Jeg vet ikke hva jeg føler

[AnonymDiskusjon]

Jeg er veldig usikker og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Kjæresten og jeg har vært sammen i 6 måneder. Ting gikk veldig fort i starten, vi snakket en del på nettet før vi møttes og vi ble veldig fort offisielt kjærester. Møtte familiene til hverandre veldig fort. Nøkkelord: Fort, hehe. Rett før jeg møtte kjæresten, brøt jeg kontakten med min eks. Jeg og han var sammen offisielt i 3 år, så holdt vi på i 2 år, så var vi venner (veldig av og på) i 2 år. Han var min første kjæreste. 

Jeg har slitt med depresjon i mange år. Går i behandling, bruker medisiner osv. Har mine oppturer og nedturer, men flest nedturer. Jeg har ikke venner fordi jeg er forferdelig dårlig på å holde på venner - jeg begynner å ignorere dem, avlyser avtaler, vil ikke være med dem osv. Går fort lei. Lengste vennskapet jeg har hatt har vært i kanskje et halvt år, og det er kun ett tilfelle. Resten varer bare i noen uker. Ikke at jeg er så ivrig på å skaffe meg nye venner, men har flyttet et par ganger pga skole i fylket jeg bor i, så sånn sett har det blitt en del av og på vennskap. Jeg har også "holdt på" med gutter på chatting over nettet det ene året jeg og eksen bare var venner, og disse relasjonene har jeg også kuttet ut veldig fort. 

 

Nå vet jeg ikke hva jeg føler for kjæresten min. Vi bor ikke sammen, vi bor et stykke unna hverandre og sees hver helg, og en sjelden gang i 1-2 ukedager. Jeg gleder meg ikke lenger til å besøke han. Gleder meg ikke lenger til å få besøk. Jeg vil ikke ha sex lenger, har mistet helt tenningen. Tenker ikke på sex heller ellers. Jeg blir lett irritabel i nærheten av han. Men samtidig er jeg jo glad i han. Når jeg dro ifra han i går kjente jeg at jeg ikke ville dra, samtidig som jeg ble lettet når jeg dro. Når vi ligger i senga på kvelden og koser, og jeg ligger i armkroken hans, så føler jeg meg veldig bra. Når jeg våkner og kryper inntil han føler jeg meg også bra. Men la oss si at 50% av tiden vil jeg ikke være med han, 50% av tiden så vil jeg det. 

Jeg har mistet sommerfuglene. Jeg sliter med å prate med han om ting. Her forleden skjedde det noe innad familien som såret meg veldig, og den første jeg ville prate med om det var egentlig eksen. Hver gang det skjer noe skikkelig ille så savner jeg eksen og vil prate med han. Men eksen var en drittsekk, der ble det slutt fordi han var utro og gikk bak ryggen på meg i over ett år. 

Familien min elsker min nåværende kjæreste, foreldrene mine er helt oppi skyene fordi jeg har funnet meg en så bra fyr. Han er veldig snill og omtenksom. Men jeg merker jeg ikke føler meg så veldig trygg rundt han, han har ikke den trygge "atmosfæren" som for eksempel eksen min hadde, eller la oss ta en annen sammenligning, pappa. Min nåværende kjæreste kan ikke fikse ting, han kan ikke ordne ting og er redd for å ta ansvar, redd for å ta sjanser og veldig nervøs av seg. I tillegg er egentlig sexlivet vårt veldig dårlig. Vi mangler den der kjemien, den sterke lysten. Når vi har sex føler jeg ikke at han har lyst på meg. Han kan si "du er så deilig" og "jeg har så lyst på deg" og tar mye på meg, men jeg føler han er emosjonelt borte, om det gir mening? Ser ikke på meg når jeg kommer, når han kommer ser han ikke på meg. Jeg har sagt hva jeg liker, for eksempel elsker jeg å bli nusset i nakken og blir veldig tent om han tar meg mye på puppene mens vi har sex, men han gjør aldri det jeg liker. Han er også veldig lite dominant, og det funker dårlig når jeg liker å være den underdanige i senga om dere skjønner.

