arne22

Men når dette skjer, er det ikke da slik at banken gjør et oppslag hos ett av disse selskapene og så får en tilbakemelding fra dette selskapet om at det finnes en kredittsperre. Går det ikke an å få vite hvilket selskap det er banken bruker, slik at man kan ta saken opp med dette bestemte selskepet, som eventuelt gir ut feil opplysning, eller sperren ligger eventuelt fortsatt inne.. Det finnes en rekke slike kredittopplysningsforetak og sperren må legges inn eller opphves hos hver enkelt av dem. Hvis man har opphevet sperren hos selskap A, B og C, men banken bruker selskap D, så kan man fortsatt ha en sperre. https://www.finansnorge.no/tema/personlig-okonomi/okonomi--og-gjeldsradgivning/frivillig-kredittsperre/ https://www.datatilsynet.no/personvern-pa-ulike-omrader/kredittvurdering/virksomheter-som-kredittvurderer/

En gang i tiden så hadde jeg ansvaret for en skoleklasse der samtlige elever hadde "diagnoser" innefor autisme, ADHD og etc og dokumentasjon som tilsa at de alle sammen hadde store lærevansker slik at de ikke kunne gjennomføre et normalt utdannignsforløp. I følge den dokumetasjon som fugte med så skulle samtlige elever ha "store lærevansker" og gjennomføre en Individuell opplæringplan - IOP, på et enklere nivå enn det som gjelder for ordinære elever. Ved denne typen elever, så var klassen bare på 8 elever. Etter litt diskusjon med elevene rundt diagnoser, lærevansker og slikt, så var konklusjonen den at de ikke var enige i noen av disse diagnosene, og nå var tiden inne for å vise verden hva de kunne få til i felleskap, og hva de virkelig kunne få til. Så fugte et år med en arbeidsinnsats som jeg aldri har sett makan til, og innen våren så hadde samtlige 8 elever endret status i fra "store lærevansker" til "gjennomført opplæring etter ordinær læreplan" og med resultater fullt ut på nivå med de andre klassene på skolen. En av elevene som hadde dokumetnasjon på at han nærmest var ute av stand til å lære noe som helst, men endte opp med toppkarakterer i alle fag. For å få til en slik "fullstendig endring" i løpet av ett år i fra "store lærevansker" til "likt nivå som alle andre", så ble brukt læringsteoriene til Paulo Freiere, der noe av grunnprinsippet er en form for tolleranse, og "frigjøringspedagogikk" der man ikke behøver å innordne seg til rammene noen diagnose eller noe slikt, og i stedet ta i bruk de ressurser som finnes inne i en selv. Jeg vil nok si at i de aller fleste tilfeller der elevene har kommet inn med "diagnoser" som har medført en påfølgende konklusjon om "store lærevansker", så har problemene forsvunnet når diagnosen har blitt "avlært". Mange av disse har jo en diagnose og en posisjon i fra psykiatriens og den kliniske psykoligiens makthierarki allerede i fra barnehagen av, og så er jo da mye av utfordringen å få reversert noe av dette. Men det er selvfølgelig ikke slik at alle diagnoser er feil og at ingen har behov for behandling. Men "avlæring av diagnose" har nok vist seg å fungere ganske bra i de praktiske tilfellene som jeg har vært borte i. Eleven mer diagnoser som "autisme" og "asberger" er vel kanskje en spesielt takknemmelig elevgruppe å arbeide med, på grunn av at det kanskje er spesielt innenfor denne elevgruppen at man vil oppnå de mest markante forbedringene når diagnosen er "avlært". (Avlært i betydningen av at det negative selvbildet som kan følge med en slik diagnose blir erstattet med et positivt selvbilde og positiv tro på egne ressurser og muligheter.) Det ligger vel i sakens natur at de som jobber innenfor psykiatri og klinisk psykologi kanskje ikke vil være veldig villig til å innrømme at det kanskje er de selv er årsaken til noen av de problemene, som de skal være spesielister på å behandle. Dette kan også ha relevans i forhold til den som befinner seg nederst innenfor den kliniske psykologien og psykiatriens makthierarki: https://www.nordnorskdebatt.no/behovet-for-frigjoringspedagogikk-i-en-ulvetid/o/5-124-360382

