Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Glorifisering av psykiske lidelser - hvorfor?


Anbefalte innlegg

Borgerlønn hadde også løst opp i mye.

Egentlig ikke, da det er en måte å redusere trygdeutbetalingene på. Alt smøres likt ut til alle, istedenfor at de som er mest syke får mest. Dette gir mindre per pers. For de som egentlig er syke, vil det selvsagt være en katastrofe med borgerlønn på 1/4 av trygda - som er hele den skjulte intensjonen med borgerlønn.

 

Om du borgerlønn i tillegg til trygd, blir det noe annet.

Endret av Emancipate
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

 

Alt blir vakrere hos unge versus eldre. Det er ikke nødvendigvis å glorifisere å vise vakre menneskers lidelse. (bare fordi de er så nydelige). De fleste psykiske lidelser begynner tidlig i livet.

 

Hvis du ser serien forstår du hva jeg mener. Hannah (hun som begår selvmord) er sympatisk på alle måter, det er alle andre som har feil, og det fører til selvmordet. Hannah er som en engel som har havnet i helvete.

 

Sånn er det naturligvis ikke i virkelighetens verden.

 

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

 

Nei, i den forstand at engler ikke finnes. Det er jeg enig med deg i. Ingen vits i å fremstille noen på den måten. Men på den annen side, man stiller seg ikke nødvendigvis i et "dårlig lys" om man er åpen om sin (virkelige) psykiske lidelse. (På ett plan kanskje, men da handler det om å ikke bli forstått, eller om intoleranse hos andre. Jo, jeg skjønner motviljen mot å være åpen om sånne ting, men jeg går ikke med på at en selv skal lide overlast om man våger å være det. Det er greit å være ærlig, syns jeg. Men selvfølgelig bare hvis man har lyst til å være det. Det er greit å holde ting for seg selv også.)

Lenke til kommentar

3/4 som begår selvmord i Norge er menn. Samfunnet bryr seg ikke om døde menn. Det er derfor vi eksisterer. For å dø for samfunnet.

 

Kun 1/12 personer som begår selvmord i Norge er en kvinne i alderen 15-40 (altså fruktbar). Alikevel legges hovedvekten av dramatikk, omsorg og tiltak inn der.

 

Female privilege.

Endret av misanthrope
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Nei, i den forstand at engler ikke finnes. Det er jeg enig med deg i. Ingen vits i å fremstille noen på den måten. Men på den annen side, man stiller seg ikke nødvendigvis i et "dårlig lys" om man er åpen om sin (virkelige) psykiske lidelse. (På ett plan kanskje, men da handler det om å ikke bli forstått, eller om intoleranse hos andre. Jo, jeg skjønner motviljen mot å være åpen om sånne ting, men jeg går ikke med på at en selv skal lide overlast om man våger å være det. Det er greit å være ærlig, syns jeg. Men selvfølgelig bare hvis man har lyst til å være det. Det er greit å holde ting for seg selv også.)

 

Hva prater du om? Selvsagt kan man være ærlig. Men hva betyr "ærlig", er glorifisering ærlig? Jeg syns ikke det.

 

Selvsagt er det ikke noe bra med psykiske problemer. Det er ingenting ved det som foredler en eller gjør en mer sympatisk.

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

Lenke til kommentar

3/4 som begår selvmord i Norge er menn. Samfunnet bryr seg ikke om døde menn. Det er derfor vi eksisterer. For å dø for samfunnet.

 

Kun 1/12 personer som begår selvmord i Norge er en kvinne i alderen 15-40 (altså fruktbar). Alikevel legges hovedvekten av dramatikk, omsorg og tiltak inn der.

 

Female privilege.

 

Ser for meg mange alkoholiserte menn i 50-åra. Som har mistet kona, ungene, jobben og all fremtid.

 

Men unge kvinner / jenter har vi mer sympati med.

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Tror dessverre du har rett :\

Selvmord blandt kvinner skyter også opp i alderen 45-54, og så faller den igjen. Vil tro kanskje noe av det samme skjer med kvinner som menn, selv om omstendighetene kanskje er litt annerledes. Kanskje kvinner som ikke har klart å få barn eller familie eller har satset på karriere og så finner at de alikevel ikke er lykkelige eller føler de har ofret familie for karriere. Mens menn som du sier kanskje heller mister familien og holdepunkt i livet og også føler de ikke duger til noe.

Rart det ikke settes inn fler midler mot disse gruppene.

Lenke til kommentar

 

Borgerlønn hadde også løst opp i mye.

Egentlig ikke, da det er en måte å redusere trygdeutbetalingene på. Alt smøres likt ut til alle, istedenfor at de som er mest syke får mest. Dette gir mindre per pers. For de som egentlig er syke, vil det selvsagt være en katastrofe med borgerlønn på 1/4 av trygda - som er hele den skjulte intensjonen med borgerlønn.

 

Om du borgerlønn i tillegg til trygd, blir det noe annet.

 

 

Hvorfor kan ikke -alle- lære å bli sine -egne- psykologer?

Ingen blir enige om hva som er god behandling.

