Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Hvordan takler dere depresjonen deres?


Marielle3

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg spillte mye, trakk meg tilbake så mye TV osv. Det hjalp ingenting, fikk bare enda mere vanskeligheter komme i kontakt med folk. (Det kommer nå ann på hvorfor du er deprimert og hva som ligger bak) Men som regel er det noe soialt som ikke helt er som det skal, man mangler noen snakke med eller en venn ellerno noen som bare bryr seg litt. Jeg hadde ingen, følte meg uten betydning og mista lysten av livet.

Jeg fant en jente her på diskusjon faktisk som jeg snakket litt med. Hun hjalp meg en del. (Stoppet kuttingen med en gang før jeg fikk startet ordentlig) Deprisjonen min baserte seg på mangle på å ha noen å kunne snakke med osv. Det fant jeg ikke ut før den gikk litt vekk etterhvert. Er nå sammen med jenta og lykkelig.

Deprisjonen min starta med mobbing som da førte til vanskeligheter med å komme i kontakt med folk. Var deprimert, og hadde til tider ikke lyst leve i det hele tatt. Var mange ganger jeg var like før å hoppe. Mangla bare ett steg liksom.
Men jeg klarte det og lot være. I dag er det nesten over, men går i bølger. Plutselig sliter jeg litt igjen, men det er ikke så sterkt som før.

Jeg vet ikke helt hvordan du skal løse det, men om du kjenner litt til hva som ligger bak deprisjonen din kan du prøve finne en løsning.
Den blir ihvertfall svakere!
Som regel kommer deprisjonen ved spesielle ting situasjoner ellerno. Prøv legg merke til det. Om du blir mere deprimert av å se et kjærstepar og du er alene, eller en kniv eller en vennegjeng, en sang, hva som helst, men prøv legg litt merke til det. Tror det er der du burde ta tak for å få svekka deprisjonene. Så lenge som du har hatt deprisjoner, burde du egentlig tatt tak for lenge siden. Det hjelper ikke vente, du må ta tak i problemet selv, men først må du finne det.

Min er heller ikke helt borte, men jeg er blitt sterkere og takler mere nå, blir ikke like fort deprimert og ikke like sterkt/dypt deprimert.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

Ved å prøve å bli mest mulig deprimert. Helst gråte til en trist film.

 

Til slutt så bruker den å gi seg, det har den gjort hver gang i hvert fall.

 

Kommer alltids tilbake igjen, det er i hvert fall sikkert. Men periodene har begynt å bli kortere nå.

 

Nå sist jeg havnet i en depresjon dro jeg til legen og fikk pratet litt (var superheldig og fikk legetime dagen etter).

 

Ellers så har jeg både avsluttet og startet depresjoner med bruk av MDMA og andre rusmidler.

Endret av Because I need change!
Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Jeg har oppsøkt hjelp hos fastlege som videre henviste meg til DPS hvor jeg snakket med en sykepleier. Har vært på utredning en gang hos denne sykepleieren og da jeg møtte opp andre gang fikk jeg vite at jeg ikke hadde rett på videre behandling da de hadde konkludert med at jeg ikke trengte det. Problemet er bare at depresjonen min fortsatt er like ille, og at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Har lyst til å ha et bra og fint liv, men det virker veldig uoppnåelig, og kjenner at jeg er i ferd med å gi opp. Ofte er mitt eneste ønske å dø. Har tidligere hatt et fint liv med store ambisjoner for fremtiden, men jeg føler at alt jeg ønsket å oppnå forsvinner ut av hendene på meg.

Hva bør jeg gjøre?

Endret av Marielle3
Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147

Hva når man har vært deprimert fra man var 3 år gammel? Og nå er 25. Når skal det gå over?

 

Anonymous poster hash: 17c9c...22c

 

Har det vært en sammenhengende 22 år lang bedrøvelighet, eller har du hatt noen stunder av lykke inni mellom?

Lenke til kommentar

Jeg har oppsøkt hjelp hos fastlege som videre henviste meg til DPS hvor jeg snakket med en sykepleier. Har vært på utredning en gang hos denne sykepleieren og da jeg møtte opp andre gang fikk jeg vite at jeg ikke hadde rett på videre behandling da de hadde konkludert med at jeg ikke trengte det. Problemet er bare at depresjonen min fortsatt er like ille, og at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Har lyst til å ha et bra og fint liv, men det virker veldig uoppnåelig, og kjenner at jeg er i ferd med å gi opp. Ofte er mitt eneste ønske å dø. Har tidligere hatt et fint liv med store ambisjoner for fremtiden, men jeg føler at alt jeg ønsket å oppnå forsvinner ut av hendene på meg.

Hva bør jeg gjøre?

 

Dette er dessverre ikke uvanlig.

Oppsøk fastlegen og få henvisning til privatpraktiserende psykolog/psykiater.

Lenke til kommentar

Jeg har oppsøkt hjelp hos fastlege som videre henviste meg til DPS hvor jeg snakket med en sykepleier. Har vært på utredning en gang hos denne sykepleieren og da jeg møtte opp andre gang fikk jeg vite at jeg ikke hadde rett på videre behandling da de hadde konkludert med at jeg ikke trengte det. Problemet er bare at depresjonen min fortsatt er like ille, og at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Har lyst til å ha et bra og fint liv, men det virker veldig uoppnåelig, og kjenner at jeg er i ferd med å gi opp. Ofte er mitt eneste ønske å dø. Har tidligere hatt et fint liv med store ambisjoner for fremtiden, men jeg føler at alt jeg ønsket å oppnå forsvinner ut av hendene på meg.

Hva bør jeg gjøre?

