arne22

Det gjør det nok, men 80% av legene i spesialisthelsetjenesten og 20% av legene i primærhelsetjenesten? Hvis fastlegeordningen ikke fungerer så bra, kan det eventuelt ha noe med dette å gjøre, hvis det er slik at bare 20% av legene arbeider innenfor fastlegeordningen?

Her er nok en hovedfagsoppgave i fra UiB i fra 2018: Å motta andres åpenhet. https://nva.sikt.no/registration/0198f1e294a4-c0dacc22-80c2-4b32-8adc-8ce5c6efed95 Besvarelsen er skrevet i et forholdvsvis enkelt språk. Det brukes en enkelt forkortelse. Det er SoMe for "Sosiale Mdia". 2 personer har skrevet 16 sider hver, i løpet av et halvt års studium, og så har de intervjuet 8 ungdommer. Hvor mye tro og hvor mye verifiserbar vitenskap representerer dette? 90% tro på lærebøkenes innhold og 10% vitenskap via den subjektive tolkningen av ungdommens subjektive forklaringer? Men noen gullkorn, det finner man faktisk: Og: Hvis man kombinrerer disse faktorene: 1. En systematisk kampanje for markedsføring av psykisk sykdom i regi av "psykisk helse industrien". 2. Det er coolt og trendy å være lit "emo" og ha en psykisk sykdom. (For de som ikke har det.) 3. Studenter på hovedfagsnivå som ikke er i nærheten av å jobbe på det faglige nivå og innenfor de hovedmål for kompetanse som gjelder ut i fra forskriftens kompetansemål, og de er selv på "SoMe". Vil ikke effekten av disse faktorene lett kunne bli til det som vi nå ser i dag: Stadig flere får en diagnose for en psykisk sykdom. De som allerede er friske, de kan jo også forholdvis lett bli friske, men de som reelt sett er syke, de sliter kanskje med å oppnå noen større positiv effekt av behandlingen?! Kan noe av grunnen til at de registrerte forekomstene av psykisk sykdom går opp, samtidig som de oppnådde resultatene i fra behandlingen ikke er særlig gode, være at det falglige nivået i det psykologiske profesjonsstudiet rett og slett er for svakt, slik at diagnosene blir feil og de gode resultatene av behandlingen til dels uteblir? Kan dette også være noe av grunnen til at myndighetene nå har gitt ut en ny forskrift med svært omfattende kompetansekrav for profesjonsstudiet i psykologi? (Som gjelder i fra 01 Augist 2025, dvs nå for alle studiestedene.)

Men hver enkelt fastlege har ansvaret for ca 1.000 pasienter? Skulle ikke det bli 1 lege pr 1000 inbyggere? https://sml.snl.no/fastlegeordning

For å ha litt mer relavant materiele å jobbe med, så samlet jeg sammen en del najonale veiledere, inklusive et par stykker som jeg forstår nylig har blitt trukket tilbake. Ellers linker: https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer-og-veiledere/psykisk-helse https://www.helsebiblioteket.no/innhold/artikler/psykisk-helse/psyknytt/her-finner-du-retningslinjer-for-angstlidelser--samlet https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/psykisk-helse-rus-og-avhengighet/angst-og-depresjon https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/selvmordsforebygging-i-psykisk-helsevern-og-tsb https://www.legeforeningen.no/contentassets/308e31a34fb84ab59b7fe2cd0159c476/bup-med-innholdsfortegnelse-nt010719.pdf Edit: Fant også fram til kriteriene for hovedoppgaven ved UiO: https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/ https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/krav.html Interessant problemstilling: Er studieopplegget ved UiO i samsvar med den endringen i kompetansemål for studiet som begynte å gjelde i fra høsten 2025? Websiden deres refererer fortsatt til den gamle forskriften i fra 2020?! Stemningslidelser IS-1561.pdf bipolare-lidingar-nasjonal-faglig-retningslinje-for-utgreiing-og-behandling.pdf BIPOLARVEILEDER+VED+NASJONAL+GRUPPE.pdf

