Kuroneko

lurer på om vi bare skal sette lara som vinner ettersom folket har mistet interessen

Forferdelig trist da. Alyx vs. Lara er litt Sjel vs. Pupper. Trist at flertallet foretrekker pupper.

Kom igjen, jenta har bamsesekk! Hvor dårlig kan et spill med en hovedperson som har bamsesekk egentlig være?

Heatsinks er i alle fall bilde av en Necron. Men jeg husker ikke hva ekstrapakka til Dawn of war som har dem med heter. 40K er uansett morsomst med plast/metallfigurer. Mhm.

For sju år siden ville det å fremstille sovjetiske soldater som de "snille" i afghanistan konflikten være som å fremstille nazistene som de "snille" i WW2. Jammen voldsomt hva ordet "terror" på riktig plass kan få til...

X-Com var fantastisk, men hvorfor skal vi spille dette spillet i stedet for originalen? Marginalt oppdatert grafikk? Gameplayet virket jo enklere snarere enn mer komplisert, luftkampen så ikke særlig imponerende ut, og vi fikk ikke se noe som helst til noe forskningsbit?

Tror heller jeg skal spille apocalypse litt til, jeg.

BG2, Deus Ex, Arcanum

Er det bare meg, eller begynner det å bli slitsomt å høre om "de fantastiske mulighetene next gen gir oss", at "next gen gir oss helt nye muligheter" og "dette kunne vi ikke gjøre før next gen"?

Arcanum: of steamworks and magic obscura.

Fantastisk spill. Settingen er steampunk ikke klassisk fantasy, og karakterutviklingselementene er mer crpg-tilrettelagt enn ad&d, men det er et av svært få spill som fanger interessen i tilsvarende grad som BG-spillene gjorde.

Cyberdeamon fra Doom2.

Dunk, dunk dunk WæææÆÆ! Første gangen jeg husker å høre skummel tramping før jeg møter uhyret, og damn, det er et kult uhyre. Og skummelt.

Elemental-ish

 

2 980 213

 

Klikk for å se/fjerne innholdet nedenfor

9536303[/snapback]

Elemental-ish.

 

3 976 501.

9540284[/snapback]

Stacker de røde tårnene?

9540363[/snapback]

Alle bonustårn som påvirker samme angrepstårn stacker. Metoden jeg liker best er å (etter å ha etablert et rødt, et grønt og et blått tårn med litt oppgraderinger for å ta seg av penger i begynnelsen) kjøpe de beste røde, plassere dem nærmest mulig midten av brettet, kjøpe 2 range-boostere og resten dmg-boostere. Veksle mellom å dekke hele løypa med blå tårn og oppgradere skadetårnene. Virker på alle easy og medium-brett, men på hard har jeg enda ikke funnet noen god metode.

Hm? Det er jo en selvfølge at det må brukes mye tid for å få spillene på ut alle platformer, og i mange tilfeller så er det unødvendig å lansere samtidig til alle.

 

Det lønner seg ofte å vente og se hvordan f.eks PC-versjonen gjør det, og hvis den gjør det bra, så er det verd å lansere den til andre platformer.

9531038[/snapback]

Hadde det enda vært så vel. Stort sett ser vi jo at PC-versjonen er dummet ned i ekstrem grad for å tekkes konsollpublikumet.

Orker ikke å styre med bilde, men ved å ta ferdig Up and Down fikk jeg 3966803 poeng.

Foruten den grove oppsumeringen av hovedplottet i HL2, så er faktisk historien veldig stilig (min mening), med 1984 samfunnet, G-Man og måten the Combine tømmer jorda for resurser osv.

 

For øvrig så er eksklusivitet av spill til konsoller noe dritt. Uten det hadde vi sluppet disse debattene :/ og en hadde bare trengt en konsoll der markedet virkelig bestemte hvilken som var best...sukk

9497783[/snapback]

 

Jeg synes selv at half-life 2 har egentlig en bedre historie enn i halo, men den forklarer ikke mye. Det er fantastisk bra skrevet for eksempel det han fyren med hvitt hår sier i førsten av spillet, men på slutten blir ikke det som skjer forklart.

 

Jeg er forsåvidt enig med Kuroneko, men jeg synes at halo skilte seg ut fordi at det, vel, var så enkelt. Jeg synes at halo er absolutt annerledes en de spillene, på en god måte. Halo har for eksempel ingen steder der det er usynlige vegger. Og dette gjør at du kunne ha det utrolig gøy med å finne masse måter å komme deg out of bounds på.

 

Og det at ikke alt blir fortalt er en BRA ting, siden du får bare vite det du trenger. Akkurat som at cutscensa er for korte eller noe sånt i halo. Dette gjør det slik at en vanlig person ikke skipper filmer og at de som blir mer interessert kan ha glede av å finne bøker og slikt.

