19 år og har slitt med bulimi, føler livet er ødelagt.

[Gjest Guest_Lisa_*]

Jeg har slitt med bulimi siden jeg var 15-16 år gammel, og er snart 19 nå.

Før jeg fikk bulimi hadde jeg gode karakterer og nesten ikke noe fravær. På vidergående har alt egentlig gått rett til helvete...Jeg har masse fravær og karakterene er ikke så mye å skryte av.

I dag gikk fristen ut for å søke om redusksjon av frvær ut, aner ikke hvorfor jeg ikke har kommet meg til legen og fått en legeattest. Kan kanksje ha noe med at jeg ikke stoler på leger etter mins søsters død...

 

Kroppen har også blitt ødelagt, jeg er hoven i annsiktet, har stygge negler, har stygg kropp osv..

Så spørsmålet er derfor hva er vitsen med å bli frisk nå, har jo uansett ødelagt alle mulightene for å bli noe med masse fravær og dårlige karakterer...skjønner ikke hva som er vitsen mer:(

Jeg sliter så sinnsykt, men det er ingen som legger merke til det eller bryr seg nok til å gjøre noe med det. Er ferdig på skolen om 2 uker for alltid, men ja...

er så vondt å tenke på hva jeg kunne ha blitt hvis ikke denne sykdommen hadde tatt kontroll over meg..

[Dragen]

Er aldri for sent. Du kan ta opp igjen skolen senere. Hvis du ikke liker å ta tradisjonell utdanning, så kan du alltids bruke brevskole. Ta kontakt med rådgiveren på skolen din, så vil han eller hun hjelpe deg med å kontakte en privat psykolog og lege. Ting tar tid, men litt hjelp vil nok få deg på rett kjør igjen.

 

Og ikke undervurder gode venner som samtalepartnere.

 

Hvorfor tror du at du ikke kan bli det du vil være? Du er fortsatt bare barnet, du har hele livet forran deg.

[Locrin]

Det er bare når man gir opp at man har tapt.

 

Ikke gi opp. Kroppen kan bli frisk igjen, og ettersom bulimi er et kjent fenomen vil du nok møte forståelse for det. Er det virkelig ingen du kjenner som merket at du var syk?

[Candle Jack]

Ikke gi opp nå. Du er ung og du har hele livet ditt forran deg.

 

Jeg kan godt forstå at du føler deg fortapt. Har selv vært så langt nede at ingenting har mening.

Det jeg nærmest beordrer deg til å gjøre er å snakke med helsesøster på skolen din sånn at hun kan henvise deg til en psykolog evt. en annen lege enn den legen du har nå.

 

 

Det med skole skal du ikke tenke på. Det går ann å tilrettelegge din skolegang. VGS er veldig fleksible på det der.

 

 

1 ting til du må vite; du har ikke ødelagt noe. det er ikke din feil at du lider av bulimi. Alt kan ordnes, bare du orker.

 

 

Hvis du ønsker å slå av en prat, send meg en PM så er jeg mer en villig til å prate om løst å fast.

 

 

 

Du får ha lykke til.

[Gjest Guest_Lisa_*]

Jeg er ferdig med skolen om 2 uker så det er ikke noe de kan gjøre for meg nå.

Er så sykt lei av å ha det sånn som jeg har det, men klarer virkelig ikke å snakke med noen om det. Det er sykt flaut å slite med dette, virker ikke som at det er så mange som forstår..derfor klarer jeg å åpne meg opp om det. Har vært hos legen noen få ganger, men føler at ting bare blir værre der. Det eneste som skjedde var at hun satt og snakket og ba meg fylle ut små ark om hva jeg spiste og hvor farlig bulimi er...er jo fult klar over dette selv.

Karakteren min har gått fra 6 og 5 ere til en 3er og mange 4 ere og noen 5 ere:( Det verste er fraværet..bare etter jul har jeg 8 dager og 12 timer.

Foreldrene mine vet om problemene mine, men de tror jeg er frisk...det ville knust dem å få vite noe annet. Det er nok for det beste at de ikke vet det, for når de var klar over det var det et helvete å være hjemme.

Er bare så sykt lei av dette, men samtidig tror jeg at jeg aldri kommer til å bli frisk..

viljestyrken som jeg en gang hadde er bort.

