Laumb

Jeg må løpe inn på trening nå så kikker litt nærmere senere - men umiddelbart slår det meg at situert du nevner det er spesifikt knyttet mot 6-44-13, e som de henviser til under. At en reise med kort som innom kontoret skal likevel betales hele veien hjemmefra dersom den går rett videre til ikke fast arbeidsplass. Men, hvis man starter å faktiske bruke den definisjonen et sted så sier man implisitt at den definisjonen også gjelder. synd du ikke fikk noe mer håndfast fra HR/Jurist sine påstander. Kunne vært interessant nå. dobbltsynd at ingen faktisk har noe å by på der.

I praksis har ingen av reisene som gjelder gått innom kontoret. De har gått rett fra hjem til kunde så hjem.

Den parallellen har jeg trukket flere ganger i tråden nå. Det bør være klart hvor jeg mener relasjonen ligger (arbeidsgiver kan ikke bokføre reiseregning om den ikke er fylt ut etter MÅ-reglene (se Altinn) som i sin tur refererer til definisjonene i FSFIN. det er ikke jeg som trekker reglene fra et sted over i et annet. Det er lovene som selv refererer til hverandres begrepsbruk og krav.

Målet her i så fall må være og overlate denne samtalen til Skatteetaten ved å tipse dem, så bli like firkantet tilbake og slutte med privat bil i yrkesreiser. Det er verken billigere, mer tidseffektivt eller bedre for arbeidsgiver overhodet.

Noen av dere sier "det er sånn". men ingen av dere klarer å forklare hvorfor det er sånn. For at arbeidsgivers argument skal stå seg så må det være hjemlet i noe. Ingen her med perspektivet til arbeidsgiver, eller arbeidsgiver i seg selv, har noe som helst saklig eller dokumentert argumenter. "Fordi jeg sier det." Er særs lite dekkende. Har du en bunnsolid argument, lovtekst, tolking eller noe som helst som kan dokumentere påstanden til arbeidsgiver/perspektivet ditt utover meninger eller påstander som står alene? jeg vil gjerne ha dem.

Bilaget danner grunnlaget for min skatt og min rapportering og skal følge reglene for selve bilaget. og nei, vi snakker ikke om hvorvidt den skattefrie andelen på 3,50 kr versus de 5 kr vi får er forskjellig. Der er vi enig. men om jeg kjører 1000 km så skal jeg skatte 330 kr for de 1,50 kr over 3,50 kr gange 1000 km. så om jeg da i stedet bare får utbetalt godtgjørelse for 500 km fordi startadressen ikke er reell og faktisk - så vil min skatt bli 165 kr. hvis jeg da rapporterer/endrer riktig i skattemeldingen men arbeidsgiver ikke utbetaler for full kjøring så vil jeg måtte belastes 330 kr, eller dobbelt skatt, for at jeg har fått utbetalt halvparten av det jeg beskattes for. jeg mener dette er enten skattesvik hos arbeidsgiver (de rapporterer inn lavere enn faktisk kjørt så de ansatte betaler mindre skatt og arbeidsgiveravgiften blir lavere) eller hos den ansatte som enten lar det stå underrapportert eller endrer og blir straffet med dobbelt skatt.

Ja, mener det er ulovlig fordi jeg er avhengig av å føre korrekt reiseregning for at skattemeldingen min skal bli riktig - og arbeidsgiver må få korrekt reiseregning inn i sitt system for å kunne lovlig bokføre dem. korrekt reiseregning defineres hos Altinn med henvisning til definisjoner og begreper i FSFIN 6-44-10/-13.

De får en liten dytt tilbake på spor - så ignorer jeg dem videre. Fortsatt ingen som har gitt meg en håndfast eller solid referanse på mottatt standpunkt av mitt. Det finner jeg interessant. Du virker å se at det er en helhet her. At en lov for et formål for en praktisk anvendelse utenfor lovens opprinnelige formål isolert sett. skulle gjerne sett det men for motsatt argument av mitt.

