Dreamfall: The Longest Journey / Drømmefall: Den lengste reisen [PC]

[MiSP]

Drømmefall: Den lengste reisen (engelsk Dreamfall: The Longest Journey) er et tredjepersons eventyrspill. Spillet er utviklet av norske Funcom, som også stod bak forgjengeren Den lengste reisen, såvel som det velkjente massive flerspillerspillet Anarchy Online og det ganske nye Age of Conan i samme sjanger.

 

Hovedpersonen i Drømmefall er Zoë Castillo, en jente som er rundt 20. Handlingen er satt til ti år etter begivenhetene i Den lengste reisen. Zoë, i likhet med April Ryan i det forrige spillet, har sine personlige problemer. Hun har nettopp droppet ut av universitetet, og mangler generelt motivasjon for tiden. Når hun blir bedt av eks-kjæresten Reza om å plukke opp en viktig pakke, blir tilværelsen hennes snudd på hodet. Hun må flykte fra the EYE, det allestedsnærværende verdenspolitiet, og havner snart i en konflikt som ikke bare angår hennes egen verden, men også den parallelle verdenen Arcadia, hvor det er magien, og ikke teknologien, som rår.

 

Vakkert

 

Spillet ble utgitt i første halvdel av 2006, men også etter dagens standarder ser det unektelig pent ut. Noen skår i gleden er det riktignok – animasjonene er ofte stive, og ansiktene ser ikke helt naturlige ut. Dette er dog å forvente av et spill fra tidlig 2006. Spillet har heller ikke de mest avanserte effektene jeg har vært vitne til, men relativ plettfri teknisk kvalitet kombinert med god kunstnerisk kvalitet mange steder i spillet gjør at jeg sitter igjen med følelsen av at dette spillet rett og slett er vakkert.

 

Lyden er det også lite å utsette på. Musikken er storslagen og flyter godt inn i handlingen, og bakgrunnslydende gjør det de skal uten å være i veien. Jeg opplevde litt problemer med lyden i rom det er ekko i, men feilen kan like gjerne ligge hos datamaskinen min som hos spillet.

 

Interaktiv film?

 

Mens man i det første spillet klikket på omverdenen for å styre karakteren, har man her direkte kontroll. Spillmekanikken baserer seg stort sett på å løpe fra sted til sted for å snakke med folk og finne ut mer om hva som skjer. Det er også innslag av gåteløsning i spillet, men dette er nesten komisk lite. Mens man i Den lengste reisen iblant fikk gåter hvor det eneste logiske du kunne gjøre var å slå opp løsningen på internett, får man her servert nesten ingenting av gåter i det hele tatt. Du har maksimalt to-tre ting i lommen på én gang, og det er ofte ganske innlysende hva du skal gjøre med tingene. Igjen ser vi at utviklerne har fokusert på historien, og igjen ser vi at det har gått ut over spillmekanikken.

 

Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at nesten halve spillet består av å prate med andre og å navigere deg gjennom et dialogtre hvor hva du sier ikke har noen reell effekt på spillet eller progresjonen din. Nå skal det sies at historien er fengende, og Zoë har absolutt en vakker britisk dialekt som jeg ikke gikk lei av å høre på, men jeg kjøpte strengt tatt spillet for å spille et spill, ikke kun for å bli fortalt en historie. Man må så klart ha en del dialog i et strengt historiedrevet spill, men når resten av spillmekanikken baserer seg på å komme seg fra sted til sted, synes jeg det er litt drøyt at halve spillet er dialoger.

 

Raskt over

 

Nå skal det sies at halve spillet riktignok ikke er så lenge. Den siste lagringen før spillets slutt oppga vel rundt ti timer, og det er alt for lite for et slikt spill. Forgjengeren tok mer enn 30 timer å fullføre, og da er det synd at et spill kaster bort et så godt potensiale. Det er ikke det at spillet haster gjennom historien, det er heller det at spillet går rett på sak hele tiden og gir lite bakgrunnshistorie.

