Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Dagliglivsproblemene til en mann med for store forventninger til seg selv... Trenger hjelp.


Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Tpetrine : Regner med du greier å ordne opp i problemene dine, men det er synd du ikke greier å takkle kritikk bedre.

 

At jeg har valgt krasse ord har nok mye mer med at du er i en situasjon der du "bør" våkne og se deg litt om, du er allerede i en fase der du stresser og setter deg ned ukentlig for å planlegge i detalj hva som skall skje fremover, følger du ikke denne planen så føler du dårlig samvittighet (som når du ikke kan trene).

 

Det blir igjen opp til deg hva du ønsker å prioritere, om du mener penger er det viktigste i livet ditt og dette gjør deg lykkelig og gir deg indre ro så kjempebra. Noen personer vil uansett ha en umenskellig drivkraft for å karre til seg mest mulig her i livet og hamstre det i boet sitt, problemet er at alt dette er egentlig helt unyttig så lenge man ikke er lykkelig.

 

Så, da får du ha et bra liv videre og jeg håper inderlig at du lykkes med å bli lykkelig og finne den indre roen du har behov for.

 

Edit : Burde vel kanskje tilføye at jeg synnes at kravene du stiller både til deg selv og dine venner er helt urimelige, det går ikke ann å kreve at mennesker som du omgår skal være like "briljante" og inteligente som deg selv. Skal love deg det blir kjedelig i lengden.

Endret av Malvado
Lenke til kommentar

 

Det perfekte.. Noe veldig mange streber etter, men aldri finner. Rett og slett fordi det ikke finnes. Og de som ikke klarer å legge fra seg tanken om det perfekte, er de som overarbeider seg selv, setter altfor store krav til andre og seg selv, og som ender opp med å la jakten på det perfekte styre livet sitt. Noe som det ser ut til har skjedd i en viss grad hos deg.

 

Det jeg vil anbefale deg å gjøre er å ta kontakt med fast-legen din, og fortelle det du har fortalt her. Legen vil vurdere deg på et mye bedre nivå enn det noen av oss har muligheten til å gjøre, og vil vurdere om du skal få henvisning til psykolog, eller om det er andre løsninger.

 

Første steget er alltid å innrømme at man har et problem, og søke hjelp. Så der er du allerede godt i gang.

 

Lykke til!

Jeg er overbevist om at det perfekte faktisk finnes, men det jeg streber etter er å finne balansen mellom det perfekte og det sosiale.

 

Jeg akter som nevnt å ta kontakt med min fastlege fortløpende, og la vedkommende trekke en beslutning om hva som vil være hensiktsmessig å gjøre videre.

Tanken om at det perfekte faktisk finnes er noe du burde legge fra deg med en gang. For det finnes rett og slett ikke.

Og den tanken der får deg til å fokusere helt feil, og fokuserer på det som ikke stemmer med den perfekt-malen du har i hodet ditt, i stedet for det som faktisk er positivt.

Jeg tenker da spesielt på jakten på den jenta du vil leve resten av livet ditt med.

Jeg kan med sikkerhet si at du aldri kommer til å finne ei jente som er 100% perfekt. Alle har sine positive og negative sider, og du må heller se etter den jenta som du føler er spesiell, der hennes positive sider overskygger hennes negative sider.

Jeg har selv kastet vekk mange sjangsene mine hos noen helt fantastiske jenter, rett og slett fordi jeg leitet etter den perfekte som stemte 100% med mine preferanser. Og det angrer jeg bittert på nå i etterkant.

 

Dess tidligere du innser at det perfekte kun er en ønskedrøm, dess bedre vil du få det.

Du skal ikke lete etter det perfekte, men det som er så nært perfeksjon som mulig. :)

 

Jeg finner innlegget ditt interessant. Jeg er enig i mye av det du skriver. Perfeksjon er kanskje ikke mulig, men er det galt å strebe etter det?

 

Når det gjelder jenter, så har jeg etter mitt 2 år lange forhold med min tidligere kjæreste, gjort meg opp en mening om at forhold er noe som kan vente. Men når jeg nå sitter med egen leilighet, så ser jeg faktisk ensomheten i det å bo alene over tid. Derfor ønsker jeg å åpne for muligheten i å treffe en jente.

