Jump to content
onlythelonely

Wellbutrin- erfaringer?

Recommended Posts

Hei. Jeg har startet opp på Wellbutrin 150mg da jeg sliter med angst og depresjon. Sosial angst/generell angstlidelse. Gått på Wellbutrin i 3 uker nå og fæler meg kvalm, slapp og urolig. Til tider "lett-antennelig". Noen som kan si om dette går over eller om dette er noe jeg må akseptere? Leste på nettet at denne medisinen skulle gi meg mer energi og øke sexlysten. Akkurat nå føler jeg det er motsatt.

 

Har også irritabel tarm

Takk for svar.

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

Share this post


Link to post

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

 

Hei

Vurderer selv å kutte ut medisinen.  Hvor lenge forsøkte du den ?

Share this post


Link to post

Hei. Jeg har startet opp på Wellbutrin 150mg da jeg sliter med angst og depresjon. Sosial angst/generell angstlidelse. Gått på Wellbutrin i 3 uker nå og fæler meg kvalm, slapp og urolig. Til tider "lett-antennelig". Noen som kan si om dette går over eller om dette er noe jeg må akseptere? Leste på nettet at denne medisinen skulle gi meg mer energi og øke sexlysten. Akkurat nå føler jeg det er motsatt.

 

Har også irritabel tarm

 

Takk for svar.

 

samme du har erfart, mentalt ustabil med sterke humørsvinginger, urolig, "sjøsyke" og svimmelhet (føles litt som jeg sitter i båt), lavere matlyst, men merket og noe høyere sexlyst og mer energi. jeg fikk den for å slutte å røyke, noe jeg ikke klarte, men den hjalp ivertfall på røyksuget.

 

før det prøvde jeg champix for røykeslutt og fikk psykose, jeg ble stein hakke gal av pillene, rett og slett.

 

så jeg har blitt veldig skeptisk til sånne medisiner.

Share this post


Link to post

 

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

 

Hei

Vurderer selv å kutte ut medisinen.  Hvor lenge forsøkte du den ?

 

 

jeg har vært av og på den, men det er omtrent samme historia hver gang, jeg gir meg når "sjøsyken" setter inn og humørsvingingene begynner å ta overhånd etter 2-3 mnd.

Share this post


Link to post

Jeg har gått på Wellbutrin 300mg i mange år og er mer fornøyd med denne medisinen enn jeg har vært med all annen antidepressiva. Skal dog sies at den gjør ikke så veldig mye for meg per dags dato, men jeg merker forskjell om jeg slurver med den. På en dårlig dag kan jeg være så langt nede at jeg isolerer meg totalt på soverommet og nekter å se dagslys. På en dårlig dag, hvor jeg attpåtil slurver med medisinen, blir jeg suicidal. Så det er forskjellen liksom. 

Selv opplevde jeg kun munntørrhet og vansker med søvnen som bivirkninger. Munntørrhet er visst en evigvarende bivirkning, for det har aldri gitt seg. Vær relativt obs på dette, fikk streng beskjed med apotekteknikeren en gang jeg hentet ut medisinen at jeg måtte være flink å for eksempel suge på pastiller eller tygge tyggis for å få i gang spyttproduksjonen. Munntørrhet kan gå hardt utover tennene, så husk på det om du også skulle oppleve det. Jeg ble ikke obs på det før hun nevnte det. De aller fleste bivirkninger går over etterhvert, men er bivirkningene for ille bør du slutte på den. Gjør så klart dette i samarbeid med lege! 

Det positive med Wellbutrin er at den ikke har gitt meg lavere sexlyst, jeg har ikke problemer med å oppnå orgasme slik som jeg hadde når jeg gikk på SSRI-preparater (Cipralex, Fontex og alle de der typiske antidepressiva medisinene). Jeg ble heller ikke mer deprimert de første ukene etter oppstart, slet ikke med selvmordstanker og angsten ble ikke forverret heller de første ukene. Jeg ble heller ikke kvalm eller dårlig, men det har jeg aldri blitt av medisiner, er generelt lite mottakelig for bivirkninger. Er mulig mitt svar ikke gir deg så mye men alle munner drar regner jeg med. De aller fleste bivirkninger avtar uansett etter en del uker, det kreves litt tålmodighet og viljestyrke for å pushe seg selv gjennom den perioden. Hold ut, det er mitt råd! 

Syns derimot det er litt rart at du har fått Wellbutrin mot angst. Jeg har ingen angstlidelse, men sliter med kraftige og dype tilbakevendende depresjoner og moderat angst... Er du i kontakt med psykolog eller psykiater, eller bare lege? 

Share this post


Link to post

Jeg har gått på Wellbutrin 300mg i mange år og er mer fornøyd med denne medisinen enn jeg har vært med all annen antidepressiva. Skal dog sies at den gjør ikke så veldig mye for meg per dags dato, men jeg merker forskjell om jeg slurver med den. På en dårlig dag kan jeg være så langt nede at jeg isolerer meg totalt på soverommet og nekter å se dagslys. På en dårlig dag, hvor jeg attpåtil slurver med medisinen, blir jeg suicidal. Så det er forskjellen liksom. 

 

Selv opplevde jeg kun munntørrhet og vansker med søvnen som bivirkninger. Munntørrhet er visst en evigvarende bivirkning, for det har aldri gitt seg. Vær relativt obs på dette, fikk streng beskjed med apotekteknikeren en gang jeg hentet ut medisinen at jeg måtte være flink å for eksempel suge på pastiller eller tygge tyggis for å få i gang spyttproduksjonen. Munntørrhet kan gå hardt utover tennene, så husk på det om du også skulle oppleve det. Jeg ble ikke obs på det før hun nevnte det. De aller fleste bivirkninger går over etterhvert, men er bivirkningene for ille bør du slutte på den. Gjør så klart dette i samarbeid med lege! 

 

Det positive med Wellbutrin er at den ikke har gitt meg lavere sexlyst, jeg har ikke problemer med å oppnå orgasme slik som jeg hadde når jeg gikk på SSRI-preparater (Cipralex, Fontex og alle de der typiske antidepressiva medisinene). Jeg ble heller ikke mer deprimert de første ukene etter oppstart, slet ikke med selvmordstanker og angsten ble ikke forverret heller de første ukene. Jeg ble heller ikke kvalm eller dårlig, men det har jeg aldri blitt av medisiner, er generelt lite mottakelig for bivirkninger. Er mulig mitt svar ikke gir deg så mye men alle munner drar regner jeg med. De aller fleste bivirkninger avtar uansett etter en del uker, det kreves litt tålmodighet og viljestyrke for å pushe seg selv gjennom den perioden. Hold ut, det er mitt råd! 

