Gå til innhold

Norge: Det beste landet å bo i. Det verste å ha oppveksten i.


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Jeg vil i alle fall si at det skal mindre til for å glede de som er fattige enn de som er bortskjemte.

 

Barn er også lettere å glede, og man taper ingenting på å heller gi litt mindre enn for mye, for de små tingene gir mest.

 

Men det som gir ordentlig lykke er vel rett og slett det som er ikke-materielt. Familie, venner, kjæreste, barn. Eller rett og slett jobb? Å ha noe å gjøre.

 

Selvfølgelig, jeg blir jo glad når jeg får ting. Det trenger absolutt ikke å være mye. Men jeg må innrømme jeg ble sjeleglad da jeg fikk min egen bærbare PC - følte jeg fikk mer privatliv, liksom.

 

Ellers tror jeg små øyeblikk som blir gode minner setter dype lykkespor. Et tent stearinlys på en mørk novemberkveld. En saftig nektarin i juli. Gjøre noe for andre.

Lenke til kommentar

Språk er mer enn ordbøker, som består av en samling observasjoner av hvordan folk bruker ord. Ordboksdefinisjoner kan være motstridende, noe som ikke er et problem siden en ordbok ikke påberoper seg noen makt. Men samma det.

 

Selv liker jeg ikke lykke-ordet, fordi det låter som om det har for mye med glede å gjøre. "Dyp tilfredshet" eller hva man nå skal kalle det, forutsetter mange andre ting også, men i dag har jeg inntrykk av at lykke for mange er noe i retning av å være underholdt. Vi burde heller skaffe oss et ord som ikke høres så gøy ut. Et fullt liv inneholder i tillegg til kjærlighet, latter og moro også ting som skader, sykdom og dødsfall i nær familie, og jeg tror egentlig ikke vi har så vondt av disse tingene.

 

Poenget var at med alle våre penger og høye poengsummer på levekårsrankinger, er det veldig lite legitimt å ikke være lykkelig/fornøyd/tilfreds som norsk statsborger. Det er dumt, fordi disse tingene aldri vil være noen garanti for lykke. Derfor burde vi ikke slutte å lete, og det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet fordi man har "alt" og fremdeles ikke er lykkelig.

Lenke til kommentar

For min del er Norge kun et land å eksistere i for å tjene gode penger.

 

Intet mer og intet mindre. Det er et bra å ha ene foten i Norge, men gud hjelpe meg hvor fort man blir lei. Lei drittværet, lei de lange strekningene, lei de triste og sure menneskenen, lei sytet til folk som egentlig ikke burde syte, lei av vinteren. Jeg har pollenallergi; så lei av sommeren også!

 

I stedet for begynte jeg å reise litt rundt. Først var det kun på svindel-oppdrag til andre land som Spania og Syria, men deretter fikk jeg tilbud om jobb som designer og webdesigner for et firma til en kompis jeg kjente i Thailand. Jeg hadde det tilnermet perfekt. Langt i fra rik, men det skjer liksom noe merkelig hver eneste dag enten man ber om det eller ikke. Det var/er herlig å bo i et land uten så mange lover og det hvor man må klare seg selv med det man er utstyrt med. Om jeg ønsker å kjøre på motorsykkelen min på hovedveien i 90 km.t bare iført t-skjorte, shorts og flip-flops, så er det opp til meg.

 

For noen måneder siden ble jeg stoppet uten hjelm da jeg skulle på en liten handletur, boten ble å kjøpe 5 flasker med energi-drikk til alle politimennene. Altså en bot på 10 kr.

 

Men nok om det. Nå har jeg flyttet ned her og bor hos familien til damen min. Dette er nesten midt utpå en risåker og jeg har det tipp-topp. De eier knapt nålen i veggen, men det er også litt av sjarmen. Jeg har vel og merke gjort ting litt bedre ved å kjøpe litt essensielle ting som kjøleskap, TV (ja, det er essensielt for en Thai), motorsykler, kokeutstyr osv. Holder også på å bygge et nytt rom, kjøkken og bad, men foreløpig er det slik jeg bor:

 

Her er kjøkkenet:

kjokken.jpg

Her er badet/dassen:

utedass.jpg

Her er rommet:

room.jpg

Her er Data-huset mitt:

datahus.jpg

 

Skal selvsagt bli herlig å få seg et skikkelig kjøkken, normal dass og dusj, samt et skikkelig rom med aircondition. Savner så å si ingenting i avgifts- og skatte-norge. Greit nok jeg trenger ikke jobbe her nede lenger, og det kan være litt vanskelig å finne på noe her. Men siden jeg kan språket sånn noenlunde er det lett å gjøre ting på egenhånd.