I teorien er det ikke noe galt i å strebe etter det perfekte. Men strebenen etter det perfekte gjør fort at man fokuserer på det negative i enhver situasjon, og ignorerer det positive. Man fortsetter jakten og kaster bort de mulighetene man har, etter som man alltid finner noe negativt med alt. Man vil alltid finne negative sider ved enhver situasjon, og vil forkaste det man har etter som man alltid er overbevist over at det finnes noe bedre, og man skal ha det.

 

Strebenen etter det perfekte er en evig jakt. Det er sundt å jakte etter det man vil ha, men tanken på at det finnes noe større, bedre og mer perfekt der ute, vil gjøre at man aldri klarer å slå seg til ro med det man har, uansett hvor bra det faktisk er.

Mye vil ha mer, som man sier.

 

Det optimale er å kunne skille mellom jakten på det perfekte i jobbsammenheng (det er jo denne jakten som drar teknologien fremover) og jakten på det perfekte i personlig sammenheng.

I jobbsammenheng er det jakten på det perfekte som skiller mellom suksess og tap. Men i personlig sammenheng kan jakten på det perfekte ødelegge en persons sosiale antenner og livssituasjon.

Lenke til kommentar
Takk for svar. Skal forhøre meg i morgen. Studerer du ved universitet?

 

Nei, jeg går på høyskole.

 

Uansett hvor dyrt det er å gå til psykolog, så kan du ikke ta hensyn til det. Din egen helse og hvordan du føler deg inni deg er faktisk det eneste du har. Jeg syns overhodet ikke du er noen taper, slik som andre skriver her, men jeg får litt vondt av deg. Du kan ikke la disse tvangstankene om at du hele tiden må ligge foran "skjemaet", styre livet ditt.

 

Det er ikke galt å strebe etter perfeksjon, men hva gir det deg? Du har vel funnet det ut nå at det ikke gjør deg lykkelig?

Lenke til kommentar

Mange som henger seg opp i at jeg kaller trådstarter taper.

Det er en spissformulering som ble gjort for å poengtere, men selvsagt litt klønete skrevet av meg.

 

Taper bak en "vinner" fasade er vel det jeg opprinnelig ønsket å utrykke, altså en person som har lykkes med det materiale og som er flink på mange felter, men som har mange andre problemer.

 

Det er nok langt flere personer som er slik som trådstarter, ser ganske så vellykket ut på utsiden, men føler seg tom innvendig og strever med å finne mening på ting i livet om det ikke er å kjøpe neste og beste utgave av "dingseboms x" eller annet.

 

Etter å ha lest igjennom mine opprinnelige innlegg ser jeg at jeg ikke har nådd fram til trådstarter (eller andre her i tråden), noe jeg beklager.

 

At jeg mener at trådstarter er en taper i mine øyne er ikke direkte negativt ment heller, i og med dette er utifra mitt synspunkt som har med mine egne prioriteringer her i livet. Jeg innser selv at jeg har null problemer med å erkjenne at jeg ikke prioriterer det materiale og setter først i rekka familie, venner mens karriere kommer ganske langt nede på stigen.

Men jeg er selv lykkelig med denne prioriteringen selv om jeg innser at jeg sannsynligvis har kunnet hatt mye mer materiale goder om jeg hadde prioritert annerledes.

 

Det er godt mulig at jeg selv blir stemplet som en taper hos andre mennesker og dette er nok helt greit for meg, da jeg selv er fornøyd med de tingene jeg oppnår og har fått hittil i livet.

Lenke til kommentar

Jeg synes man tar litt hard i her, det virker for meg som du har innarbeidet deg et mønster som fører til at du gaper over alt for mye, noe som igjen leder til at du blir stresset og aldri får slappet skikkelig av. Uten at jeg vet noe om deg misstenker jeg at du har familie som har gjort det godt og som har lagt sin andel av forventninger på dine skuldre. Jeg tror mange av dine forventninger til deg selv skylles miljøet du har vokst opp i og at det har ført til at ditt selvbilde er blitt knyttet opp til egne prestasjoner.