I de fleste tilfeller av slike "diagnoser" som for eksempel autisme og ADHD, og andre sykdommer, som jeg har vært borte i, så har faktisk det som går på funksjonshemninger blitt borte, når "den syke" har sluttet å tro at vedkommende faktisk er syk. Kom over en video som kanskje kan illustrere på en litt morsom måte, effekten av å ha en diagnose:

Når det gjelder "juks" så bør det være en forholdvis enkel problemstilling. Studenten/eleven kan for eksempel få i oppgave å sette seg inn i en problemstilling og å utarbeide en rapport eller en presentasjon. Så følger en seanse der den som har utarbeidet rapporten/oppgaven presenterer denne for medstudenter og/eller sensor og gir utdypende svar og foklaringer til det temaet som har blitt presentert. Da oppdager man veldig fort hva som finnes av reell forståelse. AI kan også være til hjelp i forbindelse med studier ved at man kan rekke gjennom og berarbeide mye større mengder lærestoff enn det som er mulig å få til med tradisjonelle læremetoder. Eller motsatt, at de problemstillinger man kan overkomme å jobbe med kan ligge på et mye mer komplekst og sammensatt nivå, slik at jernen oppnår mer og bedre trening. Da kan man jobbe i forhold til problemstillinger som ligger opp til samme kompleksitet som man finner i virkeligheten. Kort sagt: AI brukt "riktig" i forbindelse med utdanning kan medføre at studentene kan bli flinkere og klarer å sette seg inn i mer komplekse problemstillinger. Det blir som å velge mellom tråsykkel og motorsykkel. Ved å bruke sistnevnte så kan du holde større hastighet og rekke lengre.

Det stemmer vel ikke nødvendigvis. For en stor del så bruker jeg AI (Chatgpt) til å finne fram til kilder, og så gjør jeg en selvstendig vurdering av de kildene som Chatgpt har funnet fram til. Når man har en kilde, så kan man ofte hente fram flere vha Google.

Trodde dette måtte være feil, men: https://www.statkraft.no/var-virksomhet/ Da bør vel det også være litt av forklaringen på hva det er norske strømkunder betaler for. Her får man bare tilgang til overksriften: https://www.finansavisen.no/energi/2025/06/23/8272486/ole-andre-hagen-slakter-statkraft-slost-bort-60-milliarder

Det går jo store pengestrømmer inn og ut av landet via det såkalte oljefondet og også ved handel med utelandsk valuta i regi av Norges Bank. Til tider så har den pengestrømmen som har gått ut av landet vært betyelig større enn den som har blitt hentet inn. Pengestrømmen ut av landet har for en stor del blitt brukt til invistering i utenlandsk industri og utenlandske arbeidsplasser. 1 milliard i økte inntekter behøver jo ikke å bety noe annet enn at pengestrømmen ut av landet øker med 1 milliard. En alternativ bruk av disse pengene kunne jo være å bruke dem til å bygge opp og modernisere norsk industri og norske arbeidsplasser og norsk infrastruktur og til å gjøre landet mer selvforsynt og bedre i stand til å møte dårlige tider. Slik som forholdene er nå så har jo landet vårt en typisk U-lands profil i forhold til handelen med utlandet, der det som eksporterer hovedsaklig er råvarer, av forskjellig type, mens det som importeres for en stor del er indistriprodukter, samt det meste av matvarer og klær. Tettheten av industriroboter i Norge, er for eksempel lavere enn i noen av de andre nordiske landene, slik at vi fortsatt har en lavere utviklet produksjon av industrivarer enn de andre nordiske landene og andre land det vil være naturlig å sammenligne seg med. For å gjøre noe med dette, så kreves det jo politisk vilje til å gi den norske industrien og den norske produksjonen av matvarer bedre rammevilkår. Prisen på elektrisk energi vil jo være en del av disse rammevilkårene.

