Gå til innhold

Hva fikk deg til å ende opp med det livvsynet/troen du har i dag?


Anbefalte innlegg

Jeg har ikke vokst opp i en kristen familie, og så vidt jeg vet, er ingen av mine nærmeste kristne og kan aldri huske å ha pratet med foreldrene eller besteforeldrene mine om tro etc og har aldri sett på meg selv som kristen. På tross av dette trodde jeg vel på en eller annen gud i mine tidligste år, dvs, jeg var ganske sikker på at når jeg døde så kom jeg til en "himmel ellernoe", mest sannsynelig pga kristne undertoner i tegnefilmer og KRL-timene. Det var vel ikke før jeg bevegde meg opp 10-12 år at jeg faktisk begynte å stille grunnleggende eksistensielle spørsmål som "Hva skjer faktisk etter døden?" og "Hvorfor er vi her?". Innen denne tid (Jeg er født i 1990) så var evolusjonsteorien og lignende materielle godt implentert i barneskolens læreplan for naturfag, og det var vel stort sett dette som fikk meg til å innse at jorda og all eksistens mest sannsynelig er skapt av en serie vitenskapelige hendelser. Allikevel, så har jeg alltid vært av oppfatning at en allmektig gud jo burde kunne klare å sette igang slike vitenskapelige kjedereaksjoner, så et fasitsvar fikk jeg aldri ut av naturfagstimene. Dersom noen hadde spurt meg på dette tidspunktet i livet om hva jeg trodde på, hadde jeg nok mest sannsynelig svart "Jeg vet ikke". Nå hadde jeg rekt å bli såpass gammel at jeg hadde begynt å lese aviser, til og med se på dagsrevyen en gang i blant, og jeg tror det var her jeg innså at det for meg er umulig å tro på en gud. Stadig leste jeg om barn som sultet i hjel, kriger og katastrofer som rammet millioner, om ikke milliarder, av menneskeliv. Per i dag så står jeg ved dette: Jeg er ikke en ateist basert på vitenskapelige kalkuleringer, og jeg innrømmer at jeg ikke aner noe om big bang utover at det en gang eksploderte, men jeg er det fra et humant og "samfunnsfaglig" (Kan jeg kalle det det?) standpunkt. Jeg fornekter ikke en gud, men jeg tviler sterkt, og håper kanskje også at det ikke finnes en.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
og jeg innrømmer at jeg ikke aner noe om big bang utover at det en gang eksploderte

Point made :) Hehe, neida.

 

Er agnostisk ateist med en dråpe naturalistisk panteisme i seg, utover det har jeg ikke noe spesielt livssyn. Dette er nok ikke hva jeg tror om 5-10 år, mener livvsyn er en kontinuerlig og ukonsekvent prosess som aldri tar slutt. Jeg har iallefall endret livssyn flere ganger, men jeg er bare i utdanningsfasen. Det er mye jeg har å lære, spesielt innen teologi -- keep up the good work, det er fascinerende å lese her på forumet!

 

Endte vel opp med denne troen/livssynet gjennom rasjonalistisk/realistisk tilegning, med en dæsh naivitet.

Endret av fuzzyboots
Lenke til kommentar

Jeg er ateist som tror at hele universet kan forklares med vitenskap og matematikk, tror ikke det eksisterer noe "overnaturlig" eller utenom naturens lover.

 

Jeg endte vel opp med det livsynet ved at jeg alltid som person har lurt på hvordan ting virker og hva som får det til å virke. Har også alltid hatt stor interesse for vitenskap og matematikk. Med rasjonell tankegang og logiske sammenhenger har jeg kommet frem til at universet er gudløst, naturlig og matematisk.

Endret av Ceburger
Lenke til kommentar

Jeg vokste opp i en ateistisk familie der både mor og stefar var ateister. Faren min er frimurer og jeg tror de må følge en religion for å være medlem men han har aldri påtrengt meg noe som helst. Jeg vet om noen få familiemedlemmer som er kristne men de aller fleste er ateister. Selv forsto jeg i tidlig alder at den kristne tro var alt for ulogisk og selvmotsigende og jeg klagde ofte på at vi måtte bli med skolen på gudstjenester i julen og påsken noe som virket meningsløst. Jeg leste bibelen for å prøve å forstå men det hele ble bare mer forvirrende. Jeg søkte etter noe å tro på og fant ut at buddhismen virket som den mest logiske og forståelige av alle religioner men jeg fulgte og følger den ikke på noen måte, bare synes den er den mest sannsynlige. Senere i skolegangen fikk jeg mer og mer fakta på bordet rent vitenskapelig. Dette styrket min ateisme og i dag tror jeg på at alt kan forklares utfra et vitenskapelig og logisk standpunkt. Det eneste som forvirrer meg litt er hva som skapte den såkalte eksplosjonen i big bang teorien noe som jo er det største hullet i den teorien.

Lenke til kommentar
  • 2 måneder senere...
Det eneste som forvirrer meg litt er hva som skapte den såkalte eksplosjonen i big bang teorien noe som jo er det største hullet i den teorien.

 

Det er ikke hullet i big bang teorier, big bang teorien sier ingenting om hva som skapte the big bang :p

 

Jeg ble satt på kristen barnehage da jeg var liten hvor bordbønn og kristne salmer var daglige rutiner. Da var jeg helt sikker på at det fantes en gud rett og slett fordi jeg ble fortalt det :p Husker jeg ba flere ganger hvis det var noe jeg ville ha, men tidlig i barneskolen ba jeg rett og slett for å prøve selv om jeg ikke trodde det ville skje noe. Like etter begynte jeg å tro at det ikke fantes noe gud og ble mer og mer overbevist. Det var rett og slett fordi jeg kunne ikke forstå hvor i verden en gud skulle passe inn, det var ingenting som pekte på at det skulle finnes noe gud, derfor ble han alt for passiv til at jeg kunne tro på han :p

Lenke til kommentar

Jeg har flere troer rundt Gud og slikt, men de blekner i forhold til grunnpillaren i troen min: agnostisme. I begge forstander. Jeg tror det kan være en Gud, og tror det ikke kan være en Gud, og jeg tror også at det er meningsløst å lete etter bevis, da jeg tror menneskeheten er ute av stand til å skaffe eller forstå bevis på Guds eksistens.

