Velskrivne spel

[J@cob]

Jeg har skjendet en del spill opp igjenom min 19 år gamle subjektive historie. Baldurs Gate. Icewind Dale, Planceskape Torment, Bioshock, Braid, Mirror's Edge, Dragon Age, Mass Effect, The Witcher, Metroid-serien (Tenker da på de som kom ut på Gamecube), samtlige av FF-spillene omtrent, Chrono Trigger, er alle spill jeg setter høyt oppe på listen. Vinneren for min del blir dog Eternal Darkness: Sanity's Requiem. Jeg var grepet. Hooked. Helt ifra åpningssekvensen med utdraget av Edgar Allan Poe sitt dikt, til den siste episke kampen der du innser at: "Faen. Guden jeg valgte å pitche mot den andre guden, er faen meg ond òg". Følelsen jeg fikk av å gå gjennom ruinene av det ødelagte nekropoliset på slutten, mens jeg kontemplerte over hva faen det var som hadde laget det, og hvorfor i helvete de hadde giddet å bruke så mye tid på dekoren om de bare skulle drepe.

 

Måten historien ble fortalt på gjennom en rekke ulike kapitler - baner - som man gjerne fikk oppleve på nytt, bare en tidsalder senere, med en ny karakter, var helt fantastisk.

 

Skulle gjerne skrevet en litt dypere og mer inngående tekst om det spillet, men de som har prøvd det, vet hva jeg prater om. Det er et spill jeg aldri kommer til å glemme. Økonomisk filosofi til side, her har man et episk spill om menneskelig gudefrykt og overnaturlig stash. Alt i en smørje.

[NaggyNerd]

Noe jeg synes er dumt med spillmediet, er at det alt for ofte (omtrent alltid) hviler på svært direkte og lite utfordrende fortellerteknikk. Alt for sjelden blir spillerens tekstkunnskaper utfordret. "Skriveren" av spillet vil sjelden særlig mer enn å fortelle en fortelling. Dette kan være fordi spillmediet enda er ungt og mangler de store fortellerne som andre medier (bøker, film) har hatt. En annen grunn er det enorme behovet for kommersiell suksess som fremdeles er forbundet med spillmediet. Når man ikke massene, er man død. Og massene vil dessverre helst ikke utfordres, men bare underholdes.

 

Massene synes forøvrig også at Da Vinci-koden er bra litteratur.

 

Braid er et unntak, og jeg synes tolkningen som ble vist lenger oppe er interessant. Dessverre tilhører dette de aller færreste tilfellene. The Path er et annet. Kanskje, når forholdene legges mer og mer til rette for indie-utvikling, vil vi se mer velskrevne spill.

Endret 20. januar 2010 av Merte

[nubbiz]

Noe jeg synes er dumt med spillmediet, er at det alt for ofte (omtrent alltid) hviler på svært direkte og lite utfordrende fortellerteknikk. Alt for sjelden blir spillerens tekstkunnskaper utfordret. "Skriveren" av spillet vil sjelden særlig mer enn å fortelle en fortelling. Dette kan være fordi spillmediet enda er ungt og mangler de store fortellerne som andre medier (bøler, film) har hatt. En annen grunn er det enorme behovet for kommersiell suksess som fremdeles er forbundet med spillmediet. Når man ikke massene, er man død. Og massene vil dessverre helst ikke utfordres, men bare underholdes.

 

Massene synes forøvrig også at Da Vinci-koden er bra litteratur.

 

Braid er et unntak, og jeg synes tolkningen som ble vist lenger oppe er interessant. Dessverre tilhører dette de aller færreste tilfellene. The Path er et annet. Kanskje, når forholdene legges mer og mer til rette for indie-utvikling, vil vi se mer velskrevne spill.

 

+1

[Respwner]

Meget god og interessant tråd!

 

Man kan si mye rart om hovedhistorien til Lost Odyssey, men de små novellene man blir belønnet med når man vekker gamle minner kan ingen nekte for at er brilliante. Disse er meget, meget godt skrevet, og klarer alltid å få meg følelsesmessig engasjert. Nå har jeg dessverre ikke låst opp alle, men noen av favorittene er "They Live In Shells" og "Little Liar".