9498422[/snapback]

Dog: cutscenes er en dårligere måte å fortelle historien på enn skriptede sekvenser hvor man fortsatt har muligheten til å interagere med omgivelsene. Akkurat der gir jeg poeng til HL/2 fremfor Halo. Historien i Halo er viktigere enn den er i HL, og kanskje mer spennende i seg selv, men jeg synes fortsatt den er fortalt på en mye mer interessant måte i Halflifespillene, både med tanke på scriptede sekvenser vs. cutscenes, og på kvaliteten på dialogen og stemmeskuespillet (som rett nok er veldig bra i Halo, men likevel vesentlig bedre i HL2).

Men dette er ingen, eller burde ikke være noen "hvem er best av X og Y"-diskusjon. Halo er et veldig godt spill, med arkadefeel og grafikk på i en "fantastisk"-stil. Halflife spillene er også veldig gode spill, med litt mer realistisk (men kanskje ikke allverdens) gameplay og en fotorealistisk grafikkstil. Jeg vil fortsatt hevde at det første halflife spillet har vært langt viktigere for utviklingen av spill i ettertid, spesiellt med tanke på at mange av elementene i Halo noen så på som revolusjonerende var brukt tidligere i spill disse noen ikke hadde fått med seg; det er likevel et langt steg derfra til å hevde at Halo ikke er et godt spill. Det er det.

Jeg kan skjønne at folk er lei av hypen, for mange tar dyrkingen av Halos positive sider så langt at en blir møkklei hele greia, men om en klarer å se bort fra dette er det ganske lett å innse at spillet har kvaliteter nok til en viktig posisjon i spillhistorien (bare ikke fullt så opphøyd som de verste zealotene påstår).

Jeg spiller for å underholdes, joda. Men hva mener ejg med det?

Jeg liker å bli fortalt en historie, så spill som gjør dette godt, Final Fantasy, De beste fps-ene, og gode story-baserte rollespill er spennende på grunn av det.

Jeg liker også mestringsfølelsen (og endorfinet som følger med) jeg får av å mestre utfordringer, enten det går på fps-twitching, smart flanking og taktikk i taktiske shootere, riktig strategi på zelda-bosskamper, eller løsningen på en hard nøtt i et puzzle eller adventure-spill.

Følelsen av å ha oppnådd noe kan også være viktig, som den man får når man har bygget en bra base eller by i et strategispill, eller en munchet rollespillkarakter.

"Virkelighetsflukt", kan også være spennende, å få lov å late som om man er en magiker, Jedi, kriger eller bare å få ta del i en annerledes og mer spennende verden enn virkeligheten.

Til sist kan man kanskje se spill som en spennende sosial ramme for interaksjon med andre mennesker, enten man snakker om å sitte foran samme skjerm og diskutere løsningen på adventure spill eller voip(eller tekst forsåvidt) sammen med onlinespill.

Historien i Halo er fantastisk også har spillet et fantastisk soundtrack.

 

I frykt for å spoile det så skal jeg ikke si noe, tydeligvis kun et fåtall folk her som hører på det som blir sagt ingame og i filmsekvensene

 

spesielt dere som hopper over filmer for å komme tilbake til skytingen 

 

[snip]

 

Jeg skal holde kjeft.. Jeg kan bare håpe at det er flere der ute som nyter Halo for det det virkelig er, hvis dere har fått det med dere da...

9497782[/snapback]

Det er temmelig arrogant å hevde at folk som er uenige i at Halos historie ikker er like fantastisk som du tydeligvis mener den er for enkle, dumme eller late til å få den med seg.

Jeg ville snarere anta at mange av dem har fått med seg nok scifi til å oppdage all låningen og kjenne igjen klisjeene...

Ikke at det er noe galt med noen av delene, men jeg vil fastholde at det er produksjonskvaliteten, musikken, rett og slett presentasjonen som gjør historien spennende, ikke først og fremst storylinen i seg selv.

Og til dere PC fantaster som sier at skytespill på konsoll ikke kommer i nærheten av halo: gi meg ett spill som kom ut ca samtidig med halo (ikke mer en 2 år etter ihvertfall), som har en så stor sandbox følelse der du har så mye valg og så store områder å boltre deg på.

9495598[/snapback]

Unreal kom ut i 1998.

Rainbow six kom ut i 1998.

Delta Force kom ut i 1998.

Project IGI 2000.

Deus Ex kom ut i 2000.

Giants: Citizen Kabuto kom ut i 2000.

Halo kom ut i 2001.

Da halo dukket opp satte jeg først og fremst pris følgende elementer: skjoldet tvang spilleren til å spille litt mer intelligent enn den sedvanlige sirkelstrafingen vi var vant med fra action - fpser, den begrensede bærekapasiteten tvang oss til å velge hvilke våpen, og følgelig hvilke taktikk vi måtte bruke fremover, og musikken og produksjonen generellt holdt svært høy kvalitet. Men jeg vil alltid se det som en del av en rolig utvikling fremover snarere enn noe kvantesprang.

