Un0

Hvorfor ikke? er ikke et svar. Det er åpenbart at du er ute etter å "shame" alenemødre og snakke de ned. Et annet eksempel på dette: Du liker ikke alenemødre og vil ikke ha noe med de å gjøre, og du prøver å projisere dette over på alle menn og presentere det som et faktum at alenemødre ikke bør dates. Du har ingen planer om å blande deg opp i andres forhold eller situasjon, skriver du, men du sår litt frø her. Jeg syns det høres mindre fornuftig ut, enn menn som dater alenemødre. Jeg klarer ikke forstå denne besettelsen kjenner jeg. Det blir som at jeg skal sitte her og skrive at alenefedre er kjipe og vil bruke deg som mor nummer 2 til sine barn, utnytte din tid og dine ressurser. Kunne ikke falt meg inn. Så er åpenbart hva som er greia her. Noe sier meg at alenemødre ikke hadde vært så gira på en mann med slike holdninger heller. Så jeg skjønner ikke helt denne bitre undertonen.

Det gjelder alle, kvinner og menn. Hvorfor påpeke det åpenbare?

Og det er helt naturlig at man bruker tid og oppmerksomhet på en partner sine barn, de er jo en del av den personen sin familie. Grunnen til at jeg svarer på dette er at jeg ikke helt ser problemstillingen og får inntrykk av at du fremstiller menn som viljeløse, ute av stand til å vurdere hva de selv vil og hva de selv vil være med på. Sitter man med følelsen av at man bare blir brukt for penger og ressurser(?) er det bare å gå. Eventuelt dropper man å date noen med barn om man ikke ønsker å bruke tid eller energi på andre sine barn. Dette er ganske enkelt og et ikke-problem. For meg vil ikke alenefedre være et alternativ da jeg selv er barnløs, ikke ønsker barn og ikke vil ta del i oppdragelse av et barn. Så jeg skjønner den.

Voksne menn klarer vel å finne ut hva de selv vil og går de inn i et forhold med en alenemor, og ønsker å være med på å oppdra barnet hennes, så er det helt innafor det. Finnes mange familier i dag bestående av mine, dine og våre, så det ser ut som alenemødre og alenefedre klarer å finne hverandre på et vis. Ikke alt handler om penger vet du, noen blir faktisk glad i hverandre og har ikke noe imot at det er barn fra før der. For noen er det en dealbreaker og helt ok, det. Henger seg opp i feil ting? Du skriver selv at du har møtt alenemødre som er egoister, fordi de setter sine barn først. Deretter hevder du at man ender opp som "en lønnsslipp". Jeg bare påpeker det, men ofte når man går inn i et forhold med noen så er man gjerne forelsket i hverandre og glade i hverandre, og man ønsker å bidra og være der for sin partner og deres eventuelle barn. Vil du ikke date en alenemor er det helt ok, men det er kanskje best å snakke for seg selv og ikke hevde at man vet nøyaktig hvordan de fleste alenemødre "opererer" og hvilken rolle mennene de er sammen med, har oppi det hele.

Ja, og du skildret det som noe negativt i posten din. Derfor jeg påpekte dette.

At mødre setter sine barn først er ikke noe forbeholdt alenemødre. Om en mann tror at kvinnens kjærlighet til han er sterkere enn kjærligheten for sine barn, så vet ikke jeg altså.... Da har man misforstått litt. Og om en mann, krever at ens behov og liv skal settes foran kvinnens egne barn, da er man litt ute å kjøre tenker jeg. Velger ikke en mor sitt barn foran alt så er det trolig det største røde flagget som kan eksistere noensinne. Men tenker man med feil hode så er det kanskje ikke det...

Å finne kjærligheten er vanskelig for begge kjønn i dagens samfunn. Miriam leter fortsatt etter kjærligheten, og å fryse ned eggene sine er lurt mens man jakter den riktige å stifte familie med. Det å få barn er ikke bare-bare, og at man ønsker å velge en riktig mann er bare på sin plass. Det kan være skremmende å se at en del familier i dag går i oppløsning og man vil jo helst ikke at det skal skje en selv, for de fleste er det ikke ideelt med en "mine-dine-våre" familie. Det kan også hende at menn i aldersgruppen hun søker, allerede er ferdig med barn og ikke ønsker flere, eventuelt at de ikke ønsker barn. Det vil vi nok ikke. De fleste kvinner blir ikke gravide når de er 50 år. I fremtiden vil vi nok heller se at det blir født mindre barn, tenker jeg. Det ser vi jo allerede.