Lenke til kommentar

Vokste opp med foreldre som var kristne, og jeg er ikke protestant eller katolikk. Jeg er ortodoks, noe som fører til fucka datoer rundt jul, påske osv pga vi bruker den gamle kalenderen. Videre holder vi oss til de eldste reglene, noe som fører til at vi er mer konservative enn de ande kristendommene. Det inkluderer bl. a fasting og andre gamle ritualer. Vel resten har man Wikipedia til.

 

For å fortelle en historie, som jeg vanligvis ikke deler med andre; foreldrene mine var ateister i begynnelsen. De ble født inn i et kommunistisk system i daværende Jugoslavia, og som de fleste vet liker ikke kommunister religion. I 1995 ville ha skjebnen det til at pappa mistet en fot og en arm, pluss en hel drøss med operasjoner. Fra da av ble moren min religiøs, både pga pappa overlevde og andre former for overtro. Jeg ble døpt da jeg var 3 måneder gammel, og senere sa mamma til meg at det var opp til meg om jeg ville beholde religionen min eller noe annet. Da jeg var yngre gikk jeg i kirken med foreldrene mine uten å bry meg nevneverdig om det.

 

Nå har det blitt en naturlig del av meg, jeg er i kirken 10-15 ganger i året. Jeg følger med på gudstjenestene, jeg ber 2 ganger om dagen og jeg går nesten alltid med en krusifiks på meg. Noen ganger har jeg lurt på om dette er det riktige, men jeg har akseptert det som en del av min familearv/kulturarv og jeg har opplevd ting som har satt et støkk i meg. Jeg er stolt over å tro på Gud i en verden som er moralsk fortapt på mange måter, og ser ned på de som mener de religiøse er dum. Det er en grunn til at religion har vært her i 2000 år.

Lenke til kommentar

Jeg er fra en familie hvor man holder i hevd enkelte kristne tradisjoner (konfirmasjon skal være kirkelig, gifte seg gjør man helst i kirken, osv.), men vi kan likevel ikke kan regnes for å være spesielt religiøse.

 

Jeg er agnostisk ateist. Dette skyldes sannsynligvis en kombinasjon av et relativt jesusfritt hjem, laaaaaang utdannelse, og at jeg tenker for mye.

Lenke til kommentar
Jeg er ateist som tror at hele universet kan forklares med vitenskap og matematikk, tror ikke det eksisterer noe "overnaturlig" eller utenom naturens lover.

 

Jeg endte vel opp med det livsynet ved at jeg alltid som person har lurt på hvordan ting virker og hva som får det til å virke. Har også alltid hatt stor interesse for vitenskap og matematikk. Med rasjonell tankegang og logiske sammenhenger har jeg kommet frem til at universet er gudløst, naturlig og matematisk.

 

Dette er vel mer eller mindre akkurat det jeg hadde tenkt å skrive.

Lenke til kommentar

Jeg er ateist, og har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg ble det vell - og sier ble, for selvom jeg har vært det så lenge jeg kan huske, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at jeg var overtroisk engang jeg også - fordi jeg som så mange andre søkte svar og forklaringer på ting, noe jeg ikke fant på dette området. Men ærlig talt så husker jeg ikke hvordan jeg endte opp med dette synet, men det har nå bestått tidens test og enda har ingen forklaringer vandret min vei.

 

Pussig er at når jeg begynte på ungdomskolen så var resten av klassen også nærmest ateister. Og som den opprørske sjel jeg var, begynte jeg da på trass å lese bibelen og utgi meg for å være kristen. Dette varte omtrent to år tror jeg, deretter gikk jeg lei. Eller klassen gikk lei kan man vell si, og jeg måtte finne nye midler for å lage opptøyer.

Endret av Mirzá_Rezá_Kirmán
Lenke til kommentar

Ateist, fritenker, skeptiker og bright, delvis humanist også og ikke minst antiteist

 

Hvordan jeg kom til det. vel her er hovengrunnene

 

 

1. Ingen eneveldene dominernede religion, når jeg fant ut at ikke alle trodde på akuratt det jeg var oppdratt til å tro på, gikk det opp et lys for meg, og gud ble med en gang mye lettere å avfeie.

2. Gud har færre og færre steder å gjemme seg, siste stedet er nå bigbang, når vi kan forklare det med stor sikkerhet og hvorfor det skjedde, vil ikke gud ha noen flere steder å gjemme seg.

3. Religion er farlig, det er som et narkotikum, noen få kan drive med det uten at det går til helvete, men mange mange gå det til helvete med.

4. Religion blandet med politikk er det farligste som finnes

5. Religion forklarer ingenting, vitenskap forklarer nesten alt, og snart vil forklare alt

Lenke til kommentar

Dette er egentlig et ganske vanskelig spørsmål, men jeg tror at jeg i dag er agnostiker. Grunnen til det er at jeg ser på Darwins utviklingslære som svært sannsynlig. Men jeg tror på noe av det som står i bibelen, det er jeg ikke redd for å innrømme... Jeg står allikevel på et spørsmål: Har universet vært til for evig? For noe må jo ha vært der fra starten av.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...