klute

Ikke bland leger opp i dette

Les originalartikkelen. Rogge er lege. Han snakker om de helsemessige virkningene av et stillesittende liv.

Greit, Rogge er lege, men det bryr jeg meg likevel fint lite om. Han sier at man ikke oppnår noe i TV-spill, og det er feil.

Jeg snakket om vinklingen i gamer.nos artikkel, og her har en del nyanser i originalartikkelen enten falt ut eller blitt utydelige. Hele poenget er at Rogge innser at det skjer en forgubbingsprosess i idretten, og at de nå må tenkte annerledes. Rogge er for gammel til å vite noe særlig om dataspill, noe han også innser selv. Når han sier du ikke oppnår noe, er dette en uttalelse som kommer med sterke forbehold om at dette ikke er hans område. Derimot er han lege, og føler seg dermed kvalifisert til å mene at folk ikke bør sitte for mye inne foran en skjerm.

Rogges utsagn handler egentlig ikke så mye om spill, noe gamer.nos journalister er mer enn smarte nok til å skjønne. De vinkler den derfor om, slik at folket her skal få anledning til å hisse seg opp over hvor dum og uvitende og arrogant han er. Dette bryr du deg fint lite om, og når jeg kjenner etter, merker jeg at jeg egentlig bryr meg fint lite selv også, så samme kan det være.

Ikke bland leger opp i dette, og jeg uttaler meg ikke på vegne av Gamer.no. Det har jeg ingen myndighet til.

Les originalartikkelen. Rogge er lege. Han snakker om de helsemessige virkningene av et stillesittende liv.

Forøvrig:

Jeg blir sur og Gamer.no blir sur

(og nei, jeg tar ikke denne så alvorlig, men jeg er kanskje mest interessert i å høre redaksjonens begrunnelse for vinklingen)

Han sier at man ikke oppnår noe i TV-spill. Jeg blir sur og Gamer.no blir sur. La oss

Gamer.no blir sur fordi en lege ikke synes du oppnår noe i et TV-spill? Jeg trodde ærlig talt ikke journalistene her var så hårsåre, men da tok jeg vel feil.

Det hadde vært interessant å få høre redaksjonens begrunnelse for å endre den til "OL-sjef ut mot spill".

Det er en spillside...

Joda, men når Gamer.no skriver "OL-sjef ut mot spill", vet de utmerket godt at leserne kommer til å tolke dette som at Rogge er en "data-hater" (som noen allerede har skrevet i tråden) og at dette er et nytt angrep på hobbyen deres. Det burde være ikke være kontroversielt for en lege å si at folk ikke har godt av å sitte for mye inne foran TVen og PCen, men jaggu har ikke gamer.no klart å få det til å høres ut som et angrep på dataspill generelt.

Tja. Det virkes som om Rogge mener kommersiell suksess her. Men er enig at uttalelsen bryter med OL som arena for amatørsport.

 

Jeg er helt enig med Rogge når han sier at man lykkes og oppnår noe man ikke kan i et spill...men det er idrettsglede og selvrealisering jeg snakker om. Ikke suksess.

Men er det ikke selvrealisering Rogge snakker om, da?

You won't hear me saying sport is not fun - it is. But it requires austerity and discipline. The answer is achievement. You will never achieve in a video game. It is not really success.

Bakgrunnen for originalartikkelen er at OL-komiteen innser at ungdommen har mange flere fritidstilbud nå enn før, og at de derfor må tenke nytt for å lokke dem til idretten. Et av tiltakene er å oppfordre deltagerne i Youth Olympic Games om å gjøre seg synlige på nettverk som Facebook.

Men hvorfor skal OL-komiteen lokke ungdommen til sport? Jo, fordi de mener de har noe å tilby, og det er nettopp idrettsglede og selvrealisering gjennom disiplin og hardt arbeid.

Originaltittelen på denne saken var "OL-sjef oppfordrer til sport". Det hadde vært interessant å få høre redaksjonens begrunnelse for å endre den til "OL-sjef ut mot spill".

