Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Føler meg som en byrde.


Anbefalte innlegg

Hei. Jeg skal prøve å gjøre dette veldig kort. 

 

Er ei på 20 år, som med mindre jeg er direkte til hjelp for noen, føler jeg meg ofte som en byrde. Vet ikke om dette skyldes at jeg er usikker på meg selv, angst, eller en blanding av dem. Var hos helsesøster for 1-2 år siden, og snakket om at jeg av og til følte meg engstelig og deprimert uten noen grunn, startet på p-piller da både helsesøster og lege sa det nok skyldes ubalanse i hormoner. P-pillene hjalp og gjorde en forskjell, samtidig som jeg aktivt prøver å komme meg lenger og lenger ut av komfortsonen min. Har til og med meldt meg inn i et rødekors arbeid der man MÅ være sosial, og gud, det føles så håpløst fordi jeg alltid føler at jeg er en byrde! Enda verre føles det når jeg kommer hjem.  Jeg prøver så godt jeg kan å være positiv mot meg selv, men i sosiale settinger forsvinner alt.  Det er så flaut å snakke om dette med folk jeg kjenner, selv hvor nær forhold vi har. Det klarer jeg absolutt ikke. Jeg vet ikke hva som feiler meg. Skriver virkelig ikke dette for å føle synd på meg selv, jeg tenker alltid på hvor godt jeg har det, når andre mennesker har det så fælt. 



Anonymous poster hash: 2e9cf...c94
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Heihei du anonyme sjel!

 

Du slår meg fort som en god person. Det at du har vilje til å prøve og få fikset dette her beviser for meg at du er en sterk jente, og ting går som regel i orden om man har den holdningen.

 

Ingen, på noe som helst grunnlag burde føle seg som en byrde, spesielt ikke når du gjør en så ærlig og redelig ting som arbeid for Røde Kors. Jeg er sikker på at du er mye bedre enn det du gir deg selv kreditt for.

 

Jeg har ingen fasit svar på dette, men har vell vært i lignende båt selv. Det som hjalp meg var at jeg konstant minnte meg selv på at jeg var god, at jeg var flink til det jeg holdt på med. Heiet på meg selv om du kan kalle det det.

 

Jeg ble mobbet mye før og da trodde jeg på alt som ble sagt mot meg, jeg begynte å tvile på meg selv og alt jeg gjorde. Jeg trodde på løgnene så de heiv på meg. Når du hører noe nok ganger så tror du plutselig på det, i hvertfall i mitt tilfelle. Tvangsforestillinger om du vil. Poenget mitt her er at om du konstant, dag etter dag sier til deg selv at du er god, at du ikke noen byrde, så tror du selv på det til slutt - og det er ingen løgn, det er jeg sikker på.

 

Jeg VET at du ikke er noe byrde for noen, jeg er sikker på at du er fantastisk på dine måter og at du har dine verdier som er gode akuratt som alle andre. Ta vare på disse verdiene, vær stolt over deg selv - tro på dine egne ord.

 

Fortsett å gjør det du gjør, jobb med deg selv, finn løsninger på dine utfordringer og kanskje det er noen smartere enn meg som kommer med noe å tilføye, eller noe å rette på. Jeg er ingen supermann jeg heller. :-)

 

Ha en fantastisk fin kveld videre, og om du noen gang skulle trenge noen å snakke med så er det bare å sende en melding.

Endret av Bad Dog
  • Liker 1
Lenke til kommentar

 

Hei. Jeg skal prøve å gjøre dette veldig kort. 

 

Er ei på 20 år, som med mindre jeg er direkte til hjelp for noen, føler jeg meg ofte som en byrde. Vet ikke om dette skyldes at jeg er usikker på meg selv, angst, eller en blanding av dem. Var hos helsesøster for 1-2 år siden, og snakket om at jeg av og til følte meg engstelig og deprimert uten noen grunn, startet på p-piller da både helsesøster og lege sa det nok skyldes ubalanse i hormoner. P-pillene hjalp og gjorde en forskjell, samtidig som jeg aktivt prøver å komme meg lenger og lenger ut av komfortsonen min. Har til og med meldt meg inn i et rødekors arbeid der man MÅ være sosial, og gud, det føles så håpløst fordi jeg alltid føler at jeg er en byrde! Enda verre føles det når jeg kommer hjem.  Jeg prøver så godt jeg kan å være positiv mot meg selv, men i sosiale settinger forsvinner alt.  Det er så flaut å snakke om dette med folk jeg kjenner, selv hvor nær forhold vi har. Det klarer jeg absolutt ikke. Jeg vet ikke hva som feiler meg. Skriver virkelig ikke dette for å føle synd på meg selv, jeg tenker alltid på hvor godt jeg har det, når andre mennesker har det så fælt. 

 

Anonymous poster hash: 2e9cf...c94

 

Hvilke tanker har du om fremtiden - og hva har dine nærmeste rollemodeller, og foreldrene, fortalt deg om selvtillit og fremtidstanker?

 

Ofte har folk dårlig selvtillit fordi nærmeste rollemodeller har vært for harde mot dem over lang tid, og ikke gitt nok positiv forsterkning. Og like ofte er de samme menneskene svært gode mennesker, men som har mistet troa på seg selv fordi de ikke har lært å ta i mot ros før man har omtrent tatt over verden.

 

Du skriver du synes det er flaut å snakke om, selv med nærmeste bekjente. Dette forsterker min mistanke om at du har blitt lært opp til ikke å ta i mot positive tilbakemeldinger, eller ros, før du har gått langt over dine egne grenser.

 

Så, har du eller har hatt over lengre tid, mennesker i nær krets som presser deg for hardt og ikke har gitt nok ros?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...