 

Syns derimot det er litt rart at du har fått Wellbutrin mot angst. Jeg har ingen angstlidelse, men sliter med kraftige og dype tilbakevendende depresjoner og moderat angst... Er du i kontakt med psykolog eller psykiater, eller bare lege? 

 

Jeg går til psykiater.    Føler at Wellbutrin er site utvei.  Hadde gått på Effexor i 3 år da jeg bestemte meg for å slutte med dette i fjor da det gav meg uønskede bivirkninger som vektøkning og impotens.    Min psykiater sa at Wellbutrin også kunne fungere mot angst og hadde heller ikke disse uønskede bivirkningene.   Gikk på Brintellix i 7 uker før jeg gikk over til denne.  Kastet opp av Brintellix selv på den laveste dosen.   Mulig at jeg ikke var tålmodig nok men...

 

Begynner å lure på om det beste er å gå uten medisiner og heller ta en sobril en gang i blant.

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

 

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

 

Hei

Vurderer selv å kutte ut medisinen.  Hvor lenge forsøkte du den ?

 

Lenge nok til at alt skulle ha stabilisert seg, altså flere måneder.

 

Jeg ser du skriver at du tenker dette er siste utvei, og at du også skriver at du går til psykiater. Da må jeg opplyse om at det er en stor forskjell mellom psykiater og psykolog. Mange psykologer vil helst unngå bruk av medisiner, og det er ikke uten grunn at psykiatere kan bli kalt pillepushere. Min erfaring det nettopp er hva de er. Akkurat som de tror pillene alene skal utføre mirakler. 

Jeg vil anbefale deg å benytte deg av en psykolog istedenfor. En god psykolog vil få deg til å skjønne at en pille aldri løser problemene du har, de kan KUN lette litt på "trykket" men problemene vil fortsatt være der. Skal man få det bedre og få en varig løsning så MÅ man altså stupe ned i dypet og kjenne på alt som måtte være ubehagelig. Det er et utsagn jeg liker godt, som er veldig sant: "Det må ofte bli verre, før det kan bli bedre". Jeg syntes det stemmer godt veldig ofte, fordi vi alle har følelser. 

 

Jeg må også opplyse om at det finnes ulike former for psykologi, noen mener at det ene er best, andre mener det andre er best. Gjør litt research på dette og gjør deg opp en mening om hva du mener høres mest riktig ut. Så vil jeg i samme omgang fraråde på det sterkeste å rote rundt omkring på nettet i meninger/fremgansmåter for hvordan du kan løse alt selv. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og da er det desverre veldig lett og følge feil opplysninger og det kan desverre skade deg mentalt, istedenfor å hjelpe deg. Derfor bør du kun forholde deg til profesjonelle som har hatt en utdannelse innen dette.

Det viktigste av alt når du søker hjelp er å få hjelp av en du har full tillitt til.

 

Personlig traff jeg en veldig dyktig psykolog første gangen. Desverre ble det veldig mye som skjedde samtidig i livet mitt på et tidspunkt i min fremadgående prosess, at det begynte å gå andre veien igjen. Etter litt fikk hun kreft, men hun sa hun fortsatt ønsket å hjelpe. Jeg klarte ikke å si ja til dette, fordi jeg da ville føle at jeg var en byrde for en som hadde det mye verre enn meg selv, og jeg ville ikke ha noe slikt på samvittigheten. Jeg har aldri hatt så god kontakt med noe annet menneske før enn med henne, så det gjorde det heller ikke enklere. Desverre gikk det som jeg fryktet, at kreften vant. Jeg føler fortsatt at jeg gjorde det riktige, selv et år etter dette store tapet. 

Det jeg vil frem til er at hennes fremgangsmåte fungerte særdeles godt for meg. Det startet med at hun introduserte meg for en bok jeg burde lese slik at jeg skulle få en forståelse for hvorfor jeg tenkte som jeg tenkte, hvorfor jeg følte hva jeg følte osv. Det var en virkelig øyeåpner for min del, og gjorde meg åpen for å starte med å jobbe med dette. Så startet vi med oppgaver hvor jeg fikk verktøy/hjelpemidler for å hjelpe meg å håndtere min hverdag, mine tanker og følelser. Jeg jobbet med noe hele tiden hver dag. Jeg fikk progresjon og mestringsfølelse osv - håp. Hun rettledet meg alltid om jeg begynte å prate om ting som ikke var aktuelt der og da. 

Hun stilte spørsmål på en spesiell måte og jeg skjønte at de var veldig riktige for å hente frem det riktige hos meg, altså gjøre meg oppmerksom på områder som jeg hadde skjult for meg selv i lang tid. Alt hadde en mening og en åpenbar progresjonsplan. 

 

Desverre har jeg ikke opplevd noe slikt hos noen av de andre psykologene jeg har vært hos i ettertid. Det er ingen styring/rettledning, ingen oppgaver eller hjelpemidler, ingen opplysning om hvordan å komme seg fra a til b. Sistnevnte jeg går til prater svært lite, og det hjelper ikke stort for min del at bare jeg prater, fordi da kan praten fort gå i temaer som ikke er hensiktsmessige for at jeg skal få en progresjon. Slik form for hjelp skjønner hvert fall ikke jeg at er så veldig riktig, og det blir jo da enda vanskeligere om jeg ikke stoler på psykologen. Da jeg har begrenset økonomi kan jeg desverre ikke fritt velge selv, men jeg har fortsatt et håp om å treffe en god psykolog igjen.

Jeg ville vel egentlig bare gi deg litt informasjon, og at det er stor forskjell på hjelp også. Det viktigste er å ønske hjelp, og å ikke gi opp.

Lykke til :)

Share this post


Link to post

 

Jeg går til psykiater.    Føler at Wellbutrin er site utvei.  Hadde gått på Effexor i 3 år da jeg bestemte meg for å slutte med dette i fjor da det gav meg uønskede bivirkninger som vektøkning og impotens.    Min psykiater sa at Wellbutrin også kunne fungere mot angst og hadde heller ikke disse uønskede bivirkningene.   Gikk på Brintellix i 7 uker før jeg gikk over til denne.  Kastet opp av Brintellix selv på den laveste dosen.   Mulig at jeg ikke var tålmodig nok men...

