arne22

Det forholder seg jo slik at Norge hører med på verdenstoppen i forhold til bruk av økonomiske midler til hele og psykisk helse, og den materielle leverstandarden må vel beskrives som god. Psykisk helse har en viktig prioritering og sin egen handlingsplan, men resultatet av dette arbeidet er satdig vekk at den psykiske helsen blir dårligere. https://arbeidogvelferd.nav.no/article/2025/11/Stadig-flere-blir-sykmeldt-med-en-psykisk-diagnose-hvem-er-de- Skulle det da være mulig å tenke tanken at dette kan ha en årsak og at det arbeidet man gjør for å bedre den psykiske helsen kanskje ikke fungerer optimalt, og at det kan finnes en eller annen type årsak eller feil som man kan rette på? Hvis man ser på oppbygningen, struktur og innhold på ICD-10/ICD-11 som brukes for å stille diagnoser i forhold til psykiske lidelser, i regi av kliniske psykologer og psykiatre, så ser man at dette faktisk er nokså identisk helt likt med det som man bruker innenfor teknologifagene, for å feilsøke slike ting som hydraulikksystemer, jetmotorer, oljeraffenerier, prosessanlegg i industrien osv. ICD-11 er jo rett og slett bygd opp likt med en teknisk manual for feilsøking. At kriteriene for diagnose etter ICD-11 er bygd opp som de er, det betyr jo at hele denne "diagnosemanualen" kan lastes opp til en datamaskin og uføres automatisk, slik at man for eksempel kan få et AI system til å stille diagnoser ut i fra de eksakt samme "regler" som en klinisk psykolog. Men hvor kommer nå denne troen på at mennesket kan feilsøkes som en teknisk maskin i fra? Er det for eksempel målig å tenke seg muligheten at denne troen baserer seg på "feil faktum", altså noe som enten er feil, eller bare er rett i et begrenset omfang. Kan det for eksempel vær slik at det som psykiatere og kliniske psykologer holder på med, og de tankerekkene og den ideverden som finnes innenfor disse fagene bare har relevans for psykiatere, kliniske psykologer og deres pasienter, men ikke så mange andre? Kan det også være slik at hvis man skal oppleve "neste utviklingstrinn", som personlig frihet, personlig utvikling, livsglede, personlig overskudd og arbeidsglede, så bør man bevege seg over mot andre "fag" og helt andre måter å betrakte verden og virkeligheten på, enn det "virkelighetsbildet" som ser ut til å gjelde innenfor psykiatrien og den kliniske psykologien? Skulle man for eksempel kunne gå inn i helt andre fag, som inneholder helt andre måter å betrakte verden på, som for eksempel kognetiv psykologi, filosofi, relligion eller alle mulige andre fag og betraktningmåter som kan lede fram til personlig utvikling, livsglede, personlig overskudd og arbeidsglede?

Tidligere så var det jo slik at dersom man hadde "vondt i sjelen" så gikk man til presten og fikk litt sjelesorg. I dag, etter avkristningen av landet, så går man gjerne heller til psykologen. Tidligere så var presten statens redskap for sjelesog. Nå er vel denne rollen til dels overtatt av psykologen, slik at dette sannsynligvis har noe med en kulturell og historisk utvikling å gjøre. Det kan vi vel være enig om. Dette har vel også nå med "tro" eller en slags rimelighetsvurdering å gjøre, men jeg for min del vil vel være nokså sterkt tilbøyelig til å "tro" at dette er rett. Og hva består disse "globale trendene i"? Jeg for min del vil se det som "mest rimelig å tro" at denne utviklingen kan ha noe med utviklingen av teknologisamfunnet å gjøre, og teknologien og den "tekniske måten" å se og betrakte virkeligheten på. Dette var et sentralt tema hos Filosofen Martin Heidegger på slutten av hans karriere. (Desverre ingen lettlest person å ha med å gjøre.) Slik som jeg ser det så er det ikke utenkelig at man med fordel både kunne gi moderne eksistensiell filosofi og klassisk gresk, budhistisk og kinesisk filosofi en litt større vekt i forsåelsen av hvem vi er og vår egen kultur. Det forholder seg ikke slik at utviklingen nødvendigvis går fram over på alle områder. Sånn sett så vil jeg nok være tilbøyelig til "å tro" at forestillingen om "fysisk og psykisk helse", "bruken av diagnoseskjema som veien til psykisk helse" og "psykologen som sjelsørger" har noe med teknologisamfunnets meneskesyn og virkelighetsforståelse å gjøre. Den lille haken med denne "troen", det er at det fungerer heller dårlig i praksis. Man bruker store penger på "psykisk helse", men fungerer det og gir det resultater? Da bør det kanskje også være plass til et annet fag, for eksempel filosofifaget eller relligion for den saks skyld? Vi det være slik at en "klinisk psykolog" alltid er et bedre valg for "sjelesorg" enn for eksempel en filosof, eller en kristen prest, eller en budhistisk munk, eller en muslimsk Iman? Sier internasjonal statistikk for psykisk helse noe om dette?