 

Jeg ville tatt meg litt tid alene, borte fra mobiltelefonen, arbeidskollegene og parketten. Et par dager der du kan gire ordentlig ned å tenke igjennom hva du egentlig ønsker med livet ditt vil kunne gi deg et bedre perspektiv på ting. Vi har alle ting vi streber etter, men ingen av oss bør strebe etter ting. Min livsfilosofi når det gjelder penger er at man ikke kan kjøpe seg lykke, men man kan kjøpe avlasting. Derfor søker jeg økonomisk stabilitet, men jakten på det materialistiske stopper også der. Jeg har ikke behov for en lekker bil, innfelte spotter i taket og et kjøkken fra HTH. Jeg ønsker ikke å bruke all min energi på å oppnå det, når en helt grei bil, ordinære taklamper fra IKEA og et gammelt og slitt, ment rent, kjøkken gjør akurrat samme nytten.

 

Hvis du ikke klarer å være tilfreds med tingene rundt deg vil noen si at du har ambisjoner. Og det er jo feiende flott, men spør deg samtidig hvorfor? Hvorfor er det så viktig å reise, hvorfor er det så viktig å oppnå materiell "lykke", hvorfor er det så viktig å fremstå som den beste på alle felt? Er det ikke nok å fremstå som personen du er, uavhengig av hva som står på CVen, hvilke klær du pakker kroppen inn i og hvilke prestasjoner du kan slå om deg med? For å sette det litt i perspektiv, det eneste som betyr noe når vi en gang ligger å skal møte døden er hvor langt vi har kommet i vår indre sjelelige reise. I forståelsen av oss selv, av andre, av verden vi lever i og av alt vi har gjort og opplevd i løpet av livet. Man bør kunne dø med et smil, vel vitende at man ikke har noe uoppgjort, at man er i harmoni med ens eget utgjorte liv og at man er tilfreds med alt en har gjort, opplevd og tatt del i. Bør ikke vår streben være etter sjelelige opplevelser gjort i samvær av andre? Latter, kos, kjærlighet, å gi glede og gi av seg selv, og motta det samme, dele. Og erfare alle gode sansbare opplevelser man man kan. Man trenger ikke å være religiøs eller forelsket for å være i harmoni med en selv, man må bare å åpne opp øynene for det som virkelig er viktig her i livet, for vi får bare et eneste liv hver.

Endret av fargoth
Lenke til kommentar
Jeg synes man tar litt hard i her, det virker for meg som du har innarbeidet deg et mønster som fører til at du gaper over alt for mye, noe som igjen leder til at du blir stresset og aldri får slappet skikkelig av. Uten at jeg vet noe om deg misstenker jeg at du har familie som har gjort det godt og som har lagt sin andel av forventninger på dine skuldre. Jeg tror mange av dine forventninger til deg selv skylles miljøet du har vokst opp i og at det har ført til at ditt selvbilde er blitt knyttet opp til egne prestasjoner.

 

Jeg ville tatt meg litt tid alene, borte fra mobiltelefonen, arbeidskollegene og parketten. Et par dager der du kan gire ordentlig ned å tenke igjennom hva du egentlig ønsker med livet ditt vil kunne gi deg et bedre perspektiv på ting. Vi har alle ting vi streber etter, men ingen av oss bør strebe etter ting. Min livsfilosofi når det gjelder penger er at man ikke kan kjøpe seg lykke, men man kan kjøpe avlasting. Derfor søker jeg økonomisk stabilitet, men jakten på det materialistiske stopper også der. Jeg har ikke behov for en lekker bil, innfelte spotter i taket og et kjøkken fra HTH. Jeg ønsker ikke å bruke all min energi på å oppnå det, når en helt grei bil, ordinære taklamper fra IKEA og et gammelt og slitt, ment rent, kjøkken gjør akurrat samme nytten.