Hva hvis den ekstra milliarden man tar inn ikke brukes innenlands, men i stedet ekporteres til utlandet? Skjer dette, bygger man opp verdier i utlandet? (Som kan fordampe ved neste børskrakk.) En annen side ved saken, det er jo aktiviteten innenfor en primærnæring også gir aktivitet innenfor mange "støttenæringer", slik at for eksempel rundt et aluminiumsverk, så har man lokale leverandører, butikker, barnehager, skoler og andre typer verdiskapning som det ikke ville vært rom for, uten primærnæringen. Det antallet personer som arbeider og betaler skatt i et område med et aluminiumsverk kan sånn sett være betydelig flere enn de som har sitt daglige arbeide ved verket.

Ja, vil tro at det finnes nok sånn omtrent 4 måter å være frisk på. Sykemeldt eller arbeidsufør, men frisk nok til å klare seg selv. Fortsatt psykiske plager, men friksmeldt og god nok til å gå på jobb. Uten psykiske plager eller lidelser. Med livsoverskudd og arbeidsglede. Hvis de årsakene som ledet til psykisk sykdom ikke fantes, da ville vel heller ikke behovet for behandling finnes? Her er man nok over i noe der det gjelder ganske store individuelle forskjeller, men man kan vel si sånn noenlunde og ut i fra statistikk at det sannsynligvis forholder seg slik at noen samfunn har slike egenskaper at det er forhodsvis stor eller liten prosentandel av befolkningen utvikler psykiske lidelser. Jeg forstår det slik at man bare i begrenset grad forstår eller kan forklare hvordan eller hvorfor psykiske sykdommer eller plager utvilker seg, og at det man har av noenlunde sikre observasjoner, det går på å systematisere både diagnostikk og behandlingsoplegg slik at man bygger videre på det som har vist seg å fungere innenfor rammene av vår kultur. Det er også noe av grunnen til at jeg godt kunne tenke meg å gå gjennom et antall masterarbeider eller doktorgradsarbeider for å se litt nærmere på om det er noen som går nærmere inn på åsaker og en dypere forståelse av "sykdommens natur" ut over det som går på samtale og observasjon av atferd. For noen typer "psykisk sykdom", så kan det også forholde seg slik at når man slutter å tro på diagnosen, så er også "sykdommen", i betydningen av noe som i stor grad hemmer en i hverdagen, borte. En type "sykdom" der "avlæring av diagnosen" ut i fra erfaring kan fungere meger bra, det er hos ungdom som har forskjellige diagnoser innenfor autismespektret. I starten av skoleåret så starter man kanskje opp med en ungdom som isolerer seg i fra alt og alle og som ikke vil være med på noen av læringsaktivtetene. Når man så tar en prat med vedkommende undom så er budskapet typisk: Ja men du vet jeg har jo denne sykdommen, jeg er autist, og jeg kan aldri bli som andre. Jeg kan aldri klare en utdanning og jeg kan aldri bli til noe og få meg en jobb. Når man har en slik sykdom som meg så er alt helt håpløst. Så er da mitt spørsmål: Hvorfor tror du at det forholder seg slik? Så er gjerne svaret at vedkommende har blitt testet av flinke og høyt udannede folk som var psykologer og psykiatere, og så kom diagnosen at vedkommende led av autisme eller asberger, eller hva det måtte være. Så følger det da en litt mer inngående diskusjon med ungdommen om hva autisme er, og om dette egentlig er en sykdom eller vårt samfunns måte å forholde seg til en personlighetstype på. Så hadde jeg også samlet sammen et lite biblitek med informasjon omkring kjente personer i fra verdenshistorien som man i ettertid mener hadde personlighetstyper som man i dag ville klassifisere innenfor autismespekteret. Mitt videre budskap til ungdommen kunne så være: Hvis nå dette med autisme egentlig ikke er noen sykdom, men bare navnet til en personlighetstype, kan det ikke da være like godt å betrakte dette som en "gave" og et "spesielt talent" som du har, i stedet for et avvik som man må rette på. Kan du ikke bare være akkurat slik som du er, og forsøke å utnytte de fordelene som denne såkalte sykdommen kan gi deg? En vanlig ungdom kan sitte i 10 minutter og jobbe med en oppgave, og så går vedkommende trøtt. Du kan sitte og holde på med den samme oppgaven i time etter time, hvilke muligheter gir ikke det? Så sier ungdommen: Jo, det er jo kanskje noe der. Jeg skal tenke over det. Når diagnosen "autist" er lagt vekk og erstattet med "en litt sær og spesiell personlighetstype", så kan det være at autisten kommer som en kononkule og passerer forbi de andre elevene, slik at det som ved skoleårets start var "autist med store lærevansker" litt mot slutten av skoleåret har gått over til å bli "klassens flinkeste elev". For noen personer med en "psykisk diagnose" så handler det faktisk bare om å slutte å tro på diagnosen og behandleren og å akseptere at man kanskje "kan være litt spesiell i atferd" men ikke "syk". Forskjellige varianter av autisme kan sånn sett være en utrolig takknemmelig gruppe å jobbe med, ettersom man kan få dem inn med "store lærevansker" og "ingen deltakelse" og så sende dem ut som klassens flinkeste elev, etter at diagnosen har blitt avlært. Når autisten har blitt mer komfortabel med selg selv "slik som man nå en gang er" i stedet for "en person med sykdom og symptomer som må rettes på" så kan dette også bidra i nokså stor grad til å forbedre samspillet og kommunikasjonen i forhold til de andre elevene. Det kan også følge med litt status å være "klassens litt eksentriseke og flinke nerd". Den litt spesielle atferden som kjennetegner en autist eller en asberger er jo ikke borte men det som var "sykdom" har blitt redefinert til å være "kapital" eller "fortrinn".