Litt ajourføring. Det viser seg at primærhelsetjenesten og spesialistshelsetjenesten bruker forskjellig kodesystemer i forbindelse med diagnostikk. Her er primærhelsetjenesten sitt kodesystem: https://finnkode.helsedirektoratet.no/icpc2/chapter

En måte som jeg bruker AI på, ikke i forbindelse med studier, men i forbindelse med praktiske arbeidsoppgaver i hverdagen, det er å først å tenke ut innholdet i et dokument, og så notere det ned i en kladdebok i stikkords form. Så presenterer jeg dette innholdet, slik som jeg har tenkt det ut og i stikkords form for Ai og så gir jeg AI i oppdrag å formulere dette i form av en norsk språkdrakt som basser for den typen dokunet som det gjelder. Hvis det da er noe AI har formulert annerledes enn slik som jeg ville gjort det, så skriver jeg det om manuelt. Hele meningsinnholdet er jo da i utganspunktet formulert av meg selv og så er den praktiske skrivejobben med å få dette om til brukbar norsk tekst gjort ved "hjelp fra AI". Dette medfører jo at den teksten som man ellers kanskje ville bruke timer på å formuelre kan formuleres i løpet av noen minutter. Synes at en slik bruk av AI kan bidra til å effektivisere mange arbeidsrutiner, men jeg ville nok ikke synes at det var OK å la AI skrive teksten til en innleveringsoppgave, ialle fall ikke uten å opplyse om at AI er brukt. Det finnes jo også helt andre måter å bruke AI på, slik at AI brukes til å finne fram til innhold og kilder, og så skrive hele teksten selv.

Noe av forrutsetningen for en vellykket bruk av AI er etter mitt syn at man kutter ut all bruk av datamaskiner på de lavere klassetrinn, slik at elevene først kan lære å lese bøker og skrive for hånd. Når god kompetanse til lesing og skriving har blitt oppnådd så kan neste trinn i utviklingen av kompetanse være først i bruk av datamskiner, og så litt senere AI. Det er jo ikke snakk om helleluja eller ikke, men hvordan man implementerer en ny teknologi, og hvordan man bygger opp kompetanse, trinn for trinn. Når man i sin tid bestemte at alle elevene i VGS skulle ha sin egen PC, så fantes det ingen plan for hvordan denne skulle brukes. Det gikk jo da selvfølgelig slik som det måtte gå.

Ja, det er hva kanskje de fleste autistene, som jeg har hatt ansvaret for, har pleid å si ved starten av skoleåret. Så gjelder det jo å få til en endring over de neste 10 månedene. Enkelt er det jo ellers ikke. Det er nok ikke så uvanlig at man må endre undervisningopplegget og det sosiale opplegget for en hel klasse for at en eller to autister skal passe inn, men så kan det nok gå seg til. Det er faktisk ganske krevende og mye mer utfordrende enn for en "vanlig klasse" å få til dette, men umulig er det jo ikke. Men dette er jo egentlig et tema ved siden av hvordan man setter diagnosene, og om dette har karakter av "tro" eller "viten", eller eventuelt en blanding av de to faktorene.