 

Begynner å lure på om det beste er å gå uten medisiner og heller ta en sobril en gang i blant.

 

Høres ut som du er svært mottakelig for bivirkninger altså. Prøv å husk på det når bivirkningene står på som verst, for det vil avta med tiden, men det kreves tålmodighet! 

 

Det beste i utgangspunktet er nok å unngå medisin, da slipper man jo bivirkningene. Da burde du forøvrig gå til psykolog som kan hjelpe deg med problemene dine gjennom kognitiv terapi, eller iallefall få en eller annen type hjelp for angsten din. Sobril er vanvittig avhengighetsskapende, har vært bekjent med et par oppigjennom tidene som har vært avhengige av Sobril, noen av dem har også misbrukt det. Virker i utgangspunktet ikke som om de ble noe særlig bedre heller, de satte på en måte problemene på vent. 

 

Håper det løser seg for deg! :) 

Share this post


Link to post

 

 

Jeg går til psykiater.    Føler at Wellbutrin er site utvei.  Hadde gått på Effexor i 3 år da jeg bestemte meg for å slutte med dette i fjor da det gav meg uønskede bivirkninger som vektøkning og impotens.    Min psykiater sa at Wellbutrin også kunne fungere mot angst og hadde heller ikke disse uønskede bivirkningene.   Gikk på Brintellix i 7 uker før jeg gikk over til denne.  Kastet opp av Brintellix selv på den laveste dosen.   Mulig at jeg ikke var tålmodig nok men...

 

Begynner å lure på om det beste er å gå uten medisiner og heller ta en sobril en gang i blant.

 

Høres ut som du er svært mottakelig for bivirkninger altså. Prøv å husk på det når bivirkningene står på som verst, for det vil avta med tiden, men det kreves tålmodighet! 

 

Det beste i utgangspunktet er nok å unngå medisin, da slipper man jo bivirkningene. Da burde du forøvrig gå til psykolog som kan hjelpe deg med problemene dine gjennom kognitiv terapi, eller iallefall få en eller annen type hjelp for angsten din. Sobril er vanvittig avhengighetsskapende, har vært bekjent med et par oppigjennom tidene som har vært avhengige av Sobril, noen av dem har også misbrukt det. Virker i utgangspunktet ikke som om de ble noe særlig bedre heller, de satte på en måte problemene på vent. 

 

Håper det løser seg for deg! :)

 

 

 

Hei. Satser på at det ordner seg.  Det er ufattelig slitsom å "eksperimentere" med forskjellige AD. Husker at det var tøft å starte opp på Effexor også  og ting ble bedre. Dog har vel Effexor en annen virkningsprofil enne Wellb.   Vanskelig å vite om jeg blir bedre av disse tablettene.    Jeg går til psykolog men og det er godt å få prate ut om problemene  men jeg føler jeg har Alzheimer.  Vanskelig å huske noe av det som blir sagt. Noe som skyldes at jeg kun har fokus på det indre følelseslivet mitt muligens.    Generalisert angst og sosial angst + depresjon.   Bortsett fra det er jeg normal hehe.   Jeg jobber, trener og vil jobbe meg ut av denne stormen!

Share this post


Link to post

 

 

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

 

Hei

Vurderer selv å kutte ut medisinen.  Hvor lenge forsøkte du den ?

 

Lenge nok til at alt skulle ha stabilisert seg, altså flere måneder.

 

Jeg ser du skriver at du tenker dette er siste utvei, og at du også skriver at du går til psykiater. Da må jeg opplyse om at det er en stor forskjell mellom psykiater og psykolog. Mange psykologer vil helst unngå bruk av medisiner, og det er ikke uten grunn at psykiatere kan bli kalt pillepushere. Min erfaring det nettopp er hva de er. Akkurat som de tror pillene alene skal utføre mirakler. 

Jeg vil anbefale deg å benytte deg av en psykolog istedenfor. En god psykolog vil få deg til å skjønne at en pille aldri løser problemene du har, de kan KUN lette litt på "trykket" men problemene vil fortsatt være der. Skal man få det bedre og få en varig løsning så MÅ man altså stupe ned i dypet og kjenne på alt som måtte være ubehagelig. Det er et utsagn jeg liker godt, som er veldig sant: "Det må ofte bli verre, før det kan bli bedre". Jeg syntes det stemmer godt veldig ofte, fordi vi alle har følelser. 

 

Jeg må også opplyse om at det finnes ulike former for psykologi, noen mener at det ene er best, andre mener det andre er best. Gjør litt research på dette og gjør deg opp en mening om hva du mener høres mest riktig ut. Så vil jeg i samme omgang fraråde på det sterkeste å rote rundt omkring på nettet i meninger/fremgansmåter for hvordan du kan løse alt selv. Hvem som helst kan skrive hva som helst på internett, og da er det desverre veldig lett og følge feil opplysninger og det kan desverre skade deg mentalt, istedenfor å hjelpe deg. Derfor bør du kun forholde deg til profesjonelle som har hatt en utdannelse innen dette.

Det viktigste av alt når du søker hjelp er å få hjelp av en du har full tillitt til.

 

Personlig traff jeg en veldig dyktig psykolog første gangen. Desverre ble det veldig mye som skjedde samtidig i livet mitt på et tidspunkt i min fremadgående prosess, at det begynte å gå andre veien igjen. Etter litt fikk hun kreft, men hun sa hun fortsatt ønsket å hjelpe. Jeg klarte ikke å si ja til dette, fordi jeg da ville føle at jeg var en byrde for en som hadde det mye verre enn meg selv, og jeg ville ikke ha noe slikt på samvittigheten. Jeg har aldri hatt så god kontakt med noe annet menneske før enn med henne, så det gjorde det heller ikke enklere. Desverre gikk det som jeg fryktet, at kreften vant. Jeg føler fortsatt at jeg gjorde det riktige, selv et år etter dette store tapet. 

Det jeg vil frem til er at hennes fremgangsmåte fungerte særdeles godt for meg. Det startet med at hun introduserte meg for en bok jeg burde lese slik at jeg skulle få en forståelse for hvorfor jeg tenkte som jeg tenkte, hvorfor jeg følte hva jeg følte osv. Det var en virkelig øyeåpner for min del, og gjorde meg åpen for å starte med å jobbe med dette. Så startet vi med oppgaver hvor jeg fikk verktøy/hjelpemidler for å hjelpe meg å håndtere min hverdag, mine tanker og følelser. Jeg jobbet med noe hele tiden hver dag. Jeg fikk progresjon og mestringsfølelse osv - håp. Hun rettledet meg alltid om jeg begynte å prate om ting som ikke var aktuelt der og da. 