Når man sammenligner strømpriser med inntekter fra oljenæringen i fra 2021, så er det jo nesten litt komisk å tenke på at det er det samme året som "Arbeiderpartiet" gikk inn i regjering ut i fra slagordet "Nå er det vanlige folks tur". Og så er par nye påfunn for 2026: Påfunn 1 Påfunn 2

I 2022 så hadde man rekrdstore inntekter i fra oljenæringen. Samme år så fant regjeringen Støre det helt nødvendig å mangedoble inntektene i fra norske og utenlandske strømkunder. Og så spør man: Hvor skal man ta pengene i fra for å senke prisene ned til et nivå til forbrukerne, som fortsatt gir overskudd til staten? Strømpriser: https://minspotpris.no/historiskepriser/vis-historiske-strømpriser.html Inntekter i fra petroleumsvirksomheten: https://statsregnskapet.dfo.no/historier/2025/hvordan-inngår-petroleumsinntekter-i-statsregnskapet Hva kommer det av at det er viktigere å bygge opp industrien i utlandet, enn å sikre norsk velferd og norske arbeidsplasser? His man formulerer problemstillingen: "Norgespris- Trygghet, men hvem betaler egentlig?", ligger det ikke da mellom linjene en påstand om at det er noen her i Norge som betaler? Den riktige formuleringen bør vel være: "Vil utenlandsk industri merke noe større til at norske strømkunder i noe mindre grad bidrar til å finansiere den utenlandske industrien?"

Med riktig utstyr så kan det faktisk fungere med motorsykkel også. (eller moped eller elsykkel) Her i utlandet så dekker jeg stort sett alt innenfor 1 times kjøring, med motorsykkel, året rundt, og ved behov i all slags vær. Man kan selvfølgelig kjøre lengre, men da blir det jo lett "anstrengende". (På den motorsykkeltypen som jeg bruker i utlandet.) Kjørte tidligere også motorsykkel 365 dager i året, i all slags vær, hjemme i Norge. (Suzuki GS1100G) Egentlig ikke for å spare penger, men kanskje heller på grun av at det var stor stas å kjøre motorsykkel. (Og det synes jeg jo egentlig framdeles.) Får man tak i en slik i dag, så er det vel noenlunde samme avgift og forsikring som for en moped.) Tung motorsykkel av gammel type bruker vel på den annen side litt drivstoff. Det blir vel nesten som en liten bil. Ikke langt unna. Kjørte gjennom mestepartern av landene i Europa med Suzukien, så der var det ikke noe problem å kjøre langt.