Dette høres ikke bra ut. Kan de virkelig si sånn til folk som kommer for å få hjelp? At du ikke er syk nok? Snakk med legen din igjen. Spør ham om du kan få et opphold på Modum Bad. (eller er det bare for de "ressurssterke"?) I alle fall må legen din kunne gå videre med saken, klage til DPS, eller henvise deg et annet sted ev. Legg spesielt stor vekt på at du har selvmordstanker. Hvis ikke det hjelper, så vet ikke jeg....

Stå på! Du har krav på den hjelpa du trenger!!!!! (lettere sagt enn gjort) Lykke til!

Lenke til kommentar

Hvordan takler dere depresjonen deres?

 

Nå begynner det å bli godt over 15 år siden jeg opplevde en depresjon, men jeg husker den hendelsen veldig godt. Varte vel i godt over ett år.

 

Det som hjalp meg var å gjøre det stikk motsatte av det jeg følte for å gjøre. Så lenge jeg la meg under dyna, slo av lyset, sov når jeg følte for det, snudde døgnet, fikk alle impulser via en skjerm etc. så vedvarte tilstanden og ble verre. Dess verre det ble, dess mer behov fikk jeg for å fortsette den destruktive adferden.

 

Det hele begynte å endre seg når søsteren min plutselig kom inn og hente meg ut av rommet mitt og dro meg ut i hagen og ga meg et par hagehansker (!) og en liten spade (!), og så "LUK BEDET!". :huh:

 

Min respons var, naturlig nok, at dette "klarte jeg ikke", "maktet ikke", "ville ikke" etc., noe jeg fikk null sympati for. Jeg fikk klar beskjed: "Luk så mye du klarer". Jeg satt vel foran bedet i 2 minutter før jeg startet å syte: "Jeg klarer ikke å gjøre dette, tanken mine er bare kaos, jeg er for urolig, jeg føler meg helt pyton" etc. Beskjeden jeg fikk tilbake var: "Da luker du bedet mens du føler deg pyton, er urolig og har tankekaos!". Jeg var ikke spesielt fornøyd for å si det slik. :glare:

 

Etterhvert, så merket jeg likevel at det faktisk var mulig. Jeg trengte ikke å KUN sitte i min depresjon. Jeg kunne gjøre andre ting samtidig som jeg var deprimert, selv om det ikke ga meg noen glede og selv om jeg var sikker på at jeg ikke hadde verken energi eller overskudd til det.

 

Etterhvert så merket jeg faktisk at noe så banalt som å luke et blomsterbed faktisk begynte å "ta plass" i hodet mitt slik at depresjonen og de negative tankene ikke fikk flyte fritt. Det var andre impulser der som også krevde plass og som ga hjernen min noe annet å fokusere på.

 

Sakte, men sikkert begynte jeg å fylle dagene med små hendelser og ting som egentlig var ganske banale og "uviktige", men jeg merket at det etterhvert ble lettere og lettere å gjøre dem. De første ukene var helt pyton og det var alltid utrolig vanskelig å starte dagen, men det ble lettere etterhvert som depresjonen fikk mindre oppmerksomhet og hjernen fikk andre impulser.

 

Etterhvert begynte jeg å passe på at jeg holdt døgnrytmen og kom meg ut av senga om morgenen (noe som er vanskelig siden man ofte føler seg verst om morgenen). Til tider var jeg faktisk fysisk sliten når jeg la meg om kvelden og dermed sov jeg bedre.

 

Hele poenget med denne lille historien er at dess mer næring man gir depresjonen, dess verre blir den og depresjon er en veldig selvdestruktiv tilstand. Man må kjempe imot følelsene og heller gjøre "normale" ting selv om man føler seg pyton og ikke "ser poenget". Man kjemper mot sin egen kropp og sin egen nedstemthet, og ofte er det nødvendig med et spark i ræva fra noen rundt.

 

Kombinerer man sin egen innsats med psykolog-samtaler og eventuelt SSRI-preparater (ikke alle synes det er en god løsning), så vil man som regel sakte, men sikkert jobbe seg tilbake til livet. Hele poenget er å bryte mønster og forstå at følelseslivet ditt ikke forteller deg sannheten akkurat nå. Du må la intellektet ditt styre showet her fremfor å overgi deg til destruktive følelser. Hele prosessen var kjempetøff og den krevde mye, så dette er ikke ment å være en "solskinnshistorie", men det var dette som måtte til for mitt vedkommende.

 

Point being: Man kan gjøre ting selv om man ikke føler for det og det er, spør du meg, veien ut av en depresjon. Når man er deprimert føler man kun for å gjøre ting som er destruktivt.

 

Begynn gradvis å bryt passive mønstre. Der har vi alle ulike behov og muligheter. Begynn f.eks. med noe så banalt som å kle på deg og ta inn posten om morgenen. Deretter kan du, etter noen dager, gå en liten tur i tillegg, om bare noen hundre meter. Etterhvert, så utvider du gjøremålene hver dag. Ta pauser og gjør det i ditt tempo, men ha progresjon. Begynner det å boble og du føler for å "bryte sammen", så bryt sammen og gråt. Bare ikke legg deg ned og gi opp!

 

Jeg har senere, gjennom jobb i psykiatrien, sett at aktivitet, fast døgnrytme (ting oppleves ofte verre på natten), gjøremål og motivasjon som oftest er en stor del av veien ut av depresjoner for de aller fleste. Man har alle individuelle behov utenom dette og ofte ligger det andre ting i bunnen for en depresjon, men den destruktive adferden/livsstilen må alle til syvende og sist bryte for å komme seg videre.

 

Hele greia dreier seg om å få i gang kjemien i hjernen din og få det til å begynne å slå gnister igjen. Det skjer ikke under dyna bak lukkede gardiner. :)

Endret av LiamH
  • Liker 3
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...