Hun stilte spørsmål på en spesiell måte og jeg skjønte at de var veldig riktige for å hente frem det riktige hos meg, altså gjøre meg oppmerksom på områder som jeg hadde skjult for meg selv i lang tid. Alt hadde en mening og en åpenbar progresjonsplan. 

 

Desverre har jeg ikke opplevd noe slikt hos noen av de andre psykologene jeg har vært hos i ettertid. Det er ingen styring/rettledning, ingen oppgaver eller hjelpemidler, ingen opplysning om hvordan å komme seg fra a til b. Sistnevnte jeg går til prater svært lite, og det hjelper ikke stort for min del at bare jeg prater, fordi da kan praten fort gå i temaer som ikke er hensiktsmessige for at jeg skal få en progresjon. Slik form for hjelp skjønner hvert fall ikke jeg at er så veldig riktig, og det blir jo da enda vanskeligere om jeg ikke stoler på psykologen. Da jeg har begrenset økonomi kan jeg desverre ikke fritt velge selv, men jeg har fortsatt et håp om å treffe en god psykolog igjen.

Jeg ville vel egentlig bare gi deg litt informasjon, og at det er stor forskjell på hjelp også. Det viktigste er å ønske hjelp, og å ikke gi opp.

Lykke til :)

 

 

Hei. Takk for innspill.  Jeg vet jeg er en "idiot" som Googler alt av bivirkninger og andre sine erfaringer  for tross alt er folk forskjellige. 

Tenker også at tabletter bare legger et lokk på problemene og ikke løser noe som helst. Kan fungere som "krykker " men jeg vil ikke gå på krykker resten av livet.  

Skal , skal ikke fortsette med tabletter. Det er spørsmålet. Skal jeg forsøke 3-4 uker til ? Bruker 90% av dagen til å gruble på dette.  Jeg vil jo gjerne ta det "rette valget".

 

Jeg gjør det fordi jeg føler meg usikker og alene rundt dette her.    Har slitt med depresjoner i ganske mange år og vært hos både psykolog og psykiater.  Det som går igjen for meg er at jeg sliter med å huske ting, huske det som blir sagt. Det føler jeg bremser mulighetene mine for en positiv utvikling.  Jeg har selv begrenset økonomi og kan ikke fritt velge selv av psykologer. Ei vet jeg heller hvem som er "best". Det er vel også individuelt.   Kan jeg spørre om hvilken bok det var du leste?

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

Først og fremst MÅ jeg bare si at du IKKE er en idiot. Alenefølelsen har vel vi alle i tilsvarende situasjon. Selv folk med folk rundt seg kan føle seg alene, som for meg virker merkelig, men allikevel skjønner jeg det. 

Angående psykolog så må du finne en du "klikker" med. Uansett samtale er det viktig at begge er på bølgelengde så begge forstår hverandre. Personlig klarer jeg bare ikke folk som misforstår meg hele tiden uansett om jeg beskriver ting i klartekst. I mitt hode tenker jeg at dette bør være minste minimum for en hver psykolog, men desverre funker det ikke helt slik. 

 

Angående boken er jeg veldig usikker, av ulike grunner. Dette er boken for de som er 100% sikker på at de ønsker en endring. Man MÅ være åpen for materialet før man inntar teksten. Da vil den ha en inpact på deg. Denne boken er skrevet KUN for å bevisstgjøre folk om hvorfor de står der de står i dag. Hvorfor de tenker det de tenker, hvorfor de føler det de føler osv. Boken er lettlest og veldig forståelig, men jeg må poengtere at dette er steg 1. Ikke les denne boken og tro at du kan løse resten selv, slik fungerer det ikke. Jeg ble anbefalt denne boken av en veileder, og hun veiledet meg videre etter dette. Dette er essensielt. Materialet er veldig interessant, men boken er der kun for å åpne øynene dine, så du kan starte første steg i å gjøre en endring. 

 

Jeg vil helst ikke fortelle hvilken bok det er, fordi du først og fremst behøver en psykolog som står ved din side, og denne personen bør også gå god for denne boken.

Denne boken forteller deg IKKE hvordan du skal løse problemer. Denne boken er kun ment for å gjøre deg bevisst på hvorfor du er den du er idag. Og så etter dette trenger du veiledning fra en psykolog, for å kunne løse dine problemer. 

 

Her er boken, men jeg må bare poengtere at boken alene ikke fikser alt, men kun er en bevisstgjøring. Med denne bevisstgjøringen burde du bli veiledet videre av en god psykolog. Fortell psykologen at du har lest denne boken om du har lest den. 

 

http://www.amazon.com/Think-Like-Shrink-Short-term-Techniques/dp/B00Y30PAUI?ie=UTF8&keywords=think%20like%20a%20shrink&qid=1461970666&ref_=sr_1_5&sr=8-5

Edited by Bruker-68389

Share this post


Link to post

Først og fremst MÅ jeg bare si at du IKKE er en idiot. Alenefølelsen har vel vi alle i tilsvarende situasjon. Selv folk med folk rundt seg kan føle seg alene, som for meg virker merkelig, men allikevel skjønner jeg det. 

Angående psykolog så må du finne en du "klikker" med. Uansett samtale er det viktig at begge er på bølgelengde så begge forstår hverandre. Personlig klarer jeg bare ikke folk som misforstår meg hele tiden uansett om jeg beskriver ting i klartekst. I mitt hode tenker jeg at dette bør være minste minimum for en hver psykolog, men desverre funker det ikke helt slik. 

 

Angående boken er jeg veldig usikker, av ulike grunner. Dette er boken for de som er 100% sikker på at de ønsker en endring. Man MÅ være åpen for materialet før man inntar teksten. Da vil den ha en inpact på deg. Denne boken er skrevet KUN for å bevisstgjøre folk om hvorfor de står der de står i dag. Hvorfor de tenker det de tenker, hvorfor de føler det de føler osv. Boken er lettlest og veldig forståelig, men jeg må poengtere at dette er steg 1. Ikke les denne boken og tro at du kan løse resten selv, slik fungerer det ikke. Jeg ble anbefalt denne boken av en veileder, og hun veiledet meg videre etter dette. Dette er essensielt. Materialet er veldig interessant, men boken er der kun for å åpne øynene dine, så du kan starte første steg i å gjøre en endring. 