 

Jeg vet faen ikke hva jeg skal gjøre... Jeg er så glad i han, men samtidig føler jeg noe skurrer. Planen er at vi skal flytte sammen i juni. Jeg har søkt studier i byen han bor i blant annet. Kan dette være en fase som bare oppstår pga depresjonen (som er relativt tung for tiden)? Bør jeg vente og se hva som skjer? Burde jeg egentlig dele dette med han? Jeg har ikke gjort det. Har ikke sagt noe om hva jeg tenker og føler om oss. Jeg skal til psykologen på onsdag og da skal jeg snakke med henne om dette. 

Grunnen til at jeg sammenligner litt med eksen er fordi det er det eneste forholdet jeg kan hente erfaringer fra. Og med eksen var det helt annerledes.. Vi hadde en kjemi jeg tror jeg aldri vil finne hos en mann igjen. Og det er forresten viktig å påpeke at jeg ville aldri vært i et forhold med eksen igjen, fordi han behandlet meg utrolig dårlig og selvrespekten min har vokst en del siden det forholdet. 

 

Jeg vil jo virkelig at dette forholdet skal fungere. Men denne usikkerheten skremmer meg. Og vi er allerede så involverte med hverandre.. Kjenner familiene til hverandre og alt.. Senest på torsdag satt jeg med kommende svigerforeldre, og søsken av han og pratet om at jeg skal flytte dit og planene våre fremover. Huff. :'( Føler meg så dum og ekkel. Kanskje jeg aldri burde gått inn i et forhold til å begynne med. 

Anonymous poster hash: 49c3f...41f

[AnonymDiskusjon]

Etter å ha lest det jeg selv skriver ser jeg at kanskje dette forholdet bare går en vei.. Men hva i huleste skal jeg gjøre når jeg ikke tør å slå opp. Jeg kommer til å såre han så vanvittig for han aner jo ikke at dette kommer. Ingen gjør det. 

Anonymous poster hash: 49c3f...41f

[henrikwl]

At tankene dine er farget av depresjonen er det liten tvil om. Jeg ville ikke tatt noen avgjørelser nå - det høres ut som om du er i et behandlingsopplegg, og det er bra.

 

Et forhold er ikke en vogn du bare sitter på med, som enten krasjer eller klarer seg. Du har stor grad av kontroll over hvor ting bærer - er det ting man er misfornøyd med eller som ikke fungerer er det ikke automatisk umulig å gjøre noe med. Kommunisér med partneren din, og finn løsninger sammen.

 

Men som sagt tror jeg du bør fokusere på å bekjempe depresjonen - den gir deg nok et overdrevent svartsinn.

[AnonymDiskusjon]

At tankene dine er farget av depresjonen er det liten tvil om. Jeg ville ikke tatt noen avgjørelser nå - det høres ut som om du er i et behandlingsopplegg, og det er bra.

 

Et forhold er ikke en vogn du bare sitter på med, som enten krasjer eller klarer seg. Du har stor grad av kontroll over hvor ting bærer - er det ting man er misfornøyd med eller som ikke fungerer er det ikke automatisk umulig å gjøre noe med. Kommunisér med partneren din, og finn løsninger sammen.

 

Men som sagt tror jeg du bør fokusere på å bekjempe depresjonen - den gir deg nok et overdrevent svartsinn.

Ja, jeg er i et behandlingsopplegg. Blir tett følgt opp av psykolog og lege. 

 

Å bekjempe depresjonen bør jeg definitivt fokusere på ja, men cluet er at når jeg er deprimert overtenker jeg, overanalyserer og svartmaler det meste. Jeg er dog bevisst på det, men så blir jeg usikker på hva som er riktig og hva som er galt. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal snakke med han om dette uten at han skal ta det feil om du skjønner. Og jeg føler dette er noe som må tas ansikt til ansikt, og vi sees ikke på 14 dager. 

 

Anonymous poster hash: 49c3f...41f

[Baardsen]

Flytt sammen. Det er feil en lærer av så er det feil så finner du jo ut det. Man kan ikke planlegge livet og fremtiden men leve livet og ta avgjørelser ettersom.