Nå er den oppgaven i fra 2002, og da var det nok andre regler som gjaldt. Men i dag, når lovgiver har utarbeidet en nokså detaljert plan for hva utdanningen skal inneholde og hvilke kompteatsen som skal oppnås (Se link over), vil det ikke da også være et krav om at hovedoppgavene må være i samsvar med og oppfylle kravene i forhold til disse kompetansemålene?! Av de hovedoppgavene i profesjonsstudiet i psykologi, som jeg har klart å finne fram til, så langt, så er det ikke en eneste en som handler om eller som er relatert til det som er dagens sentrale kompetansemål. Man har i stedet valgt å skrive oppgavene om forskjellig andre tema, som man har hatt interesse for. Er det noen av dere, her på forum, som l kan finne fram til en eneste hovedoppgave for profesjonsstudiet i psykologi, som er direkte relatert til hovedmålene for utdanningen? I så fall så kan vi jo gå gjennom den, med utgangspunkt i dagens kompetansemål. Vi bør i alle fall kunne si noe om den handler om behandling av pasienter, eller noe helt annet.

Takker for mange nyttige svar som bidrar til å bringe diskusjonen videre! Jeg tenkte: Men denne tråden handler da om "psykiatri og klinisk psykologi", skal tro om UiO har noen andre mål for profesjonsstudiet i psykologi enn å utdanne personell som kan stå for og gjennomføre behandling. Av de opplysningene som framgår på UiO sine websider, så framgår det jo at dette er en utdanning som har det som sitt mål å utdanne psykologer som kan stå for behandling av pasienter. Det finnes så vidt jeg kan se ikke noen andre mål for utdanningen. https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/hva-lerer-du/ Så har UiO sin webside en link til en forskrift hos Lovdata som ble gitt ut i 2020 og som i dag er utgått. Når jeg så finner fram til den nye reviderte utgaven av forskiften, så finner jeg en detaljert plan for hva som skal være formålet og kompetansemålene for utdanningen. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1468 Ut i fra de hovedoppgavene som jeg har funnet fram til nå, så finner jeg ikke en eneste en, som gjenspeiler dagens lovgitte kompetansemål for utdanningen. Slik ar de sentrale delene av målene for utdanningen formulert av lovgiver: (Hentet i fra forskriftens andre ledd, paragraf 2.) Jeg noterer meg ellers at for fagområdet "psykiatri" så ser vet vel ut som at utviklingen går litt i motsatt retning. I stedet for en innstramming av retninglinjer, så ser det ut til å heller gå mot en oppløsning og mot lokal styring: https://tidsskriftet.no/2025/10/debatt/mangel-pa-nasjonale-retningslinjer-innan-psykiatri

Innefor humanistiske fag, så har man jo lett for å mene akkurat det. Hele oppgavenbesvarelsen "henger jo i luften" ved at det er et rent "skrivebordsarbeide" uten noen form for interaksjon i forhold til den virkelige verden. Det legges ned som forutsetning i oppgavebesvarelsen at man kan stole blindt på alle autorative kilder og alle grunndata. Innenfor denne faggruppen så er dette kanskje ikke helt uvanlig? Dette kan vel være noe av grunnen til at all helsehjelp innenfor psykisk helsevern kanskje ikke skjer innenfor forsvarlige rammer, og at man har problemer med å dokumentere at behandlingen leder til noen større grad av tilfriskning (Ref Helsedirektoretet sin rapport rundt behandling av depresjon, som er linket inn over.) Eksempel på uforsvarlig helsehjelp: https://osloadvokatene.no/ble-feildiagnostisert-fikk-4-millioner-i-erstatning/ https://sykepleien.no/2023/10/76-prosent-flere-erstatningskrav-innen-psykisk-helse-pa-fem-ar "Psykiateren" er jo ellers en interesant person eller yrkeskategori i denne sammenheng. Her er det jo snakk om en fagperson som står i to forskjellige vitenskapstradjonner samtidig. Medisin som kanskje her et litt mer "naturvitenskapelig preg" og "psykologi" som kanskje er mer over mot humanistiske fag.