Spennende at du har hands on erfaring med diskusjonen! Du har helt rett i at reisen fra bopel til fast arbeidssted ikke skal dekkes (såfremt man ikke følger kort-stopp-regelen 6-44-13, e.). Konsekvensen av dette her vil i mitt tilfelle enten ende med at de endrer praksis eller at jeg og blir ekstremt firkantet i arbeidstider og reiser (for arbeidstider har vi ikke engang startet å diskutere fordi det i seg selv ikke er tema, enda). Og det er i hvert fall ikke til deres fordel at jeg slutter å bruke privat bil i arbeid. Men, selv om du har vært igjennom dette - så er det fortsatt ingen som har klart å gi meg en redelig lovlig hjemmel i hvorfor det skal være slik arbeidsgiver sier. Jeg har 15-20 argumenter for hvorfor det skal være som jeg sier (rekken av lovverk, kravene som stilles, tariffavtale med henvisninger og ordlyd, departementenes kommentarer på direktiver, artikler fra regnksapssystemleverandører, ++), men motparten har bare "fordi jeg sier det". Det gjelder forsåvidt de fleste i tråden her. Jeg håper så inderlig på en break all argument eller fundamental rettspraksis, lovhjemmel eller noe. Men er jo bare påstander uten anekdoter eller analogier forøvrig. Takk for ditt innspill!

Supert! Hvilken hjemmel er det som gir grunnlaget for at dette skal kunne avtales - og hvilken hjemmel er det som gir rett til at dette skal kunne avtales til skattemessig ugunst for meg (potensielt føre for mange km som overbeskattes eller få feil antall km i skattemeldingen min og i praksis utføre skattejuks)?

Fordi når reisen faktisk starter på kontoret så er det ingen tvist. Disse punktene er ikke en enten-eller-liste, men en punktvis oppsummering av alle alternativene.

Det er riktig. Men dersom de gir meg en gave så må hele gaven føres av begge parter slik at beskatning blir riktig.

Sålenge skattemessig vurdering baserer seg på at man skal føre faktisk reise etter etablerte definisjoner på selve reiseregningen og skattemeldingen - så vil de i praksis regulere hva som leveres til arbeidsgiver. Igjen, det faktum at de skal betale og selve satsene er ubestridt her. De er dokumentert grundig. Arbeidsgiver sin styringsrett går ikke så langt i at de skal instruere meg i å føre en uriktig reiseregning som i sin tur medfører en uriktig skattemelding. Deres styringsrett går ikke så langt som å tvinge meg til å bryte loven. Hvis det var andre praksiser enn de kravene som må følges som skulle ligge til grunn - så hadde enten ordlyden i disse lovene vært annerledes - eller det ville vært flere lover som regulerte avvikene. Forøvrig helt ordinær rettspraksis å bruker begreper overført fra tilstøtende eller andre lovverk for å definere noe som ikke er definert andre steder. Dette er hverdagen til jurister og rettsapparat. Jeg håper noen kan finne rettspraksis som bekrefter selve lovanvendelsen på feltet. Jeg har saumfart haugevis av tariffavtaler - og felles for de jeg har sett på er at de - faller tilbake på statens regulativ som et minimum - Har satser og definisjoner som gjør den ansatte bedre stilt enn det jeg mener er lovens minimum. - sier absolutt ingenting (og man må se til tilstøtende lovverk). Det er for meg 100% klart at dersom jeg skal lovlig føre skatten min riktig samt at arbeidsgiver skal lovlig kunne bokføre en reiseregning må den være korrekt utfylt. For at den skal være korrekt utfylt må den følge definisjonene i Altinn-beksrivelsen av må-krav til en reiseregning. Den beskrivelsen henter sine definisjoner i FSFIN og overfører således verdien direkte. Supert om du klarer å finne lovanvendelse, rettspraksis eller troverdig juss som overstyrer mine påstander. Påstander uten grunnlag får jeg nok av fra HR 😂