Hei, greit førsteinntrykk, men savner info om et par småting:

1. Hvordan er craftingsystemet? Kan man være crafter (som i EQII), eller er det bare en bijobb (WoW)?

2. Er det instanced dungeons eller åpne dungeons? Fungerer tanking og healing på samme måte som i et visst annet spill?

3. Hvordan står det til med egne hus for spillere? Kan man gjøre noe særlig i spillet unntatt å slå folk i hodet?

Nå har ikke jeg sagt at spillet ikke bør vurderes i flere retninger, tvert imot synes jeg at dette er positivt, og at deler av denne artikkelen bidrar til et mangfold på slik måte.

Nå "hoppet" jeg inn på noe du sa til en annen i tråden, så det er mulig jeg i utgangspunktet misforsto deg litt.

Det jeg har sagt, er at jeg synes det er feil å problematisere underholdning som er myntet på voksne mennesker på slik måte som det blir gjort i andre deler av denne artikkelen. Jeg sier nok en gang, GTA IV er bare et spill. Og så vidt meg bekjent, jeg tar da utgangspunkt i de spill jeg har vært borti opp gjennom årene, er det vanligvis ikke noen særpreget "dypere mening" i spill. Det vil ikke si at spill er blottet materiale man kan dra tolkninger ut fra, men det betyr at spill ikke har like tydelige "dypere meninger" som f.eks. filmer eller bøker har.

Dagbladets anmelder skriver at GTA IV er "noe av det største du kan komme over innen moderne underholdning, uansett sjanger eller format". Han gjør med andre ord et poeng ut av at det i dette tilfellet ikke er noe skille mellom spill og film/bøker (et poeng som også styrkes flere steder i teksten).

Det må selvsagt legges til at dette en min tolkning, andre kan selvsagt tolke spill på andre måter. Men en så voldsom tolkning som er gjort i artikkelen her mener jeg er tull, på lik linje som det er tull å skrive en 10 siders avhandling om et dikt på 2 linjer. Da går det nærmest fra å være faglitteratur til skjønnlitteratur.

Men hvordan kan det være slik at Dagbladets anmelder uten problemer skal kunne løfte spillet opp i stratosfæren, mens forfatteren av refleksjonen skal beskyldes for å være høyttravende (en gjenganger i denne tråden, men ikke nødvendigvis din mening) eller "voldsom" når han følger anmeldelsens oppfordring om å oppleve spillet som noe "fortellermessig stort"?

Dette kan kanskje oppfattes som en stiv og formell tolkning, men så lenge Dagbladet tviholder på at de er en viktig kulturavis, er det ikke likegyldig hvilke verdier og betydninger de tillegger et spill. impywimpy skal ha takk for han tar tak i denne - og andre - problemstillinger.

Men det forandrer jo ikke utgangspunktet, er helt sikkert mange der ute som også bruker GTA IV til "hjernedød underholdning". Folk må da få lov til å bli underholdt på den måten de ønsker? (Selvsagt innenfor loven)

Nå sa jeg ettertrykkelig at jeg ikke så noe feil med "hjernedød" underholdning. Mitt poeng var at når en av landets største aviser (som i tillegg liker å smykke seg med tittelen "kulturavis") sier at dette er voksen underholdning på absolutt høyeste nivå, så må spillet tåle å bli vurdert etter andre premisser enn en episode av "Friends".

Hvis du mener det blir feil å lete etter en "dypere mening" i GTA4, må du gjerne se på dette som en sak mellom Dagbladets anmelder og refleksjonens forfatter. Dette er ikke en diskusjon om hva myndige mennesker har "lov" til å bruke fritiden sin til.

Det har jo ikke engang i akademia vært en mål i seg selv å skrive vanskelig. Faktisk er de fleste opptatt av å skrive klart og enkelt slik at budskapet blir kommunisert godt og enkelt.

Etter min erfaring er dette er en sannhet med modifikasjoner. Mange akademikere skriver et ganske lukket språk, som det krever en del kunnskaper og erfaring for å kunne tolke rett. Men du har selvfølgelig rett i at det ikke er et mål i seg selv å være vanskelig tilgjengelig.

Jeg vil faktisk påstå at de som reagerer på språkbruken viser heller at folk i dag ikke kan kle seg opp i finkulturens skriftlige kappe og forvente at folk skal hylle en som et geni. I dag har de fleste i samfunnet såpass med utdanning at de klarer å avkle en slik språkbruk som den hersketeknikken det er.