Så hyggelig med noe positivt i denne tråden. 👏

Jeg har kontroll når jeg har kontroll, og har ikke kontroll når jeg ikke har kontroll. Skjønner, men da trenger du ikke hjelp og kan seile din egen sjø. Man blir de valgene man tar.

Jeg skrev ordrett: "kjente jeg ble litt provosert faktisk at du drar statistikk over depresjon inn i dette, for om du tror folk flest er deprimerte på grunn av tinder og høydekrav til kvinner så tar du ekstremt feil.", dette fordi du har et svært snevert syn på depresjon og ikke tenker over det faktum at depresjon handler om mye mer, og ofte noe helt annet enn enn det du nevner her. Du later til å tro at kvinner kun tenker på pikk og penger. Ingen vil ha en mann som tenker sånn. Ingen. Unntaket er kvinner i nød og med livet i fare som trenger et nytt hjem. Bruker ikke mer energi på dette. Det avsporer tråden og gir deg mulighet til å peise på med mer giftig utsagn, noe jeg skal slutte å avle frem nå. Jeg har vært der du er. Bobla mi sprakk for ikke så lenge siden, og jeg har vært inn og ut av psykose hvor jeg opplever en slik verden som du gjør. Når jeg har vært slik, har jeg tatt frustrasjonen min ut på nettet. Når jeg leser tingene jeg har skrevet i ettertid når jeg er meg selv igjen, kjenner jeg ikke igjen det jeg har skrevet. Det er så rart. Det er forjævlig å stå i det, men det er mulig å komme seg ut av det. Å se mennesker på den måten er ikke bra. Å se seg selv på den måten, er ikke bra. Å søke hjelp er mitt råd. Send meg en melding om du vil snakke mer om det, om ikke lar vi være.

Du skriver selv at det er noe galt med "et individ" om personen har vært i tre forhold før fylte 30 år. Du mener at ansvaret ligger på den personen, uten å i det hele tatt reflektere rundt årsaker til at en relasjon går i oppløsning. Du antar automatisk at det er "chads" som er årsaken. "Chads" er et internettfenomen og en merkelapp enkelte har valgt å sette på tilsynelatende suksessfulle og kjekke menn (merk at jeg bruker tilsynelatende). Ergo gjør du akkurat det samme selv, som du beskylder meg for å gjøre, mot andre. Statistikken viser ikke til det du skriver, det du skriver er tatt fra en undergrunn på internett bestående av mennesker som har hatt dårlige erfaringer, og som automatisk antar at hele verden er slik nettopp fordi de har opplevd det. Enkelte har ikke vært i et forhold i det hele tatt, men blir påvirket av disse holdningene, noe som åpenbart gjør det vanskelig for de å danne relasjoner - fordi deres syn på mennesker er ekstremt svart/hvitt. Jeg sliter med ensomhet selv, og lider også av depresjon. Jeg har hatt lignende menneskesyn og tanker som du har, jeg kjenner meg igjen i en del ting. Kjente jeg ble litt provosert faktisk at du drar statistikk over depresjon inn i dette, for om du tror folk flest er deprimerte på grunn av tinder og høydekrav til kvinner så tar du ekstremt feil. Livet handler om mer. Jeg tror du trenger å finne ut av det. Men du filtrerer de ikke bort. Du skriver om de hele tiden på dette forumet og har tydelig et enormt behov for at nettopp disse menneskene skal velge deg. Om den smekre berta på tinder ikke vil ha deg fordi du er for lav for henne, så er det noe du må se forbi. Du må la det gå, for det er ikke noe med det du kan gjøre. Å endre andres krav og preferanser er like uoppnåelig som å vokse 10 cm. Og mennesker skylder deg for øvrig ingenting, det er ikke slik at alle må bli kjent med alle, og at "alle" skal gi deg en sjanse. Om jeg laster ned tinder, og sveiper menn som poserer i bar overkropp til venstre, så betyr ikke det at jeg er et dårlig menneske. Ser du ikke hvor urimelig dette synet ditt er? Dette stemmer ikke og det vet du. For hadde det vært riktig, hadde du ikke sittet her på forumet og skrevet side opp og side ned om det samme måneder etter måneder. Da hadde du vært i utlandet, funnet aksepten og kjærligheten du mener du ikke kan få - som om det er landegrenser som avgjør dette. Avfeier ikke dine erfaringer, men jeg ser at du mangler erfaring. Jeg kan dele hva jeg tror: du har blitt avvist på tinder, og det er det. Synet ditt på forhold vitner om at du ikke har vært i et forhold selv, og du er sterkt påvirket av subkulturer på internett og har som følge av det tatt avstand fra mennesker i det virkelige liv. Du ønsker noen du ikke kan få (de som stiller uoppnåelige krav for deg), og det gjør mulighetene dine små. Tar jeg feil? Logg av internett, finn deg interesser utenfor ekkokammeret, skaff deg en hobby og møt andre folk. Både kvinner og menn, og møt og bli kjent med kvinner du ikke har seksuell interesse for. Stift vennskap og se at mennesker er mer enn det du tror de er.