 

Jeg vil helst ikke fortelle hvilken bok det er, fordi du først og fremst behøver en psykolog som står ved din side, og denne personen bør også gå god for denne boken.

Denne boken forteller deg IKKE hvordan du skal løse problemer. Denne boken er kun ment for å gjøre deg bevisst på hvorfor du er den du er idag. Og så etter dette trenger du veiledning fra en psykolog, for å kunne løse dine problemer. 

 

Her er boken, men jeg må bare poengtere at boken alene ikke fikser alt, men kun er en bevisstgjøring. Med denne bevisstgjøringen burde du bli veiledet videre av en god psykolog. Fortell psykologen at du har lest denne boken om du har lest den. 

 

http://www.amazon.com/Think-Like-Shrink-Short-term-Techniques/dp/B00Y30PAUI?ie=UTF8&keywords=think%20like%20a%20shrink&qid=1461970666&ref_=sr_1_5&sr=8-5

 

Nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å kutte ut Welbutrin også.  Følte at denne medisinen gjorde meg mer urolig og det er i utgangspunktet ikke det jeg ønsker. Ønsker å roe magen og angsten.   7 dager siden siste tablett og nå føler jeg meg mer deppa igjen. Veldig slapp og lite energi.      Vurderer om jeg skal begynne på Effexor igjen selv om bivirkningene er et mareritt (vektøkning/impotens). Angsten blir bedre dog.      Nei, ikke lett å vite hva en skal gjøre.  Må finne meg en psykolog som ikke er en pillepusher og som kan hjelpe meg opp av denne grøften av angst/depresjon.

Share this post


Link to post

Hei. Satser på at det ordner seg.  Det er ufattelig slitsom å "eksperimentere" med forskjellige AD. Husker at det var tøft å starte opp på Effexor også  og ting ble bedre. Dog har vel Effexor en annen virkningsprofil enne Wellb.   Vanskelig å vite om jeg blir bedre av disse tablettene.    Jeg går til psykolog men og det er godt å få prate ut om problemene  men jeg føler jeg har Alzheimer.  Vanskelig å huske noe av det som blir sagt. Noe som skyldes at jeg kun har fokus på det indre følelseslivet mitt muligens.    Generalisert angst og sosial angst + depresjon.   Bortsett fra det er jeg normal hehe.   Jeg jobber, trener og vil jobbe meg ut av denne stormen!

Yeah, kjenner til følelsen, var en prøvekanin i tenårene når det kom til antidepressiva og antipsykotika, selv om jeg ikke har en psykotisk lidelse. Psykiatrien i Norge i et nøtteskall. 

 

Svekket hukommelse er et selvfølge ved angst og depresjon. Godt å høre at du er motivert til å bli frisk, du kommer til å klare det! Det er lett å bli blind når man prøver forskjellige medikamenter og det er ikke alltid så lett å se om noe virker. Personlig vet jeg at Wellbutrin fungerer i mindre grad, da jeg blir ganske kraftigere deprimert om jeg slurver med den. Jeg slurver noen ganger pga hukommelsen min er helt idiotkjørt. Er ikke sjeldent at jeg står å drar i inngangsdøra til huset og lurer på hvorfor i helvete døra ikke går opp, før det går noen sekunder og jeg innser at jeg har jo ikke låst opp. Noen ganger føler jeg at jeg glemmer meg selv i stua når jeg skal ut døra. Stress, men det kommer seg etterhvert som psyken nøster seg opp, trøst deg med det! ;) 

Share this post


Link to post

Jeg har vært innom den og desverre mange andre. Jeg gidder rett og slett ikke medisiner lenger, fordi ikke én eneste av dem har gitt noen effekt for meg. Jeg har kun fått bivirkningene. Orker ikke mer falske forhåpninger.

 

Enhver slik medisin har bivirkninger, og de er sterkest i starten desverre.

Håper du kommer i kontakt med en god psykolog så du får hjelpen du trenger.

 

Jeg tror problemet er at du og mange andre her bare prøver medisiner i monoterapi. For personer med moderat eller lettere depresjon er monoterapi sikkert bra, men for de med dypere depresjoner er monoterapi veldig ofte ubrukelig. Det folk burde prøve mer er kombinasjonsterapi, det viser mye mer effekt. Jeg har lest gode saker om å kombinere SSRI med trisyklisk, spesielt Zoloft sammen med Noritren. Måten de virker på blir noe helt annet når du kombinerer dem.

 

Jeg vet hvor slitsomt det er å prøve å finne noe som virker, jeg har selv gjort tabben med å bare prøve monoterapi i lang tid. Ikke gi opp håp enda!

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

En liten update.

 

Jeg har i lang tid nå brukt mitt eget hode til å danne mine egne meninger, og vært 100% ærlig med meg selv hele veien. Grunnen til at det feilet første gangen for min del var at vurderingsnivået mitt ikke var høyt nok, så jeg hadde ikke god nok innsikt i en del viktige ord og begreper. Jeg har derfor bare brukt så mye tid jeg har følt har vært riktig med viktige enkelt ord, så jeg eier sannheten selv om hvorfor og hvordan dette kan hjelpe meg. Jeg har fått mer og mer selvtillit, og funnet min egen måte og løse alle problemløsninger på. Jeg løser nå alle problemløsninger på akkurat samme måte, og gir meg ikke før jeg føler meg helt sikker på at jeg VET. Jeg elsker å lære, så nå har jeg endelig knukket min egen kode for hvordan jeg skal ta denne lysten i bruk. 

Jeg har bygget opp den rollemodellen jeg vil være basert på de verdier jeg ønsker å eie. Jeg har forkastet forventninger da jeg aldri mer ønsker forventninger til eller fra andre. Man MÅ ikke ha forventninger, og de fleste forventninger feiler, og har bare ført til masse uro og bekymringer og til slutt store skuffelser, for min del. Vi kan alle gi oss selv så mange bekreftelser/anerkjennelser vi bare vil, og dét gjør jeg nå med glede hele tiden. Feiler jeg, så finner jeg bare ut hvorfor jeg feilet, og drar med meg lærdommen videre og hvordan jeg skal endre meg til neste gang, og gir meg så anerkjennelse for lærdommen. Jeg ønsker kun og ha håp og ønsker for fremtiden, og at ting skal falle på plass naturlig. Jeg tar 100% ansvaret for meg selv og jobber hardt for dét jeg måtte ønske. Jeg ønsker i tillegg å ha minst mulig innflytelse over andres valg og tilbakemeldinger, da dette vil gi mest naturlig og ærlige tilbakemeldinger og blir bonuser jeg kan høste(positive overraskelser :) ) Kommer det negative, så står jeg bare opp for meg selv og prøver å avverge noe videre drama. Gidder bare ikke bruke tid på negativitet lenger, så jeg tar lærdommen med meg og fortsetter videre.