Bil er en veldig bra ting å ha. Hvis man snakker om et bilhold på 3-4000,- pr mnd, inklusive nedskriving, vedlikehold, drivstoff, veiavgift og forsikring, så er man nok nede i den forholdvis rimelige enden av skalaen. Mener dette kan være i samsvar med det som jeg selv betalte, før jeg bestemte meg å kutte utgifter, for alvor. Da forsvant bilen. Det finnes også alternativer til å gå, som er rimeligere enn bil. En elsykkel til ca 10.000,- kan i praksis dekke mye av transportbehovet. Et alternativ er også en 50 cc moped eller scooter, eller et veterankjøretøy. Da kan man betale mye mindre forskiring og årsavgift enn det som gjelder for "vanlig bil". Man betaler heller ikke for bompasseringer. https://www.skatteetaten.no/satser/trafikkforsikringsavgift/ (Beløp pr dag.) En mulighet, hvis man eier en garasje og reiser bort i perioder, det er jo at man også kan avregistrere bilen mens man er bortreist. En annen mulighet er jo hvis man er flere som har "litt behov for bil", slik at man kan dele på bruken og utgiftene til drift av en bil. Jeg for min del ble i grunnen litt overrasket over hvor godt kombinasjonen av månedkort for kollektivtransport og elsykkel kan fungere. Savnet av bil, det dukker vel stort sett opp når regnet høljer ned eller hvis man skal transportere noe som er stort og tungt. Har motorsykkel i utlandet, men der er avgiften kr 0,- og drivstoffprisene ca det halve, i forhold til Norge. Når det gjelder "frihetsfølelse" så synes jeg nok at motorsykkel kan være enda bedre enn bil, men når det gjelder til tungtransport, mange pasasjerer og dårlig vær, så er den vel ikke helt det store.

Synes rent personlig at innsparinger på 1 og 2 % er så lite at det er lite å bry seg om. Kan man der i mot legge om rutiner, slik at man sparer for eksempel 50%, så er det noe å bry seg om. (Mat: Kjøpe mye billig på tilbud som passer for fryseren.) DNB Mastercard gir 20% på endel innkjøp, bla elektronikk. Ved å utnytte denne rabatten som "minimum" og andre tilbud, og ved å vente med innkjøpene til tilbudene kommer, så oppnås jo for eksempel vanligvis en rabatt på innkjøp av elektronikk på 20-50%. Hvis man så også oppnår 100% rabatt på reiseforsikring, 100% rabatt på gebyrer for uttak i utlandet, pluss at man hele tiden har et rullerende beløp for kredittkortene, som man ikke betaler rente på, så blir jo dette ganske gunstig på årsbasis. Forutsetter at man betaler hele beløpet ved forfall, slik at man ikke ender opp med å betale 20% rente. I norge så er jo ikke en krone spart, det samme som en krone tjent. Med et system for progressiv beskatning, så tilsvarer jo 1 krone i besparelse 2 kroner i økt inntekt.

Når det gjelder "hvem som har ansvar", så spørs det jo om man mener "juridisk ansvar" eller "moralsk ansvar", eller "ansvar i forhold til omdømme". Når det gjelder juridisk ansvar, så må jo det enten følge av et kjøpsrettslig ansvar, eller ut i fra avtalerett. Hvis "service records" blir slettet flere år i ettertid, så er det vel heller lite trolig at dette vil gi noen juridisk rett til erstatning eller kompensasjon. Hva kan man i praksis gjøre hvis man kjøper en bruktbil med slike "elektroniske records", for å sikre eg best mulig for framtiden? Det må vel bli å ta elektroniske kopier, eventuelt kopier av skjermbilder, eller å gjennomføre utskrift på papir, for de data som er tilgjegelig på kjøpstidspunktet. Det vil jo være et kjøpsrettslig krav at selger ikke holder tilbake data eller opplysninger, men ikke at selger framskaffer de opplysninger som vedkommende faktisk ikke har. Prisen vil jo da reflektere markedspris, teknisk tilstand og det som finnes av tilgjengelig dokumentasjon.