Et forsvar for sunn skepsis: Møt vår mulige venn den skeptiske possibilisten

[Mindwheeel]

"Scepticism is a great purifier" (Jiddu Krihnamurti)

 

 

"Still-going-strong-in-the-web-Jiddu-K" var viden kjent for å være ytterst kritisk til all tro på konsepter, mentale forestillinger, fragmentariske teorier eller fantaserte guder og idealer.

 

Kanskje man kan si at Krishnamurtis liv fungerer som et levende eksempel på at seriøs spirituell søken og intens altomfattende skepsis ikke bare kan fungere helt ypperlig sammen, men til og med at radikal skepsis kan være en avgjørende hjelp til å rense tankene for illusorisk og spekulativt tankegods som baserer seg på minner. Og på denne måten å frigjøre energi til å rette oppmerksomhet mot situasjonen her og nå og mulighetene som av en eller annen grunn foreligger.

 

Idag føler jeg for å gi et lite forsvar for en sunn skepsis som ikke trenger å tro på noe som helst, men heller ikke begrense seg selv på unødvendige måter.

 

En liten presisering først: Om du kaller alt dette "skepsis" eller "possibilisme" eller "total åpenhet alltid" eller "rasjonell mystisisme" eller "ta en dag om gangen" eller "holde alle muligheter åpne" er kanskje ikke så farlig her. Prøv, hvis du ikke har noe imot det, å se for deg den konkrete mulige prosessen og hvilke funksjoner som beskrives.

 

La meg kort se på den typiske kritikken man ofte hører mot å takle virkeligheten med total skepsis som en grunnholdning:

 

En kritikk er at skepsis som et nytt tros system blir selvmotsigende. Dette kan du godt si, men den type skepsis jeg prater om akkurat her har kanskje muligheten til å være et adskillig mer fleksibelt dyr.

 

Denne prosessen unngår dette problemet dersom ingenting trenger å fungere som noen statisk, dogmatisk og predefinert trosretning.

 

Isteden for å tro på noe ideal overhodet, betraktes her ALLE idealer som POTENSIELLT VERDIFULLE, og POTENSIELLT INTERESSANTE Å INKLUDERE I STRATEGIENE FOR TAKLING AV HVERDAGEN, men alltid totalt og uhemmet fri fra tilknytning til bare et eller bare et annet selvbegrensende teoretisk rammeverk. Mind like water

 

En annen kritikk som av og til høres ovenfor skepsis er at det bare er en maskert form for Ney-saying, altså en slags kvasivitenskapelig "kritisk holdning" som imidlertid bare er kritisk i visse retninger, sammen med stilletiende godtroenhet til det andre.

 

Denne kritikken ønsker vi selvfølgelig ikke at skal treffe oss, og for å gjøre det mye enklere kan man da bare være kritisk til absolutt ALT, uten så mye som en flik unntatt, av den helheten vi noen ganger kaller "universet", eller "livet" eller "bevisstheten" eller "verden" eller "samfunnet" eller "individet" eller "interessant" eller "kjedelig" eller "med spennende mulighetsrom for forbedring". Til enhver anledning kan vi være villige til å endre kursen det neste mikrosekundet dersom ny informasjon skulle dukke opp.

 

Etter en slik forståelse blir skepsisen alltid en MIDLERTIDIG prosess, noe som også er en vei ut av den nevnte fellen "skepsis-som-tro".

 

Den mulige skeptikeren eller possibilisten jeg snakker om her er på ingen måte noen neysayer til noe som helst. Tvert imot er han åpen for å vurdere HVA SOM HELST, han holder seg totalt åpen for å diskutere mulige alternative innfallsvinkler til virkeligheten som ingen til nå har tenkt på, og han elsker utforskningen av nye kombinasjoner av gamle approacher som heller ikke til nå har blitt prøvd ut.

 

Her tenker vi oss den possibilisten som lever etter prinsippet ANYTHING GOES, som er villig til å bruke alle verktøy i fuglekassa og som potensielt synes alt er uhyre interessant.

 

Den siste kritikken mot radikal skepsis (som jo ofte leder til radikal empirisisme) er at den er umulig å leve ut i praksis.

 

Det første jeg vil svare på dette er: Har du prøvd? Har du prøvd alle mulige kombinasjoner av disse holdningene som er teoretisk mulig?

 

Hvis ikke, og hvis en eller annen luring tilfeldigvis hadde snublet over en måte å faktisk få det til, så er denne antagelsen "dette er umulig å gjennomføre" lite annet enn en fordomsfull avskriving av muligheter man ikke kjenner til.