 

Fattigdommen er uansett helt fantastisk her oppe og de står nermest i kø hvis jeg tilbyr de å stikke å kjøpe isbiter eller øl til meg for en 5-kroning. For de virker rikdom som alt i verden, mens for meg som kommer fra et rikt land synes jeg det derimot er herlig å slippe unna. Forskjellen fra meg og de er at jeg har et valg. Jeg vet også at jeg er forsikret og at jeg kan betale meg ut av de fleste situasjoner som måtte oppstå. Ingenting av dette har de. Her om dagen hadde ei av de som bor her bursdag, og jeg kjøpte en mobiltelfon til rundt 650 kroner i gave, som både hadde internett, touchscreen, 2 GB minnekort, radio, TV, spill og gode høytalere, mulighet for 2 SIM-kort osv. + 300 THB å ringe for. Hun begynte rett og slett å grine da hun så hva det var.

 

Da jeg så forholdene her, spesielt de hygieniske, var jeg i ferd med å bare snu. Her er hunder og høns overalt og ungene tar i alt mulig dritt de finner. Alt boss og søppel brenner de rett uti rismarken og vannet pumper de fra brønner. Det er altså harde kår for de, men som sagt må jeg si jeg liker meg godt, og at jeg på ingen måte savner Norge. Savner dog storbylivet her nede litt med alt det har å by på. En god tur på kino eller burgerking hadde vert digg. Eller forresten; norske kaker og desserter er fantastisk. Snop også, og ikke minst norske pølser. Det er vel det eneste jeg savner.

 

Som sagt; i norge eksisterer man - her nede lever man. Det skjønte jeg ikke før jeg hadde bodd her en stund og jeg først kom tilbake til Norge igjen.

  • Liker 6
Lenke til kommentar

[quote name=Magnus :)' date=' 1. juli 2010 - 19:04' timestamp='1278011083' post='15882687]

Jeg misunner livet ditt ekstremt.

 

Men jeg føler at hvis jeg skulle gjøre det samme, så blir det for mye jeg legger fra meg her i Norge. Hvordan var det med deg?

 

Vel, jeg var gjeldsfri langt opp etter ørene. Jeg var 23 år, og bodde hjemme. Mens andre på min alder nå sitter med gjeld til de er 60 år, har bil, hus og unger, var jeg derimot litt treig til å sette i gang med alt slik. Jeg følte allerede da en sterk reise-trang. Så jeg hadde lite annet enn familie, hunder, katter og venner, som jeg kom til å savne. Utenom dette hadde jeg selvsagt mye annet stash, men som sagt var det bare stash. Har en bil stående i Norge som jeg bruker når jeg er der oppe. Men kan ikke si den er noe savn. Problemet er selvsagt avstanden mellom Norge og Thailand. De første ukene sender jeg SMS'er og ringer for å si at alt er vel, men de neste månedene har jeg bare sporadisk kontkakt med venner og familie over internett eller pr. telefon. Det holder for min del. Derimot er savnet til denne tilværelsen mye større når jeg er i Norge.

 

Det er også en viss logisk del av meg som sier jeg burde etablere meg i Norge og tjene opp pansjon og denslags, men i lengden får jeg meg liksom ikke til å gjøre dette selv om jeg begynner å nærme meg 30. Jeg har en god jobb som jeg vet jeg får tilbake hver gang jeg returnerer. Da jobber jeg intensivt for så å si opp, og ta turen tilbake her. Jeg liker vinteren, spesielt når det er snø. Så jeg reiser opp når det lir mot september/oktober og reiser ned rundt januar/februar. Det holder i mengder for meg. Det er passelig nok til å sette pris på det Norge har å tilby og jeg koser meg egentlig begge plasser. Men blir det særlig mye lenger, så får jeg fnatt og føler en sterk trang til å ta turen igjen.

 

Jeg tenker som så at i morgen kan jeg bli overkjørt av et vogntog og dermed aldri mer få denne muligheten.

