[LØST]

[Bruker-161582]

--

Endret 18. juni 2009 av Tozva

[eXtreme-501]

Jeg var sånn en stund også, men skjønte aldri hvorfor ..

 

Bare gi det litt tid, så går det nok over

[Mushaboom]

Ganske normalt det du opplever nå. Puberteten og alt det der vet du, med hormoner som får psyken til å svinge som en pendel. Opplevde noe lignende når jeg hadde dame og var på din alder faktisk. Bare pass på at de virkelige følelsene dine skinner igjennom sånn at du ikke ødelegger noe du vil holde på.

[Christeven]

Det sier vel egentlig seg selv, du savner henne.

[Dead_Rabbit]

Det er mulig du er homofil. Eller så kan det være at dama rett og slett ikke er så veldig fin og at det er derfor du gråter.

[Christeven]

Det er mulig du er homofil. Eller så kan det være at dama rett og slett ikke er så veldig fin og at det er derfor du gråter.

Tror det er de mest sannsynlige løsningene ja

Endret 14. juni 2009 av Christeven

[Bruker-161582]

Det er mulig du er homofil. Eller så kan det være at dama rett og slett ikke er så veldig fin og at det er derfor du gråter.

Takk. Er nok det som feiler meg. Nei, er ikke det. Setter pris på seriøse svar.

[Vikingspeider]

Det er mulig du er homofil. Eller så kan det være at dama rett og slett ikke er så veldig fin og at det er derfor du gråter.

 

Sorry, jeg skal ikke le av at andre plages, men denne var jo bare ubetalelig...

 

Øh, uansett.. jeg tror jeg stemmer i med andre her som sier at det er en periode av livet som går over. Opplevde noe semi-lignende selv for tre år siden eller noe sånt, men det er nok bare å bite det i seg og, ja, se fremover mot at du skal bli kvitt denne greia.

 

Noen som har tenkt rundt å kjøre mindre hormontriggende aktiviteter forresten? Kanskje det ville minske savnet av en kjæreste dersom man begrenset seg litt, så å si... ikke at jeg ville giddet det selv altså. Men det er jo også noe å tenke på - når man blir veldig knyttet til en person også som følge av et "intimt fellesskap" for å uttrykke meg sofistikert, er det ofte en kan få en "overstyring" der hormoner nærmest tar overhånd og en har vanskelig for å kontrollere psyken sin selv.

Endret 14. juni 2009 av SkjeggNorris

[Smurstafa]

Veldig enkelt og greit svar på dette som har blitt påpekt av flere over meg.. Du savner henne

 

Spesielt i den alderen du er i nå, er det ufattelige svingninger i hormonene dine som får deg til å reagere på måter du ikke alltid forstår. Alt fra å braute rundt som en maskulin testosteron-bombe, til å sippe til en romantisk komedie på TV.

Disse svingningene forsterker alle følelser, noe som forklarer hvorfor du er ekstra trist når du ikke er sammen med henne, og har "beste dagen i ditt liv" når du er sammen med henne.

 

Ikke noe å gjøre med det enn å la det gå over av seg selv.

[frk_1337]

Puberteten er et eneste stort virrvarr av følelser Blir en vanesak etter hvert, så det går seg nok til. Elsker du henne så mye som du sier, er det nok en underliggende følelse av savn som slår til. Du har det så fint sammen med henne, derfor blir du trist når du ikke er det =)

 

Mye du kan gjøre for å dempe følelsene og få tankene over på andre ting, f.eks. hobby, idrett, finne på noe med kamerater..