Det største enkeltspranget opplevde jeg som Half life. Joda historien er ekstremt banal, men var, og er fortsatt, fantastisk godt fortalt. For meg fremstår dette som noe av det positive med Halo også (det første i alle fall); selv om historien også her ligger på linje med en litt over middels episode av Star Trek, så er den mer spennende fortalt enn vi er, eller i alle fall var, vant med i førstepersonsskytespill.

Om toleransen for crap grafikk er tilstrekkelig: System Shock 2. Forløperen til Bioshock, men skumlere, og med laserpistoler og romskip. Man kan spille coop gjennom hele singleplayerhistorien, noe som desverre er temmelig unikt for pcspill. En har også en rekke vidunderlige karakterutviklingsmuligheter, og en merker at Bioshock er dummet betydelig ned i forhold til dette.

Tror det er tilgjengelig som abanadonware også. Og med noen brukerlagde mods (søk på fora) blir grafikken litt mindre arkaisk også.

En del av forslagene her kan føre til at folk skader seg. Det kan være moro å drive ap med folk, men det går en grense mellom moro og mobbing. De morsomste pekene er de offeret også ler av, i det minste i ettertid.

Med andre ord, ikke ødelegg hverken tingene eller kroppen hans. Ligg unna kroppsåpninger, ikke ødelegg klærne, og om du fikler med PCen hans bør det være reverserbart. Pålegg i ørene kan, som nevnt gi øreverk, luftveiene må man ligge unna, teip for munnen kan gi panikkangrep nok til at offeret kan skade seg, selv om han har muligheten til å puste gjennom munnen.

Tusjing i ansiktet er morsomst om det er med en tusj som går vekk. En kan le akkurat like mye i det offeret oppdager at han har peniser eller hva det nå er i ansiktet, men muligheten til å vaske det bort uten for mye pes gir ham muligheten til å se moroa i det selv også.

I det store og det hele bør man passe seg for å gå for langt. Gjør man det risikerer man to kjipe ting: Offeret får opplevelsen sin ødelagt, noe som bare rævhøl synes er moro, eller om offeret ikke er vesentlig mye svakere enn moromakerne, rett og slett tar dem med seg ut for en fysisk "alvorsprat".

Også, en god ide å begrense seg til folk en kjenner. De fleste har større toleranse for vennepek enn for fremmedes påfunn, og en har sannsynligvis større oversikt over sinnelaget til offeret. Alfa og omega bør uansett være å finne på spik som offeret også kan le av, gjerne ting han må tulle til selv litt for å gå på.

Hadde jeg observert noen forsøke seg på en del av påfunnene beskrevet ovenfor hadde jeg kastet dem ut fra arrangementet. Jeg tror de fleste arrangører ville gjort det samme.

Fra lista:

#643

l Scar l

United States

61707

Underground

Japan ligger i asia.

Første og eneste heite manlig figur jeg har sett må være Max Payne fra Max Payne.

9464872[/snapback]

What?

Hva med Sam fisher? Arcturus Mengsk? Kyle Katarn? Luigi?

Deus Ex 2. at gamespot klarte å gi dette spillet nesten samme karakter som #1 er litt spesielt.

9470189[/snapback]

Er det? Jeg synes 2'eren var mye bedre enn eneren.

9470224[/snapback]

AH! atte.. gargh! menne! Neeeei!

Se, mor, atter synger solen.

Flimze gru. Nippetyfooz.

Boom!

Sånn. Muskelkrampene begynner å miste taket, jeg kravlet meg akkurat ut av fosterstillingen jeg automagisk ble hensatt til da jeg leste *grøss* påstanden. Enten har vi vidt forskjellige kriterier for hva som gjør et godt spill, eller så er det der et grusomt og ondskapsfult forsøk på å skade sarte sjeler som min ved å komme med ufine spøker.

Forferdelig vanskelig når vi ikke vet mer om spillet. Hvilke visuell stil legges det på? Skal humor være et viktig element?

Uansett:

Doomspire

Zero G

Artifact

Lagrange

We're not alone!

The Pillar

Jeg likte MOH:A godt, men spillet er svært kort. Brettdesignet er fantastisk, det er pent (men jeg liker stilen i bioshock bedre). Fiender spawner inntil et delmål er utført, noe som er både positivt og negativt. Positivt fordi det tvinger spilleren til å spille agressivt, ikke bare sirkle inn målet og snipe alt han ser, men svært negativt når det dukker opp fiender fra umulige retninger, eller aller verst (dog dette opplevde jeg bare et sted), bak meg i samme rom (med en utgang).

Systemet med oppgradering av våpen fungerer utmerket, og utvalget er spennende.

Jeg ville, om jeg skulle anbefale et valg mellom MOH:A og BS anbefalt bioshock om andre verdenskrig ikke var et kjempemust. Begge deler er dog så gode spill at de er verdt pengene.

My. Voice is. Deep and crackling but. My english is not so. Good.