Et annet tips: å si så store og betydningsfulle ord for første gang, kan være lurt å gjøre ansikt til ansikt. Sier han at han elsker henne etter de har hatt sex, i stedet for før man har sex, så tror jeg sjansene for å få mer sex er betraktelig større. Er jo ingenting som er bedre enn å ligge der tungpusta og svett med lykkehormoner susende gjennom kroppen og høre at man er elsket. Dette var et annet tips til deg, trådstarter. Samtidig er det å elske noen veldig stort, det kan ikke sammenlignes med å være glad i noen. Men folk elsker forskjellig og de fleste definerer nok det å elske ulikt - for noen er det ubetinget kjærlighet, for andre er det bare "litt mer" enn å være glad i. For noen går ikke det å elske over selv om personen de elsker gjør dumme eller sårende ting, for andre slukker det lyset så snart et svik skjer.

Det er lett å se det man vil se, og det er lett å danne sine egne historier og fortellinger i eget hode når man ikke finner et tilfredsstillende svar i det virkelige liv. Årsakene til brutte forhold er mange, og ofte handler det om at to personer har "vokst fra" hverandre, at gnisten ikke er der lenger, at livet forandrer seg på godt og vondt. Det finnes mange menn som er alt fra 165 til 180 cm som lever i forhold. Jeg har kjent flere menn, som er på den høyden, som drar damer i bøtte og spann. Når jeg tenker meg om har alle mine flørter og ekser (det er ikke så mange) vært på den høyden. Bortsett fra èn, han var veldig høy. Men det var ikke høyden hans jeg var betatt av. Det er lett å skylde på noe man ikke kan noe for, fremfor å erkjenne at man har problemer med seg selv som man ikke ønsker å gjøre noe med - som for eksempel lav selvtillit, dårlig menneskesyn (muligens kvinnesyn?) og en offermentalitet som påvirker personligheten sterkt negativt.

Jeg foreslår at du tar det i bruk i stedet for å lese deg opp på generaliserende pisspreik på internett.

Hva som er vanlig kan jeg ikke svare på, men jeg syns ikke det høres uvanlig ut at man har vært i tre forhold før man fyller 30. Om jeg hadde møtt en mann som sa at han har vært i tre forhold (og han var 30 år), så hadde jeg tenkt at han liker å være i forhold. Hva som var årsaken til at det ble slutt, sier mer om han som person, ikke tallene. Forhåndsdømming, antagelser og generalisering er giftige greier. Hvorfor er det idiotisk? Kan det tenkes at kvinner og menn hadde preferanser og krav også før denne samfunnsutviklingen, men at de før i tiden ikke hadde mer fritt valg slik de har i dag? Fremtidsutsikter kan endre seg. Mennesker endrer seg. Samfunnet endrer seg. Alt kan endre seg. Men vis meg gjerne kilder på at "chads" er årsaken til brutte forhold og skilsmisser. Jeg kan ikke lese noe om dette her: https://www.skilsmisse.net/separasjon/hvorfor-skillervioss.html