Som du påpeker, har de fleste allerede et høyt utdanningsnivå. Dette er ikke som i gamle dager da presten holdt prekener på latin for en menighet som ikke forsto det skafte grann. I den grad fremmedord er en hersketeknikk, er den altså mye mindre virkningsfull enn før.

Det er språket til et lite antall mennesker med fast plass på Theatercafén som her stikker hodet sitt frem. Som vanlig forlanger det å bli tatt på alvor og å bli hyllet for sin genialitet på bakgrunn av seg selv og sin tynge i stedet for tyngden i argumentasjonen og drøftingen. Det som er så synd er at da at god argumentasjon og drøfting blir lidende under språkets komplisitet som gjør kommunikasjon vanskelig.

Nå har jeg aldri vært på Theatercafeen, men jeg hadde ikke noen problemer med å forstå språket i artikkelen. Det er en mer krevende tekst enn det som vanligvis serveres på gamer.no, men det er ganske drøyt å beskylde forfatteren for å være en "flinkis" bare fordi han har et litt akademisk språk. Dette er også en form for hersketeknikk, her til lands gjerne kjent som Janteloven.

Det er alltid avsenders ansvar for at leseren forstår hva de skriver. Det bør også være avsenderen sitt mål at mottakeren forstår det en skriver. Du kan jo ikke forvente å bli tatt på alvor om du ikke skriver forstålig. Det skal jo ikke være nødvendig å lete seg frem til den egentlige meningen i teksten.

I endel debatter forventes det at leseren kommer til bordet med forhåndskunnskaper. Som leser kan du ikke forvente å få alt servert på et fat, og dette gjelder særlig i kulturdebatten. Hvis jeg f.eks. leste en artikkel om norsk politikk på 30-tallet, men falt av fordi jeg hadde ikke hadde nok forhåndskunnskaper, er det jeg som mottager som er ansvarlig for egen læring.

Javel, da kan det altså ikke kalles ufopliktende underholdning dersom man blir utfordret på flere nivåer samtidig. Hvor i alle dager tar du egentlig definisjonen på underholdning fra? Noen underholdes av å jakte elg, andre av å sitte på ræva og titte på Hotel Cæsar. Hva som er underholdende, og i hvilken grad den oppleves som uforpliktende, er noe en hver må ta standpunkt til på egenhånd. Jeg er redd verken deg, meg eller Dagbladets skribent har noen fasit på dette.

Ja, men da sier vi det sånn. Med "uforpliktende underholdning" mente jeg at man bare kobler ut huet og lar seg underholde passivt. Jeg kunne brukt "hjernedød underholdning", men var redd det kunne bli tolket negativt (noe som ikke var meningen). Det var sikkert et teit ordvalg.

Heromkring er det kun underdanig millimeterpresisjon som gjelder. Hvis du ikke mestrer kunsten, får du stappa kjeften full av dritt før du vet ordet av det.

Hvis du ikke mestrer kunsten, går det an å lære den. En begynnelse kan være å ikke begynne å skjelle ut artikkelforfatteren fordi du ikke liker/skjønner teksten hans, men heller stille noen nøytrale spørsmål. Dette kalles å være interessert, og interesse er ofte en forutsetning for å forstå noe eller å lære noe. Hvis man generelt ikke er interessert, behøver man generelt ikke delta i diskusjoner med folk som er det.

Mitt innlegg var en kommentar til Farfalla. Hvis du ikke likte innholdet, må du gjerne presentere ditt syn uten å ty til selvmedlidenhet.

Jeg har utdanningen innenfor litteratur og språk. Jeg har også vært journalist. Fortsatt syntes jeg dette var en merkelig måte å skrive på. God kommunikasjon er å skrive slik at publikumet oppfatter budskapet i det en skriver lett. Det er viktig å kjenne målgruppa en skriver for. Det er faktisk slik at jeg har lest lærebøker og fagartikkler innenfor litteraturanalyse som har vært mer lettlest enn dette.

Du kan godt si at artikkelen kunne hatt et klarere språk, men de kraftige reaksjonene på språkbruken avdekker en ganske klar dreining i samfunnet: Vi har fått en veldig høyrøstet gruppe som ikke er interessert i å sette seg selv inn i en større sammenheng, men som heller venter på at den større sammenhengen skal sette seg inn i dem.