Jeg vet nå hvem jeg er og vil være, og vet da også svært godt hvilke personer jeg ønsker å tiltrekke meg, og foreløpig fungerer dette veldig godt så da fortsetter jeg bare videre. Jeg setter også klare grenser da jeg er i en videre prosess, og jeg kan bare ikke tillate meg og være "psykologen" til nære bekjente som sliter for mye. Jeg føler veldig med dem, men jeg vet nå at jeg er den viktigste personen i mitt liv. Om jeg ikke tar vare på meg selv, så har jeg inget å gi tilbake til de jeg bryr meg om. En del folk TROR dette er egoistisk, men det er 100% feil. Jo mer man tar vare på seg selv, jo mer har man å gi av seg selv - dette er fakta. 

Jeg ønsker meg også dame, og da får jeg si at det mest riktige for min del er om vi da elsker oss selv like mye som den andre , da dette vil føre til den beste kjærligheten. Om vi kun hadde elsket den andre så hadde begge mistrivdes, da vi ikke lenger hadde vært glad i oss selv. Noe annet svært viktig for min del er om vi får barn. I dag er jeg singel og ønsker kun og ha 100% ansvaret for meg selv. Barn er ikke født med ansvarsfølelse, og dette er den viktigste jobben for en forelder. Den dagen jeg måtte få meg barn, så tar jeg mitt fulle ansvar for å overføre ansvarsfølelse helt til den dag barnet er voksen nok så han/hun tydelig viser at han/hun kan ta vare på seg selv. Da sier jeg ok, og trekker meg tilbake som venn og støttekontakt for resten av mitt liv. Hvis noe skulle skjære seg, så tar jeg ansvaret for å bygge opp igjen dét barnet måtte trenge.

 

Tid er relativt - Jeg kan hverken stoppe den, få den til å gå fortere eller saktere. Derfor ønsker jeg å bruke så mye tid som mulig på innsiden av meg selv, så jeg vil trives mest mulig resten av livet. Livet er en ferie - det tok bare litt tid å innse dét :)

 

Jeg får jo tillegge at jeg har jobbet meg gjennom fortiden min nå og fått tilgitt alt. All lærdommen og tilliten jeg fikk fra min første psykolog, har ligget lagret i underbevisstheten hele tiden, eller "harddisken" som jeg også kaller den :) Det er så mye kult og interessant jeg finner hver eneste dag, bare ved at jeg vil finne ny lærdom. Nå VET jeg hvor intellektuell jeg er og hvor dyp jeg er også, så jeg fortsetter bare videre så jeg får bygget opp min nye rustning så jeg kan takle de harde dagene bedre og bedre.

 

Mitt tips er å skru av all elektronikk(foruten lys da) og bruk tiden med deg selv alene. Dét er hvert fall det som fungerte best for min del. Hodet mitt og sansene mine finner ut av utrolig mye nå, så andre hjelpemidler er nå kun backup for meg, når jeg vet at jeg ikke vet :) Ønsket kun å skrive her nå da det kan være til hjelp for andre.

 

Tillit er nøkkelen til all selvhjelp. Takk for meg :)

Share this post


Link to post

 

Tenker også at tabletter bare legger et lokk på problemene og ikke løser noe som helst. Kan fungere som "krykker " men jeg vil ikke gå på krykker resten av livet.  

 

Er enig i utgangspunktet ditt, men ser annerledes og mer pragmatisk på løsningen: Antidepressiva løser ikke årsaken til at man ble syk, men fungerer som en hjelp til å kunne fungere.  I de tilfellene hvor depresjonen er et engangstilfelle - gjerne utløst av en spesiell hendelse - og som som løses ved psykologbehandling/tanketeknikker/medisiner, kan man tenke at de bare skal være en hjelp til å komme seg gjennom en vanskelig periode.  Noen ganger trengs medisiner som en hjelp til å komme seg såpass opp at man klarer å nyttiggjøre seg f.eks. kognitiv terapi.

 

For andre vil det være nødvendig med langvarig - noen ganger livslang behandling mot tilbakevendende depresjoner. 

 

Jeg ser på dette som andre medisiner mot kroniske sykdommer.  Jeg har en stoffskiftesykdom hvor skjoldkjertelen har sluttet å produsere thyroxin.  Derfor tar jeg daglig kunstig thyroxin i form av tabletter. Det må jeg gjøre resten av livet. Det er helt riktig som du sier, at thyroxintablettene er en krykke. De fjerner ikke årsaken til problemet.  Allikevel er jeg avhengig av dem for å fungere - på samme måte som jeg er avhengig av antidepressiva for å unngå tilbakefall av depresjon, angst og tvangstanker.  

 

Begge medisintyper - Antidepressiva og kunstig thyroxinhormon, bidrar til at jeg kan ha både et familieliv og full jobb.  Uten ville jeg ikke klart å fungere over tid. 

Edited by Kalevala

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

 

 

Tenker også at tabletter bare legger et lokk på problemene og ikke løser noe som helst. Kan fungere som "krykker " men jeg vil ikke gå på krykker resten av livet.  

 

Er enig i utgangspunktet ditt, men ser annerledes og mer pragmatisk på løsningen: Antidepressiva løser ikke årsaken til at man ble syk, men fungerer som en hjelp til å kunne fungere.  I de tilfellene hvor depresjonen er et engangstilfelle - gjerne utløst av en spesiell hendelse - og som som løses ved psykologbehandling/tanketeknikker/medisiner, kan man tenke at de bare skal være en hjelp til å komme seg gjennom en vanskelig periode.  Noen ganger trengs medisiner som en hjelp til å komme seg såpass opp at man klarer å nyttiggjøre seg f.eks. kognitiv terapi.

 

For andre vil det være nødvendig med langvarig - noen ganger livslang behandling mot tilbakevendende depresjoner. 

 

Jeg ser på dette som andre medisiner mot kroniske sykdommer.  Jeg har en stoffskiftesykdom hvor skjoldkjertelen har sluttet å produsere thyroxin.  Derfor tar jeg daglig kunstig thyroxin i form av tabletter. Det må jeg gjøre resten av livet. Det er helt riktig som du sier, at thyroxintablettene er en krykke. De fjerner ikke årsaken til problemet.  Allikevel er jeg avhengig av dem for å fungere - på samme måte som jeg er avhengig av antidepressiva for å unngå tilbakefall av depresjon, angst og tvangstanker.  