 

Alle disse novellene er presentert på en elegant og fin måte, men består altså bare av tekst, litt forandrende bakgrunnsbilder og passende musikk. Det er enkelt å leve seg inn i disse historiene og å se for seg hvordan stedene ser ut, selv om det ikke blir lagt stor vekt på miljø- og personskildringer. Alt i alt er jeg veldig glad i disse novellene, og gleder meg like mye til å lese en hver gang jeg låser den opp.

Fikk frysninger når jeg tenkte tilbake på et par av historiene nå, bakgrunnsbildene, musikken og lydene bygger så godt oppunder historiene at man veldig lett blir følelsesmessig engasjert.

Det er i allefall blandt mine beste opplevelser når det kommer til historiefortelling i et spill, men det er fortsatt bare "blankpolert" oldschool. Det er mye mer å hente i et formidlingsmedie som spill.

[Vaine]

Uansett hvor mye jeg nå enn måtte ønske å kunne sette meg ned og reflektere over og skildre et spill, så klarer jeg det heller dårlig. Denne tråden burde for øvrig endre tittel til 'Dype spill', da det kan virke som trådstarter er ute etter nettopp dette. Spill med gjennomtenkte meninger og holdninger bak det hele, allegori, ismer, uansett.

 

Det jeg først og fremst er ute etter i et spill er og blir underholdning. Det er helt greit for meg at et spill har et poeng det ønsker å gjøre, enten det er filosofisk eller politisk, så lenge det ikke går ut over underholdningen det kan tilby (for meg). Uheldigvis(?) har jeg har aldri hatt noen spesiell interesse hverken for politikk eller filosofi, og skulle jeg mot all formodning ønske å fundere over slike ting setter jeg meg heller ned med en god bok om emnet, enn å spille et spill. Dette er da min mening, og jeg har ingenting annet enn respekt for folk som mener noe annet.

 

Et velskrevet spill for meg blir da et spill med en engasjerende historie, og et gjennomført gameplay. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er en av de som stort sett spiller mainstream spill og tenker 'overfladisk' når det gjelder spill, så de spillene jeg setter høyest er i all hovedsak spill i Final Fantasy serien, med noen flere.

Første gangen jeg spilte gjennom Bioshock ble jeg imponert over atmosfæren i spillet, og den stemningen som falt over meg i det jeg beveget meg i gjennom Raptures trange ganger og mange, vel-designede rom. Det falt meg overhodet ikke inn å tenke på filofiske holdninger og/eller beskjeder bak Rapture, og helt ærlig har jeg faktisk ikke engang hørt om objektivisme. Jeg håper virkelig dette er en interesse sak og ikke almenkunnskap, for da har jeg gått glipp av noe ved et eller annet punkt.

Endret 20. januar 2010 av Vaine

[Stig_InnleggNO]

Første gangen jeg spilte gjennom Bioshock ble jeg imponert over atmosfæren i spillet, og den stemningen som falt over meg i det jeg beveget meg i gjennom Raptures trange ganger og mange, vel-designede rom. Det falt meg overhodet ikke inn å tenke på filofiske holdninger og/eller beskjeder bak Rapture, og helt ærlig har jeg faktisk ikke engang hørt om objektivisme. Jeg håper virkelig dette er en interesse sak og ikke almenkunnskap, for da har jeg gått glipp av noe ved et eller annet punkt.

 

Objektivisme er vel her til lands i grenselandet mellom almennkunnskap og hva folk med moderat politikk/filosofi-interesse bør kjenne til. Vi har (heldigvis) blitt skånet for de nyfrelste skarene av unge og litt for ivrige objektivister her til lands. Muligens fordi alle her til lands er oppdratt som gode sosialdemokrater og statsråder utgir barnebøker om Mor Gro.

 

Over fjorden er jo det litt annerledes, på nittitallet ble jo "Atlas Shrugged" kåret til den boken etter Bibelen med størst innflytelse på amerikanere (og Bibelen er skikkelig trendy der borte). Etter finanskrisen eksploderte (ironisk nok) salget av Ayn Rands bøker så den sinte gamle damen har jo fått en ny vår, og bioshock har også ført til nye lesere.

