Hva hadde skjedd om familie og forhold ble fjernet?

[Gjest medlem-82119]

Når jeg kommenterte piller mot relasjonsskader så går det mye på at man feiltolker relasjonsskader som bl.a ADHD og gir dem piller mot det, slik det er omtalt bl.a her:

http://www.kirkenssosialtjeneste.no/default.asp?V_DOC_ID=1088

Relasjonsskader som angst kan også behandles/dempes med medisiner såvidt jeg vet.

 

Men samtidig så må det vel være fohold til stede som skaper relasjonsskader. Et slikt forhold er omsorgssvikt. Det at standarden med mor og far fjernes betyr ikke at barn tvinges til å gjennomgå omsorgssvikt. Det betyr kanskje vel så mye at man tar et mer reflektert valg om å bli mor fordi man vet at man selv får ansvaret for barnet og ikke bruker barn som ammunisjon for å sikre forholdet.

 

Jeg mener at man bygger et samfunn basert på ideer om idealfamilien, hvor mor og far er det eneste riktige og normale. Da skal det lite til for å bli unormal, falle utenfor og traumatiseres av frykt for at mor og far skal skilles.

 

Ved å fokusere på barnets direkte behov som trygghet, omsorg, dekking av fysiske behov, osv så kan man kanskje sette det i fokus isteden for en tradisjonell familie.

 

Satt på spissen, er mor automatisk en dårlig mor hvis hun ikke er i fast forhold, og er alle foreldre perfekte bare fordi de er sammen? Kan man vokse opp uten tradisjonelle relasjoner, og fortsatt få en god oppvekst?

 

Har DAG rett?

[Bonna86]

For meg er det ingen motsetning mellom det å være trygg i et forhold og det å være fri.

[Gjest medlem-82119]

Med "fri" tenker jeg på at de valg man tar ikke er hindret av at man er gift, har familie, osv. Er man singel, kan man kaste seg på første fly og ta en langferie i utlandet, man kan bruke lønna på playstationspill om man vil uten å tenke på familieøkonomi, one-night stands og lignende er helt uproblematisk fordi man ikke er i forhold, overtid osv på jobben er uproblematisk fordi man har ingen familie å ta hensyn til osv. Om man vil basere middagen på grandiosa og cola 7 dager i uka er det bare å kjøre på, og om man kjøper klær, sko og vesker så man må pantsette hus og bil så er det mer akseptabelt enn om man er i et forhold. Hvilke filmer man skal se, hvilken musikk man kan sku opp volumet på, reisemål osv. Er man singel så står man helt fritt til å velge dette akkurat som man vil.

 

Er selvsagt klar over at for mange så betyr fri at man er fri for stadig å måte ut og sjekke, og fri for å ta all husarbeid og all middagslaging selv, og fri til å ta større investeringer som hus fordi man har større familieøkonomi.

 

Er bare så lei av å se folk som blir sittende i forhold hvor mannen kjøper øl isteden for bleier, smitter kona med hiv fordi han har vært utro med en hore, osv osv og synes kort sagt at mange, kaskje de fleste, hadde hatt det bedre uten å være i forhold.

[Bonna86]

Poenget er vel hva man selv legger i frihet og hva man faktisk selv føler behov for. For meg er ikke ekteskap eller det å ha en mann et hinder. Jeg ser på det som et fantastisk gode som jeg er så heldig å få lov til å oppleve.

 

Selv da jeg var singel hadde jeg aldri ONS, nettopp fordi det ikke fristet. Og jeg får gjort alle de tingene jeg uansett ville gjort før jeg ble gift, bare at jeg i tillegg har noen ved min side som elsker meg for den jeg er, og som lar meg elske ham tilbake. Jeg reiser ofte alene på de turene jeg vil, jeg koser meg med spillene mine, jeg gjør i grunn alle de tingene jeg gjorde før jeg fikk meg en mann.

 

Utroskap kan aldri forsvares etter min mening, uansett, da får man ha baller nok til å stå opp for sine valg og gå. Og ingen tvinger noen til å være i et forhold. Jeg tvinger ikke min mann, og han tvinger ikke meg. Han kan gå når som helst, akkurat som meg.

 

Så jeg klarer ikke helt å se denne fastlåste situasjonen du snakker om.