Dette er en "kulturell analfabetisme" som rammer i begge retninger - forfatteren står så fjernt fra målgruppen at han vanskelig kan sies å forstå den. En slik kløft burde være mer bekymringsverdig enn språkbruken i seg selv: En skribent må tross alt kunne forlange noe av sine lesere, blant annet at en forståelse av at det ikke alltid er avsenders feil at mottager ikke forstår noe. Hvis denne forståelsen ikke finnes lenger, har vi et problem.

Du skriver om et spill, altså et underholdningsmedium, og ikke noe mer enn det. Det er ikke et viktig budskap i GTA IV, kun underholdning.

Et problem med denne fremstillingen, er at Gamer.no har "spill er kultur" som motto, og at Dagbladet, som alltid har kjørt hardt på at de er Norges fremste kulturavis, bl.a. skriver følgende i sin anmeldelse:

NÅ ER DET bare å håpe at resten av samfunnet rundt oss - det virkelige samfunnet altså - i likhet med «GTA»-serien også har modnet en smule siden sist. ... For dette er virkelig noe av det største du kan komme over innen moderne underholdning, uansett sjanger eller format.

Her kan man trygt snakke om å skape fallhøyde. Norges fremste kulturavis bruker sin (riktignok noe loslitte) kredibilitet til å hylle historien, humoren, persongalleriet, mangfoldet og fortellerteknikken opp i skyene. Da er det faktisk på sin plass at noen går gjennom påstandene for å se om det er noe hold i dem.

Det kan være deilig å bare koble ut med litt uforpliktende underholdning. Men ifølge Dagbladets anmelder er det ikke det som skjer i GTA4: Det er underholdning for voksne mennesker som liker å bli utfordret på flere nivåer samtidig. Det er med andre ord ikke gamer.nos skribent som har lagt lista i dette tilfellet.

(I parentes bemerket synes jeg spill gjør seg best som underholdning. Det virker for meg som om spillmekanikken bare er et hinder for historieformidlingen: Spilleren skal ha sine interaksjonsmuligheter, noe som gjør det vanskeligere å holde fokuset og drivet i historien oppe.)

Helt ærlig så undervurderer mange på dette forumet ganske kraftig blant annet forskning som er gjort på dette. Det er synd, for verken du eller andre har noenting å tape på å faktisk vite litt om hva mediavold er.

Problemet er at Centerwalls teori, som du har forsvart iherdig her, virker lovlig tynn (i hvert fall den dokumentasjonen jeg bygger på, som han har skrevet selv). Eksempel:

When I published my original paper in 1989, I predicted that white South African homicide rates would double within 10 to 15 years after the introduction of television in 1975, the rate having already increased 56% by 1983 (the most recent year then available).8 As of 1987, the white South African homicide rate had reached 5.8 homicides per 100 000 white population, a 130% increase in the homicide rate from the rate of 2.5 per 100 000 in 1974, the last year before television was introduced.

To ting:

Her burde Centerwall banket i bordet tall som viste at det var unge mennesker (som hadde vokst opp i den nye tv-hverdagen) som sto for økningen. Denne unnlatelsen kan nesten tyde på at det ikke var slik, men kanskje har han bare glemt å nevne det.

Det virkelig store problemet, er at boerne ikke behøvde å slå på tv'en for å se vold, de utførte den selv:

At tv skulle ha større påvirkningskraft enn å vokse opp i et så brutalt samfunn som Sør-Afrika, er ikke en teori en vanlig mann i gata vil ha lett for å svelge. Hvis du ønsker å snakke om desensitivisering, bør du ikke overse virkningen av å vokse opp i et samfunn med hvite overmennesker og fargede undermennesker. Sør-Afrika var ikke akkurat et uskyldig samfunn som var fritt for problemer før tv kom inn i bildet.

Selv om Centerwalls teori virkelig skulle ha noe for seg, burde du bruke et annet eksempel dersom målet er å overbevise folk. Den høres simpelthen ganske vill ut for mange. (Det er mye annet plukk fra artikkelen hans jeg også kunne trukket frem, men jeg syntes dette skilte seg ut.)

Harvard-forskerne sier vel noe i retning av at voldelige dataspill er ganske harmløse for barn flest, og at det ikke var så farlig så lenge man snakket litt om det og forsikret seg om at barna ikke var i "risikogruppen". Nøyaktig hvordan dette skal fungere i praksis er jeg ikke helt sikker på, ettersom foreldre ofte tror ekstra godt om eget avkom, men noen generell fordømming av foreldre som kjøper voldelige spill til barn er altså ikke teorien på Harvard.