 

Jeg er veldig spent på om Bioshock 2 kan nærme seg enerens story og atmosfære. Krysser fingre.

[nubbiz]

Bioshock 2 kan muligens nærme seg eneren, men tviler det overgår det desverre.

[Toman18]

Synes Metal Gear Solid IV er et velskrevet spill.

Her får du alt med twist, turns, sorg og anger osv.

Du blir rett og slett revet med i handlingen!!

 

Spesielt de som elsker Metal Gear Soild serien har altfor mye å oppleve med MGSIV sin historie

Ja historien er komplisert, men for de som er skikkelig inne i det som jeg er så er dette spillet det beste velskrivne spill noensinne

[WoIferey]

En av tingene jeg elsker i spill og spillhistorier er ikke det som blir sagt, men det som foregår bak kullisene, og bare utforskelse av spillet i sin helhet gir deg hint og tips til hva som egentlig foregår. Half-Life er et godt eksempel på dette. Mang en tolkning har blitt gjort basert på Half-Life sin historie, og mange prøver enda å tolke hendelsesforløpet og universet, og det er noe jeg elsker med spillet. Du kan finne hint overalt, alt ifra direkte hendelser som når G-man prater til deg og (selv om han er litt diffus) forteller en historie, til de subtile detaljene som plakater på veggen:

 

 

På toppen så flyter kremen av gameplay, aromaen av spenning suger deg til spillet, men det er ikke før du tar en slurk at historien virkelig gir deg et kick og holder deg fast

 

Det er også ikke bare historien som trenger å være velskreven, men persongalleriet. Hvor interessant er det ikke å gå rundt og prate med alle de forskjellige personlighetene i Monkey Island? ^_^

[Famousflame]

Gabriel Knight trilogien er velskreven

[nubbiz]

+1 til Half-Life

[tåa]

Skulle gjerne skrevet en litt dypere og mer inngående tekst om det spillet, men de som har prøvd det, vet hva jeg prater om. Det er et spill jeg aldri kommer til å glemme. Økonomisk filosofi til side, her har man et episk spill om menneskelig gudefrykt og overnaturlig stash. Alt i en smørje.

Dersom du kunne tenkje deg å skrive den teksta, så synest at du skal prøve. Har aldri spelt Eternal Darkness sjølv, men skildringa di gjorde meg interessert.

 

Noe jeg synes er dumt med spillmediet, er at det alt for ofte (omtrent alltid) hviler på svært direkte og lite utfordrende fortellerteknikk. Alt for sjelden blir spillerens tekstkunnskaper utfordret. "Skriveren" av spillet vil sjelden særlig mer enn å fortelle en fortelling. Dette kan være fordi spillmediet enda er ungt og mangler de store fortellerne som andre medier (bøker, film) har hatt. En annen grunn er det enorme behovet for kommersiell suksess som fremdeles er forbundet med spillmediet. Når man ikke massene, er man død. Og massene vil dessverre helst ikke utfordres, men bare underholdes.

Så sant, så sant. Særleg mangelen på store forteljarar er problematisk. Ingen ser ut til å verkeleg ønskje å bruke spel for det dei er verd som utrykksform. Min teori er at det har mykje å gjere med valden. Innan vi viser at det går an å oppnå påliteleg kommersiell suksess basert på ikkje-valdelege, historiedrivne spel, kjem ikkje dei sanne genia til å vere interesserte i å arbeide i bransjen.

 

Denne tråden burde for øvrig endre tittel til 'Dype spill', da det kan virke som trådstarter er ute etter nettopp dette. Spill med gjennomtenkte meninger og holdninger bak det hele, allegori, ismer, uansett.

