Jump to content

Registrert

Medlemmer
  • Content Count

    418
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

12 :)

About Registrert

  • Birthday 05/19/1990

Recent Profile Visitors

2811 profile views
  1. Spennende observarsjoner fra både Kris og Anton. Dere har begge rett i mine øyne. Jeg er en mann på 29 år og helt gjennomsnittlig kjekk, med en helt gjennomsnittlig jobb, med et snev av autisme. Altså har jeg ikke fått noe gratis på disse appene, annet enn at jeg har brukt 100vis av timer på å lese meg opp på sosiale koder og sjekking. Jeg hater å være på byen, det er for mye bråk og for mye sosialt press å snakke med jenter som har et mye høyere energinivå enn meg selv, og er der med et fult entourage. Jeg har vært på 80 første dates. 65 andre dates, og ligget med ca 60 fra tinder de siste 5 årene. Mange av disse har jeg endt opp med å ha kortere og lengre relasjoner til. Alt fra 3+ måneder til 1+ år. Jeg har fått kjærester gjennom tinder, flotte FWB (Friends with benefits) og noen akseptable ons. For meg, som ikke har noen særlig venner, hobbyer eller et liv utenfor jobb og trening så har tinder vært helt fantastisk. Jeg har møtt jenter jeg har reist på ferier med, både i inn og utland. Møtt jenter i utlandet som har vist meg rundt i deres hjemland. Møtt jenter jeg har hengt med 1 gang i uka over flere år som venner og sexpartnere. Uten tinder hadde jeg vært svært ensom. Tinder er til tider helt grusomt. Mange svarer ikke, mange svarer kort, og noen er der kun for å chatte. Allikevel er det utrolig mange flotte mennnesker på disse appene jeg aldri hadde møtt om jeg ikke var på tinder. Men man må akseptere det for det det er. Mine enkle tips for tinder: - Svarer hun kort eller uintressert: Slutt å snakk med hu. - En kort date er den beste daten. Gå en tur på 1 time og se ann der i fra. Jenter som liker deg vil vise deg det. - Dating er et numbers game. (Du må kysse mange frosker etc) Du må ALDRI gå på en date og tro hu er "the one" Det finnes utallige fisker i havet. - Ha gjerne 1 eller 2 du ligger med, samtidig som du leter etter the one på tinder. Da slipper du å være så desperat. - Ja, jenter har uendelig med matcher. Du er heldig om hu svarer deg (Om du ikke er langt over hennes liga) men noen ganger er man heldig, du må bare legge inn litt arbeid. Det er svært lite i denne verden som kommer gratis. Tinder har en web app: tinder.com. Det er mye enklere å skrive på tastatur. På det verste brukte jeg en android emulator og kjørte både Happn og Hinge på pcen også, slik at jeg kunne skrive med tastatur og sette GPS midt på Grunerløkka kl 03 natt til fredag og lørdag mens jeg kost meg hjemme med gaming. Jeg må bare legge til: Om dere tror at dere ikke passer inn, så skal jeg love dere at jeg ikke gjør det. Jeg er veldig sær, sosialt knotete, har nesten ingen venner og så og si inget sosialt liv. Det er håp for alle der ute, men det hjelper virkelig ikke å klage på alt som ikke er perfekt der ute. Tinder er hva tinder er, aksepter det eller finn på noe annet. Jeg kjenner jeg blir litt provosert over hvor mye mennesker klarer å klage og syte over hvordan verden er. Enten så tilpasser du deg, eller så taper du. Ja du kan klart si at tinder og mye annet i livet er patetisk og dumt, men hva annet enn egoet ditt er det dere beskytter? (Jeg er ikke ute etter å krangle eller si at noen av dere er dumme, jeg har bare prøvd å dele mine observasjoner og erfaringer med denne nettdatingen, om enn på noe knotete vis)