 

Jeg vil legge til at jeg aldri har fått noe annet av mine foreldre enn bursdagsgaver, julegaver, skolesaker (da jeg gikk i grunnskolen), sykkel, en Commodore 64, samt illustrert vitenskap fra jeg var 7 år til jeg var rundt 13-14 og kunne betale dette selv. Vel og merke av materialistiske saker altså.

 

Har alltid klart meg ganske greit egentlig. For tiden bor jeg her, og får lønn på statens regning, gjennom en liten deal jeg har med de. Jeg er på ingen måte trygdet.

Lenke til kommentar

Tips til deg Magnus: få deg en jobb, spar penger og reis ut i verden. Bli borte i ett år. Et helt. Møt folk, opplev. Tipper det hadde gjort deg godt.

 

Du virker litt lei av Norge når trådnavnet er "det verste å ha oppveksten i". For det er det såvisst ikke. Hvorfor ikke tenke på hvor mange ting du har, hvor heldig du faktisk er, hvordan andre barn faktisk lever i det landet der "den verste oppveksten er". Deretter bruker du tankene til å prøve å finne en lykkefølelse.

 

Du bor i Norge. Du har vunnet i lotto. Folk blir aldri fornøyde. Man higer ofte etter det man ikke har...

Lenke til kommentar

Jeg overdriver mye av det jeg skriver, men det er bare for å få frem meningen min, og for å få dere til å tenke.

 

Jeg er nok yngre enn dere tror, og opplever sikker bare den følelsesmessig ustabile perioden av mitt liv, noe som alle gjør.

 

Jeg søker ikke tips og råd for å forbedre mitt liv. Det jeg vil frem til er å høre forskjellige meninger, filosofier, historier, erfaringer og livssyn fra alle mulige mennesker.

Men ellers takk!

 

Å bli født i Norge er som å vinne lotto ja. Til sammenligning så bor det ca 50 millioner mennesker i regnskogen (Kilde: Ill. Vit. magasinet). Det betyr at det er ti ganger så stor sjanse for å bli oppreist i regnskogen, enn i Norge.

Jeg dro med en artig synsvinkel jeg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Min filosofi er i alle fall å aldri binde meg opp i noen ting som vil hindre meg i å gjøre ting på egen hånd. Har ikke tall på hvor mange PC'er og duppedingser jeg har forlatt i andre land for å aldri å se igjen. Har jeg det bra i nuet er det det beste.

 

Jeg er glad for å ha Norge som en backup hvis alt går til helvete andre plasser - jeg tenker da ikke på Moland-French-gå-til-helvete. Men at jeg når som helst kan komme slukøret tilbake til Norge etter å i alle fall ha prøvd.

 

Problemet med Norge er som jeg har ramset opp tidligere: altfor høy skatt, korrupsjon, høye avgifter, veldig presist og preget av et høyt tempo hvor dagsorden endrer seg hver eneste time nesten. Man blir bombadert av intrykk i så høy grad at man ikke greier å fokusere eller å gå i dybden på så mye. Man er nødt til å jobbe dag iut og dag inn og man er bundet av alle slags påbud, forbud og ikke lenger overlatt til å ta egne valg. Staten skal altså tenke for en. Jeg har aldri respektert autoritetsfigurer bare fordi de er oppnevnt som dette. Jeg har aldri klart å respektere lover som ikke gir mening. Jeg har altid vert flink til å finne smutthull i regelverket. Jeg føler systemet i Norge er tungrodd. Så derfor eksisterer jeg bare der på midlertidig basis til jeg har nok penger til å reise igjen.

 

Det er selvsagt mange minus her nede også, men kombinasjonen av de to verdnene vil jeg si utgjør et en perfekt blanding. Altså mye og lett-tjente penger i Norge, for så å ta de ned her og 5-doble de.

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...

Artikkel på VG i dag om Nordmenn er blant verdens lykkligste. Toppes bare av Danmark og Finnland.

 

Kanskje følelsen av å "eksistere" ikke er avgjørende når det kommer til å bli lykkelig.

 

EDIT: lite utdrag jeg fant i en annen VG artikkel:

"Unge, nyforelskede og barnløse er de mest lykkelige, konkluderer Statistisk sentralbyrå. Når du får barn, synker lykkefølelsen, når barna blir større, blir du enda mindre lykkelig."

haha, der lo jeg litt.

Endret av Magnus :)
  • Liker 1
Lenke til kommentar

[quote name=Magnus :)' date='26. juni 2010 - 21:39' timestamp='1277584752' post='15861961]

Hei!