Ikkje nødvendigvis, men det er ganske naturleg at dette får ein stor plass i ein diskusjon om velskrivne spel. Ikkje minst er dette viktig fordi det til vanleg får altfor lita merksemd, og den vesle som det får er i beste fall mangelfull. Folk nøyer seg stort sett med å seie at eit spel har "ei fantastisk historie" og "interessante karakterar", utan å forklare kva dei faktisk meiner med dette. Har dei ikkje meir å seie om saka? Korleis kan vi be om at mannen i gata skal respektere dette mediet så lenge vår eigen fascinasjon for det manglar definisjon? Vi kan klage så mykje vi vil over at spelutviklarar ikkje bruker mediet til å seie noko interessant, men vi kan strengt tatt ikkje vente anna så lenge vi ikkje eingong verdset det når dei prøver. Kanskje Gamer.no har lyst til å skrive ein skikkeleg djuptpløyande artikkel om eit passande spel?

 

Det jeg først og fremst er ute etter i et spill er og blir underholdning. Det er helt greit for meg at et spill har et poeng det ønsker å gjøre, enten det er filosofisk eller politisk, så lenge det ikke går ut over underholdningen det kan tilby (for meg). Uheldigvis(?) har jeg har aldri hatt noen spesiell interesse hverken for politikk eller filosofi, og skulle jeg mot all formodning ønske å fundere over slike ting setter jeg meg heller ned med en god bok om emnet, enn å spille et spill. Dette er da min mening, og jeg har ingenting annet enn respekt for folk som mener noe annet.

Det er naturlegvis fullstendig legitimt å sjå på spel som rein underhaldning, men bransjen kan ikkje slå seg til ro med dette. Eit heilt medium kan ikkje tillate seg å basere sin eksistens på eskapisme og spekulasjon i folk sine fantasiar, særleg ikkje når det blir såpass stort. Spelbransjen veks raskare enn han utviklar seg. For ti år sidan var han framleis så liten at det var til å leve med at han hang eit stykkje etter resten av kulturverda. I dag er han den største av alle, målt etter omsetnad (eit mål av diskutabel verdi, rett nok), og har på mange måtar falle tilbake. Dersom denne trenden ikkje snur, vil folk sine fordommar mot spel gradvis likne meir og meir på sanningar, og dei liknar meir enn nok allereie. Dette kan vi ikkje la skje.

 

Forresten ville sjølvsagt heller ikkje eg ha tydd til eit spel snarare enn ei bok dersom eg ville finne ut meir om eit tema, men det har vel noko føre seg å diskutere denne sida ved spel likevel?

 

Jeg er veldig spent på om Bioshock 2 kan nærme seg enerens story og atmosfære. Krysser fingre.

Skeptisk, eg òg, ettersom Ken Levine og resten av Irrational Games ikkje lenger styrer skuta. Det er ein fare for at den opphavlege visjonen vil gå tapt. Når det er sagt, så synest eg at det er interessant at handlinga har flytta fokuset frå objektivisme til kollektivisme. I staden for å repetere forgjengaren, freistar altså Bioshock 2 å utfylle han. Det minner meg om Metal Gear Solid 2.* Der originalen spurde kor mykje av mennesket som er kontrollert av gener, stilte oppfølgjaren komplementærspørsmålet: Kor mykje av mennesket er kontrollert av informasjon? Tematikken vart aldri drøfta på eit særleg høgt nivå, men Hideo Kojima gjorde eit heiderleg forsøk. Historia i denne serien er på mange måtar heilt usannsynleg teit, men eg må innrømme at eg er litt svak for ho likevel.

 

*Her må ein vel kunne kalle det ironisk at det knapt finst noko spel som gjer eit større poeng ut av å repetere forgjengaren sin enn Metal Gear Solid 2, men likevel.

Endret 30. januar 2010 av tåa

[rodrigues_]

Ut ifra alt dette konkluderer jeg med at prinsessen er en atombombe og Tim er en forsker i søken etter å finne ut hvordan han skal lage en. Ridderen, eller det ondsinnede monsteret som Tim introduserte ham som, er Tims samvittighet. Tim selv er hans egen nysgjerrighet og iver etter å oppnå noe som ingen andre har.

