde tid hver dag og det at hun ikke tar tak i noe provoserer meg voldsomt. Ikke bare er det utrolig vanskelig å se noen i en spiral som kun går nedover, men jeg kjenner det går utover meg og mine følelser uten at hun egentlig sier noe om det. Bare adferden hennes er nok til å skape en følelsesmessig reaksjon i meg, om det gir mening?

Har snakket med henne flere ganger om dette, men hun reagerer ikke på det. Sa også klart i fra om rusbruken, som for det meste er cannabis men også andre ting har jeg skjønt, og det ble en liten bedring en periode men nå virker det som hun har glemt det? Fortsetter bare som før iallfall. Hun klarer ikke forholde seg til sine egne problemer i det hele tatt, og jeg tror hvert minste lille problem er overveldende for henne. Det er flere ting som tyder på at hun er suicidal og bruker det lille hun har av energi til å holde oppe et visst humør når det er andre mennesker i nærheten.

Tror ikke egentlig det er så mye mer jeg kan gjøre for å hjelpe henne utover det jeg allerede har gjort og innser at jeg må flytte ut og bort fra denne situasjonen. Jeg er midt i studiene mine så utflytning er ikke mulig før i slutten av mai ser det ut som, så jeg må finne noen strategier for å holde meg selv oppe til da. Når jeg ser hvordan hun lever, spiser, ruser seg så lyser det selvhat hele veien. Og her kommer det jeg har svært dårlig samvittighet for å tenke: det er vanskelig å bry seg om noen som ikke bryr seg om seg selv i det hele tatt. Det er faktisk utmattende å prøve.

Som person er jeg relativt empatisk og tenker mye på menneskene jeg har i livet mitt, inkludert min romvenninne selvfølgelig. Men hver gang jeg tenker på henne kjenner jeg på sinne, frustrasjon, tristhet og håpløshet. Tror det påvirker meg enda mer enn det jeg selv innser.

Har noen av dere vært i en lignende situasjon, eller kan komme med perspektiver på dette som jeg kanskje ikke har tenkt gjennom? Tas i mot med stor takk ❤️ 

-E

Anonymous poster hash: 7bb87...8d6

[Skandinav]

Selv om jeg ikke har vært i din situasjon direkte, har jeg solid erfaring med personer som har din venninnes problemer og med personer som har den omsorgsbyrden som du beskriver.
Jeg vil først si at du allerede langt på vei har reflektert godt. Du synes godt å forstå de langvarige konsekvensene av at du utsetter deg for denne livssituasjonen.
Det er ikke stort av råd å gi, fordi du har allerede gitt deg selv det beste rådet - flytte ut. Jeg vil støtte deg i denne beslutningen. Uten dypdykk i forklaringsmodeller, fordi du allerede har kjent på det selv, gjør du ingen en tjeneste med å fortsette. Det eneste det leder til, er en "medavhengighet". Jeg vil nok påstå at du allerede er der, ved at du opplever din indre konflikt, noe som grovt fortalt også handler om at du ikke evner å holde avstand. Dette øker faren radikalt for å bli "sugd inn" i noe ufrivillig, der noen "suger ut" den energien du skulle ha brukt på deg selv.

Det ligger overhode ikke negativ egoisme i å ta vare på seg selv. Det er destruktivt å ikke gjøre det.

[Taurean]

Ikke vær redd for å si fra til ho, gjerne med litt autoritet. Sett grenser, si hva som er rett og galt. Det er ikke riktig at du skal ta hele byrden av dette. Så da må du interagere og prøve å skape litt balanse.

Du kan snakke med de du leier fra og spørre om det går an å få bytta ut deg med noen andre hvis du finner noen andre. Eller spørre om de kjenner noen som vil flytte inn.

Det er tydelig at noe sliter på ho, usikkerhet, mislykkethet, følelse av å feile i livet. Ho trenger en god venn som kan lytte og bry seg på et dypere nivå, men det er ikke alle som har ressurser eller vilje til det.

Du kan jo prøve fra tid til annen å sette deg ned og prøve å få ho til å åpne seg opp og fortelle om hva som skaper det her. Prøve å få høl på det. Du kan poste her hvis du vil ha videre råd om det, men skjønner at det er vanskelig å bryte tillit. Men det er ingen her som har noen interesse av å ødelegge for andre.

[Gjest 7bb87...8d6]

Skandinav skrev (15 timer siden):

Selv om jeg ikke har vært i din situasjon direkte, har jeg solid erfaring med personer som har din venninnes problemer og med personer som har den omsorgsbyrden som du beskriver.
Jeg vil først si at du allerede langt på vei har reflektert godt. Du synes godt å forstå de langvarige konsekvensene av at du utsetter deg for denne livssituasjonen.
Det er ikke stort av råd å gi, fordi du har allerede gitt deg selv det beste rådet - flytte ut. Jeg vil støtte deg i denne beslutningen. Uten dypdykk i forklaringsmodeller, fordi du allerede har kjent på det selv, gjør du ingen en tjeneste med å fortsette. Det eneste det leder til, er en "medavhengighet". Jeg vil nok påstå at du allerede er der, ved at du opplever din indre konflikt, noe som grovt fortalt også handler om at du ikke evner å holde avstand. Dette øker faren radikalt for å bli "sugd inn" i noe ufrivillig, der noen "suger ut" den energien du skulle ha brukt på deg selv.

Det ligger overhode ikke negativ egoisme i å ta vare på seg selv. Det er destruktivt å ikke gjøre det.

Tusen takk for dette svaret. Jeg klarer ikke se hvordan vennskapet vårt skal kunne fortsette etter at jeg flytter ut herifra. Denne siden at henne gjør at jeg ikke klarer å se hvordan jeg skal klare å forholde meg til hun som person etter dette, men igjen kan det være at det blir bedre med litt avstand.

Blir litt nyskjerrig på hvordan ting som dette utvikler seg egentlig. Vi nærmer oss begge 30. Hun distraherer seg bort fra hver minste ubehagelighet. Om hun har ryddet på kjøkkenet "belønner" hun seg selv med en joint, om noen har sagt et skeivt ord til henne i løpet av dagen bruker hun hele kvelden på å spise bort følelsene. Jeg kan heller ikke snakke om mitt liv rundt henne fordi det virker som om det kun minner henne på det hun ikke fikser eller noe? Hver samtale er litt som et minefelt, der noe kan minne henne på en negativ følelse hun har og dermed må flykte inn i overspising, rus, mobilsurfing eller annet.

Det er selvsagt verre i perioder. Når jeg tar avstand og unngår henne tar det ikke lang tid før hun spør om jeg er sint eller sur. Føler meg slem og at jeg kunne ha håndtert situasjonen bedre. Frykter også at noe fælt vil skje når jeg drar herfra. Er ikke komfortabel med å ta det opp med familien hennes eller andre, men har tenkt litt rundt det.

Burde ha skjønt mye av dette før vi flyttet sammen ser jeg i ettertid. Dette har blitt en ordentlig lekse for meg.

-E

Anonymous poster hash: 7bb87...8d6