Det var jo for så vidt en all right sammenligning. Økononomi er jo heller ikke en naturvitenskap og det har jo også noe med psykisk helse å gjøre. Hvis man invisterer tungt i et selskap, og så viser det seg at de pengene man bruker ikke medfører noen positiv utvikling i selskapet, vil det ikke da være en ide å vurdere om pengene blir brukt på en riktig måte, og om man bør endre litt på den måten man driver selskapet på? Tilsvarende hvis man ligger på topp i verdenssammenheng i invistering i psykisk helse, og det så viser seg at behandlingen ikke virker bedre og at befolkningen tvert i mot blir sykere, er det ikke da en grunn til å vurdere om det opplegget man har for å skape "god psykisk helse" fungerer godt nok, eller om man bør vurdere å gjøre tingene på en litt annen måte?

For å gjeta meg selv: Det som mjeg har pleid å si til de som har hatt slike diagnoser det er: Ikke stress deg ut med å forsøke å kopiere andre. Vær deg selv og vær trygg på deg selv og føl deg akseptert akkuat slik som du er. Over litt tid så har da tingene gått seg til.

Det vil jeg vel si meg aller høyst uenig i. For det første så er jo autisme i følge WHO sine definisjoner ingen sykdom, så det finnes jo da heller noen behandling for en sykdom som ikke finnes. Man beskriver det som en utviklingsforstyrrelse, som gjør at man har noen personlige egenskaper som avviker fra et gjennomsnitt. "Utviklig" er jo noe som skjer gjennom hele livet fra vi blir født til vi dør. Utviklingen kan jo hele tiden gå i den ene eller den andre retningen ut i fra det punktet man er akkurat nå. I løpet ad de 30 årene eller så (til og fra), som jeg har arbeidet med autister, så kan jeg vel bare huske en eneste en som ikke opplevde å bli kvitt mesteparten av sine lærevansker og funksjonshemninger. (Den ene hadde an alvorlig fysisk sykdom ved siden av.) Den metoden som alltid har pleid å fungere, det er å avlære forestillingen omkring at det finens en sykdom, og at det skal være noen grunn til å endre på atferden for å bli slik som de andre. En annen side ved saken, det er jo at når man tar vekk kravet om "å bli som de andre", så skjer jo akkutat det, ved at man først aksepteres akkurat slik som man er, uten krav til noen endringer. Man kan jo også bruke eksempler i fra virkeligheten, ta for eksempel Elon Musk. Er denne karen så spesielt opptatt av å kopiere alle andre og bli så normal som mulig? Eller Albert Einstein. Hvis nå denne karen hadde blitt normalisert i fra sine uvanlige personlighetstrekk og sin utviklingsheming, slik at han kunne sitte i kassa på Rema 1000, ville det vært en fordel? Alle autister er vel ikke som Elon Musk, men at det kan finnes en forholdvis høy grad av evne til kontetrasjon og fokus rundt ett enkelt emne er vel ikke helt uvanlig. Hvis man så klarer å pense autisten over på skolerarbeidet som det som er veldig kjekt og som får all oppmerksomhet, så pleier mye å være gjort. Når det så skjer en forholdvis større grad av suksess i forhold til skolearbeidet, så pleier også dette å virke ganske positivt inn på det sosiale.