 

Jeg har tenkt det flere ganger, og lurer på om noen finner noe fornuft i det:

Norge er et sabla fint land. Vi har verdens beste økonomisk situasjon, flott natur, opplever alle års-sesonger. Vi har ingen trusler og er i ingen merkbare konflikter med andre land. Alt er PERFEKT.

 

Jeg er oppvokst hos en rik familie, og har alt jeg trenger og altfor mye mer. Vennegjengen er stor, utseendet er bra og livet er det de fleste definerer som flott.

 

Men jeg føler det ikke slik. I min oppvekst, og de fleste andre nordmenn, så blir vi fra dag en vant med å ha alt vi trenger. Jeg får ingen lykkelig følelse av å ha det, det er bare sånn det er.

 

Her er poenget:

Man føler seg mer lykkelig når man får det bedre. Får man det dårligere, så blir man mindre lykkelig. Og her i Norge har vi alt vi kan få. Men vi har ikke anelse på hva det er å ikke ha det. Derfor, når vi mister noe, så blir vi mindre lykkelige, selv om man har mye mer enn andre. Så jeg føler at det blir vanskelig å få oss å bli mer lykkelig enn grunnivået (lykken fra oppveksten), siden det er vanskelig å få det bedre.

Det motsatte er fattige familier, gjerne fra utlandet, med dårlig kår. De vet ikke hvordan det er å ha alt, og hvordan de har det er slik det er for dem. Derfor er lykkegrunnivået deres muligens det samme som våres. men ettersom det er så veldig mye mer for dem å forbedre i sitt liv, så føler jeg at det er mye lettere for de fødte fattige å bli lykkelige, enn de fødte rike.

 

Takker for responser :)

Vel, jeg føler at jeg har vokst opp i en litt motsatt situasjon. Familien min har ikke hatt så fryktelig mye, har jeg ønsket ting har jeg måttet spare penger for å kjøpe dem selv gjennom hele oppveksten.

 

Ikke så mange venner (men de jeg har hatt har vært veldig gode venner), og de flyttet vanligvis vekk.

 

Men jeg kan se poenget ditt - for jeg har inntrykket av at andre har vokst opp med å egentlig få altfor mye.

Et resultat blir jo slikt som, hva skal man jobbe mot? Hvilke mål skal man ha, om man har alt? Hvis du har fått alt på sølvfat, hvordan skal du få følelsen av å ha oppnådd noe?

 

Så, selv om jeg under oppveksten skulle ønske jeg kunne få alt det alle andre hadde, så tror jeg at nå er jeg glad for at jeg hadde den oppveksten som jeg hadde. Og det å bo i verdens beste land er ikke nødvendigvis en bra ting for alle. :)

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
Jeg er glad for å ha Norge som en backup hvis alt går til helvete andre plasser (...) ...at jeg når som helst kan komme slukøret tilbake til Norge etter å i alle fall ha prøvd.

Akkurat. Du kan gjøre det du gjør og ha det bra pga. Norge.

 

Problemet med Norge er som jeg har ramset opp tidligere: altfor høy skatt, korrupsjon, høye avgifter, veldig presist og preget av et høyt tempo hvor dagsorden endrer seg hver eneste time nesten.

Jeg for min del synes skattenivået i Norge er ganske bra. Faktisk hadde det ikke gjort meg noe om det var litt høyere og dermed også dekket tannlegeutgifter f.eks. Vi får ekstremt mye tilbake fra staten pga. skatte- og avgiftssystemet vi har her. Ikke bare tilbake i direkte forstand (som gratis utdannelse hele veien til du føler du er ferdig med studering, tilnærmet gratis helsevesen, osv...), men også indirekte; utjevningen av forskjellene i Norge (pga velferdsstaten) gjør at vi f.eks. har ekstremt lav kriminalitet (lavest i Europa så vidt jeg vet, kanskje også i verden?). Og det at alle har muligheten til å klare seg i Norge gjør noe med samfunnet. Det er generelt mye roligere her, mye på grunn av mulighetene til folk som bor her.

 

Jeg ville aldri ha byttet det med f.eks. USA (hvor jeg har bodd i en periode), hvor skattene er lavere på mange områder.

 

Og hva mener du med at det er mye korrupsjon i Norge? Du kan gjerne utdype dette.

