arne22

Så kommer det vel også litt an på om man borrer hull i veggen og ser på nyheter og på værmeldingen for å få hakeslepp, eller for å oppnå riktige hull i veggen og den informasjon fra TV som man har behov for. Det spørs om det blir noe særlig bedre værmelding av å se den på en dyrere TV. Det er vel noe som heter å få dekket de behov som man faktisk har på en kostnadseffektiv måte, eller å bruke pengene på innbilte behov. Eventuet så kan man bruke dem til å bygge opp langsiktig kapital. Dyre gjenstander som man reelt sett ikke har behov for kan vel også betraktes som dyrt skrot?

Det er nok slik at for å bli psykolog i Norge, så må man ha lisens eller autorisasjon. Da må man oppfylle de faglige kravene som er gitt av våre myndigheter for helse og utdanning. Kravene om hvilket faglig innhold utanningen må ha for at nye psykologer framgår av "Nasjonal retninglinje for psykologutdanning". Når retningslinjene er gitt us som forskrift, så betyr det er det enkelte universitet som gjennomfører utdanningen ikke har faglig myndighet eller frihet til å avvike i fra de faglige kravene for psykologutdanningen, ved gjennomføring av utdanningen. Disse nasjonale kravene for faglig innhold i psykologutdanningen vil nok først ha en forholdsvis stor betydning for de som har gjennomført utdanningen i utlandet. Når de skal ha vurdert om deres utdanning kan bli godtkjent for å oppnå lisens og senere autorisasjon som psykolog i Norge, så vil alle sammen først måtte oppfylle de faglige kravene som framgår av de nasjonale retningslinjene for psykologutdanningen, som et minimum. Om kommende psykologer oppfyller kravene til å få lisens og autorisasjon er nok ikke helt uten relevans. Uten å ha gjennomført en utdanning som oppfyller de faglige kravene som framgår av forskriften, så kan man ikke praktisere som psykolog. Jeg ser at det også finnes tilsvarende retningslinjer for spesialistutdanningen i psykiatri. https://www.helsedirektoratet.no/autorisasjon-og-spesialistutdanning/spesialistutdanning-og-godkjenning-for-leger/legespesialiteter/psykiatri Når retninglinjene er gitt ut av Helsedirektoratet direkte, uten å være innarbeidet i lovverket som en forskrift, så betyr dette at sykehusene og utdanningsstedene har en litt større frihet til å gjøre avvik i fra de faglige kravene, enn dersom de samme faglige retnigslinjene hadde blitt gitt ut som forskrift. Avvik i fra de faglige retninglinjene for spesielistutdanningen vil ikke nødvendigvis være et lovbrudd. For psykologutdanningen så forholder det seg slik at all avvik i fra de nasjonale retningslinjene for faglig innhold i utdanningen vil være å betrakte som et lovbrudd. De nye faglige kravene til psykologer har egentlig en hel det med denne diskusjonens tema å gjøre, ved at de nye kravene reelt sett krever at psykologien også behersker å bruke naturvitenskapelige metoder i sitt arbeide, stille seg kritisk til teorier og hypoteser, og verifisere at en behandling virkelig fungerer og virker i forhold til den virkelige verden. Det stilles nå reelt sett krav om at psykologene i forholdvis mindre grad forholder seg til "den rette tro", og nå i forholdvis større grad til "reel viten". Hvis man sier noe slik som at faglige kriterier og lovlige krav for yrket ikke er noe man behøver å bry seg om, så vil jo det kunne medføre at man mister sin autorisasjon som psykolog. En litt halvgammel artikkel med litt beskrivelse av og eksempler på dette. https://psykiskhelse.no/magasinet/jobber-videre-uten-autorisasjon/ Her er et eksempel på noen studenter som har gjennomført sin utdanning som psykolog i utlandet men som ikke har fått godkjent utdanningen i Norge: https://www.nrk.no/nordland/nekter-uteksaminerte-psykologstudenter-autorisasjon-_-skylder-pa-pasientsikkerheten-1.14752091

