Samkongedømme i Norge

[hoyre]

Hei!

 

Fra 1035 fram til 1130 var det fredelig i Norge. Dette selv om det var få regler om hvem som kunne overta når en konge døde. I løpet av perioden styrte også flere konger samtidig. Hvordan kan samkongedømmet være mulig samtidig som det var fred i landet og mellom kongene?

Endret 19. januar 2011 av hoyre

[M98kF1]

Nå lukter dette her "leksehjelp", men siden norsk tidlig middelalder og sen vikingetid uansett ikke er noe jeg kan noe som helst om, så kan man jo tillate seg å komme med noen generelle betraktninger:

 

Om noen som ellers gjerne skulle ha startet en ufred mot hverandre lar være å gjøre det er det gjerne en av følgende grunner:

1: terrorbalanse/MAD (dvs ingen kan angripe uten å selv risikere utslettelse)

2: geografien utelukker større angrep (det er ett hav eller en fjellkjede eller noe slikt i mellom krenglefantene)

3: "alle" tjener på å holde fred. (sjelden lurt å invadere sin beste kunde)

[Mr.Duklain]

Hvodegrunnen var nok at før denne tiden så hadde Norge vært invadert ørten ganger av svensker og dansker, så av den grunnen var det naturlig for dem å holde sammen for å ikke gå til grunne.

[Pestogkolera]

I denne perioden var det ett maktpolitisk vakuum i norden, Knut den Mektige sitt danske rike hadde gått under med han, og høvdingmakta var sterk i Norge, det var få mektige ytre fiender, derfor var det heller ikke nødvendig for de norske høvdingene å sette støtten sin bak en enkelt konge for å presse ut utlendinger (dansker).

 

Samkongedømmet var ett Norge der høvdingmakta var sterk, mens kongemakta var svak. Dette førte til at kongene ikke kunne få støtte fra høvdingene så lett som tidligere og senere tider, det var ikke kongenes lyst på krig som var svekket.

 

I tillegg til dette levde hver enkelt konge ofte kort, og satt med makta enda kortere, dette førte til at det var vanskelig og bygge opp dyptgående konflikter med andre konger.