Etter å ha sett og observert resultatet av disse diagnosene innenfor psykiatri over noen år, så tenkte jeg at jeg skulle få tid til å undersøke litt og oppsummere litt hvordan disse diagnosene egentlig blir satt. En anne type psykisk lidelse med høy forekomst det er jo depresjon. Helsenorge har en generell beskrivelse: https://www.helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/depresjon/depresjon-voksne/ Som innenfor alt annet innenfor diagnose av psykiske sykdommer så bruker man et "diagnoseskjema" der man treffer en beslutning omkring riktig diagnose, ut i fra samtale og observasjon av pasienten. Diagnoseskjema er en oppsummering av det man har blitt enige om å tro på som de riktige kriteria for en diagnose. https://icd.who.int/browse/2025-01/mms/en#1563440232 Så kan terapauten ut i fra sin subjektive vurdering treffe en beslutning om det finnes noe grunnlag for en diagnose. Det formelle juridiske kravet til terapauten er at han selv må mene at han har gjort en forsvarlig vurdering. Så følger forskjellige varianter av behandling der man ikke helt vet hvordan behandlingen virker, og der de positive resultatene kan utebli over tid. Man kan for eksempel bruke medisiner med til dels ukjent virkningsmekanisme. En type behandling som kan gi hurtige resultater i form av endringer er elektrosjokkbehandling, men i følge helsedirektoratet så vet man verken hvorfor folk blir deprimerte eller hvordan elektrosjokkbehandling virker. Nasjonale retninglinjer for elektrosjokkbehandling. Helsedirektoratet har vedtatt en opptrappingplan for psykisk helse for perioden 2023-2033, men kan man redusere for eksempel forekomsten av depresjon uten å vite hva grunnen til depresjon er? https://www.helsedirektoratet.no/om-oss/forsoksordninger-og-prosjekter/opptrappingsplan-for-psykisk-helse-20232033 Her er noen synspunkter i fra en "kritisk professor": https://www.forskning.no/psykisk-helse-psykiske-lidelser-psykologi/samfunnet-bruker-stadig-mer-penger-pa-psykisk-helse-hvorfor-blir-vi-ikke-friskere/2205214 Kan det være slik at noe av årsaken til den dårlige psykiske helsen ligger i psykiatrien selv, slik at man både først er en instans som er årsak til problemene og så i neste omgang så går man i gang med å behandle de problemene som man selv har skapt, gjennom den påvirkning man har på samfunnet? (Bla gjennom formidling av det som reelt sett er et materialistisk livssyn.) I helsedirektoratets handlingplan så står det dette å lese: Hvis dette skal være kriteriet, vil det da ikke være mer relevant å forsøke å få til de samfunnsmessige endringene som behøves for at psykisk sykdom ikke skal oppstå, i stedet for å behandle i ettertid? I samfunn med tydelige felles verdier og sterke religioner, som kristendom, Islam og Budhisme så har man statistisk sett bedre "psykisk halse". Hvordan kan det ha deg? Innenfor klassis gresk filosofi, så mente man at "god psykisk helse" var noe som fulgte av å praktisere en "god etikk", og at religion og etikk ellers ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Kan dette synspunktet ha noe forseg nå i dag? https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/etikk-9788205266919 Og da er vi jo over i et nytt fag, filosofi. Kan det være lurt?

Noe av grunnen til min interesse for diagnoser innenfor psykiatri og autismespekteret spesielt, det er jo at jeg har jobbet med ungdommer som har hatt denne typen diganoser over ganske lang tid, ca 30 år eller noe der omkring. I så godt som samtlige tilfeller så har jeg gjort den samme erfaringen, at de funksjonshemninger som følger med sykdommen inklusive lærevansker, først og fremst skyldes den belastningen det er å få den personlighetstypen som man har, beskrevet som en sykdom. "Din personlighet er en sykdom, derfor så må vi behandle deg slik at du blir til en annen person enn det som du er" Sånn sett så har jo "autismespekterforstyrrelser" vært en utrolig takknemmelig gruppe og jobbe opp mot. Man får dem inn om høsten med såkalt store lærevansker sosiale problemer og det ene med det andre. Så har det egentlig bare vært å forklare at autisme ikke er noen sykdom, bare en personlighetsype, og her i klassen så har alle rett til å være slik som de nå en gang er, så lenge vi kan repsktere hverandre og sørge for et felels godt klassemiljø. Når alle merkelappene er tatt vekk og det man sitter igjen med er et team med helt vanlige tenåringer, med hver sin individuelle og spesielle personlighet, så pleier jo det resterende å kjøre mer eller mindre av seg selv, slik at når våren kommer, så har autisten beveget seg vekk i fra sine lærevansker, og det sosiale fungerer normalt også betydelig bedre. Nå som jeg har blitt pensjonist og ser bakover, så synes jeg jo det er litt interessant å se litt nærmere på hvordan det er mulig å sette disse diagnosene av typen "Din personlighet er en sykdom, så nå må vi behandle deg slik at du kan frisken til og bli til en annen person enn det som du er". I følge det internasjonale diagnosesystemet som Norge benytter seg av så viser det seg jo også at "autismespekterforstyrrelser" formelt sett heller ikke er å berakte som noen sykdom, bare som egenskaper ved personligheten. Ser at Helsenorge har en webside som gir en ganske bra og enkel oversikt. https://www.helsenorge.no/sykdom/utviklingsforstyrrelser/autisme/ Her har vi en artikkel i fra Helsedirektoratet omkring ICD-10 og ICD-11 diagnosesystemer; https://www.helsedirektoratet.no/digitalisering-og-e-helse/helsefaglige-kodeverk/icd Her har vi litt informasjon fra Norsk Psykologforening omkring hvem som kan sette diagnoser innenfor "Psykisk Helsevern": https://www.psykologforeningen.no/lonn-og-arbeid/jus-og-arbeidsliv/diagnose/diagnoser-i-psykisk-helsevern Og her er regionale retninglinjer i fra Oslo Universitetssykehus: https://www.ntnu.no/documents/10293/1278963139/Regional_retningslinje_utredning_ASF.pdf/4cecc6e8-90fa-4ffb-88e8-5e04b35b1d0b Det kan se ut som at utenfor Oslo, så kan for eksempel en enkelt privatpraktiserende klinisk psykolog, sette en slik diagnose på egen hånd, men for oslo regionen, så gjedler det er tillegskrav, ut i fra de lokale retningslinjene, at diagnosen "autismespekterforstyrrelse" bare kan settes av et team som ineholder en psykolog og en psykiater.