[Dumrian]

Om det trøster, så høres det ut som du har mye bedre snitt enn meg om du snart er ferdig med Videregående. "en 3er og mange 4 ere og noen 5 ere" er mer enn nok til å komme inn på mange forskjellige skoler, så akkurat der hadde jeg ikke bekymret meg. Selv hadde jeg mye, mye mer fravær også.

 

Uten at jeg har noen som helst utdannelse eller spesielle kunnskaper, har du prøvd å snakke med en psykatier eller lignende? De kan iallefall hjelpe deg, selv om det kan være vanskelig å snakke med de før familien din. Husk at familien er de aller første og de som kan hjelpe deg mest, prat med de!

[dag1234]

Jeg er enig med de andre i tråden, at slik kan du ikke ha det, og du må få hjelp hos kvalifisert helsepersonell.

 

Utenom din bulimi, har du ut fra det du forteller også mest sannsynlig en depresjon. Depresjon er det ofte lett å behandle, og det finnes en rekke behandlingsformer som kan hjelpe. Får du mer bukt med depresjonen, vil også bulimien virke lettere å forholde seg til for deg.

 

Hvis du opplever at legen din ikke forstår deg, eller ikke tar problemene dine på alvor, så synes jeg du skal prøve å ta dette opp med legen. Hvis det ikke fører frem, bør du vurdere å skifte lege.

 

Siden du går på videregående kan du også forsøke PPT. Der vil du kunne få gratis psykologhjelp.

[Erik den Raude]

Fortiden får du ikke gjort noe med. Tenk fremover.

[uskyldig212]

pyskologer hjelper !.. vett mange ikke tror på dem. men de hjelper virkelig!..

 

eneste hjelpen eg kan gi !.

[Bruktbilen]

3er og mange 4 ere og noen 5 ere:(

Er da mer enn nok skoler å søke på med slike karakter, så sant du ikke prøver å bli lege eller advokat.

Endret 3. juni 2009 av Bruktbilen

[Ravusy]

https://tjenester.nav.no/minfastlege/innbyg...visloginside.do

 

Å bytte fastlege er gjort på 1-2-3.

 

Men ta noen timer hos andre leger først for å finne en passende ny fastlege, en som har bedre ekspertise på din tilstand eller en som kan ta deg på alvor og veilede deg til kvalifiserte spesialister.

 

Leger er som folk flest, forskjellige, noen liker du, andre ikke; det samme gjelder for legene.

[Ohhmyyyy]

Du har ikke ødelagt alt! Men skjønner at du føler det slik. Det er trist at du må leve med den sykdommen, men du bør ikke la den stoppe deg fra det du vil gjøre! Jeg synes at du skal søke på den videre utdanningen om du vil det, eller jobber som du har lyst på og ikke tenk på verken fravær eller karakterer. Saken er den at i Norge kan man få gode jobber og en rimelig god utdannelse på tross av fravær og karakterer.

 

Lev livet slik som du har lyst til og ikke la en sykdom stoppe deg fra det Du har ikke ødelagt alt selv om alt virker litt vanskelig akkurat nå. Ikke gi opp!

[Vikingspeider]

3er og mange 4 ere og noen 5 ere:(

Er da mer enn nok skoler å søke på med slike karakter, så sant du ikke prøver å bli lege eller advokat.

 

Rettsvitenskap har ikke så ekstremt høyt snitt det heller, ligger ikke det ofte under 5? Uansett, man kommer inn på de aller fleste skoler med slike karakterer... der det er høyere snitt er det ikke så mange som har lyst til å gå uansett er alt for mye stress! Men du kan jo skaffe deg en legeattest uansett og legge den ved vitnemålet når du søker da - så kan folk se at du har en grunn til å ha hatt fravær, i hvertfall når det er snakk om jobb(selv om det kanskje er greit å få behandling og komme over sånt for en sånn situasjon).

[Ohhmyyyy]

^ Ifjor var minstesnittet 5,3 rundt om universiteter i Norge for Rettsvitenskap og det øker hvert år

[Vikingspeider]

Nei tuller du eller? Sist jeg sjekket var det nå helt sikkert lavere, men jaja... Jeg skal nå greie såpass.

[Shiktu]

Kjære deg, ikke ta alt fortapt.

 

Jeg kan forstå at du sliter med bulimi og at du føler at skolen har gått til dundass.

Men du skal vite at du ikke alltid trenger å ha 6'ere i alle fag, se bra ut eller ha 0 fravær for å få en allright jobb.