Hvis man nå går til en psykolog som har fått sin autorisasjon til å stille diagnoser etter å ha skrevet en hovedoppgave om støttegrupper, vil det da være slik at dette er en veldig presis diagnose, med klare kriterier, eller er det slik at kriteriene er forholdvis vagt formulert, slik at dette er noen man kan ha mulighet til å diskutere seg fram til, hvis man "kjenner etter" på den riktige måten, og legger vekt på å forklare "de riktige symptomer"? https://finnkode.helsedirektoratet.no/icd10/chapter/F90-F98 "Finne ut av det" må vel da bety: "Gi rett svar på spørsmål, slik at man kan få diagnosen"? Det hender jo ikke så skjeldent at ektefeller kommer til å ligne en hel del på hverandre i atferd, etter noen års samliv. Vil ADHD da kunne være "smittsomt", ved at man etter hvert lærer seg atferd og reaksjonsmønstre i fra ektefellellen, slik at man selv etterhvert også kan lære seg atferd, symptomer og svar på spøsrmål som leder fram til denne diagnosen? Hva med "autisme". Skulle det da også finnes noe slikt som "smittsom autisme", ved at man etterhvert lærer atferd og "svar på spørsmål" gjennom tid og via samlivet med en ektefelle, som har denne "personlighetsforstyrrelsen". Kan man da som ektefelle oppnå "personlighetsforstyrrelse", sånn litt over tid?

Ja, og det er jo det som er hele poenget. Dette er hovedoppgave i et studium som leder fram til et yrke der man skal stille diagnoser og foreta behandling av pasienter. Kritikken går på om dette er en hovedoppgave som er relevant nok i forhold til det å stille riktige diagnoser og foreta en behandling av pasienter som oppfyller de juridiske kravene til forsvarlighet. Da er vi vel faktisk enig i at "oppgave omhandler støttegrupper, hvilket verken regnes som behandling eller hvor det skal stilles diagnoser". Da må vel psykologen i dette tilfellet ha gjennomført en hovedoppgave som er uten relevans i forhold til arbeidet som "klinisk psykolog", altså en som stiller diagnoser og som behandler pasienter? - Det er jo i så fall dette som er poenget. Innenfor andre fagområder som naturvitenskap og teknologifag, så er jo hovedprinsippet at man kan etterprøve alle teorier og observasjoner, slik at man arbeider med en "sikker kunnskap". Det kan se ut som at man arbeider ut i fra en noe større grad av tro og trosfrihet, innenfor psykologifaget, der det for eksempel er fritt fram å tro at en hovedoppgave om støttegrupper kan lede fram til en kompetanse til å stille diagnoser og behandle pasienter på en forsvarlig måte.

Jeg synes ikke innholdet i denne hovedoppgaven er komplisert, på noen måte, tvert i mot vil jeg vel heller si. Jeg tenkte faktisk den tanken å skrive om innholdet , og reformulere det i et ordinært språk, ca tilpasset det man finner i den videregående skolen, og så legge til nødvendige forklaringer, og så se hva man da sitter igjen med. Men hovedoppgaven er på 63 sider, og hvis man så skal skrive en slags "kommentarutgave", så er man jo raskt oppe i flere hundre sider. Det er jo mange rare hobbyer man kan ha, og jeg synes vel at dette blir litt spesielt. Men hvis det er avsnitt eller deler av innholdet som framstår som uklart, så kan vi da forsøke å tolke det som måtte være interessante deler av innholdet her. Det skulle jo ikke behøve å ta så lang tid. Grunnen til at jeg bruker betegnelsen "maktspråk", det er, ja en fator at det er brukt en del fremmedord og forkortelser som jeg vil tro kan framstå som litt uforståelig for folk flest. Samtidig så kan alle disse fremmedordene og alle de forkortelsene som er brukt også forklares i et forholdvis dagligdags språk og formidle det samme meningsinnhold. Gjennom måten man man bruker fremmedordene og fokuserer på et "internt stammespråk", på så eskluderer man i utgangspunktet mange lesere, fra å få tak i meningsinnholdet. Oppbyggingen av argumentasjon kan også oppfattes og leses som "manipulerende" ved at den gir uttrykk for en grad av "vitenskapelighet" og sikkehet i konklusjonene, som det reelt sett ikke nødvendigvis finnes dekning for. Forfatteren har ikke selv vært i kontakt med noen av pasientene og bygger alle grunnleggende fakta og forusetninger for arbeidet på innrapporterte data i fra 3'dje part, uten at det blir gjort noe for å verifisere om data og foursetninger faktisk stemmer overnes med virkeligheten. (Hvis det er noe som jeg ikke har fått med meg, så er det bare å legge en beskjed.) Lørebøker refereres til som autorative sannheter, nærmest på samme måte som en predikant refererer til bibelsteder, uten at det blir gjort noen nærmere vurdering av om hvorvidt lærebokens innhold faktisk medfører riktighet. Det referes også til lærebokforfatterens erfaringer, men ikke til forfatterens egen erfaring i interaksjon med et virkelig miljø. Jeg synes ikke oppgavebesvarelsen er dårlig. Jeg synes tvert imot at den er framragende god, innenfor sin sjanger. Samtidig så viser den vel at den type "vitenskapsteori" som man gjerne bruker innenfor humansistiske fag, inklusive psykologi ikke alltid og nødvendigvis leder fram til de riktige konklusjoner. Man har for eksempel lett for å referere lærebøker og forfattere som autorative kilder, uten å stille nødvendige spørsmål, og man har også let for å basere seg på 3'dje parts opplysninger, uten å verifisere om opplysningene faktisk stemmer. (I motsetning til det som gjelder for naturvitenskapene, der man har større krav til verifiserbarhet.) Jeg vil mene at det må kunne være relevant å kunne stille spørsmål om noe av grunnen til at det finnes en del feildiagnoser og behandlinger som ikke virker, eller som må gjøres på nytt, innenfor den kliniske psykologien kan ha noe å gjøre med de vitenskapsmetoder som man anvender, slik at behandlignen i praksis ikke alltid oppfyller kravene til forsvarlighet i Lov om Helsepersonell, og annen relevant lovgivning. Kan for mange prosent "tro" og får få prosent "vitenskap" medføre at man får for mange feildiagnoser og for mange behandlingsopplegg som ikke fungerer helt optimalt? Eksempel på praktisk diagnostikk, hentet i fra Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kjendis/forstatt-adhd-litt-feil/84229469