 

Man er nødt til å jobbe dag iut og dag inn

Nei, det må man ikke i Norge. Man kan klare seg fint uten å jobbe for mye. Faktisk så tror jeg vi er blant de som jobber minst timer i verden til tross for at vi tjener mest. Én timeslønn for de fleste som jobber her til lands kan sikkert dekke det firedobbelte av en samme timeslønn i mange andre land. Om ikke mer. Kommer an på hvilket land man sammenligner seg med selvsagt.

 

Man kan tjene mer penger i kassa på Rimi i Norge enn som fabrikkarbeider i et annet land. Selv i Vesten.

 

Vi har lover og regler som skal beskytte overarbeid. Overtidsregler, 100% betaling for overtid, 37,5 timer per uke som fulltidsstilling (eller 35?), arbeidsmiljøloven, osv... Arbeidstakere i Norge er ekstremt heldige og har det generelt sett utrolig bra.

 

Det hele kommer an på hvilket forbruk man har selvsagt. Vi har ekstremt høye avgifter på ting du kan kjøpe, men da er det bare å begrense forbruket sitt så går det bra.

 

og man er bundet av alle slags påbud, forbud og ikke lenger overlatt til å ta egne valg. Staten skal altså tenke for en.

Staten har aldri tatt valg for meg... Har den gjort det for deg?

 

Jeg har aldri respektert autoritetsfigurer bare fordi de er oppnevnt som dette. Jeg har aldri klart å respektere lover som ikke gir mening. Jeg har altid vert flink til å finne smutthull i regelverket. Jeg føler systemet i Norge er tungrodd. Så derfor eksisterer jeg bare der på midlertidig basis til jeg har nok penger til å reise igjen.

 

Det er selvsagt mange minus her nede også, men kombinasjonen av de to verdnene vil jeg si utgjør et en perfekt blanding. Altså mye og lett-tjente penger i Norge, for så å ta de ned her og 5-doble de.

Med andre ord; du misbruker Norge. Du bruker Norge for å få penger, men gir ikke noe som helst tilbake til det samfunnet som gjør at du har muligheten til å tjene de pengene du får.

 

Du snor deg unna lover (aka. "finner smutthull i regelverket")? For ikke å måtte betale tilbake til samfunnet eller Staten som gjør at du har det bra? For en fantastisk egoistisk strategi. (Hvilke lover gir ikke mening forresten?)

 

Jeg er utrolig stolt over å kunne bidra til samfunnet via skatten jeg betaler. Jeg betaler den med glede.

 

 

Det er selvsagt forbedringspotensiale i ethvert samfunn, men jeg mener Norge har gjort det meget, meget bra, om ikke best i verden så langt. Det er vanskelig å si hva fremtiden vil bringe, men slik det ser ut nå er man utrolig heldig hvis man blir født her, og man burde være glad/lykkelig for dette.

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Det er først når man har hatt det tungt at man vil sette større pris på tilværelsens små og store gleder og mysterier. Jeg snakker av erfaring. :)

Jeg setter utrolig pris på livet. Har ikke hatt det tyngre enn det jeg regner som gjennomsnittet i Norge (dvs. jeg egentlig har hatt et utrolig bra liv).

 

Det er egentlig litt egoistisk å hevde at man må oppleve noe tungt for "virkelig å sette pris på livet." Da hevder man egentlig at de som ikke har hatt det vanskelig ikke kan nå det 'nivået' man er på. Hvordan i huleste kan man vite det? Bare fordi DU har erfart en større glede ved livet etter en tung tid betyr ikke at det MÅ være slik.

 

Det er egentlig like absurd som de kristne som forteller meg at "bare Jesus kan gi deg en ekte følelse av fred og glede." Har disse menneskene utforsket ALLE de ulike måtene folk har opplevd glede på?

 

Sorry, Crash. Jeg blir bare så provosert når folk spyr ut slike klisjéer som om de skulle vært etablerte fakta.

Lenke til kommentar

For min del er Norge kun et land å eksistere i for å tjene gode penger.

 

Intet mer og intet mindre. Det er et bra å ha ene foten i Norge, men gud hjelpe meg hvor fort man blir lei. Lei drittværet, lei de lange strekningene, lei de triste og sure menneskenen, lei sytet til folk som egentlig ikke burde syte, lei av vinteren. Jeg har pollenallergi; så lei av sommeren også!