 

Mellom all løpingen og snakkingen må du også slåss innimellom. Da låses fokuset på én fiende om gangen som du kan angripe. Systemet er noe møkk, og jeg er evig glad for at spillet ikke inneholder mange slike sekvenser – de fleste kan du faktisk komme utenom ved å snike deg forbi eller velge de rette svarene når du snakker med folk.

 

Frodige personligheter

 

Spillet skal i alle fall ha pluss for et blomstrende og vidt persongalleri. Det er vanskelig å ikke bli underholdt når man støter på den overivrige krydderselgeren, den teoretisk blinde tiggeren og den onde trollmannen fra Den lengste reisen som nå har gått til rehabilitering etter at du fanget ham i en kalkulator. (Hvordan han kom seg ut igjen får du spille spillet for å finne ut.)

 

De engelske stemmene er overbevisende og bra spilt (jeg har ikke prøvd å spille det på norsk). Ansiktsanimasjonene er som nevnt så som så, men det får mindre å si sett i lys av de underfundige personene man møter på i løpet av spillet.

 

Konklusjon

 

Historien er klart i fokus her, og legges frem på en grei måte, selv om den ikke kommer opp mot det vi fikk presentert i Den lengste reisen. Dessverre dreier spillet seg ikke så mye å oppleve som å bli fortalt, og en del av meg sitter igjen med følelsen av at jeg har blitt snytt for en spillopplevelse som kunne vært så mye bedre. Det faktum at spillet er over på ti timer hjelper ikke på det heller. På den annen side er spillet visuelt vakkert, og musikken er fantastisk, uten å være i veien. Dette redder spillet fra å bli middelmådig. Alt i alt hadde jeg det gøy da jeg spilte det, men jeg klarer likevel ikke å helhjertet anbefale det til andre enn dem som vil ha med seg hele historien.

 

Karakter: 6/10.

Endret 6. januar 2010 av MiSP

[Tygg3n]

Fin anmeldelse og er einig i mange av synspunkta, men vil framleis sei at eg ville gitt spelet ein svak 8'er.

 

Eit av favorittspela mine, uansett manglene det måtte ha

[Tore_InnleggNO]

Fin anmeldelse og er einig i mange av synspunkta, men vil framleis sei at eg ville gitt spelet ein svak 8'er.

 

Eit av favorittspela mine, uansett manglene det måtte ha

snart 2år siden jeg spilte det, men jeg lengter fortsatt etter oppfølgeren.....

8/10 om jeg ser bort fra det horrible slossesystemet om man var så uheldig å måtte konfrontere noen....

Genial historie og et flott Norsk spill......

[Tygg3n]

hehe, horribel slosting ja. Heldigvis var det ikkje så mykje av den i spelet. Historien var det absolutte driv for min del ivertfall og Magnet-sangene i spelet var ikkje så verst dei heller for å lage stemning

[Gormers]

Synes slåssinga var helt grei for å friske litt opp i det som skjedde. Seff var det latterlig simpelt, men det var ikke direkte ødelagt. Det jeg synes var dårligst var kanskje at det virket som at vanskelighetsgraden bygget seg oppover til rundt midten av spillet, og så ble alt bare "løp dit og snakk med han" osv. Alle sniksekvenser etter de delene der du er i en grotte, var for eksempel veldig lette. En annen ting var at plottet i Drømmefall virker litt kaotisk, men ihvertfall var det rom til å diskutere masse ting om slutten av spillet på forum osv. Fikk en del åpenbaringer da^^

 

Jeg liker dog også spillet veldig mye, men hvis jeg skal være kritisk ville jeg gitt det en 7er og. Jeg spilte først drømmefall og så det første spillet i serien, og må si at det første virket mer finpusset og hadde mye bedre stemmeskuespill (på norsk). Drømmefall hadde ganske mye bedre pacing da, altså ikke så mange kjedelige og trege scener, og fantastisk musikk. Har runnet det et par ganger ihvertfall

 

Mye av det som er sagt i anmeldelsen her altså

Endret 6. februar 2009 av Gormers