Denne teksta var mildt sagt overraskande. For det første, hadde eg venta ein analyse av kva spelet prøver å fortelje oss, ikkje kva det eigentleg handlar om. Viktigare er likevel sjølve konklusjonen, som kjem rett ut av det blå. Atombomba? Andre verdskrig? Dette slo meg ikkje éin augneblink då eg spelte Braid. Det raraste er kanskje at det ser ut til å vere noko i tolkinga di. Dersom atombomba ikkje hadde noko med historia å gjere, ville neppe replikken "now we are all sons of bitches" vore å finne i spelet. Synest vel strengt tatt at ei handling ikkje skal gøymast bak ei anna handling på denne måten, men det er vanskeleg å forstå kva Jonathan Blow eigentleg har tenkt her.

 

Da jeg først leste topicen tenkte jeg umiddelbart på Bioshock. Skal ærlig innrømme at det spillet er det som har gjort størst "inntrykk" på meg når det kommer til hvordan historier blir fortalt i spill.

Forteljarteknikken i Bioshock er heilt fantastisk, ja. Ta t.d. "Static Discharge", eit genmiddel som produsenten presenterer slik:

 

Ryan Industries introduces the latest in wartime deterrent genetics. Static Discharge makes you a walking Tesla Coil, zapping anything and everything foolish enough to strike you. Feel safe, be safe with Static Discharge!

Nok ein gong ser ein Andrew Ryan si blinde tru på at marknadskreftene kan løyse alle problem. Middelet har nytteverdi i kamp, men det hindrar ikkje folk i å gå til åtak på deg. Her nyttar Irrational Games (som dei no heldigvis heiter igjen!) sjølve spelmekanikken til å fortelje historia. Akkurat slik skal det vere! Eit anna døme på det same er det faktum at spelaren stel og drep for å få råd til våpen og evner, både som følgje av naudsyn og hunger etter meir makt. Slik får spelaren oppleve drivkreftene som har ført byen ut i den hengemyra som han er i.

 

Men hva menes egentlig med "velskrivne spill"? Ta Modern Warfare 1 og 2 for eksempel.

Synest ikkje at desse spela høyrer heime her. Uavhengig av om ein ser etter djupare tematikk eller ikkje, Modern Warfare-serien er svært dårleg skrive. Klisjé etter klisjé, og logiske bristar på rekkje og rad. Med det siste, tenkjer eg hovudsakleg på oppfølgjaren.

 

 

Sjølve fundamentet i historia er at ein general sender ein agent på eit openbert lovstridig og sinnsjukt oppdrag. Det mislykkast sjølvsagt, noko som fører til at Russland trekkjer nokre mildt sagt svært forhasta konklusjonar, og invaderer USA utan å blunke. Deretter gjer generalen og hans menn alt dei kan for å "avsløre Makarov", når realiteten naturlegvis er at dei sjølve har det heile og fulle ansvaret for katastrofen.

 

Det mest positive eg kan seie om historia i Modern Warfare 2 er at ho ikkje er så ideologisk einspora som marknadsføringa kunne tyde på. Likevel er ikkje dette eit granskande verk. Spørsmål om krigens dilemma må vike for appellar til ytterlegheitene. Det som burde ha minna om Nobelpris-talen til Obama, ender snarare opp som ei forvirrande blanding av Fox News og Loose Change. Historia er ikkje nyansert, men heilgarderande.

 

Og etter trådstarters ønske skal jeg også komme med en litt mer inngående forklaring av hvorfor jeg mener The Witcher er et godt skrevet spill. Men kanskje jeg skal spørre om det er tillatt å velge det spillet, da det faktisk er basert på en bok?

Sjølvsagt er det tillate.

 

Kanskje jeg ordla meg feil. Jeg leste en plass at Modern Warfare hadde et bra manus eller at det var godt skriptet. Det var kanskje det jeg mente. Er enig med deg at spillet inneholder klisjè etter klisjè og flere logiske brister. Likevel føler jeg at IW vet hvordan de skal holde meg klistret til skjermen.

[NrNine]

Henger meg på Eternal Darkness! Herlighet for et spill. Tror det er et spill som kvalifiserer til anonym perle. Det aller værste er vel at jeg aldri fikk runna det, må kanskje ta frem Gamecuben igjen

Men jeg tror hværtfall jeg kom ganske nære slutten, og jeg kan ikke gjøre annet enn å anbefale spillet til absolutt alle. Spesielt hvis dere har en GC liggende. Da er det nesten en ordre