 

Hvis du ikke klarer å være tilfreds med tingene rundt deg vil noen si at du har ambisjoner. Og det er jo feiende flott, men spør deg samtidig hvorfor? Hvorfor er det så viktig å reise, hvorfor er det så viktig å oppnå materiell "lykke", hvorfor er det så viktig å fremstå som den beste på alle felt? Er det ikke nok å fremstå som personen du er, uavhengig av hva som står på CVen, hvilke klær du pakker kroppen inn i og hvilke prestasjoner du kan slå om deg med? For å sette det litt i perspektiv, det eneste som betyr noe når vi en gang ligger å skal møte døden er hvor langt vi har kommet i vår indre sjelelige reise. I forståelsen av oss selv, av andre, av verden vi lever i og av alt vi har gjort og opplevd i løpet av livet. Man bør kunne dø med et smil, vel vitende at man ikke har noe uoppgjort, at man er i harmoni med ens eget utgjorte liv og at man er tilfreds med alt en har gjort, opplevd og tatt del i. Bør ikke vår streben være etter sjelelige opplevelser gjort i samvær av andre? Latter, kos, kjærlighet, å gi glede og gi av seg selv, og motta det samme, dele. Og erfare alle gode sansbare opplevelser man man kan. Man trenger ikke å være religiøs eller forelsket for å være i harmoni med en selv, man må bare å åpne opp øynene for det som virkelig er viktig her i livet, for vi får bare et eneste liv hver.

Du skriver mye riktig her. Jeg har vel alltid vært opptatt av å "gape over" mest mulig av gangen. Ikke for å trekke en helt usannsynlig parallell, men det gjenspeiler seg faktisk også i bl. a. skytespill på konsoll, hvor målet er å drepe flest mulig motstandere på en minst mulig bane. Vennene mine lurer på hvordan jeg får til å drepe f. eks 100 personer, mens de selv sitter igjen med 20 personer, når spillet er over. Muligheten er jo der, så hvorfor ikke gripe den fullverdig? Det er fordi jeg har en trang om å få mest mulig ut av situasjonen!

Det samme gjelder mine utenlandsreiser, hvor det så å si utelukkende har vært jeg som har stått for planleggingen av hele turen. Dette for å effektivisere og nyttigjøre den begrensede tiden man ofte har.

Jeg var en helg i Madrid for et år siden. Jeg hadde planlagt gjøremålene for hver enkelt time av oppholdet på forhånd. Det endte opp med at jeg fikk sett de viktigste attraksjonene og utført alt på "min liste".

 

Det du skriver om familien min er riktig på noen områder. Jeg kommer fra en hardtarbeidende familie, som har fått utrettet en hel del. Jeg er takknemlig for at foreldrene mine har fått meg dit jeg er i dag. De har pushet meg og hjulpet meg frem hele veien. Jeg beskylder ikke mine foreldre for å ha utelatt noe i oppdragelsen min. Forventningene er nok tilstede, og jeg ønsker jo selvfølgelig ikke å skuffe dem på noen måte. Men hvis jeg ikke opprettholder mitt tempo med alle mine daglige gjøremål, så føler jeg at det kan svekke min vei mot å oppfylle deres forventninger. Så her er jeg i et dilemma.

 

Når det gjelder å ta seg et par dager for seg selv og tenke ut om ting, så er jeg ikke sikker på om det er den rette løsningen for meg. Jeg tror jeg vil bli sittende og undre på hvorfor jeg er der jeg er, fremfor å være i byen å holde meg ajour med alle mine gjøremål. Selv om jeg jo ønsker å ta slike avbrekk, og jeg til tider også gjør det, så er dette gjerne sammen venner og bekjente. Sjeldent alene.

 

Jeg tror at jeg kun kan dø med et smil om munnen, dersom jeg vet at jeg har fått utrettet og gjort alt jeg hadde satt opp som mål i livet, og ikke minst sikret mine barns fremtid...

Lenke til kommentar
Det samme gjelder mine utenlandsreiser, hvor det så å si utelukkende har vært jeg som har stått for planleggingen av hele turen. Dette for å effektivisere og nyttigjøre den begrensede tiden man ofte har.

Jeg var en helg i Madrid for et år siden. Jeg hadde planlagt gjøremålene for hver enkelt time av oppholdet på forhånd. Det endte opp med at jeg fikk sett de viktigste attraksjonene og utført alt på "min liste".

 

Har du samme opplegget i feriene dine også? :dontgetit:

Lenke til kommentar
Tpetrine : Regner med du greier å ordne opp i problemene dine, men det er synd du ikke greier å takkle kritikk bedre.