 

Begge medisintyper - Antidepressiva og kunstig thyroxinhormon, bidrar til at jeg kan ha både et familieliv og full jobb.  Uten ville jeg ikke klart å fungere over tid. 

 

Thyroxin tar du pga en fysisk feil i kroppen din, og det er såklart helt ok, men at du MÅ ta antidepressiva for å fungere tviler jeg sterkt på. Du har selv misforstått dette med fysiske problemer og psykiske problemer, og blander dem. 

Du trenger riktig psykologiforståelse for å kunne hjelpe deg selv med å unngå å havne i en depresjon igjen. Thyroxin er en nødvendighet for deg, men antidepressiva er kun en krykke. Virker som en lege eller psykiater har fortalt deg at du MÅ bruke antidepressiva og det syntes jeg er svært leit å høre. Dette er grunnen til at jeg ikke gidder å bare gå rundt å tro lenger - Jeg VIL vite. Psykologi for meg idag er skikkelig kult faktisk, da det har bidratt så mye for min del i det å benytte meg fullt ut av min egen kapasitet. Det er så synd at det går så mange rundt der ute og bare tror de er udugelige til alt. De skulle bare visst hvor mye de faktisk kan få til!

 

Personlig har jeg gått i en dyp depresjon mesteparten av livet mitt(35år idag), og det tar utrolige mye kortere tid å fikse opp i en slik fortid enn man tror, OM man finner den riktige hjelpen. Personlig gikk jeg rundt mesteparten av livet med en fobi mot psykologer, og til slutt trodde jeg bare at jeg hadde kroppslige plager da jeg var anspent hele tiden(generell angst). Jeg prøvde fysioterapeut, akupunktur, naprapat osv osv kun fordi jeg ikke visste at dette handlet om tanker og følelser. Ingenting av det fungerte såklart. Jeg må helt ærlig si at jeg hadde flaks med første psykologen jeg møtte, da det var treff på første forsøk. Jeg ble tidlig forklart at dette kommer til å bli det hardeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jaja, tenkte jeg, jeg har da ingenting å tape. Det kunne tatt maks ett år om jeg hadde jobbet hardt nok, men det tok 5år for min del. Jeg angrer ikke et sekund uansett, da jeg vet hvert fall nå at man MÅ ville dette fullt ut.

Nå om dagen virker en dag som en evighet, da jeg går rundt og koser meg med meg selv hele tiden. Mat og drikke smaker så utrolige mye bedre den dag idag, så jeg har endret kosthold fullstendig med nøye gjennomgang, så jeg har faktisk råd til å handle det jeg selv måtte ønske av sunn mat. Jeg bruker i tillegg hodet så mye mer enn før, så bare der forbrenner jeg mye mer energi enn før. Sultfølelsen er tilbake, så jeg opprettholder bare tilfredsfølelsen, og spiser og drikker kun dét jeg trenger. Et sunt forhold til alkohol har jeg fått óg. Det er ca. en uke siden jeg fikk grått ut 35 år med tårer, og det ble feiret med en dag på terassen, med frokost og kaffe, sol og middag etter hvert, og til kvelds ble det en hel øl :) Beste dagen i mitt liv :)

Alle de andre sansene er også vekket til liv, så jeg føler meg bare utrolige mye mer fokusert og lys våken. Fra nå av er det bare å jobbe videre i samme tempo, og lytte til meg selv, og føle meg tilfreds :)

Antidepressiva kommer jeg aldri til og ta igjen uansett, fordi det gjorde meg kun bare mer sløv, og da ble det vanskeligere å ta tak i problemene, altså det forverret min situasjon. Bortkastet tid rett og slett.

Den bevisste delen av hjernen er mye sterkere enn den underbevisste delen av hjernen, eller så hadde samtlige mennesker på jorden vært innlagt et eller annet sted. Den underbevisste delen av hjernen vet ikke forskjellen på rett og galt. Går man for lenge og lar den underbevisste delen styre showet, så ender man opp med å tro på mye rart desverre. Jeg har selv vært der, og det er ufattelige kjipt. Mesteparten av livet har jeg visst jeg er smart, men følt meg dum. Bare dét har ført til utrolig mye frustrasjon. 

Man må altså ville motta hjelp, og tillit er det viktigste av alt, for et bedre liv.

Share this post


Link to post

 

 

 

Tenker også at tabletter bare legger et lokk på problemene og ikke løser noe som helst. Kan fungere som "krykker " men jeg vil ikke gå på krykker resten av livet.  

 

Er enig i utgangspunktet ditt, men ser annerledes og mer pragmatisk på løsningen: Antidepressiva løser ikke årsaken til at man ble syk, men fungerer som en hjelp til å kunne fungere.  I de tilfellene hvor depresjonen er et engangstilfelle - gjerne utløst av en spesiell hendelse - og som som løses ved psykologbehandling/tanketeknikker/medisiner, kan man tenke at de bare skal være en hjelp til å komme seg gjennom en vanskelig periode.  Noen ganger trengs medisiner som en hjelp til å komme seg såpass opp at man klarer å nyttiggjøre seg f.eks. kognitiv terapi.

 

For andre vil det være nødvendig med langvarig - noen ganger livslang behandling mot tilbakevendende depresjoner. 

 

Jeg ser på dette som andre medisiner mot kroniske sykdommer.  Jeg har en stoffskiftesykdom hvor skjoldkjertelen har sluttet å produsere thyroxin.  Derfor tar jeg daglig kunstig thyroxin i form av tabletter. Det må jeg gjøre resten av livet. Det er helt riktig som du sier, at thyroxintablettene er en krykke. De fjerner ikke årsaken til problemet.  Allikevel er jeg avhengig av dem for å fungere - på samme måte som jeg er avhengig av antidepressiva for å unngå tilbakefall av depresjon, angst og tvangstanker.  

 

Begge medisintyper - Antidepressiva og kunstig thyroxinhormon, bidrar til at jeg kan ha både et familieliv og full jobb.  Uten ville jeg ikke klart å fungere over tid. 

 

Thyroxin tar du pga en fysisk feil i kroppen din, og det er såklart helt ok, men at du MÅ ta antidepressiva for å fungere tviler jeg sterkt på. Du har selv misforstått dette med fysiske problemer og psykiske problemer, og blander dem. 