Da jeg startet opp denne diskusjonstråden, så var det nok for å få oppdatert med litt og for å få satt meg litt bedre inn i tingene. Jeg hadde nok forventet meg at konklusjonen ville bli at jo, det stemmer nok at det kan forekomme litt blanding av tro og viten innenfor dette fagområdet, men det er nok bare slik som tingene er, og det er lite man kan gjøre med det. Det aller siste jeg vel hadde forventet meg, det er at min personlige mening omkring hvordan tingene børe være skulle være vedtatt som nasjonale retninglinjer i form av en forskrift. Slik som jeg leser forskriften, så inneholder den en liten "kulturrevulosjon" der hele fagområdet må gå over fra å jobbe primært sett ut i fra vitenskapsteri hentet i fra det humanistiske fagområdet, der "tro og viten" kan gå over i hverandre, til at man nå i større grad også må arbeide mer ut i fra naturvitenskapelige prinsipper, der man også ettergår om teorier er riktige og at de grunndata man jobber ut i fra er i samsvar med virkligheten. Hele fagområdet flyttes jo da over fra "trosorientert" til "vitenskapsorientert", i naturvitenskapelig forstand. Ingen av de hovedoppgavene som vi har funnet fram til og gått gjennom fram ti nå har jo hatt en slik mer naturvitenskaplig orientering, og ingen av dem kan vel med rimelighet sies å gjenspeile kompetansemålene i den nye forskriften (??!). De nye kompetansemålene gjelder jo i følge forskriften i fra høsten 2025, men jeg ser at websiden til UiO, som gir informasjon om kompetansemålene er i fra 2021 og gir informasjon om de kompetansemålene og de kompetansemålene som eksisterte den gang. Her er det nok behov for en liten oppdatering i forhold til dagens kompetansemål og dagens regelverk. Det framgår også litt forskjellige kometasemål i forskriften, for eksempel noe som går på pasienter og pasientrettigheter og noe som går på vitenskap, og hvordan prioriterer man da? I forhold til formålet med utdanningen, så framgår denne formuleringen i første del av §2 i forskriften: Og så har man også formuleringen av formålet i Psykisk Helsevernloven §1: å da blir det vel på tide å kaste den gale professor Freud ut av vinduet??

Ja, dette må vel være et ganske glimrende eksempel på det som går på tro, overtro og vitenskap i forhold til psykologifaget. I følge de formelle diagnosekriteriene beskriver autisme som en utviklingsforstyrrelse, ved at den personen som får merkelappen "autisme" klistret på seg, har en atferd på observasjonstidpunktene som den som setter diagnosen synes stemmer med adferdstypen "autisme". (I en eller annen variant.) For to personer som har en adferdstype som man mener passer for kriteriene for adferdstypen "autisme", så kan det jo godt være at en ene faktisk har en bakenforliggende sykdom som utgjør noe av årsaken til atferdstypen autisme, mens den andre personen kan være aldeles helt frisk og fremdeles ha en atferd som den som setter på merkelapper vil klassifisere som "autisme". Ettersom autisme jo ikke er en sykdom, så kan man ikke ha "sterk autisme", "dobbelsidig autisme", "autisme med spredning", "autisme med uregelmessig hjerterytme" eller "autisme med feber". Man kan heller ikke bli smittet via autismevirus eller autisme i drikkevannet. Det er da slik at noen har definisjonsmakt til å sette merkelapper på folk, og pengene skal jo inn i kassen. De aller fleste som jeg har kjent og samarbeidet med, som har hatt "diagnosen" eller "merkelappen autisme" har da vært helt normale mennesker, som alle andre, bortsett i fra noen små særegenheter i forhold til adferden. Med litt takhøyde og respekt for andre menenskers særegenheter, så behøver ikke denne typen atferd å være noe problem i det hele tatt. (Men de som har fått tildelt merkelappen, er jo ellers minst like forskjellige fra hverandre, som alle andre.) Edit: Her er de moderne og oppdaterte diagnosekritteriene som er under implementering og som foreløpig ikke har blitt oversatt til norsk: https://icd.who.int/browse/2026-01/mms/en#437815624 Synes ellers at de nye diagnosekriteriene, som er de som skal gjelde nå, er betydelig bedre, mere ryddige og klarere enn de gamle.

