Embla Othea

Jeg er enig i at stabilisering er primærfokuset nå slik at jeg blir i stand til mer innhold i hverdagen 🙂

Jeg kan være farlig under gitte omstendigheter. Jeg har vært med på gruppeaktiviteter tidligere og det har gått bra. Jeg interesserer meg for ernæring, trening, matlaging og friluftsturer. Under de gode periodene mine har jeg vært i gang med både trening og matlaging. Men jeg har ingen motivasjon for tiden, jeg er bunnløst fortvilet og jeg er romskjermet, så det er ikke muligheter for så mange aktiviteter. Så ergoterapi er uaktuelt for meg.

@Skandinav: Har du noen synspunkter?

I fare for å bli identifisert kan jeg ikke nevne type forbrytelse. Det er snakk om alvorlig vold. Det er ikke en ergoterapeut på avdelingen jeg er innlagt på. Det er strenge rammer og hverdagsaktivitetene vi tilbys er tv-titting, PlayStation, luft, måltider i matsal og andre helt enkle ting.

Emosjonelt ustabil, dyssosial, tvangspreget, unnvikende, paranoid og schizoid personlighetsforstyrrelser. Jeg har begått en alvorlig forbrytelse. Sykehuset har ikke iverksatt medisinske eller miljøterapeutiske tiltak. Det er mye «brannslukking» og håndtering (mye beltelegginger). Jeg ønsker mer ansvar, frihet og autonomi. Jeg ønsker en meningsfull hverdag og hverdagsaktiviteter.

Takk 💕 Det skal svært mye til for å begrense kontakt med omverdenen og jeg har ikke misbrukt tilliten jeg har fått. Jeg tenker også at trening og selvhjelpsbøker ikke er veien å gå her. Jeg trenger et skreddersydd behandlingsopplegg uten omfattende tvangsbruk.

De kan ikke begrunne med at jeg ikke kan være i fengsel av kapasitetshensyn. Av og til tenker jeg at det er bedre å være på en isolasjonscelle istedenfor belteseng.

Tenker du på trening?

Kan være men jeg blir møtt med et stort sikkerhetsfokus og overregulering, noe som igjen fører til at jeg blir passiv.

Jeg er enig i at kriminalomsorgen ikke har kompetanse og ressurser til å ivareta alvorlig psykisk syke men er det bedre å bli beltelagt 2-4 ganger daglig? Jeg må være på en streng, lukket avdeling fordi jeg har en alvorlig fengselsdom. Utgang er uaktuelt for meg da jeg er så ustabil og til fare for meg selv. Jeg har en atferd som påkaller overvåkning og strenge rammer men jeg trenger mer ansvar og autonomi. Jeg har blitt passiv og institusjonalisert av å være innlagt over så lang tid. Det er mye som kan trigge utageringene mine. Jeg blir en slags trykkoker der det renner over og jeg mister kontrollen. Sykehuset har prøvd å hjelpe meg medikamentelt men det er ingen medisiner som har fungert urodempende på meg.

Da blir jeg isolert på en forsterket celle eller sikkerhetscelle. Blir fratatt tøy og iført rivesikker kjortel. Innelåst i 22-23 timer/ døgnet.

Da har jeg vært i retten. Det endte dessverre med at jeg utagerte i retten men jeg fikk heldigvis forklart meg før det skjedde. Jeg forstår at det er lett å tenke at jeg er for syk for normal soning men jeg håper på at retten ser at det er svært belastende for meg å være under systematisk og omfattende beltebruk i psykiatrien.

Jeg ble dårligere av å være i fengselet men slik det er nå blir jeg ikke behandlet - jeg blir «tvangsbehandlet».

Det stemmer. Jeg soner opprinnelig en fengselsdom men jeg er tvangsinnlagt etter psykisk helsevernloven. Jeg har mange problemer jeg må jobbe med men jeg synes det er svært belastende å måtte være under et omfattende tvangsregime. Jeg har sagt til behandleren min at jeg ønsker mindre tvang og mer ansvar men svaret til det er at de ikke ser andre løsninger enn tvang siden jeg utagerer så hyppig.

Takk 😊