 

At jeg har valgt krasse ord har nok mye mer med at du er i en situasjon der du "bør" våkne og se deg litt om, du er allerede i en fase der du stresser og setter deg ned ukentlig for å planlegge i detalj hva som skall skje fremover, følger du ikke denne planen så føler du dårlig samvittighet (som når du ikke kan trene).

 

Det blir igjen opp til deg hva du ønsker å prioritere, om du mener penger er det viktigste i livet ditt og dette gjør deg lykkelig og gir deg indre ro så kjempebra. Noen personer vil uansett ha en umenskellig drivkraft for å karre til seg mest mulig her i livet og hamstre det i boet sitt, problemet er at alt dette er egentlig helt unyttig så lenge man ikke er lykkelig.

 

Så, da får du ha et bra liv videre og jeg håper inderlig at du lykkes med å bli lykkelig og finne den indre roen du har behov for.

 

Edit : Burde vel kanskje tilføye at jeg synnes at kravene du stiller både til deg selv og dine venner er helt urimelige, det går ikke ann å kreve at mennesker som du omgår skal være like "briljante" og inteligente som deg selv. Skal love deg det blir kjedelig i lengden.

 

Å kalle en taper er ikke konstruktiv kritikk. Du virker mer som en taper som kommer med slik påstander. Bitterhet preger dine ord. Det er ikke negativt å være opptatt av materielle goder, men det gjelder å ha fokus på begge deler. Det er vi alle enige.

For meg virker det som trådstarter er veldig selvgranskende og det er veldig positivt. Det at trådstarter har evne til å se sine egne feil vitner om at han ikke har noen form for alvorlig sinnsykdom. Så spar meg for det american psyco/psykopat snakket. Jeg vil anbefale trådstarter en prat med psykolog gjennom fastlegen. Det er like viktig med mental helse og alle kan vel føle en tomhet i livet som trådstarter. Trådstarter er kanskje litt for selvgranskende og streng mot seg selv. Jeg vil påsta at alle er materilistisk enten om dem innrømmer det eller ei, men hvis trådstarter har et behov for å snakke om noe han mener har gått over styr er det sunt.

Har du lest om psykopatien?
Lenke til kommentar

Curly: hvordan kan du si at trådstarter er psykopat etter det lille du har lest om han? Jeg antar at du ikke veit hva du prater om og anbefaler deg å holde kjeft.

 

 

 

Trådstarter:

Var det noe spesielt som fikk deg til å skrive på dette forumet, har du noen ideer om hva du vil få ut av hjelpen?

Lenke til kommentar
Curly: hvordan kan du si at trådstarter er psykopat etter det lille du har lest om han? Jeg antar at du ikke veit hva du prater om og anbefaler deg å holde kjeft.

 

 

 

Trådstarter:

Var det noe spesielt som fikk deg til å skrive på dette forumet, har du noen ideer om hva du vil få ut av hjelpen?

Når det gjelder Curly og hva Curly skriver, så ignorerer jeg det fult ut. Umoden person.

 

Grunnen til at jeg valgte å skrive på dette forumet var i utgangspunktet fordi jeg ønsker å høre folk sin reaksjon på hvordan jeg faktisk lever mitt liv, og hva jeg evt. kan/bør gjøre for å føle meg mer tilfreds med meg selv...

Lenke til kommentar

Jeg er litt eldre enn deg. For en god del år siden så hadde jeg det litt sånn som du beskriver, men på en annen måte. Tror ikke det er nødvendig å gå i detalj på det. Men du kan kanskje tro meg på at jeg tror sånne spørsmål er en del av det å bli voksen? Det føles uvant, tror jeg, fordi du går fra en livsfase til en annen. Jeg vil tro at for deg som for meg så vil du tilpasse deg i løpet av et par år.

 

Jeg synes for øvrig ikke du var hederlig med den tven, og håper det er adferd som du vil legge fra deg på sikt. Det er nesten på linje med å stjele.

Lenke til kommentar
Gjest Gjest med likeheter.

Jeg kan se en stor del av meg selv i deg, slik du beskriver deg selv og livet ditt.