Når man ser på innholdet i mange av de hovedpoppgavene for profesjonsstudiet i psykologi, som man finner, så kan man jo se og lese inn i dem at de for en stor del handler om å bruke den vitenskapsmetode som man typisk anvender innenfor humanistiske fag, innenfor psykologifaget. Dette handler jo for en stor del om å kunne analysere og bruke tekster og ulike autorative tekster, som man velger "å tro på", i motsetning til en mer naturvitenskapelig metode, som i større grad går ut på å forholde seg til den "virkelige virkeligheten", men den kompleksitet som den kan ha. Da slær jo den litt spesielle problemstillingen inn at det å lære å anvende vitenskapsmetoder i fra humanistiske fag, med de spesielle særegenskapene som finnes her, det handler også om å lære studentene å tenke og resonere forholdvis likt med systemer for kunstig intelligens. Resultatet av dette blir jo da at man lærer studentene å tenke, resonere og løse oppgaver på, som til tider kan gjøres enda bedre med maskiner. Her ser man en rtikkel i VG der en hovedoppgave utarbeidet av et system for kunstig inelligens bedømmes til høyeste karakter: https://www.vg.no/nyheter/i/Kn1O7M/student-skrev-eksamen-med-ai-fikk-a-paa-hovedoppgave Og resultatet av dette, det er så at når sensorene ser en oppgave som ser ut til å ha en perfekt utforming, så sier man at "nei dette er alt fro bra, ingen studenter kan skrive så bra som dette, denne oppgaven må være skrevet av et system for kunstig intelligens. Neste nesten tragikomiske eksemplel er hentet i fra psykologifaget. https://www.vg.no/nyheter/i/43zbnE/frikjent-for-ai-juks-mistet-et-helt-studieaar Når man ser på de nye kompetansekravene til psykologutdanningen, så ser man at kompetansekravene ligger på et helt annet og mye vanskeligere nivå enn det som man kan klare med å bare bruke typiske vitenskapsmetoder hentet i fra humanistiske fag, eller å bruke systemer for kunstig intlligens, som jo til dels rent kvalitativt går ut på det samme. Når man ser på de nye kompetansekravene for psykologiutdanningen, så ser man jo at de har en kompleksitet og vanskelighetsgrad som går godt ut over det man kan få til med systemer for kunstig intelligens, og kompetansemålene forutsetter reelt sett at man også tar i bruk mer naturvitenskapelig orienterte vitenskapsmetoder og jobber opp mot den virkelige verden. "Hold dere langt unna systemer for kunstig intelligens" sier veilederene. En annen varient ville jo være: "Bruk gjerne kunstig intelligens til det enkleste", slik at dere kan fokusere på å bruke "ekte intelligens" på de omfattende og komplekse kompetansemålene som er nedfelt i dagens forskrift, som jo faktisk handler om å jobbe opp mot den virkelige verden og å oppnå resultater innefor behandling. Hvis det man utdanner ved universitetet er "troende roboter" som kan simuere systemer for kunstig intelligens, da må jo resultatene bli der etter, og man arbeider da ikke innenfor forskriftens kompetansemål.

Når man ser på de hovedoppgavene som studentene har skrevet, og som er funnet fram i tilfeldig orden, så får man vel inntrykk av at psykologifaget er et fag som har tradisjon for å inneholde alle mulige variasjoner og trosretninger. Hva behandlingen består i og hvordan man fokuserer på forskjellige problemstillinger, vil vel da sånn sett kunne variere veldig mye med hvilken terapaut man med å gjøre. Det er jo interessant å legge merke til at fra og med sist sommer, så har det jo kommet en ny lovgivning (forskrift) som stiller felles kompetansekrav til de psykologene som utdannes i Norge. Det hadde vært interessnt å høre litt mer om denne episoden også.

Jeg har aldri deltatt i noe slikt, så det ville jo være interessant med litt info i fra den som har kjennsap til saken og erfaring. Jeg forstår det slik at "psykoterapi" skjer gjennom samtale, enten individuelt, eller i grupper. Psykoterapi i form av samtale kan enten skje over kort eller lang tid. Jeg forstår det også slik at den som står for psykoterapien enten kan være psykolog eller psykiater, og at det faktisk også finnes personell i fra andre faggrupper som kan ha autorisasjon til å drive med prykoterapi. Eksempel: https://brosjyrer.fo.no/wiki/godkjenningsordninger-for-sosionomer/klinisk-sosionom/ Jeg forstår det også slik at det finnes en del forskjellige terapiformer, med hensyn til innhold og metode: Kognitiv atferdsterapi (KAT) Psykodynamisk terapi Skjematerapi EMDR Hvordan passer dine erfaringer inn i forhold til disse variantene? Blir det opplyst noe om hva slags type terapi det er snakk om? Ser ellers at det til og med skal være mulig å gjennomgå psykoterapi via Internett: https://tidsskrift.kognitiv.no/effekten-av-internettbasert-kognitiv-adferdsterapi-icbt-mot-panikklidelse-i-vestfold/

Det gjør det nok, men 80% av legene i spesialisthelsetjenesten og 20% av legene i primærhelsetjenesten? Hvis fastlegeordningen ikke fungerer så bra, kan det eventuelt ha noe med dette å gjøre, hvis det er slik at bare 20% av legene arbeider innenfor fastlegeordningen?