Jeg vil oppfatte "domenet" for å gi diagnoser og behandling å være at man kan regne med at både diagnoser og behandlingsopplegg, holder et faglig nivå, slik at man kan regne med at både diagnostikk og behandling skjer ut i fra en tilstrekkelig grad av forsvarlighet. Hvis psykologen utøver sin virksomhet uten å oppfylle de lovgitte kravene til forsvarlighet i diagnostikk og behandling så vil jo vedkommende kunne miste sin autorisasjon som psykolog. Det finnes jo også mange eksempler på psykologer som har mistet sin lisens på grunn av at kravene til forsvarlighet i utøvelsen av yrket ikke har vært ivaretatt. https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/artikler/god_praksis_faglig_forsvarlighet.pdf

Jeg får bare opp en meldign om at det ikke er tilgang i fra utlandet, men du kan jo forsøke å søke opp noen av de gamle lærebøkene for elektrikerfaget selv. https://www.nb.no/search?q=vk1 elektriker https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2011053008047 det som stort sett blir feil, ved bruk av gamle bøker det er jo at nyere regler og bestemmelser ikke er med, men den grunnleggende elektroteorien er jo for det aller meste akkurat den samme.

VG1 bøkene er så enkle at de knapt nok gir noe info i det hele tatt. Man bør over på det lærestoffet som står i de lærebøkene som er tilpasset VG2/VG3 for elektrikerudanningen. Hvis man har litt skolebakgrunn så er det vel godt mulig å gå gjennom lærebøkene for VG1, VG2 og VG3. Ellers så gir jo "motørhåndboka" en del praktiske tips. Det er jo formelt sett ingen lærebok, men til tross for det, så bruker man den i praksis som lærebok, rundt om i skolene. Ellers så har jo "grunnelggende elektro" egentlig ikke forandret seg så veldig mye, gjennom de siste 20 årene, og jeg synes vel egentlig at de bøkene som man brukte før i tiden var vel så gode i forhold til "basic elektro". Disse kan man jo finne i gratis elektronisk utgave må Nasjonalbibliotektet. For slike ting som Ohms lov, Effektformelen og trefaseteori, så har det vel ikke skjedd så veldig store endringer. Før i tiden, en gang rundt år 2000 så het det "Grunnkurs Elektro", VK1 og VK2.