1. Det er ikke betvilt at arbeidsgiver faktisk skal betale her. Ei heller satsen de bruker. Det er punktene for hvor reisen starter og stopper som er oppe til diskusjon. 2. Derfor - for at arbeidsgiver skal kunne bokføre en gyldig reiseregning så må den følge lovkravene til en reiseregning som blant annet sier at man må oppgi den faktiske reisen (ikke den fiktive) - og innenfor dette definerer FSFIN 6-44-10 og ut de forskjellige begrepene. Ingen andre lover omdefinerer disse begrepene og med såpass tetthet i prinsippene så er det unaturlig å innføre andre definisjoner eller begreper enn det som allerede brukes i hele prosesskjeden for begrepet kjøregodtgjørelse underlagt reiseregning. Jeg skulle ønske jeg fikk håndfaste bevis på en annen tolkning - og ikke bare meninger om temaet.

Aller aller først: La meg presisere at vi snakker om yrkesreiser, ikke arbeidsreiser i lovens definisjon. Arbeidsreiser er til/fra jobb - yrkesreiser er reiser i forbindelse med jobb. Da er spørsmålet jeg leter etter fasiten på; I hvilken lov hjemler du denne påstanden? Hvilket grunnlag ligger til grunn for at de skal kunne pålegge dette. Ønsker å legge til som argumentasjon da FSFIN: 6-44-13, e., som regnes som "kort-stopp-regelen" av alle de store regnskapssystemleverandørene, sier eksplisitt at man må fysisk innom kontoret og gjøre "allminnelig arbeid" for at startadressen på en gyldig reiseregning etter reglene for reiseregning som ligger til grunn for gyldig bokføring av en reiseregning skal gjelde som fra kontoret. Gjør man enten ikke allminnelig arbeid på kontoret (før og etter) regnes hele reisens om en yrkesreise - eventuelt om man frakter arbeidsgivers utstyr i privatbilen før et kort stopp videre regnes det som yrkesreise. Jeg sier ikke at du tar feil (det enkleste er om du har rett!) - men ingen har så langt klart å argumentere juridisk for denne påstanden. Foreløpig har jeg bare møtt påstander som ikke det kan vises til hvorfor står seg (mot mine påstander som har bred dekning innen jussen). Mangel på bevis er ikke i seg selv bevis på mangelen.

Oppdatering: Stillingstittel: Teknisk konsulent hos IT-leverandør (Privat sektor) Erfaring: 17 år Sertifisering: ITIL, Eldre Microsoft MCSE, ACITP, + diverse. Arbeidsoppgaver: Støtte salg, kunder, kollegaer i alt som har med tekniske spørsmål å gjøre for min plattform. Holder kurs hos kunder, rådgir kunder direkte i korrekt bruk, utarbeider relevant materiell. Utdanning: VGS. Årsinntekt: 900 000 fast lønn, 50 000 lojalitetsbonus årlig. Andre goder er: Mobil (ikke tatt ut fysisk, men har et abb som eSim), gode forsikringsordninger, 7% Pensjon + AFP, 2k årlig i treningsutgifter. Kommer fra kommunal sektor i et par år der jeg hadde 830k årlig lønn, ingen bonus og typiske offentlige goder (utenom lån siden de hadde egen pensjonskasse).