Her er nok en hovedfagsoppgave i fra UiB i fra 2018: Å motta andres åpenhet. https://nva.sikt.no/registration/0198f1e294a4-c0dacc22-80c2-4b32-8adc-8ce5c6efed95 Besvarelsen er skrevet i et forholdvsvis enkelt språk. Det brukes en enkelt forkortelse. Det er SoMe for "Sosiale Mdia". 2 personer har skrevet 16 sider hver, i løpet av et halvt års studium, og så har de intervjuet 8 ungdommer. Hvor mye tro og hvor mye verifiserbar vitenskap representerer dette? 90% tro på lærebøkenes innhold og 10% vitenskap via den subjektive tolkningen av ungdommens subjektive forklaringer? Men noen gullkorn, det finner man faktisk: Og: Hvis man kombinrerer disse faktorene: 1. En systematisk kampanje for markedsføring av psykisk sykdom i regi av "psykisk helse industrien". 2. Det er coolt og trendy å være lit "emo" og ha en psykisk sykdom. (For de som ikke har det.) 3. Studenter på hovedfagsnivå som ikke er i nærheten av å jobbe på det faglige nivå og innenfor de hovedmål for kompetanse som gjelder ut i fra forskriftens kompetansemål, og de er selv på "SoMe". Vil ikke effekten av disse faktorene lett kunne bli til det som vi nå ser i dag: Stadig flere får en diagnose for en psykisk sykdom. De som allerede er friske, de kan jo også forholdvis lett bli friske, men de som reelt sett er syke, de sliter kanskje med å oppnå noen større positiv effekt av behandlingen?! Kan noe av grunnen til at de registrerte forekomstene av psykisk sykdom går opp, samtidig som de oppnådde resultatene i fra behandlingen ikke er særlig gode, være at det falglige nivået i det psykologiske profesjonsstudiet rett og slett er for svakt, slik at diagnosene blir feil og de gode resultatene av behandlingen til dels uteblir? Kan dette også være noe av grunnen til at myndighetene nå har gitt ut en ny forskrift med svært omfattende kompetansekrav for profesjonsstudiet i psykologi? (Som gjelder i fra 01 Augist 2025, dvs nå for alle studiestedene.)

Men hver enkelt fastlege har ansvaret for ca 1.000 pasienter? Skulle ikke det bli 1 lege pr 1000 inbyggere? https://sml.snl.no/fastlegeordning

For å ha litt mer relavant materiele å jobbe med, så samlet jeg sammen en del najonale veiledere, inklusive et par stykker som jeg forstår nylig har blitt trukket tilbake. Ellers linker: https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer-og-veiledere/psykisk-helse https://www.helsebiblioteket.no/innhold/artikler/psykisk-helse/psyknytt/her-finner-du-retningslinjer-for-angstlidelser--samlet https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/psykisk-helse-rus-og-avhengighet/angst-og-depresjon https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/selvmordsforebygging-i-psykisk-helsevern-og-tsb https://www.legeforeningen.no/contentassets/308e31a34fb84ab59b7fe2cd0159c476/bup-med-innholdsfortegnelse-nt010719.pdf Edit: Fant også fram til kriteriene for hovedoppgaven ved UiO: https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/ https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/krav.html Interessant problemstilling: Er studieopplegget ved UiO i samsvar med den endringen i kompetansemål for studiet som begynte å gjelde i fra høsten 2025? Websiden deres refererer fortsatt til den gamle forskriften i fra 2020?! Stemningslidelser IS-1561.pdf bipolare-lidingar-nasjonal-faglig-retningslinje-for-utgreiing-og-behandling.pdf BIPOLARVEILEDER+VED+NASJONAL+GRUPPE.pdf

Nå er den oppgaven i fra 2002, og da var det nok andre regler som gjaldt. Men i dag, når lovgiver har utarbeidet en nokså detaljert plan for hva utdanningen skal inneholde og hvilke kompteatsen som skal oppnås (Se link over), vil det ikke da også være et krav om at hovedoppgavene må være i samsvar med og oppfylle kravene i forhold til disse kompetansemålene?! Av de hovedoppgavene i profesjonsstudiet i psykologi, som jeg har klart å finne fram til, så langt, så er det ikke en eneste en som handler om eller som er relatert til det som er dagens sentrale kompetansemål. Man har i stedet valgt å skrive oppgavene om forskjellig andre tema, som man har hatt interesse for. Er det noen av dere, her på forum, som l kan finne fram til en eneste hovedoppgave for profesjonsstudiet i psykologi, som er direkte relatert til hovedmålene for utdanningen? I så fall så kan vi jo gå gjennom den, med utgangspunkt i dagens kompetansemål. Vi bør i alle fall kunne si noe om den handler om behandling av pasienter, eller noe helt annet.