Det å lære seg takle motgang er absolutt en del av livet, og jeg tror heller ikke det er smart å vente for lenge med denne læringsprosessen. For å ty til et ordspråk: "Ingen har godt av for mye motgang eller for mye medgang".

Dette er vel ikke så utrolig relevant for akkurat denne diskusjonen (kanskje til en viss grad), men det er jo litt interessant allikevel.

Jeg tok opp foreldrerollen fordi det av og til dukker opp innlegg i disse debattene som tyder på at folk har et ganske merkelig syn på hva det vil si å være "forelder". I en diskusjon om hvorvidt yngre vet forskjell på fantasi og virkelighet, synes jeg det kan være relevant å drøfte det litt nærmere.

Så jeg er meget enig i at bevisstgjøring er nøkkelen. Synd at mange foreldre og politikere i feks. USA setter seg som mål å forby alt de ikke liker, uansett hvor "harmløst" det er (altså at en risiko kan eksistere). De ønsker altså ikke å ta ansvaret med å oppdra barnet sitt, og de forstår ikke hva som gjør medievold farlig.

Nå er foreldre mennesker, de også. Når samfunnsnormene forandrer seg så kjapt som de har gjort de siste tiårene, er det vanskelig å holde seg "oppdatert". Medieeksponeringen mot barn og unge er av totalt forskjellig karakter i dag enn den var før, så nye foreldre kan ofte ikke oppdra barnet sitt på samme måte som de ble oppdratt selv. Er de "ansvarlige" for denne utviklingen? Foreldre har rett og plikt til å oppdra sine barn, men det ligger også et samfunnsansvar i å lokke til seg unger gjennom reklame og generell samfunnspåvirkning.

Å forby slike ting blir som å forby sport. Det er jo mye positivt med sport, men man kan jo bli skadd eller til og med drept av å utøve sport. Forøvrig er det vel allerede mange av de mest forskrudde mødrene i verden som forbyr barna å gjøre noe som helst, men det er en annen sak...

En av de nye samfunnsnormene, er at barn skal passes på og følges opp på en helt annen måte enn før. Det er ikke så godt å si hvor det kommer fra, men gjennom forskning er flere ting definert som farlige enn før. Legevitenskapens fremganger har også medført at vi har helt andre forventninger til helse, levealder og livskvalitet enn før. Der man f.eks. tok ganske lett på beinbrudd tidligere, er vel oppfatningen nå at det er et uheldig traume som kan medføre (en noe) nedsatt funksjon senere i livet. (Uten at jeg har tenkt noe særlig over det, tror jeg det er ganske lenge siden sist jeg så et barn med gipset arm eller fot.) Min teori er atlså at det finnes færre "hendelige uhell" enn før, men flere tilfeller av "skjødesløshet" og "uaktsomhet".

Som ein kommentar til det Klute skreiv i ein post: Personleg er eg for legalisering av våpen og narkotika.

Er ikke noen tilhenger av friere våpensalg i Norge, men når det gjelder dop, synes jeg i det minste offentligheten kan innrømme at "krigen mot narkotika" har vært en total fiasko. Uten at jeg har brukt f.eks. MDMA selv, synes jeg avgjørelsen om å totalforby det var tvilsom. Stoffet er blitt "stemplet" og debatten skjøvet under teppet, til tross for rapporter om at det kan være svært nyttig som terapeutisk virkemiddel.

Nå er du inne på samfunsreguleringer og ikke vitenskap.

Det er helt riktig, men som du har vært inne på flere ganger, er ikke samfunnsvitenskap en eksakt vitenskap. Det er bortimot umulig å isolere endringer i samfunnet og si at faktor x er grunnen til at f.eks. samfunnsvolden har økt/gått ned/holdt seg på samme nivå.