Endret 8. mars 2012 av yvonne2

[thelomen]

Uansett hvordan man definerer forholdet (ekteskap, samboere, foreldre, venner, kollegaer osv), så vil det finnes konflikt mellom mennesker. Dette forsvinner ikke før alle setter seg i hver sin krok, og det er det rett og slett svært få som blir lykkelig av.

 

Mennesket er ett tradisjonelt pattedyr og vi passer ikke til å leve i den frie, enhetlige relasjons-anarkistiske verden som du forestiller deg. Vi lager oss grupper, flokker, familier, og finner vår identitet i samhold med disse og ikke minst gjennom motsetninger til andre. Sånn er det og sånn vil det være. Dette blir kun negativt dersom du fokuserer på det negative.

 

Fokuser heller på å ha det gøy sammen med venner, og ta en tur på youtube og se "to the class of 97, wear sunscreen"-sangen en gang til :-)

[Gjest medlem-82119]

Det at man knytter seg til en gruppe er en ting, det kan ha med felles interresser å gjøre som ikke nødvendigvis betyr forpliktelser. Andre kulturer praktiserer flerkoneri, som vel er forbudt i norge. Parforhold er vel egentlig ganske unikt i naturen, med unntak av sangsvaner osv så er vel fri og frank malen. For all del, flott at noen finner en partner de trives med som de kan dele alt med uten å føle seg bundet, det er uansett ikke snakk om noe tvang til å være singel eller tvangsoppløsing av ekteskapet.

 

Er bare litt nysgjerrig på om faste parforhold er en slags forutsetning for å få et samfunn til å fungere, eller om ting kunne fungert like bra eller bedre om "alle" var single.

[Bonna86]

Samfunnet fungerer sikkert helt fint uten parforhold, men jeg kan i grunn ikke tenke meg et mer kjedelig liv.

[carolinemat]

Vis jeg hadde mistet forholdet til min familie eller kjæresten tror jeg , at livet rett og slett bare hadde blitt et stort svart hull.. Jeg hadde vell bare sitti og stura , sett på tven . og vært deprimert.

Familien og typen er det viktiste for meg , jeg elsker og være med kjæresten min . Det er alltid like koselig.

Og være hjemme er deilig det å. Mamma er en god mor , men hun kan være ekstremt slitsom til tider. Men alle mødre er vell det ?

Jeg har ikke noe godt forhold til min søster, men jeg har en stefar som er utrolig hyggelig og vi har det alltid morsomt .

jeg har også min ekte pappa, som alltid stiller opp , har ett godt forhold til han , men han er aldri her for meg . <3

jeg vet at han elsker meg , men han kan ikke være her pga. sykdom. jeg elsker familien min og jeg vil alltid ta vare på dem , fordi du får aldri mere enn en mor og en far , som har bringt deg til livet.

 

hvor mye bryr du deg om familien din?

ville du gråti mest vis moren din døde eller kjæresten din? :l

[Fruitdealer]

Jeg har tenkt på det selv, hadde jo vært kult på den ene siden, men på den andre siden... hehe =)

Endret 22. mars 2012 av Fruitdealer

[Gjest medlem-82119]

carolinemat: Vet ikke om kommentaren gjaldt meg som trådstarter eller generelt til alle som svarer. Er glad i familien, men har også nok familiekrangler til at alt ikke er rosenrødt bare fordi det er familie. På grunn av veivalg og interresser så havner man ganske langt fra hverandre på mange områder, og føler meg ikke så knyttet til familien at jeg ville gjort alt for den. Dessverre. Mye for meg hander sånn sett om valg som andre har tatt opp gjennom historien, valg som jeg nå må leve med uten å få mulighet til å gjøre ting annerledes. Mye har nok også med at jeg har bosatt meg et stykke unna min familie, for å flytte til samboer og har sånn sett blitt mer knyttet til samboers familie siden jeg har mer kontakt med dem i det daglige. Jeg er sånn sett splittet, dvs vokst opp med en familie og tilbragt tiden med en annen familie som voksen. Er vel slik de som er fosterbarn føler det.

 

Er intr at sålang ligger det på rundt 80% som foretrekker forhold fremfor singellivet, samtidig som skilsmissestatistikken og utroskap forteller noe annet.