Så herlig. 🥰

Dette syns jeg er nokså urimelig. La oss si at jeg har et krav om at min fremtidige partner skal være over 180 cm høy. Da er det kun menn over 180 cm som er viktige for meg. Jeg vil kun date menn som er på denne høyden eller over, og menn som ikke er høye nok, vil blankt avvises. La oss si at du ikke er over 180 cm høy. Da er ikke du aktuell for meg. Det betyr også at jeg ikke burde være aktuell for deg. Hvorfor jager du min anerkjennelse? Hvorfor er det så viktig for deg at jeg, som kanskje ikke er av interesse for deg i det hele tatt, stiller dette kravet? For ordens skyld: jeg søker ikke etter partner, og har heller ikke et krav til høyde - det har jeg heller aldri hatt. Brukte meg selv og deg som eksempel. Det er ikke noe galt med at et slikt krav er uoppnåelig for enkelte. For hver kvinne som stiller krav til høyden til mannen, er der også en kvinne som ikke stiller krav. Man liker det man liker. Jeg vil for eksempel ikke være aktuell for en mann som ønsker en petite kvinne, da jeg er litt over gjennomsnittet høy og ikke har en petite kroppsbygning. Jeg ser ikke problemet med det, og jeg tenker ikke at det er et urimelig krav. Det er mange menn som liker kvinner som er lave og petite - og det er mange menn som ikke bryr seg, samt flere menn som liker at kvinnen er høy. Poenget mitt: ikke bry deg om krav som ikke er oppnåelige for deg. Det har jo ikke noe å si, for om personen krever noe som er uoppnåelig for deg, så er du uansett ikke den rette for den personen. Hva legger du i å lykkes? Personen kan ha vært i tre, flotte forhold, men som ikke har fungert av ulike grunner. Det trenger ikke være denne personen sin feil, og om forholdene har vært feil/giftige/dårlige, så er det bare positivt at personen kom seg ut av det. Enkelte ting kan man ikke bare jobbe seg gjennom - ulike fremtidsplaner, ulike mål i livet, krasjende verdier som kom til syne underveis i forholdet og lignende. Plutselig vil kanskje den ene personen ha barn, mens den andre ikke vil - da er det ikke rett at den som ønsker barn, skal gi opp ønsket om å få barn, eller at den som ikke ønsker barn, plutselig skal gå med på å få et barn. Svik og bedrag kan også føre til at noen setter kroken på døra - partner som plutselig tyr til vold under en krangel, rusmisbruk, utroskap og lignende.

Det gjorde for så vidt Mazey Day også, syns jeg. Joan Is Awful var knallbra. Det er en episode som får en til å tenke.

Har nå sett den nye sesongen av Black Mirror. Har lest en del omtaler og mange virker skuffet over sesongen, men personlig ble jeg ikke det. Var kun en episode jeg ikke ble underholdt av, og det var Mazey Day. Resten syns jeg var bra. Loch Henry er nok en av de beste episodene i hele serien.

Fikk svar på det jeg trengte. ❤️

.

Satt akkurat med samme følelsen når jeg spilte gjennom det! ❤️ Et fantastisk spill. Levde bare i den verdenen en ukes tid. Har fortsatt noen side quests igjen. Håper spillet blir tilføyd mer senere. Her går det i Sea of Thieves mesteparten av tiden. Koser meg med det spillet. Alltid noe å gjøre, uansett humør. Har noen andre spill jeg vil spille også, som f.eks Stray og Sons of the Forest, men vanskelig å legge fra seg SoT....

Hei! Jeg trenger råd til hvordan jeg kan få mørklagt soverommet mitt så godt som overhodet mulig. Ønsker en rullegardin som ikke slipper inn lys overhodet. Rullegardinen som henger på soverommet nå (ikke montert av meg, fulgte med leiligheten når jeg kjøpte den) er ikke montert riktig da selve rullegardinen ikke ligger nærme nok vinduet og gjør at det kommer inn lys på sidene. Den er også for kort i bredden, så det er kanskje en halv cm av vinduet som ikke dekkes. Problemet er at dette er et vindu som åpnes innover (lignende slikt vindu). Jeg kan dermed ikke montere rullegardinen inni karmen. Hvordan unngår jeg at det kommer lys inn på sidene når rullegardinen festes utenpå? Det er dessverre ikke et alternativ å også ha mørkleggende gardiner, det må være en rullegardin som gjør jobben.