Så fant jeg en til hovedoppgave i fra 2012: "Tankemønstre knyttet til angst - En studie av tidlige maladaptive skjemaer ved sosial fobi og panikklidelse med agorafobi". I forbindelse med denne oppgaven så brukes hele tiden og gjennomgående forkorelsen "TMS". Det viser seg å bygge på en teori eller hypotese som man kaller for "Skjematerapi". TMS står så for "Tidlige Maladaptive Skjemaer", eller oversatt til vanlig norsk: "Uhensiktsmessige reaksjonsmønstre lært i fra barndommen av." Denne skjemateorien ser vel ut til å være litt inspirert av den såkalte "psykoanalysen" med veklegging av opplevelser i fra barndommen av (?!). https://files01.core.ac.uk/download/pdf/30891354.pdf Når man leser disse besvarelsene, så slår jo den tanke en at disse besvarelsene er ganske forskjellige og man kan jo på et vis få et inntrykk av forfatternes personlighet og motivasjon for å skrive oppgaven, ved å lese gjennom dem. Oppgaven ser ut i fra det som jeg kan bedømme til å være noe i retning av skrivebordsarbeide. Man har gått gjennom litteratur og hentet inn data. Men jeg kan ikke se noe særlig til noen drøfting av i hvilken grad de teoriene man legger til grunn medører riktighet eller ikke, eller om hvordan man har sikret at de data man baserer seg på faktisk er de riktige data. Hvis det er noen her på forum som kan korrigere meg på dette punktet, og se noe som jeg ikke så ved min litt raske gjennomgang, så er det bra. Det som jeg leser inn i denne oppgaven det er jo først og fremt en øvelse i bruk av "maktspråk". Oppgaven handler jo om en gruppe psykiske lidelser, men skulle en slik oppgavebesvarelse gi en god kommunisere med pasienter og stille riktige diagnoser og gjennomføre en god behandling? Det ville ellers forbause meg ganske mye om ikke denne oppgavebesvarelsen har oppnådd en høy karakter, selv om det kanskje godt kan tenkes at konklusjonene er helt feil. Edit: Etter andre gangs gjennomgang av denne hovedoppgaven, så framstår denne virkelig som noe av "state of the art", og en åpenbarelse av hvordan akademisk språkbruk og makthiearkier kan fungere. Jeg kan vel vanskelig forestille meg noe annet enn at dette er en oppgave som har blitt bedømt til en topp karakter. (?!) (Forutsatt at studiemiljøet fungerer slik som jeg tror.) Samtidig så gir oppgavebesvarelsen en meget god demonstrasjon av hvordan man eventuelt kan manipulere virkeligheten gjennom bruk av "stammespråk" og presentere noe som egentlig handler om "underkastelse av autoriteter og å ha den rette tro" og så presentere dette som "vitenskap". Konklusjonene i oppgavebesvarelsen kan jo være riktige nok, men det vet man jo egentlig ikke noe om, ettersom de mange forutsetninger som oppgavebesvarelsen bygger på, egentlig ikke har fått noen presentasjon eller gjennomgang. Man antar at de forutsetninger som man bygger argumentasjonen på er de riktige, og så bygger man videre der i fra. Denne oppgavebesvarelsen kunne nok ellers ha fortjent sin egen diskusjonstråd.

Så fant jeg en litt gammel oppgave i fra 2002: Når katastrofen rammer - Strukturelle og funksjonelle aspekter ved støttegrupper dannet etter katastrofer. https://skagerrak.org/wp-content/uploads/2017/11/hovedoppgave-psykologi-sylvi-ramsli-fiskerstrand-2002.pdf Finner man noen særlig grad av "vitenskap" i denne oppgaven? Tja, forfatteren har i alle fall også løftet blikket opp i fra skolebøkene og forsøkt å forholde seg til virkeligheten, ved å intervjue et utvalg av representanter for støttegrupper for tidligere katastrofer som har skjedd. Alle beskrivelser som er gitt, har immidlertid et subjektivt preg, og det er lite som kan etterprøves. Det som ser ut til å være en hovedtendens i forhold til de hovedoppgavene som jeg har funnet fram til nå, det er at ingen av dem ser ut til å handle om diagnostikk, eller behandling, eller hva som skal til for å få pasientene til å bli friske. Man skriver en interessant oppgave som handler om noe helt annet, og så blir man statsautorisert til å bestemme diagnoser og foreta behandling innenfor spesielisthelsetjenesten. Kan dette virkelig stemme?