Jeg var på Utøya 22.7.11

[Lexiboij]

Hei, det begynner å bli noen dager siden den forferdelige hendelsen på Utøya (og i Oslo) skjedde og jeg føler at jeg er klar til å snakke ut. Jeg er snakket med div. presse, men jeg vil gjerne skrive ned mine egne opplevelser selv. Som dere kanskje ser så begynner det å bli sent på kveld å jeg har hatt mange søvnløse netter så om noe er uklart så prøv å les en gang til.

 

Jeg kan starte med å si at jeg ikke er noen Aufer, jeg er ikke politisk aktiv, kun engasjert. Om jeg hadde vært aktiv hadde jeg vært Unge Høyre. Jeg skulle altså aldri ha vært der...

Leiren startet på Tirsdag og frem til fredag hadde jeg en fortreffelig tid med mange flotte mennesker. Vi spilte fotball og volleyball, hørte på taler og debatt, deltok på "politiske verksted" og seminarer og selvsagt sitte i tussmørket å røyke vannpipe og vi drev faktisk på med rodeo også. Fantastiske minner jeg aldri vil glemme. Natt til fredag startet det å regne og jeg gikk å la meg. Jeg blacket ut fordi jeg var helt utslitt og våknet om morgenen av veldig mye regn mot teltduken og theme sangen til bompibjørnene på høytalerene til utøya. Ikledd shorts og regnjakke skyndte jeg meg til storsalen for å høre på Gros tale, en flink gammel dame til tross for at jeg ikke er noen stor fan av henne. Vi var så mange at det ikke var plass til alle sammen. Etterpå gikk vi tilbake og gjorde div. ting som jeg ikke kan huske. Helt borte. Tiden var så inne for politiske verksteder hvor jeg hørte på at 2 personer snakket om situasjonen i Vest-Sahara. En av mine beste kompiser hørte på at noen snakket om Sõta brors forferdelige tilstand under høyre regjeringen. Eneste jeg husker av kompisen min er at han sa at Sverige var forfalt. Det er det aller aller siste jeg kan huske at denne fantastiske personen noen gang sa til meg. Han er savnet, men ikke bekreftet død enda.

Etterpå var det samling i storsalen (jeg var der fra før) hvor vi ble orientert om bomben i Oslo. Vi ble sendt tilbake til campen og hadde delegasjons møte for ytterligere info fra selve fylkene og fikk beskjed om å ringe hjem å si at alt var i orden. Deretter oppholdt jeg meg i kiosk området og snakket med folk om hva som hadde skjedd. Jeg kan høre det som tilsynelatende var kinaputter, (en fra libanon som hadde opplevd krig før trodde også det) men til manges forferdelser er det ikke så uskyldig. Jeg kan se at en person ble skutt. Jeg får klar beskjed av ei jente (SITAT: Sjå te hællvette å kom dåkk te skolestua, de e nånn som skyt! SITAT SLUTT) som jeg har tilknytting til at vi måtte løpe, å jeg har aldri sette henne så sint som da ingen forsto alvoret. Jeg løper som om jeg aldri har gjort noe annet før til skolestua for å hjemme oss. Når jeg løper igjennom skogen synes jeg at jeg kan hør skudd komme over hodet mitt, men jeg er ikke sikker på om det var så. Norsk folkehjelp holder til i dette området i tillegg til noen som hadde trøbbel med å ligge ute. Vi barikaderte vinduer med madrasser og bord og prøvde å roe ned de som var helt fra seg.

 

Jeg ser at to venninner gjemmer seg under et par køyesenger så jeg havner der jeg også. etterhvert kommer en kompis av meg og gjemmer seg der også. Vi ligger en stund her mens det fortsatt er relativt urolig ute i hovedommet. Jeg har puls oppe i minst 200 og prøver å roe meg selv ned. Det har fortsatt ikke helt gått opp for meg hva som skjedde da den personen som ble skutt falt om.

Jeg husker ikke at jeg tenkte mye. Vi lå der og hørte på skudd som tydeligvis var på lang avstand. Jeg følte meg relativt trygg når jeg hørte skuddene og viste at han var på avstand, men etterhvert ble det mindre. Det ble ikke avfyrt skudd som jeg kunne høre på lang tid. Men de neste skuddene var nærme, hvor nærme vet jeg ikke, men det var helt for jævlig. Han røsket i dørhåndtaket deretter fyrte han av 2 skudd igjennom ruta på døra og traff nesten en annen kompis. et titalls personer kommer skrikende inn på rommet og var livredde. I denne perioden var det tyst som graven med unntak av at jeg fikk meldinger nesten hele tiden. Jeg klarer lenger ikke å høre den vibreringslyden mobilen min lager. (jeg hører den, men jeg blir kvalm og redd)

Jeg viste ikke om han gikk unna eller om han fortsatt var i området nært. Jeg mener å huske at det ble avfyrt veldig mange skudd på en gang og vi trodde det var politiet som ankom. Vi hadde da hørt helikopter en stund og politisirener, men vi var så absolutt ikke trygge. Lyden av helikopter, sirener og motorbåter var en fantastisk lyd. Jeg var sikker på at vi var reddet, men vi lå i bygningen ihvertfall en time til.