Har mye bedre økonomi enn vennene mine, bedre karakterer og referanser, finere leilighet, dyrere materielle ting, er i bedre fysisk form osv. Likevell, så føler jeg at jeg mangler mye og bruker masse tid og krefter på og forsøke og forbedre tingenes tillstand. Føler meg ihvertfall ikke lykkelig!

 

Når jeg setter meg ned og ser på hvordan de i omgangskretsen lever sine liv, så skjønner jeg ikke helt hvordan de klarer og slappe av så enkelt og stille så få krav til ting. Skal jeg virkelig slappe av, så må alle oppgaver være gjort og ting må være "perfekt". Det at jeg ønsker at ting skal være "perfekt" gjør at jeg ser alle de negative sidene fremfor de positive og jeg blir aldri helt fornøyd, uansett hva det gjelder. Jeg Syntes selv at jeg konstant går og tenker på hvordan jeg kan forbedre bostedet mitt, meg selv og de materielle tingene tignene mine.

 

De høye kravene mine har gjort at jeg har mistet en del venner. Uansett, jeg ar ett par dager fri nå. i den forbindelse har jeg satt meg ned og tenkt litt. Jeg ser selv at jeg har et lite problem og jeg vil prøve og forandre meg. Så tilfeldigvis denne tråden og kjenner meg som sagt igjen i deler av trådstarter sin situasjon. Veit ikke helt hvorfor jeg skriver dette, tror jeg egentlig bare vil si at det er flere som deg her i verden.

Lenke til kommentar
Curly: hvordan kan du si at trådstarter er psykopat etter det lille du har lest om han? Jeg antar at du ikke veit hva du prater om og anbefaler deg å holde kjeft.

 

 

 

Trådstarter:

Var det noe spesielt som fikk deg til å skrive på dette forumet, har du noen ideer om hva du vil få ut av hjelpen?

Les åpningsinnlegget og les om psykopati.

 

Curly: hvordan kan du si at trådstarter er psykopat etter det lille du har lest om han? Jeg antar at du ikke veit hva du prater om og anbefaler deg å holde kjeft.

 

 

 

Trådstarter:

Var det noe spesielt som fikk deg til å skrive på dette forumet, har du noen ideer om hva du vil få ut av hjelpen?

Når det gjelder Curly og hva Curly skriver, så ignorerer jeg det fult ut. Umoden person.

 

Grunnen til at jeg valgte å skrive på dette forumet var i utgangspunktet fordi jeg ønsker å høre folk sin reaksjon på hvordan jeg faktisk lever mitt liv, og hva jeg evt. kan/bør gjøre for å føle meg mer tilfreds med meg selv...

Har du lest kjennetegnene/symptomene på psykopati?
Lenke til kommentar

Det kan nok være at trådstarter har mange punkter som stemmer overens med en psykopat, men det behøver ikke å bety at han er det enda.

 

At han innser problemet sitt viser at han har litt moral og sosialle antenner, han forstår også at det ikke er helt riktig det han holder på med.

 

Men, det føles også ut som han også prøver å få aksept for sine holdninger her på forumet, nesten sånn for å se om det finnes flere som han der ute, noe det utvilsomt finns.

 

Riktig steg er nok utvilsomt å få noen samtaler med psykolog som kommer til å hjelpe til å forandre "litt" på livet hans, kanskje sette ham på spor på hva som kan gjøre ham lykkelig.

Lenke til kommentar

Curly:

Jeg veit godt hva psykopati eller antisosial personlighetsforstyrrelse er.

Poenget som jeg ikke gadd å skrive komme nå. Jeg trodde hold kjeft i det minste ville hindre deg i å få fokus vekk fra å gi trådstarter noen gode råd, men det gjorde det ikke og jeg skal begrunne det hold kjeft-et bedre nå.

 

Jeg si med stor sikkerhet at du har en manglende forståelse av hva en diagnose innen psykiatri er, det er så mye mer enn å gjenkjenne noen symptomer. Jeg vil påstå at det kreves stor faglig kompetanse for å virkelig kunne kjenne igjen symptomene og å ikke ta lignende symptomer for å være tegn på psykopati. Den faglige tyngden tviler jeg på at du har og jeg vil også påstå at det nesten er umulig å kunne gi noen den diagnosen over et Internett forum. Det kreves ofte også flere psykologiske tester for å kunne sikkert slå fast hva slags personlighetsforstyrrelse en person lider av.