Jeg sliter selv litt med overvekt, hadde 120 fraværsdager mitt siste år, samt med at jeg ikke sto året. Hadde 3ere, 2ere og en 1er. Jeg har enda fått en fin job i kommunen innen for IT-support. Jeg trives godt med det.

 

Jeg syns at de fleste tar skolen alt for seriøst. Jeg vet at du burde ha någen lunde god oppførsel, lite fravær og greier karakterer for å komme deg videre i livet. Men det er ærlig talt ikke alle som ser så nøye på dette. Mye kommer på første inntrykk. Dette var noe jeg scoret på og som ga meg en fast jobb.

 

 

 

Og om du ønsker å snakke om problemene dine til noen du ikke kjenner, er jo messanger et godt alternativ. Er sikker på at mange på diskusjon.no har messanger og som sikkert ikke hatt noe imot om å ta en prat med deg i blandt.

 

 

 

 

Du får tenke på det positive og ha en riktig god sommer

[Vikingspeider]

Ja, du trenger jo ikke alltid en utdanning heller.. ikke det at du skal gjøre følgende, men det er alltids alternative muligheter: Kjenner en som gikk videregående, så uten å få seg jobb hos noen tok han opp et lån, kjøpte en liten kranbil, og tok masse jobber som... utføres med den slags. Stort sett møkkajobber som ingen ville ha da, for de betalte best og det var helt sikkert han fikk dem! Etterhvert kunne han utvide og nå har han et eget firma, tjener 2 mill. i året uten mer enn 3 år videregående utdanning.

 

Ikke verst det... det er ikke bare toppkarakterene som skaffer deg bra jobb.

[Tessnus]

Hei Lisa.

Jeg kan tenke meg hvordan du føler deg og hvordan du har det for tiden. Jeg har selv hatt en fortid med spiseforstyrrelser og det er mye vanskeligere å håndtere enn det mange tror!

I tillegg driver jeg med en eksamensoppgave nå, som går ut på dette temaet. Hadde vært kjempefint om vi kunne tekstet litt sammen, så vi kunne hjulpet hverandre!

håper på svar fortest mulig:)

[Majsna]

"Tap er ikke å falle, men å nekte å reise seg igjen."

 

Hadde en periode før jeg også med noe av det samme problemet uten å utdype alt for mye her.. Det er fult mulig å få livet i gang igjen, og bli "frisk". Men fra en spiseforstyrrelse tror jeg man aldri kan bli riktig 100% frisk, det er en evig kamp som ligger i kroppen. Men, tro meg, det er en kamp du kan beseire lett når du har kommet så langt. Søk hjelp, fra venner og profesjonelle. Vgs er ikke det verste, det er lett å ta opp fag osv. Har selv venner som har slitt på vgs, som nå tar opp fag som privatist.. Er faktisk ikke et så stort hinder som det kan føles ut som.. Tenk først på å få orden på selve spiseforstyrrelsen, men slik som det bruker å være, så er det mer en bare en spiseforstyrrelse å få orden på. Mange har andre påheng som gnager, dette gjelder nok deg også. Skole delen kommer nok sist, men som sagt er ikke sikkert du trenger verdens beste karakterer for å komme inn på det du vil, og om du gjør, så er det som sagt bare å stå på og ta opp fag, når du føler motivasjonen til å gjøre dette senere.

 

Ingenting skjer med livet ditt, uten at du selv gjør noe med det. Tragisk men sant, den eneste personen her som kan virkelig hjelpe deg er DU. Et ork i seg selv, å faktisk skaffe seg hjelp, gå det steget og si jeg er alvorlig dårlig igjen. Og ang foreldre, hvis du tar det steget selv, så viser du jo at du er bevisst og VIL bli frisk.. Hadde det ikke vært verre at de skulle finne det ut når du var på bånn, en når du faktisk jobber deg oppover igjen?

[hean]

Konsentrer deg først om å bli frisk, glem ALT annet. Bli frisk, det er det som gjelder....

 

Hvis du skal gå på høyskole/universitet etterpå og ikke vurderer studier som er vanskelig å komme inn på kan jeg ikke få understreket nok hvor lite fravær og karakterer fra videregående betyr, spesielt med attest fra legen om sykdommen du har/hadde.

 

Har selv en søster som ikke har studiekompetanse fordi hun strøk på matte på grunn av en form for matematisk disleksy. Hun har kommet inne på alt hun har søkt på til nå og det er MASSE.

 

Som sagt, ta ett friår, få hjelp og konsentrer deg om å bli frisk!! Lykke til !!