Du trenger riktig psykologiforståelse for å kunne hjelpe deg selv med å unngå å havne i en depresjon igjen. Thyroxin er en nødvendighet for deg, men antidepressiva er kun en krykke. Virker som en lege eller psykiater har fortalt deg at du MÅ bruke antidepressiva og det syntes jeg er svært leit å høre. Dette er grunnen til at jeg ikke gidder å bare gå rundt å tro lenger - Jeg VIL vite. Psykologi for meg idag er skikkelig kult faktisk, da det har bidratt så mye for min del i det å benytte meg fullt ut av min egen kapasitet. Det er så synd at det går så mange rundt der ute og bare tror de er udugelige til alt. De skulle bare visst hvor mye de faktisk kan få til!

 

Personlig har jeg gått i en dyp depresjon mesteparten av livet mitt(35år idag), og det tar utrolige mye kortere tid å fikse opp i en slik fortid enn man tror, OM man finner den riktige hjelpen. Personlig gikk jeg rundt mesteparten av livet med en fobi mot psykologer, og til slutt trodde jeg bare at jeg hadde kroppslige plager da jeg var anspent hele tiden(generell angst). Jeg prøvde fysioterapeut, akupunktur, naprapat osv osv kun fordi jeg ikke visste at dette handlet om tanker og følelser. Ingenting av det fungerte såklart. Jeg må helt ærlig si at jeg hadde flaks med første psykologen jeg møtte, da det var treff på første forsøk. Jeg ble tidlig forklart at dette kommer til å bli det hardeste jeg har gjort i hele mitt liv. Jaja, tenkte jeg, jeg har da ingenting å tape. Det kunne tatt maks ett år om jeg hadde jobbet hardt nok, men det tok 5år for min del. Jeg angrer ikke et sekund uansett, da jeg vet hvert fall nå at man MÅ ville dette fullt ut.

Nå om dagen virker en dag som en evighet, da jeg går rundt og koser meg med meg selv hele tiden. Mat og drikke smaker så utrolige mye bedre den dag idag, så jeg har endret kosthold fullstendig med nøye gjennomgang, så jeg har faktisk råd til å handle det jeg selv måtte ønske av sunn mat. Jeg bruker i tillegg hodet så mye mer enn før, så bare der forbrenner jeg mye mer energi enn før. Sultfølelsen er tilbake, så jeg opprettholder bare tilfredsfølelsen, og spiser og drikker kun dét jeg trenger. Et sunt forhold til alkohol har jeg fått óg. Det er ca. en uke siden jeg fikk grått ut 35 år med tårer, og det ble feiret med en dag på terassen, med frokost og kaffe, sol og middag etter hvert, og til kvelds ble det en hel øl :) Beste dagen i mitt liv :)

Alle de andre sansene er også vekket til liv, så jeg føler meg bare utrolige mye mer fokusert og lys våken. Fra nå av er det bare å jobbe videre i samme tempo, og lytte til meg selv, og føle meg tilfreds :)

Antidepressiva kommer jeg aldri til og ta igjen uansett, fordi det gjorde meg kun bare mer sløv, og da ble det vanskeligere å ta tak i problemene, altså det forverret min situasjon. Bortkastet tid rett og slett.

Den bevisste delen av hjernen er mye sterkere enn den underbevisste delen av hjernen, eller så hadde samtlige mennesker på jorden vært innlagt et eller annet sted. Den underbevisste delen av hjernen vet ikke forskjellen på rett og galt. Går man for lenge og lar den underbevisste delen styre showet, så ender man opp med å tro på mye rart desverre. Jeg har selv vært der, og det er ufattelige kjipt. Mesteparten av livet har jeg visst jeg er smart, men følt meg dum. Bare dét har ført til utrolig mye frustrasjon. 

Man må altså ville motta hjelp, og tillit er det viktigste av alt, for et bedre liv.

 

 

Jeg er voksen, og har som deg gjort mine egne erfaringer rundt dette.  Etter mange år med tilbakevendende depresjoner, angst og tvangstanker er jeg endelig helt stabil og fornøyd med livet.  Det skjedde ikke før jeg fikk prøve antidepressiva.  Nå har jeg gått på dem i mange år, og kunne ikke tenke meg et liv uten. 

 

Min lege anbefalte meg å trappe ned etter et halvt år. Det rådet fulgte jeg heldigvis ikke. Den forskningen jeg har lest rundt dette, tilsier at mennesker med tilbakevendende depresjoner trenger stabil og langvarig medisinering. For meg har dette vist seg å holde stikk. 

 

Sammenligningen mellom thyroxin og antidepressiva var ikke ment absolutt. Jeg vet at det er forskjell på fysisk og psykisk sykdom, men mange føler at det er litt mindreverdig og svakt å være avhengig av sistnevnte. Det var det jeg forsøkte å illustrere at man ikke trenger å kjenne på.

 

Det er flott at du klarer deg uten medisiner, men for mange av oss er det dessverre ikke realistisk. 

Share this post


Link to post
Guest Bruker-68389

Jeg er voksen, og har som deg gjort mine egne erfaringer rundt dette.  Etter mange år med tilbakevendende depresjoner, angst og tvangstanker er jeg endelig helt stabil og fornøyd med livet.  Det skjedde ikke før jeg fikk prøve antidepressiva.  Nå har jeg gått på dem i mange år, og kunne ikke tenke meg et liv uten. 

 

Min lege anbefalte meg å trappe ned etter et halvt år. Det rådet fulgte jeg heldigvis ikke. Den forskningen jeg har lest rundt dette, tilsier at mennesker med tilbakevendende depresjoner trenger stabil og langvarig medisinering. For meg har dette vist seg å holde stikk. 

 

Sammenligningen mellom thyroxin og antidepressiva var ikke ment absolutt. Jeg vet at det er forskjell på fysisk og psykisk sykdom, men mange føler at det er litt mindreverdig og svakt å være avhengig av sistnevnte. Det var det jeg forsøkte å illustrere at man ikke trenger å kjenne på.

 

Det er flott at du klarer deg uten medisiner, men for mange av oss er det dessverre ikke realistisk. 

 

Ok, da skjønner jeg mer, og da vil jeg si du har gjort helt riktig valg. Om man må så er det ikke svakt, men for "vanlige" personer vil jeg anbefale å legge antidepressiva bak seg, og holde fast til det utrolige verktøyet som psykologi faktisk er. 

Edited by Bruker-68389

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...