  2. Skulle ønske flere klaget her inne, så det ikke så ut som det var kort tid siden sist jeg skrev her. Ca to uker siden jeg la det daglige hasjforbruket på hylla. Først den siste uken har jeg fått øynene opp for hvor tragisk livet mitt egentlig er blitt. Vennene mine ser jeg nesten aldri mer. Føles nesten rart å kalle dem venner. De har fått dame, barn, bedre venner, mer ansvar på jobb. Ja du vet alt som er mer spennende enn å henge med meg.. Jobben min hater jeg, og de fleste på den liker ikke meg heller. Godt det er i kommunen, så de blir ikke kvitt meg så lett. Men jeg burde slutte, orker bare ikke tanken på å selge meg selv igjen på et nytt jobbintervju. Ikke vet jeg hvordan jeg skal forklare hvorfor jeg vil slutte her jeg jobber nå heller - men det er grusomt her, det kan jeg skrive under på. Dating mener jeg å huske var gøy for to - tre år siden. Nå er det kun overvektige jenter eller de som ikke har noe særlig til liv som vil møte meg - og enda færre som faktisk vil bruke tid på meg. Ghostet, dumpet, ignorert. Ja alle de orden der har jeg vært innom den siste måneden. Ikke at jeg finner noen av dem særlig interessante heller, men en sjelden gang er det fint å føle seg ønsket. Jeg ser både motsetningene og kynismen i det jeg skriver, men det er i hvertfall min ærlige oppfatning av dette helvete de kaller dating. Aller helst vil jeg bare flytte til en annen by og starte på nytt. Men med null sosiale antenner, ingen interesser eller et positivt syn på livet, ser jeg ikke at det å flytte fra hovedstaden er et riktig trekk heller. Det er bare litt kjipt å tenke på at akkurat nå tror jeg ingen egentlig ville brydd seg om jeg bare ble borte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal snu dette. Jeg føler det ligger både på min engen mentale tilstand, og det å få funnet noen nye venner/hobbyer. Men hva? Jeg interesserer meg ikke for noen verdens ting. Kanskje trening, men de fleste som driver med feks crossfit er allerede positive og blide mennesker, de vil sky meg fort. Pc er jo gøy, men gud bedre om jeg vil bli en av dem som har det som hobby. Det er jo grunnen til at jeg trener, for å ikke se ut som en av dem.
  3. Alt jeg vil er å ruse meg og slippe å tenke på alt mulig rart her i livet. Jeg er så lei av å føle meg annerledes. Lei av å tenke på alt av konsekvenser og valg jeg må ta her i livet. Har en god jobb, god økonomi og nok venner til å klare meg. Allikevel føler jeg meg ensom, rimelig urbuelig og bare generelt trist. Føler ikke at vennene mine klarwr eller gidder å sette seg inn i hodet mitt. Kanskje fordi jeg er en drittsekk som brumyr meg om meg selv, fordi alt annet aldri har fungert. Alle skuffer meg, kjeder meg, irriterer meg. Jenter som gutter, ingen ser verden og livet som jeg gjør. Kanskje det er asperbergeren, kanskje er jeg bare feig. Men jeg har ingen å prate med, ingen som skjønner meg, kanskje ingen som egentlig bryr seg. Jeg kan ikke klandre dem, jeg hadde ikke likt å ha en venn eller kjæreste som meg. Kjæreste. Noen jenter liker meg, men jeg blir redd og ukomfortabel. Hvorfor liker de meg, får de ikke bedre? Jeg ser helt okey ut, men personligheten min er dritt. Det kan mange jenter bekrefte. Sliter litt med å finne andre lyspunkter i livet enn hasj, mdms og rolige kvelder alene på pcen eller sofaen, der kan ingen irritere eller bli skuffet over meg Selv om jeg trener, møter opp på jobb og visse omsorg for de jeg jobber med, holder kontakten og hjelper venner med alt jeg kan tilby. Så føles livet tomt og ubrukelig. Hva vil jeg ha ut av dette livet, hva vil gjøre meg glad og fornøyd? Ikke vet jeg. Dagene går, jeg blir eldre, særere, vanskeligere å like. Nettopp rundet 30. Vil ikke ha barn, nye venner, ny jobb eller nye utfordringer. Jeg vil bare ligge her og se årene fly forbi. Hater ansvar, hater kjeft og skuffelser fra andre. Strekker ikke til i hverken jobb eller sosialt. Det er forsåvidt greit, jeg skuffer og tilpasser meg dårlig hver dag. Jeg er rar, jeg er kjip, jeg er vanskelig å like. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvorfor noen vil henge med meg. Slik har jeg hatt det de siste 5 årene. Vet ikke helt om jeg tør håpe på noen forbedring. Hvor skulle den kommet?
  4. Ser på denne modellen: https://e-wheels.no/produkt/elsykkel/momas-jason-el-terrengsykkel Hva er det forhandler gjør som bedrer motoren og setter opp maks hastigheten?
×
×
  • Create New...