Hvordan man setter diagnosene innenfor klinisk psykologi og psykiatri, det er vel en diskusjon. Hvordan personer med svake sosiale ferdigheter skaffer seg jobb, det er vel egentlig en annen diskusjon. Hvis vedkommende har en diagnose innenfor autismespekteret, og så ikke ender opp med å sitte på rommet sitt uten å klare å gjennomføre videregående skole, men tvert i mot både gjennomfører videregående og flere grader på universitetsnivå, så er det da noe som har fungert ganske bra. Å få til en høy grad av egenutvikling og selvrealiserting og i noen grad sosialisering, det kan vel ha en høy grad av egenverdi, også i de tilfellene at det ikke leder til noen jobb. (Men så helsvart behøver det ikke å være, det finnes også bedrifter som tar inn sosialt svakt fungerende personer, i stillinger som passer for det.) Ellers så er det vel mitt inntrykk at mye av den "tilretteleggingen" som skjer i skolen egentlig, når det kommer til stykket, handler om å ta vekk krav slik at alle får "bestått". Det vil si at den viktigste delen av opplæringen, i jobbsammenheng og for å få en jobb gjerne utgår, slik at mange elever reelt sett gjennomgår en opplæring i hvordan man skal formulere sine krav, som framtidig klient hos NAV. Felles for de fleste av oss, det er jo at vi blir relativt mer sosiale når vi opplever å være trygge og oppleve mestring ut i fra egne ressursert og egen innsats. Hvis man opplever å være utrygg, lite akseptert og en vandrende samling med symptomer på sykdom som må rettes på, da kan det vel være at man ikke blir så sosial. Sosial læring, det handler vel mye om å være i et miljø der man kan være trygg på seg selv og de andre og der man føler at man er akseptert, over tid. Samtidig så må det stilles passe vanskelige krav, til at det oppnås framgang. Så tilbake til hovedtema. Hvordan stiller man diagnoser innenfor klinisk psykologi og psykiatri, basert på "tro" eller på "vitenskap"? Jeg tror jeg har funnet fram til de formelle kriteriene for "depressive disorders", eller på norsk "depresjon", med inndeling i undergrupper. "Disorder" oversettes vel til "lidelse", så i motsetning til "autismespekterforstyrrelse" så kan det se ut som at depresjon diagnosteres til å være en sykdom, med div undergrupper. https://icd.who.int/browse/2025-01/mms/en#1563440232 Som man kan se så finens det jo ingen spor av "naturvitenskap" i en slik diagnose. Det dreier seg i stedet om en oppsummering av den type atderd man ut i fra en subjektiv vurdering mener "å tro på" som de rette kriteriene for depresjon. Det finnes heller ingen forklaring, i diagnosekreteriene, på hva depresjon egentlig er for noe, hva den skyldes, eller hvordan den kan behandles. Så kommer neste fase i diagnostikken, der den enkelte terapaut ut i fra sin subjektive vurdering skal vurdere om pasienten passer inn i noen av diagnosekreteriene basert på samtaler med pasienten. Det ligger vel i sakens natur at det ikke kan finnes noe naturvitenskapelig grunnlag av denne delen av diagnostikken heller. Det blir jo så å forholde seg til "vår felles tro på hvordan man stiller en diagnose for depresjon", terapautens individuelle tro på hvordan man anvender "vår felles tro" på den enkelte pasient, slik at man kan stille en individuell diagnose. (Og likt med de to utredningene for ABB, så kan man jo få diagnoser som avenger like mye av hvem som stiller diagnosen som de avhenger av egenskapene til pasienten.) Her refereres til ICD-10, so altså ser ut til å være forrige utgave av diagnosekriteriene, i motsetning til ICD-11 som er under implementering nå.