 

Dyret jeg snakker om kan kanskje vise seg forbausende levedyktig. Her kommer en god venn, i visse kretser omtalt som "pragmatikeren", inn som en reddende engel i den nye skeptiske possibilistens verktøykasse. Pragmatikeren kommer med business-mind-attituden, han kommer med kalkulasjonene, han kommer med chartsa, han kommer med pc-utstyret, han kommer med appene, han kommer med den kreative og listige entreprenørånden som sier

 

"Hvorfor ikke prøve det her?" "Hvorfor ikke tweeke akkurat fremgangsmåten i dette tilfellet litt sånn, litt sånn her og kanskje enda mere denne andre muligheten?" og "finnes det noen måter denne approachen kan forbedres?"

 

Slik kan man sette sammen hele dette systemet av redskaper og bruke dem alle som en hvis det passer, mens systemet ordner resten. Du bare observerer, eksperimenterer og betviler absolutt alle tanker som noen gang er oppstått i menneskehetens historie, og nullstiller hele approachen på nytt og på nytt og på nytt, hele tiden med oppmerksomheten i prioriterte områder.

 

Dette nye mulige dyret, den skeptiske possibilisten, har ikke bare bein å stå på, men har så mange bein du møtte ønske samtidig. I tillegg har han flyvemuligheter i alle retninger mens nye vinger vokser opp organisk, fra resirkuleringen og nyttegjøringen av all feedback og muligheter som kommer i hans retninger.

 

Den skeptiske possibilisten har såvidt stått opp og begynt å gni seg i øya. Han skuer utover en stor og uoversiktlig verden. Han ser etter muligheter ingen til nå har tenkt på.

Endret 23. desember 2012 av Hamolinadir

[Rescue me]

Digger innlegget.

 

Digger også å være skeptisk til alt, men fortsatt åpen for at alt kan være mulig, en definisjon jeg synes passer bra er "open minded skepticism". Jeg har selv først blitt sånn halvveis gal, og har blitt utrolig "ironisk" av det hele. Jeg spørrer ikke meg selv om hvorfor jeg skal gjøre, jeg spør hvorfor jeg ikke skal gjøre det. Er også skeptisk til om det er bra å være så skeptisk. Til slutt føler jeg alt bare ender opp som paradokser og dermed trenger jeg ikke å bruke oppmerksomhet på dem. Når jeg føler meg som best, føler jeg ikke at jeg tenker så mye, jeg bare eksisterer. Jeg og en kompis har de siste dagene køddet utrolig mye med det. Jeg tror man bare må le av alt.

 

Visste ikke helt om "Jeg spørrer ikke meg selv..." på noen måte er skrevet riktig føltes bare utrolig feil.

[RWS]

Spør meg selv, ikke spørrer...

 

Likte innlegget ja.

 

Er skeptisk til alt selv, men også totalt åpen for alt.

 

"Og hva da med alt vi ikke vet noe om, er du skeptisk til det også?", blir jeg ofte spurt og jeg må smile, for hvordan kan man være skaptisk til noe men ikke vet noe om? MÅ vi vite noe om alt? Eller KAN vi la spørsmålet være til vi får skikkelige svar..? Jeg har ingen problemer med det siste... Jeg MÅ ikke vite alt eller ha svaret på alt, nettopp fordi jeg er ute etter det beste svaret og ikke gjettninger og løgn.

 

Å være skeptisk er å være sneversynt/trangsynt har jeg latt meg fortelle, men den jeg lot meg fortelle det av klarte ikke å forklare meg noe annet om hvorfor han syntes det annet enn at det måtte være slik, for var man skaptisk kunne man ikke være åpen samtidig... Neivel...? Hmm, det var rart, for jeg er faktisk åpen for hva pokker som måtte dukke opp på min vei jeg, jeg klarer bare ikke å utstå ukvalifisert gjettning, ei heller godt kvalifisert gjettning, selv om vi ikke har noe annet noen ganger, men jeg må fremdeles ikke akseptere det.

 

Som i spørsmålet om evolusjon. Jeg aksepterer forklaringene evolusjon gir, men jeg er fremdeles PIP åpen for alle andre forklaringer såfremt de kan forklare utviklingen vi ser rundt og og som helt påpenbart har skjedd her på jorden BEDRE enn evolusjons teorien. Bare å komme med en forklaring det, jeg har null problemer med å akseptere andre og bedre forklaringer, men de må d også være bedre...

 

Er du skeptisk så er du også skeptisk til ALT, spesielt det du SELV tror på, så her følger jeg deg helt ut Kun10kr, for slik har jeg det også. Bedre å angre på noe man har gjort enn å engre på at man aldri fikk gjort det, så jeg også stiller meg spørsmålet om hvorfor jeg IKKE skal gjøre det før jeg stiller meg spørsmålet OM jeg bør gjøre det. Årsak og virkning vet du...

 

Og når man har frest litt rundt disse tankene en stund går det plutselig opp for en at ingenting EGENTLIG er noen sannhet... At alle programmene og spillene mine står på hykker over data bordet mitt her akkurat nå er en sannhet, men bare for en stund... og slik er det med alle sannheter egentlig.... for de helt store sannhetene, om hvor universet kom fra og hva som startet det hele vet vi ikke noe om pr dags dato og jeg er ikke villig til å gjette her heller jeg, da lar jeg mye heller spørsmålet være åpent...