Det betyr ikke at det er likegyldig hva man gjør. Endel tiltak har målbar effekt ("det er mindre bråk blant ungdommen etter at kommunen opprettet fritidsklubb og andre ungdomstilbud"), uten at man kan gi eksakte bevis for selve virkningen. Hvis du er ansvarlig for ungdomstilbudene i en kommune, er det naturlig å prøve ut tiltak som har hatt positiv virkning andre, sammenlignbare steder. Ikke fordi du vet at de vil virke, men fordi du håper det. Hvis skattebetalerne krever at det skal dokumenteres 100% sikkert at investering i en klatrevegg vil føre til at ungdommen oppfører seg bedre, får vi ingen offentlige klatrevegger.

Life of Brian harselerte med religion, noe som på den tiden var uakseptabelt og for mange er uakseptabelt i dag. Våpenloven i USA er veldig åpen og det vet du og. Ecstacy finnes der vitenskapelig beviser for at den er skadelig ved store inntak og det å gifte seg med en 14 åring er i vårt samfunn uakseptabelt men i andre samfunn akseptabelt.

Den vitenskapelige rapporten som ble brukt for å kriminalisere MDMA i USA er senere avslørt som et makkverk (kanskje også et bevisst falsum). Kontrollert bruk av MDMA vil ikke ha verre bivirkninger enn endel legemidler i lovlig salg. Ecstasy ble forbudt fordi man ikke visste stort om langtidsvirkningen, og man var derfor bekymret over trenden der flere og flere mennesker fra flere og flere samfunnslag brukte det

Ingen av eksemplene dine er regulert av statistikk men av samfunsnormer, vitenskapelige beviser eller religion. Men ingen statistikk. statistikk, som jeg har sagt, faller ikke som vitenskapelige beviser, og det er derfor jeg reagerer på at det blir brukt statistikk uten feste i sannheten til å konkludere på et felt som er vanskelig å konkludere på, om ikke per i dag umulig.

Poenget med eksemplene var at det ikke finnes noen faste normer som definerer et samfunn for all framtid. Ethvert samfunn er et eksperiment, og det å la være å regulere alt som ikke har 100% dokumenterte skadevirkninger er et minst like stort eksperiment som noe annet.

Hvorfor det er viktig å hvite hvorfor? For vis man med enkelte tinger bare kunne sagt "slik er det, get used to it" så hadde man brukt det på alt sammen som ikke helt kan forklares. Alt har en forklaring, vi må bare finne den. Og inntil den er funnet kan man ikke bare skyve det under en stol at "jo slik er det". Kan man ikke bevise det med 100% sikkerhet må man fortsette til man kommer til den prosenten.

Nå fungerer vanligvis ikke normregulerende tiltak på denne måten. Da Monthy Python-filmen "Life of Brian" ble totalforbudt i Norge, var det ikke fordi det fantes "beviser" for at den var skadelig, men fordi filmen ble ansett for å være profan og derfor upassende. Slik var det, selv om ikke alle "got used to it". Hvis du ser filmen i dag, vil du skjønne hvor mye samfunnet har forandret seg på bare 30 år.

Hvis man må ha vitenskapelige bevis for å innføre begrensninger i samfunnet, betyr det i praksis at det kommer til å være svært få av dem. Det finnes ingen beviser for at det er farlig at jeg har en helautomatisk pistol å beskytte meg med i tilfelle en psykopatisk tyv prøver å bryte seg inn i huset mitt, så jeg forlanger å fritt kunne kjøpe en over disk - akkurat som i USA. Det finnes heller ingen beviser for at ecstacy er farlig ved moderat bruk, så jeg forlanger at denne varen også selges reseptfritt over disk. Jeg vil også gjerne gifte meg med en 14-åring - vi er begge harmoniske, modne og selvstendige mennesker, og det er skammelig å forby oss å være sammen som mann og kone. Du kan i hvert fall ikke bevise at det er skadelig for noen av oss. Osv.

Alle disse reguleringene er basert på statistiske antagelser og et ønske om å bevare enkelte trekk ved vårt samfunn. De trenger ikke noen vitenskapelige bevis, staten er suveren. Over tid kan selvfølgelig disse begrensningene (med flere) falle, akkurat som den moralske bekymringen for "Life of Brian" forsvant.

Trengte du det virkelig? De av oss som vet at spill ikke alene påvirker folk, vet det jo fra før av. De andre vil ikke endre sin (i mine øyne) idiotiske tro om at spill får ellers rolige, uskyldige mennesker til å bli voldelige.