 

 

Ang borgerlønn: Det vil bli en investéring som staten innvilger, men også en form for å utjevne sosiale forskjeller og trygdeytelser. Jeg tenker et sted mellom 15 og 17 000 per måned netto, til -alle-. Alt du tjener over, beholder du, etter skatt. Vi fjerner alt av trygdeytelser, pensjon, sykepenger. Så får vi inn lærdom om økonomi i skolen. Og til neste poeng:

 

Psykologi i skolen: Hmm, ingen blir enige om hva som er god behandling... Det er kanskje et intelligent utsagn, det er kanskje der vi havner. Men jeg vil heller diskutére og være uenig om hva som er god behandling, enn å se folk ta selvmord på grunn av manglende kunnskap rundt dette emnet, som det jo faktisk fører til. Langsom eller rask, det er utrolig mange mennesker som har selvdestruktive vaner, men som aldri klarer å gjøre noe med det, fordi de blir matet bullshit av media og tenker at dét er den eneste måten å takle problemet på. Massemedia er den eneste kanalen mange får livskunnskap fra. Jobb, nyheter, vg, tv2, dagbladet, praten med kolléger, familie og venner, som alle får den samme kunnskapen fra de samme samfunnskanalene. Så blir vi intellektuelt avstumpet.

 

Med litt kunnskap om psykologi og den personlig utviklingen som følger, så ville -alle- klart å begynne å sette av mér og mér ressurser til å motvirke destruktive vaner. Kjøpe bøker som omhandler temaer vi sliter med, skrevet av profesjonelle mennesker med dybdekunnskap om temaene.

 

Men staten vil holde oss på neandertalernivå, så vi er lette å lede. Vi skal ikke lære om å ta vare på oss selv, bare blir superproduktive hamstere, så vi kan tjene penger til staten. Økonomi lærer vi heller ikke noe om, så vi skal være lette å lure med tanke på skatt. Å bli nullskatteyter er det samme som å gå til krig mot staten.

 

Jeg sier ikke at ingen skal betale skatt, men alle skal i det minste starte voksenlivet med nøyaktig lik kunnskap om spillereglene i arbeidslivet. Og i dag er det ekstremt skjevfordelt. Dette skaper like ekstremt mye friksjoner.

Lenke til kommentar

Tror at noe av årsaken til dette er at u takt med at det er blitt utdannet stadig flere terapeuter innen det psykiske feltet, er også diagnosekriteriene endret slik at de omfatter langt flere enn tidligere. Et eksempel er barn med diagnoser innen autismespekteret som økte med 1600 % (!) i tiåret rundt årtusenskiftet, og alle de barna som etter tidligere kriterier, ikke ville ha blitt diagnostiserte, har ikke valgt dette selv for å gjøre seg interessante eller få oppmerksomhet.

 

Et annet eksempel er bipolar type 2, 3 og 4, som ikke fantes tidligere, som medfører at langt flere oppfyller diagnosekriteriene for bipolar lidelse enn det var med det opprinnelige manisk-.depressive.

 

Overspising blir nå også regnet som den vanligste spiseforstyrrelsen, det blei ikke regnet som det tidligere, bare at en rett og slett spiste for mye, o.s.v.  Stadig flere former for avhengighet blir også inkludert: spillavhengighet, sexavhengighet, medavhengighet, nettavhengighet, forumavhengighet (?)  Spørsmålet er heller om noen av oss blir "frikjente" som helt friske og normale hvis vi blei testet og screenet grundig nok for det.

 

Det er altså reelt at en stor mengde mennesker som tidligere blei regnet som normale (om dog kanskje litt særegne og rare) nå oppfyller diagnosekriterier som ikke eksisterte tidligere. Det er mange sider ved dette, og jeg tror ikke at det bare er heldig, men det kan også være positivt, at det er blitt "normalisert" på et vis, og at det er blitt større bevisshet rundt at vi alle har en psykisk helse, og at overgangen mellom det psyke og friske er flytende og kan veksle i perioder gjennom livet hos det samme individet.

 

Jeg tror også at det er reelt at unge mennesker som vokser opp i dag opplever et sterkere prestasjonspress i forhold til karakterer, utdanning , konkurranse om jobbene (noe som neppe vil bli bedre med økende robotisering) og helt andre priser på boligmarkedet, samt et forsterket press ang kropp , trening, kosthold og lignende , som bl.a. photoshoppede framstillinger på sosiale medier bidrar til.  I lys av dette er det ikke så merkelig at unge som strever med å leve opp til alt dette, utvikler psykiske plager selv om de ellers kan gi inntrykk av vellykkethet. Det å erkjenne og "bekjenne" ovenfor andre at en har eller har hatt problemer innenfor det stadig videre psykiatriske feltet, kan være et ledd i en modningsprosess. Det kan også være en lettelse for en selv å kunne få innsikt i og se mønsteret i et problem en har slitt med, for det kan gjøre det enklere å lære å mestre det.