Plutselig knuste politiet samtlige ruter i bygningen og stormet inn og vi viste ikke hva som skjedde. Jeg var helt sikker på at det var over fordi jeg ikke reagerte på at det var politiet. Jeg trodde han var kommet inn og drepe alle som var i skolestua. Men da det gikk opp for oss at det var det ekte politiet steg jubelen i taket. Men dette varte ikke lenge for politiet forklarte at der var en mulig gjerningsmann nr. 2 og vi måtte ikke "varsle" hele øya om at det var så mange i bygningen. Vi satt her og snakket med hverandre, ringte foreldre og sa det var over og at vi hadde det bra. Av en eller annen grunn hadde også brannalarmen blitt utløst og den ene politimannen som var blitt satt igjen prøvde å slå den i stykker, dessverre hadde samtlige brannalarmer blitt utløst. Vi ble eskortert av 2 politimenn igjennom skogen på en traktorvei til ferjeleiet hvor vi måtte ha hendene synlige til en hver tid. (SITAT: Hold hendene synlige, om mobilene begynner å ringe, ikke ta den, om dere stikker hender i lommene vil dere bli skutt. SITAT SLUTT) Jeg snakket litt med bakerste politimann, men husker ikke hva det var snakk om. Vi kom til informasjonsbygget hvor ABB stod. Han prøvde å snu seg, men fikk et kraftig dytt av en politimann. Under hoppeslottet lå det et lik. Jeg skimtet blod på en Bislett utleiebil. Da vi kom ned til ferjeleiet så jeg en person bli båret om bord i en liten bått, tydelig skutt i hodet. Da vi ankom ferjas destinasjon lenger borte (ikke originale ferjeleie) så fikk vi et grusomt syn. Først 5 tildekkete bårer, men da "lemmen" til ferja ble åpnet fikk vi se 10-15 bårer i plastikk. Redselskrik fra de fleste på ferja som trodde det lå lik på alle bårene. Jeg takker skaperen for at det ikke var noen på de bårene, men på avstand så det ut som det.

 

Da har jeg for første gang snakket fult ut om min opplevelse på utøya. Jeg kommer mest sannsynlig til å melde meg inn i Unge Høyre etter denne seansen og prøve å bli aktiv i politikken.

Tusen takk for at du tok tiden til å lese dette.

 

Hvil i fred alle mine falne kamerater og de jeg ikke rakk og bli kjent med. Deres ord vil aldri bli glemt.

Endret 23. oktober 2011 av Lexiboij

[ChaosPredicted]

Veldig sterkt skrevet, rett fra hjertet. Takk for at du deler dine innerste tanker med oss som ikke var der, det må ha kostet deg svært mye å få dette ned på papiret!

 

Mine tanker går til deg og alle andre som var på øyen. Jeg håper du har mye kjærlighet rundt deg nå og at du føler deg trygg, og du må vite at svært mange føler med dere alle. Takk for at du er den du er, og at du vil dele deg selv med oss her. Takk!

[Error]

Du har jo vært aktiv på innlegg.no og litt i SO og sånt så jeg kjenner jo deg nesten litt og det gjør det faktisk vanskeligere å finne de riktige ordene enn jeg har trodd.

 

Men, ønsker virkelig at tiden fremover ikke blir for ille. Jeg vil også takke for at du skriver. Det hjelper i alle fall meg å forstå det som har skjedd bedre.

 

En ting jeg ønsker å stresse er at du burde gå til psykolog så mye som er nødvendig og gjerne litt mer. Har en venn fra Nederland som dro til Afghanistan som soldat nå for 1 1/2 år siden (han var da 19). Når jeg nevnte det med psykolog og at det er viktig avfeiet han det og sa at han ikke kom til å trenge hjelp fra en profesjonell psykolog. Jeg tror det er en stor feil.

 

Nå får muligens pårørende veldig tett oppfølgning uansett, men hva vet jeg.

 

Lykke til videre, hva enn som skjer!

Endret 27. juli 2011 av Error

[norskgoy]

Måtte du ha lykke til og husk å støtte hverandre, imorgen og i tiden fremover. Det er få, om noen, enn dere selv som vet hvilken frykt og press dere har vært under.

 

Og lykke til i UH.