Takker for mange nyttige svar som bidrar til å bringe diskusjonen videre! Jeg tenkte: Men denne tråden handler da om "psykiatri og klinisk psykologi", skal tro om UiO har noen andre mål for profesjonsstudiet i psykologi enn å utdanne personell som kan stå for og gjennomføre behandling. Av de opplysningene som framgår på UiO sine websider, så framgår det jo at dette er en utdanning som har det som sitt mål å utdanne psykologer som kan stå for behandling av pasienter. Det finnes så vidt jeg kan se ikke noen andre mål for utdanningen. https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/hva-lerer-du/ Så har UiO sin webside en link til en forskrift hos Lovdata som ble gitt ut i 2020 og som i dag er utgått. Når jeg så finner fram til den nye reviderte utgaven av forskiften, så finner jeg en detaljert plan for hva som skal være formålet og kompetansemålene for utdanningen. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1468 Ut i fra de hovedoppgavene som jeg har funnet fram til nå, så finner jeg ikke en eneste en, som gjenspeiler dagens lovgitte kompetansemål for utdanningen. Slik ar de sentrale delene av målene for utdanningen formulert av lovgiver: (Hentet i fra forskriftens andre ledd, paragraf 2.) Jeg noterer meg ellers at for fagområdet "psykiatri" så ser vet vel ut som at utviklingen går litt i motsatt retning. I stedet for en innstramming av retninglinjer, så ser det ut til å heller gå mot en oppløsning og mot lokal styring: https://tidsskriftet.no/2025/10/debatt/mangel-pa-nasjonale-retningslinjer-innan-psykiatri

Innefor humanistiske fag, så har man jo lett for å mene akkurat det. Hele oppgavenbesvarelsen "henger jo i luften" ved at det er et rent "skrivebordsarbeide" uten noen form for interaksjon i forhold til den virkelige verden. Det legges ned som forutsetning i oppgavebesvarelsen at man kan stole blindt på alle autorative kilder og alle grunndata. Innenfor denne faggruppen så er dette kanskje ikke helt uvanlig? Dette kan vel være noe av grunnen til at all helsehjelp innenfor psykisk helsevern kanskje ikke skjer innenfor forsvarlige rammer, og at man har problemer med å dokumentere at behandlingen leder til noen større grad av tilfriskning (Ref Helsedirektoretet sin rapport rundt behandling av depresjon, som er linket inn over.) Eksempel på uforsvarlig helsehjelp: https://osloadvokatene.no/ble-feildiagnostisert-fikk-4-millioner-i-erstatning/ https://sykepleien.no/2023/10/76-prosent-flere-erstatningskrav-innen-psykisk-helse-pa-fem-ar "Psykiateren" er jo ellers en interesant person eller yrkeskategori i denne sammenheng. Her er det jo snakk om en fagperson som står i to forskjellige vitenskapstradjonner samtidig. Medisin som kanskje her et litt mer "naturvitenskapelig preg" og "psykologi" som kanskje er mer over mot humanistiske fag.

Hvis man nå går til en psykolog som har fått sin autorisasjon til å stille diagnoser etter å ha skrevet en hovedoppgave om støttegrupper, vil det da være slik at dette er en veldig presis diagnose, med klare kriterier, eller er det slik at kriteriene er forholdvis vagt formulert, slik at dette er noen man kan ha mulighet til å diskutere seg fram til, hvis man "kjenner etter" på den riktige måten, og legger vekt på å forklare "de riktige symptomer"? https://finnkode.helsedirektoratet.no/icd10/chapter/F90-F98 "Finne ut av det" må vel da bety: "Gi rett svar på spørsmål, slik at man kan få diagnosen"? Det hender jo ikke så skjeldent at ektefeller kommer til å ligne en hel del på hverandre i atferd, etter noen års samliv. Vil ADHD da kunne være "smittsomt", ved at man etter hvert lærer seg atferd og reaksjonsmønstre i fra ektefellellen, slik at man selv etterhvert også kan lære seg atferd, symptomer og svar på spøsrmål som leder fram til denne diagnosen? Hva med "autisme". Skulle det da også finnes noe slikt som "smittsom autisme", ved at man etterhvert lærer atferd og "svar på spørsmål" gjennom tid og via samlivet med en ektefelle, som har denne "personlighetsforstyrrelsen". Kan man da som ektefelle oppnå "personlighetsforstyrrelse", sånn litt over tid?