 

Men jeg underslår ikke at enkelte kan utnytte sin lidelse ved å gjøre krav på spesielle hensyn, oppmerksomhet, fritak  eller andre gevinster og utvikle en selvsentrerthet  som  de i lengden ikke er tjent med, da andre mennesker som på sin side også har sine utfordringer, går lett trette hvis støtten/interessen  mangler gjensidighet. Jeg mener bare at vi skal være forsiktige med å trekke den konklusjonen før vi har kjent den den gjelder i en lengre periode, og fram til da forholde oss ydmyke. Vil anta at det fremdeles er langt flere som strever med å kamuflere sine psykiske problemer enn de som overdriver det. ( De fleste innleggene her hvor trådstartene tar opp sine egne psykiske problemer blir jo postet anonymt, og det sier jo en del). Ren fake tror jeg er uhyre sjelden, da vi alle har litt av det meste i oss, det bare er gradsforskjeller som skiller avviket fra det som regnes som det friske.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Nei, i den forstand at engler ikke finnes. Det er jeg enig med deg i. Ingen vits i å fremstille noen på den måten. Men på den annen side, man stiller seg ikke nødvendigvis i et "dårlig lys" om man er åpen om sin (virkelige) psykiske lidelse. (På ett plan kanskje, men da handler det om å ikke bli forstått, eller om intoleranse hos andre. Jo, jeg skjønner motviljen mot å være åpen om sånne ting, men jeg går ikke med på at en selv skal lide overlast om man våger å være det. Det er greit å være ærlig, syns jeg. Men selvfølgelig bare hvis man har lyst til å være det. Det er greit å holde ting for seg selv også.)

 

Hva prater du om? Selvsagt kan man være ærlig. Men hva betyr "ærlig", er glorifisering ærlig? Jeg syns ikke det.

 

Selvsagt er det ikke noe bra med psykiske problemer. Det er ingenting ved det som foredler en eller gjør en mer sympatisk.

 

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

 

Det er fort gjort å tenke sånn, særlig når man sliter selv. "Jeg sliter, altså er jeg et dårlig menneske."

Men huff og huff. Det er slettes ikke tilfelle. Tabuene sitter i. Det er ikke mange årene siden at det å få kreft var skambelagt også. (har et veldig godt eksempel fra egen familie på det)

Verden går stadig framover. Men det går sakte på noen områder.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det er fort gjort å tenke sånn, særlig når man sliter selv. "Jeg sliter, altså er jeg et dårlig menneske."

Men huff og huff. Det er slettes ikke tilfelle. Tabuene sitter i. Det er ikke mange årene siden at det å få kreft var skambelagt også. (har et veldig godt eksempel fra egen familie på det)

Verden går stadig framover. Men det går sakte på noen områder.

 

Det var overhodet ikke det jeg sa eller mente. Det jeg snakker om er at det er ikke noe å glorifisere psykiske lidelser etter, da det ikke tilfører en noe positivt. Det er ikke det samme som at man har dårlig personlighet / er dårlig menneske pga. en psykisk lidelse.

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

Lenke til kommentar

Jeg tror også at det er reelt at unge mennesker som vokser opp i dag opplever et sterkere prestasjonspress i forhold til karakterer, utdanning , konkurranse om jobbene (noe som neppe vil bli bedre med økende robotisering) og helt andre priser på boligmarkedet, samt et forsterket press ang kropp , trening, kosthold og lignende , som bl.a. photoshoppede framstillinger på sosiale medier bidrar til.  I lys av dette er det ikke så merkelig at unge som strever med å leve opp til alt dette, utvikler psykiske plager selv om de ellers kan gi inntrykk av vellykkethet. Det å erkjenne og "bekjenne" ovenfor andre at en har eller har hatt problemer innenfor det stadig videre psykiatriske feltet, kan være et ledd i en modningsprosess. Det kan også være en lettelse for en selv å kunne få innsikt i og se mønsteret i et problem en har slitt med, for det kan gjøre det enklere å lære å mestre det.

 

Ja, jeg er enig. Det er mange som sier at dagens generasjon er bortskjemte, late og ikke tåler ubehag. De er "curling-generasjonen". Men det er vel mer eller mindre et faktum at det generelt var mye enklere for de som er 40 år og oppover. I alle fall når det kommer til arbeidsliv, økonomi og utdannelse (studielån).

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

Lenke til kommentar

 

Det er fort gjort å tenke sånn, særlig når man sliter selv. "Jeg sliter, altså er jeg et dårlig menneske."

Men huff og huff. Det er slettes ikke tilfelle. Tabuene sitter i. Det er ikke mange årene siden at det å få kreft var skambelagt også. (har et veldig godt eksempel fra egen familie på det)

Verden går stadig framover. Men det går sakte på noen områder.

 

Det var overhodet ikke det jeg sa eller mente. Det jeg snakker om er at det er ikke noe å glorifisere psykiske lidelser etter, da det ikke tilfører en noe positivt. Det er ikke det samme som at man har dårlig personlighet / er dårlig menneske pga. en psykisk lidelse.

 

 

Anonymous poster hash: f2b5d...89a

 

Skjønner hva du vil. Du liker ikke glorifisering. Ikke jeg heller. Derfor foretrekker jeg dokumentarfilm.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...