 

I stedet for begynte jeg å reise litt rundt. Først var det kun på svindel-oppdrag til andre land som Spania og Syria, men deretter fikk jeg tilbud om jobb som designer og webdesigner for et firma til en kompis jeg kjente i Thailand. Jeg hadde det tilnermet perfekt. Langt i fra rik, men det skjer liksom noe merkelig hver eneste dag enten man ber om det eller ikke. Det var/er herlig å bo i et land uten så mange lover og det hvor man må klare seg selv med det man er utstyrt med. Om jeg ønsker å kjøre på motorsykkelen min på hovedveien i 90 km.t bare iført t-skjorte, shorts og flip-flops, så er det opp til meg.

 

For noen måneder siden ble jeg stoppet uten hjelm da jeg skulle på en liten handletur, boten ble å kjøpe 5 flasker med energi-drikk til alle politimennene. Altså en bot på 10 kr.

 

Men nok om det. Nå har jeg flyttet ned her og bor hos familien til damen min. Dette er nesten midt utpå en risåker og jeg har det tipp-topp. De eier knapt nålen i veggen, men det er også litt av sjarmen. Jeg har vel og merke gjort ting litt bedre ved å kjøpe litt essensielle ting som kjøleskap, TV (ja, det er essensielt for en Thai), motorsykler, kokeutstyr osv. Holder også på å bygge et nytt rom, kjøkken og bad, men foreløpig er det slik jeg bor:

 

[...]

 

Skal selvsagt bli herlig å få seg et skikkelig kjøkken, normal dass og dusj, samt et skikkelig rom med aircondition. Savner så å si ingenting i avgifts- og skatte-norge. Greit nok jeg trenger ikke jobbe her nede lenger, og det kan være litt vanskelig å finne på noe her. Men siden jeg kan språket sånn noenlunde er det lett å gjøre ting på egenhånd.

 

Fattigdommen er uansett helt fantastisk her oppe og de står nermest i kø hvis jeg tilbyr de å stikke å kjøpe isbiter eller øl til meg for en 5-kroning. For de virker rikdom som alt i verden, mens for meg som kommer fra et rikt land synes jeg det derimot er herlig å slippe unna. Forskjellen fra meg og de er at jeg har et valg. Jeg vet også at jeg er forsikret og at jeg kan betale meg ut av de fleste situasjoner som måtte oppstå. Ingenting av dette har de. Her om dagen hadde ei av de som bor her bursdag, og jeg kjøpte en mobiltelfon til rundt 650 kroner i gave, som både hadde internett, touchscreen, 2 GB minnekort, radio, TV, spill og gode høytalere, mulighet for 2 SIM-kort osv. + 300 THB å ringe for. Hun begynte rett og slett å grine da hun så hva det var.

 

Da jeg så forholdene her, spesielt de hygieniske, var jeg i ferd med å bare snu. Her er hunder og høns overalt og ungene tar i alt mulig dritt de finner. Alt boss og søppel brenner de rett uti rismarken og vannet pumper de fra brønner. Det er altså harde kår for de, men som sagt må jeg si jeg liker meg godt, og at jeg på ingen måte savner Norge. Savner dog storbylivet her nede litt med alt det har å by på. En god tur på kino eller burgerking hadde vert digg. Eller forresten; norske kaker og desserter er fantastisk. Snop også, og ikke minst norske pølser. Det er vel det eneste jeg savner.

 

Som sagt; i norge eksisterer man - her nede lever man. Det skjønte jeg ikke før jeg hadde bodd her en stund og jeg først kom tilbake til Norge igjen.

 

Wow! Utrolig kult at du faktisk gjør noe, og ikke bare snakker om det. Snakk om å leve helt annerledes fra det vi er vant til her i det rike nord. Kunne tenkt meg å gjøre noe sånt selv. Er veldig gira på å reise i lengre tid, og oppleve helt andre kulturer enn det jeg er vant med. (Sålangt bare vært i Europa...)

 

Vil forøvrig si at jeg føler meg ganske lykkelig faktisk. Ikke har jeg dame, eller noe særlig med penger. (Er student, go figure...) Men jeg har gode venner og familie som er glad i meg og vice versa. Jeg må si jeg er nok gladest når jeg er med venner og finner på hva som helst. Materielle ting er selvfølgelig fint, og jeg er nok litt vel "gadget frelst", men for min del velger jeg glatt en lavere betalt, mer spennende jobb over det motsatte. Så, for å sitere et 80-talls band; "Life Is What You Make It".

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...