 

Det burde kjanskje vært flere alternativer, som åpne forhold eller i forhold men med uoppdaget utroskap.

 

Flere er enig som meg med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Å være i forhold med en rik, pen, snill, søt osv person er tiltalende, men om man ikke har dette å strekke seg etter så er kanskej singellivet mer fristende?

 

Hmm...

[Budeia]

Mye har nok også med at jeg har bosatt meg et stykke unna min familie, for å flytte til samboer og har sånn sett blitt mer knyttet til samboers familie siden jeg har mer kontakt med dem i det daglige. Jeg er sånn sett splittet, dvs vokst opp med en familie og tilbragt tiden med en annen familie som voksen. Er vel slik de som er fosterbarn føler det.

 

Det kalles å bli voksen og uavhengig.

 

Hvis alle hadde vært enslige i hvert sitt lille krypinn, ville det ødelagt mannens rettigheter. Mannens rettigheter overfor barna opprettholdes i stor grad av trofasthet.

 

Hvis alle oppførte seg som bakgårdskatter, ville det for det første vært et problem å vite hvem som var aktuelle fedre til barnet, og for det andre ville de fleste barn vokst opp med alenemødre.

Allerede i dag er det grupper av fedre som kjemper for sine rettigheter.

 

Har et barn lite kontakt med sin far, sier det seg selv at det blir enda mindre kontakt med farsslekten, farmor, farfar, onkler og tanter på den sida.

[warneck]

 

Er intr at sålang ligger det på rundt 80% som foretrekker forhold fremfor singellivet, samtidig som skilsmissestatistikken og utroskap forteller noe annet.

 

Det burde kjanskje vært flere alternativer, som åpne forhold eller i forhold men med uoppdaget utroskap.

 

Flere er enig som meg med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Å være i forhold med en rik, pen, snill, søt osv person er tiltalende, men om man ikke har dette å strekke seg etter så er kanskej singellivet mer fristende?

 

Hvorfor forteller skilsmissestatistikken oss at folk ikke vil være i en familie og kjærlighetsforhold? Kanskje det forteller oss at vi for enkelt gifter oss, eller for enkelt skiller oss? At vi ved enhver motstand, grunnet dagens oppdragelse, bare skyver unna problemer ved å fjerne dem? Framfor å godta at livet er problematisk, skal vi til enhver tid løse problemene?

 

Håper ikke jeg må nevne at tiltrekning er subjektivt. Dessuten, hvorfor skal alle ønske å ha en rik, pen, snill og søt person? De aller fleste godtar et slags speilbilde av hva de selv er, da ikke nødvendigvis speilbilde av enhver egenskap.

 

Hvis singellivet er fristende står alle fritt fram til å velge det. Er du uenig? :-)

[Gjest medlem-82119]

Tror ikke at det å vite hvem som er ens far er et absolutt krav for å få en god oppvekst. Menneskene er vel blandt de få som legger vekt på det.

 

Angående skilsmissestatistikken så tolker jeg det slik at folk skiller seg fordi forholdet ikke funket. Det kan være utroskap, mishandling, det at man vokser fra hverandre, manglende glød osv. Når mange skiller seg så betyr vel det at mange forhold ikke fungerer. Kanskje det da er slik at man burde unngått forhold i utgangspunktet?

 

Med rik, pen osv mente jeg at tiltrekning selvsagt er subjektivt, men at argumentet for å gå inn i et fast forhold kan være og ofte er slike ting. Det blir mindre attraktivt å være singel om man allerede er i et forhold med byens peneste osv. da man allerede er på siden med det grønneste gresset.

 

Er enig i at alle står fritt frem i å velge singellivet, men samtidig så legegr samfunnet opp til at man skal være i et forhold. Dette handler bl.a om økonomisk trygghet. Mange havner i økonomiske situasjoner etter bl.a langvarig arbeidsløshet hvor det forutsettes at man har en partner som kan redde økonomien. For eldre og syke så forutsetter det at man har en partner som kan hjelpe i hverdagen. Økonomisk sett ved fødselspermisjoner osv. Man legger opp hele samfunnet til at parforhold er det eneste riktige. Er man singel så må det jo være en grunn til det.