Her er en morsom studie om bruk bilspill og potensiell påvirkning på reelle trafikksituasjoner:

http://www.canada.com/components/print.asp...p;sponsor=Xerox

Det er jo ikke en voldsomt stor studie, men er det etter din mening fremdeles åpenbart at spill alene ikke kan påvirke folk?

Sålangt har jeg ikke sett noen beviser eller argumentasjon som skal peke på at voldsnivåer ikke får en skarp økning etter introduksjon av TV til et samfunn.

Fra http://www.cursor.org/stories/television_and_violence.htm :

Serious violence is most likely to erupt at moments of severe stress-and it is precisely at such moments that adolescents and adults are most likely to revert to their earliest, most visceral sense of what violence is and what its role is in society. Much of this sense will have come from television.

En rekke asiatiske kulturer legger stor vekt på selvbeherskelse. Det er stor skam å "se rødt" og miste beherskelsen. Dette gjennomsyrer hele samfunnet. At innførsel av tv vil ha like stor innflytelse i et land med en slik sterk kultur som i et uten, høres intuitivt feil ut. Hvis ikke alle barn er i samme faresone for å bli voldelige, burde heller ikke alle kulturer være det.

Du kan lese om studien hans her: http://www.cursor.org/stories/television_and_violence.htm

Takk. Tror jeg forstår teorien hans nå. Synes ikke den virker spesielt sterk, men det er jo vanskelig å være i mot hans anbefaling om å begrense barns eksponering for (medie)vold.

Teorien til Dr. Centerwall er at ettersom det er barna som blir mest påvirket av mediavold og voldskriminalitet er en "voksenaktivitet" så tar det 10-15år fra den gruppen som er lettest påvirkelig blir gamle nok til å begå begå alvorlig kriminalitet og påvirke statestikkene.

Akkurat den biten har jeg skjønt, men jeg skjønner ikke hvorfor en teori om at tv = medievold = mer samfunnsvold, er sterkere enn f.eks. en teori om at innføring av tv i seg selv endrer samfunnet det introduseres i.

Tallene er fra Vest-Tyskland.

Det gir mer mening. Takk.

Poenget er at uansett hvordan man tolker utsagnet "Drapsraten gikk ned i Tyskland etter at tv ble innført", så høres det veldig, veldig rart ut. Slik jeg har fått presentert Centerwalls teori, synes jeg den virker veldig, veldig merkelig, men saken blir ikke klarere av å vise til utviklingen i Tyskland - tvert i mot.

Dette får du utdjupe. Eg skjønte ikkje kor du vil hen.

Det å snakke om Vest-Tyskland som "Tyskland" i denne sammenhengen virker ekstremt historieløst. Det skaper alvorlig tvil om forskerens kompetanse, og undergraver rapportens verdi.

Jeg synes Centerwalls teori høres så merkelig ut at jeg tviler på om jeg har skjønt den riktig, og da foretrekker jeg at innvendingene mot den er klare. Man gjendriver ikke én feilaktig teori med en annen feilaktig teori. Two wrongs don't make a right.

Poenget var at tv'en da må ha kommet i privat eie *under krigen*.

 

Eg skjønner ikkje poenget ditt. Tallene man har sett på er utvikling av tv i privat eige, og utviklingen av drapsraten.

Saken er at det er totalt umulig å snakke om Tyskland som ett land på den måten jeg tror du legger opp til. Like lite som du kan reise til "Jugoslavia" i dag, kunne du reist til "Tyskland" på 50-tallet. Øst-Tyskland og Vest-Tyskland var to "selvstendige" nasjoner med hvert sitt flagg, hver sin regjering, hver sin statistikk over drap osv.

Dersom tallene virkelig er fra den tiden Tyskland var én nasjon (begge land hadde for lengst fått tv i privat eie før gjenforeningen), må beregningen ha begynt i en tid da Tyskland var åsted for et av de verste massedrapene i historien. Hvis drapsraten ikke hadde gått ned i tiden etter, hadde det virkelig vært grunn til bekymring.

Poenget er at uansett hvordan man tolker utsagnet "Drapsraten gikk ned i Tyskland etter at tv ble innført", så høres det veldig, veldig rart ut. Slik jeg har fått presentert Centerwalls teori, synes jeg den virker veldig, veldig merkelig, men saken blir ikke klarere av å vise til utviklingen i Tyskland - tvert i mot.