 

og sånn er det...

[Mindwheeel]

Digger innlegget.

 

Digger også å være skeptisk til alt, men fortsatt åpen for at alt kan være mulig, en definisjon jeg synes passer bra er "open minded skepticism". Jeg har selv først blitt sånn halvveis gal, og har blitt utrolig "ironisk" av det hele. Jeg spørrer ikke meg selv om hvorfor jeg skal gjøre, jeg spør hvorfor jeg ikke skal gjøre det.

 

Ja, hvorfor ikke teste noe ut? I verste fall er man en erfaring rikere, selv om ting ikke gikk helt som planlagt. Så lenge man unngår de skikkelige kjipe konsekvensene, hvorfor ikke teste ting ut? Det blir det med eksperimentering. Teste ting ut - se hva som skjer. Kanskje man ikke finner "theory of everything", men det er jo fullt mulig man kan finne noe man ikke tenkte på før, noe som kan gjøre livet litt mer interessant...

 

Er også skeptisk til om det er bra å være så skeptisk. Til slutt føler jeg alt bare ender opp som paradokser og dermed trenger jeg ikke å bruke oppmerksomhet på dem. Når jeg føler meg som best, føler jeg ikke at jeg tenker så mye, jeg bare eksisterer. Jeg og en kompis har de siste dagene køddet utrolig mye med det. Jeg tror man bare må le av alt.

 

Pointet er vel at ALLE teorier er begrensede. Ikke at det er noe galt med dem, men det å lage en teori ER I SEG SELV BEGRENSNING. Ikke noe galt med det heller. Man retter oppmerksomheten mot et snevrere område av den komplekse helheten som er livet, og innenfor dette litt mer begrensede feltet kan man finne mønstre og regelmessigheter med nytteverdi på en haug med plan. Selv om det ikke blir noe endelig svar.

 

Hvorfor er det så skummelt å bare si "Jeg vet ikke"? Taper man noe på å gjøre en såpass minimal manifestasjon av ydmykhet? Det er jo åpenbart at "jeg vet ikke alt som er verdt å vite" er situasjonen for oss mennesker, så hvorfor skal det være så vanskelig å leve med det?

 

Noen mener det dreier seg om sikkerhet og stabilitet, altså at å forundre seg over alt mulig i verden ikke er mulig å gjennomføre som livsstil. Jeg er uenig. Jeg har erfart at det KAN gjennomføres å leve i total forundering bare man har noen smarte strategiske systemer for å takle hverdagen. En hverdag der mange av disse fragmentariske teoriene, selv om de ikke forteller hele historien, likevel kan funke som bare rakkern i praksis. Det kan føre til smartere organisasjonssyetemer for hverdagen. Det kan føre til innovasjon og utvikling av enda bedre systemer. Det kan føre til teknologi som, hvis brukt riktig, kan tjene interessene til alle berørte parter uten unntak.

 

"Jeg vet ikke" føles litt som å slippe en gigantisk sekk av gråstein man hadde på ryggen, sammen med innsikten at mye av denne gråsteinen var av ymse kvalitet uansett, og ikke nødvendigvis det optimale for å takle akkurat denne livssituasjonen.

 

Total undring, teste ting ut og se hva som skjer...why not?

 

 

Visste ikke helt om "Jeg spørrer ikke meg selv..." på noen måte er skrevet riktig føltes bare utrolig feil.

 

Grammatiske regler har kanskje sin funksjon, men det er da virkelig ikke noen guddommelig sannhet i det vi lærer i norsktimene. Hvis situasjonen er sånn at vi skjønner hva du sier, hvilken rolle spiller det om du sier det på en måte som ikke er "grammatisk korrekt"? Så lenge de grammatiske reglene ikke er noen gudegitt sannhet ser jeg ingen grunn til å stenge døra for alternative formuleringer. Kanskje de kan funke vel så bra? Hvis de kan funke for å tjene kommunikasjonssituasjonens interesser, hvilken rolle spiller det hvilke "teoretiske regler" som er brutt? Personlig elsker jeg å finne opp nye ord og setninger som ikke gir mening etter tradisjonelle grammatiske regler. Det kan være forfriskende! Språk, sånn som jeg ser det, har hovedsaklig mening i forhold til funksjoner. Altså hva de konkrete effektene er av å bruke en eller annen kommunikasjonsform i den virkelige verden. Om noen bryter litt grammatiske regler for å kommunisere et eller annet: bring it on! Kanskje det er mulig å få noe inspirasjon ut av det eller tenke på en litt annen måte enn tidligere, sånn at et eller annet uventet interessant kan komme ut av det