Katt ville nok passet min situasjon bedre. Problemet med det er at jeg kan bare ha innekatt, og jeg er usikker på hva jeg tenker om at kattene skal leve hele sitt liv i en leilighet. Ingen natur å utforske og begrensede områder å bevege seg på. De vil jo få tilgang til hele leiligheten selvfølgelig, men... Får lese meg litt opp på innekatter. Jeg kommer nok til å jobbe turnus til jeg blir pensjonist. Om det skulle endre seg og jeg får en mer praktisk og vanlig arbeidstid så blir det vel mer praktisk med hund da ja.

Hei! Jeg har den siste tiden tenkt mye på å skaffe meg hund eller et annet kjæledyr. Utfordringer jeg står ovenfor er det faktum at jeg jobber turnus. Jobber dag- og kveldsvakter, og har planer om å jobbe nattevakter i fremtiden. Hunden har ikke mulighet til å være med meg på jobb. Jeg ser utfordringer med dette når det kommer til fôring, for hunden vil ikke få mat til samme tid hver dag, avhengig av hvilke vakter jeg jobber. At hunden skal få nok stimuli og aktivitet er ikke noe jeg er bekymret for, jeg ønsker å legge inn mye innsats og alt etter rase finner vi en aktivitet som passer rasen som vi kan drive med på fritiden (f.eks spor) + turgåing (kan få inn en kort tur og en litt lengre tur daglig forhåpentligvis). Arbeidsukene mine er ofte lange, det vil si jeg jobber ofte 6 dager i uken. Noen ganger er det 7 dager i uken også, men kan også være uker hvor jeg bare jobber 4 dager (som oftest er det fullt kjør). De dagene jeg jobber er jeg borte fra hjemmet i litt over 8 timer. En annen ting er at jeg ikke har badekar og er da litt usikker på hvordan jeg skal få vasket hunden. Kan jo bare bruke hageslangen ute (men vet ikke om det går an å stille varmen på den, om det ikke går så er ikke det et alternativ). Har lyst på en mellomstor eller stor rase, hadde jeg gått for en liten rase hadde det gått fint i dusjen her, men er glad i store hunder. Jeg har ikke venner eller familie i nærheten som kan hjelpe meg med fôring og den slags. Litt usikker på rase da jeg ikke ønsker en som krever svært mye aktivitet og den bør kreve lite/middels pelsstell. Er kjent med hund fra før, familien min har hund og vi hadde hund når jeg var tenåring og bodde hjemme også. Katter er mer selvstendige, så jeg har tenkt tanken om innekatt, da to katter slik at de har selskap i hverandre. Problemet med dette er at jeg har ikke så stor leilighet, så det blir lite plass for kattene å bevege seg på. Jeg er usikker på om det er så lurt med utekatt. Jeg bor ikke i et område med mye trafikk, men jeg bor i første etasje i en blokk og det hadde vært dumt om katten blir interessert i å luske rundt på verandaene til naboene og rote i potteplantene der. Vet at en katt fort kan bli til bry sånn sett. Dessuten tror jeg at jeg hadde bekymret meg mye over en utekatt (redd for at den blir påkjørt, plutselig kommer den ikke inn før jeg skal på jobb og da må den gå 8 timer ute, tenk om den setter seg på verandaen og mjauer i ett sett og forstyrrer naboer). Jeg er egentlig ikke "for" innekatt da jeg tenker det er en dyster tilværelse for en katt å være stuck i en leilighet hele livet sitt, men noen katter er jo ment til å være innekatter (som for eksempel sphynx). Hva tenker dere? Er det gjennomførbart med hund med tanke på min situasjon eller er det bare å skrinlegge hele greia? Jeg trenger noe annet levende enn meg selv i leiligheten merker jeg (med puls, jeg har planter, hehe), og ønsket om hund er størst.