Så ensom, men vil ikke ha venner.. Forvirret!

[Gjest EnsomGutt]

Tja.. Har et ganske rart "problem" for tiden. De fleste vennene mine har forvunnet, og jeg sitter igjen og føler meg ekstremt alene. Har ennå en kjæreste, og takk og pris for det..!!

 

Likevel føler jeg meg ganske så ensom, ettersom jeg såklart ikke henger rundt henne 24/7. Derfor føler jeg at jeg på en måte trenger venner, men jeg føler også at jeg ikke vil ha noen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg føler jeg ikke vil ha noen. Jeg snakker såklart med andre folk på skolen osv, men prøver å være veldig forsiktig med å la dem få kjenne meg litt for godt.

Er jeg paranoid eller noe?? (Dere trenger forresten ikke svare med "Nei, dette er paranoia: *Wikipedia-link*". Lei av å se så mange få det til svar.)

Er jeg redd for mennesker generelt? Dette kan forstålig nok bli ganske ensomt etterhvert!

Noen som vet noen grunner til at jeg er slik, eller så forvirret?

 

Er innimellom uenig med meg selv, som i dette tilfelle.

Hjernen min forteller meg som her; "Du vil få venner" men samtidig "Du vil ligge unna". Andre tilfeller som "Du vil spise noe" / "Du vil ikke ha mat".

Nå sporet jeg veldig av, men det har jo kanskje litt med det å gjøre. Er evig takknemlig om noen skjønner hva det går av meg!!

[Bango]

Du virker litt som meg, likegyldig med en litt for avslappet holdning.

 

Du lever bare slik du vil leve det, er ikke noe galt med deg. Kan hende du også bare ikke vil åpne deg for alle og enhver, hva med å være med folk uten å åpne deg? Trenger aldri snakke om personlige ting når du er med folk.

 

Du har jo kjæreste, så da kan man utelukke noe psykisk tilbakeholdenhet (og du sa at du ikke har problemer å snakke med folk).

Bare gjør hva du føler for, ikke tenk gjennom ting for mye. Aldri bra. Gjør det du føler for. Om du vil være sosial en dag er det bare å sende mld til noen eller snakke med noen på skolen om å møtes senere.

Du sier også at vennene dine har forsvunnet, tenker da de oppfører seg annerledes og dermed har fått nye venner eller så er det du som har blitt for likegyldig og aldri tatt intiativet?

Livet er enkelt

[Daehli]

Det virker som om du ubevisst løper fra sosiale situasjoner. Det kan være uendelig mange grunner til dét, og det har ikke noe å si om du bevisst ønsker å holde kontakt med andre personer.

 

Litt som at du har to hjerner som fungerer uavhengi av hverandre. Den ene delen ønsker kontakt, den andre er redd for at det KAN KANSKJE skje noe negativt.

 

En psykolog som praktiserer kognitiv adferdsterapi ville kanskje ha hjulpet deg? Uansett, så er det bra å oppsøke hjelp hvis du føler at du skulle ønske det var anderledes. Hvis ikke så er jo alt bra.

[Smurstafa]

Jeg må si meg enig med Deahli.

Det virker som du er redd for at hvis du åpner deg og knytter deg til andre personer, så vil de svikte deg og noe negativt vil komme ut av det hele.

Been there, done that.

 

Har du blitt såret av noen du var knyttet spesielt godt til?

 

Det du opplever er en kjent problemstilling for personer som f.eks. har opplevd utroskap eller over lengere tid, blitt sviktet av foreldrene sine, og andre lignende svik. Redselen for at alle man møter og blir kjent med, kommer til å svikte og såre, kommer til å få ubevisstheten din til å sabotere alle sosiale situasjoner, og gi deg den "Du vil ikke bli kjent med disse"-følelsen. Og det vil skape den uenigheten med deg selv, som du føler. Rett og slett fordi underbevisstheten din prøver å beskytte deg, mens viljen og bevisstheten din føler seg ensom og vil ut å møte mennesker.

 

Nå er det ikke nødvendigvis det som er det konkrete problemet, men det du må gjøre, er så virkelig kjenne på følelsene dine, og hva du egentlig vil. Se etter grunner til at du tenker som du gjør, og finn ut av om dette er noe du kan klare å løse på egen hånd, eller om du kan trenge hjelp.