Det er nok noe sant i det ja, men uansett så er det ingen ulempe å gjennomføre en utdanning og oppleve mestring, en viss form for sosialt samspill og å bli flink i et fag. De problemstillingene som nevnes over er nok noe som de som har fått "klistrelappen" autisme på seg er ganske opptatt av. Frangangsmåten for å "sette mot i forsamlingen" har gjerne vert å finne fram til kjente internasjonale og viktige historiske personer som man mener har falt inn under atferdstypen "autismespekterforstyrrelse". Så har jeg også funnet fram til bedrifter som gjerne ansetter autister, og som anser denne typen atferd som en fordel for arbeidsutførelsen. (Det finnes faktisk det også.) Fant ellers fram til de formelle diagnosekriteriene, (tror jeg), og så vidt som jeg kan bedømme, så finnes det ikke noen spor av "naturvitenskapelige bevis", i den sammenheng, bare det som vi tror på og har blitt enige om skal være kriteriene for "autismespekterforstyrrelse". Men at dette skal være en "sykdom" det står det jo ingen ting om. https://icd.who.int/browse/2025-01/mms/en#437815624

Ja, da man må kjenne eleven veldig godt, og det må være etablert en ganske trygg situasjon før man kan få til noe slikt. Man har ingen garanti for suksess, og det var jo no av dette som ble diskutert både med eleven selv og hans foreldre. Konklusjonen var at vi gjør et forsøk. Folk med "autismespekterforstyrrelse" er vel ellers minst like mye forskjellige fra hverandre som andre folk. Noe kan være litt likt, men ellers så er de individuelle forskjellene ganske godt til stede. "Autismespekterforstyrrelse" kan jo også opptre sammen med andre problemstillinger, slik at det også er mer å ta hensyn til. Det pleier å hjelpe å selge inn budkapet: Vi er alle normale på hver mår måte, og da får vi bare godta oss selv og hverandre, slik som vi nå en gang er.

Jeg kan faktisk ikke huske en eneste autist der utfordringen ikke har blitt mindre og mindre. Mange kan bli "flinke" når de først blir satt på sporet. Jeg kan for eksempel huske en kar som var veldig bekymret når han skulle gjennomføre "en uke praksis i bedrift". Jeg visste jo det at hvis jeg ga beskjed til bedriften om at det dreide seg om en autist, så var sjansen for en praksisplass i bedrift ganske liten. Så hadde jeg en liten diskusjon med foreldrene og vedkommende selv, og vi ble enige om at vi skulle forsøke en utplassering i en bedrift som jeg visste hadde veldig godt opplegg for å ivareta praksislever. Den eneste beskjeden jeg ga til bedriften var at eleven kunne ha litt problemer med å høre etter, slik at de måtte være veldig tydelig med beskjendene til eleven og gjerne gjenta de noen ganger. Da utplassringsuka nærmet seg så spør da eleven meg: Hvordan skal jeg komme meg dit? Jeg sier at da må du vel ta bussen som alle andre. Så er spørsmålet: Kommer de da og henter meg på bussholdeplassen? Svar: Nei, denne uka så er du helt normal som alle andre og da finner du veien i fra bussholdeplassen til bedriften selv. Etter en uke så kom eleven tilbake og da skinte han som en sol og han var nesten ikke til å kjenne igjen. Han hadde vært utplassert i bedrift i en uke og blitt bedømt og fått en brukbar tilbakemelding i rollen som "normal". Etter den uken så var det nesten ingen ende på arbeidsinnsatsen på skolen og optimismen for framtiden.