 

Om du forstår hva jeg skriver så skjønner du at det er meningsløst å sitte å skrive at en annen person på et forum er en psykopat. Fint, du har lest en Wikipedia artikkel og trådstarter virker kanskje noe usympatisk og gira etter å nå mål, men er det virkelig så mye å gå etter?

Om du ikke gir deg med å mase om at trådstarter er en psykopat så vil jeg diagnoser deg som blind eller idiot, for det er ikke så vanskelig å forstå at du ikke har peil.

 

 

 

Grunnen til at jeg valgte å skrive på dette forumet var i utgangspunktet fordi jeg ønsker å høre folk sin reaksjon på hvordan jeg faktisk lever mitt liv, og hva jeg evt. kan/bør gjøre for å føle meg mer tilfreds med meg selv...

Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre for å få et bra liv. Ærlighet og mot til å stille seg selv vanskelige spørsmål er noe du kan ha stor nytte av. Ikke at du skal bedrive dagene med å spørre hvem er jeg til du blir blå, men et spørsmål som "har jeg det bra?" kan være veldig vanskelig å svare ærlig på.

Om svaret er nei så kan du følge opp med hvorfor og prøve å se om du finner svar..

Prøver du ut psykolog så anbefaler jeg deg å være veldig var på om det virkelig hjelper deg eller ikke. I Norge er dessverre kvaliteten på psykologer veldig varierende. Ofte så kreves det ikke mer enn en lytter som kan speile hva du sier.

 

 

Det med å senke forventningene du har til deg selv eller ikke tror jeg er noe du må finne ut på egenhånd (kanskje med litt hjelp om du står helt fast). Det blir veldig vanskelig å si sånn skal du leve når ditt liv ikke er noe jeg skal leve.

 

Selv tar jeg livet med ro og tar den jobben jeg får og har nok penger til det jeg trenger og mer enn nok tid til å dra på skogen for å fyre bål og lese bøker. Sosial er jeg når jeg føler for det, er heldig nok til å ha venner som ikke er alt for påtrengende.

Endret av Gronko
Lenke til kommentar
Jeg kan se en stor del av meg selv i deg, slik du beskriver deg selv og livet ditt.

Har mye bedre økonomi enn vennene mine, bedre karakterer og referanser, finere leilighet, dyrere materielle ting, er i bedre fysisk form osv. Likevell, så føler jeg at jeg mangler mye og bruker masse tid og krefter på og forsøke og forbedre tingenes tillstand. Føler meg ihvertfall ikke lykkelig!

 

Når jeg setter meg ned og ser på hvordan de i omgangskretsen lever sine liv, så skjønner jeg ikke helt hvordan de klarer og slappe av så enkelt og stille så få krav til ting. Skal jeg virkelig slappe av, så må alle oppgaver være gjort og ting må være "perfekt". Det at jeg ønsker at ting skal være "perfekt" gjør at jeg ser alle de negative sidene fremfor de positive og jeg blir aldri helt fornøyd, uansett hva det gjelder. Jeg Syntes selv at jeg konstant går og tenker på hvordan jeg kan forbedre bostedet mitt, meg selv og de materielle tingene tignene mine.

 

De høye kravene mine har gjort at jeg har mistet en del venner. Uansett, jeg ar ett par dager fri nå. i den forbindelse har jeg satt meg ned og tenkt litt. Jeg ser selv at jeg har et lite problem og jeg vil prøve og forandre meg. Så tilfeldigvis denne tråden og kjenner meg som sagt igjen i deler av trådstarter sin situasjon. Veit ikke helt hvorfor jeg skriver dette, tror jeg egentlig bare vil si at det er flere som deg her i verden.

Dette innlegget finner jeg veldig interessant.

 

Noen her skriver at jeg er på søken etter folk, som er lik meg. Dette er nok delvis sant, men ikke helt. Selvfølgelig er det betryggende å vite at det er andre med de samme komplikasjonene, som meg der ute. Men det vil ikke si at jeg av den grunn blir lykkelig.

 

Du gjenspeiler livet mitt veldig i det du skriver. Hvor gammel er du, og er du i et forhold?

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...