Delvis! Graver vi videre ned i premissene for Regnskapsloven og Bokføringsloven og hvilke dokumentasjonskrav som stilles til arbeidsgiver for at de faktisk skal kunne Bok-/Regnskapsføre en reiseregning - og kravene som stilles til hva som er en gyldig reiseregning → Og det faktum at dersom jeg skal føre en gyldig reiseregning må jeg forholde meg til disse kravene til en reiseregning for at den skal være gyldig, og da er vi tilbake på Altinn/Skatteetaten-definisjonene igjen. En medarbeiderhåndbok kan ikke ha noe som instruerer meg i å bryte norsk lov. Det kan ikke arbeidsgiver kreve. Og hvis jeg fører en Reiseregning som er i strid med kravene til en reiseregning og definisjonene som ligger til grunn for de kravene - så bryter jeg loven, og mitt brudd av loven fører til en uriktig reiseregning som igjen arbeidsgiver ikke har anledning til å lovlig Bok-/Regnskapsføre. Så i praksis er det ikke avtalefrihet om begge parter skal oppfylle sine ufravikelige lovkrav, som lovkravene her i praksis er slik de er definert som absolutter.

Jeg sliter med å finne denne avtalefriheten. For lovverket som det er lenket til sier ingenting om at dette er noe det er avtalefrihet rundt - og andre lovverk er heller ikke inne på temaet. Fravær av ytterligere definisjoner er vel ikke automatisk fravær av rettigheten? Det er jo normalt at et lovverks anvendelse trekkes over i ytterligere begrepsbruk i tilstøtende tematikk med ekstremt tett likhet? Arbeidsgiver har i følge bokføringsloven og regnskapsloven plikt til at Reiseregning skal føres for utgifter som dekkes slik som kjøregodtgjørelse gjør. Altinn-lenken viser hvilke krav som stilles for at en reiseregning i seg selv skal være gyldig - og premisset der er at det skal føres opp faktisk reise. For å vite hva som er faktisk reise må man se videre hva Altinn definerer sine uttrykk på. Det er her skattelovens begreper kommer inn som definerte begrep som strekker seg flere ledd helt tilbake til selve reiseregningen, dens formål, type reise (arbeidsreise vs yrkesreise) og antall faktiske km kjørt. Jeg har enda til gode og se noen vise til et regelverk som sier enten, at min påstand er feil, eller at det skal foreligge en annen tolkning. For at de skal kunne regnskapsføre km de har betalt meg for må de ha en gyldig reiseregning - og for at jeg skal kunne føre en gyldig reiseregning så må jeg følge lovens krav til hvordan de skal føres basert på hvordan begrepene i de er definert. Altså kan jeg ikke føre en fiktiv reiseregning med fiktiv start-stopp-adresse om jeg skal følge regelverket som i tur ligger til grunn for premisset om at de må ha riktig data for å kunne betale meg. Ergo er det på et tidspunkt i kjeden fusk om man fører noe lovstridig her. Arbeidsgiver har ikke styringsrett til å be meg bryte loven. Ergo vil en medarbeiderhåndboksetning om at "du skal føre falsk start og stoppadresse" ikke være en gyldig regel om jeg må bryte loven for å følge den.

Jeg har gått igjennom flere tariffavtaler og de aller fleste legger til grunn at enten så blir man enig om noe, ellers legges statens satser til grunn som et minimum. For potensielle avtaler som ikke regulerer kjøregodtgjørelse for privat bruk av bil i næringen (yrkesreiser) så er det naturlig nok i bransjer hvor de ansatte uansett normalt sett ikke reiser ut (bartender f.eks.) i arbeidsærend. Dersom disse blir sendt på yrkesreise med privat bil så vil de jo måtte se til støttende lovverk for å kreve sine kostnader refundert - arbeidsgiver kan ikke pålegge noen å bruke privat kjøretøy i jobb uten kompensasjon. Da ville det vært et lovverk som var etablert for å motstrids etablerte fakter i overnevnte (første post) lovverk. Det er her paragraf 6-44-12 / -13 i overnevnte lovverk er vesentlig. For, om jeg normalt tar buss til jobb for min arbeidsreise (til og fra jobb) men bruker privat bil (med godkjenning, enten i arbeidsavtale eller medarbeiderhåndbok) til en yrkesreise så er det tydelig definert hva som er hva og hvordan et skal dekkes. Stridens kjend elinger således i hvorvidt denne definisjonen skal gjenbrukes. Her er jeg på utkikk, helst etter en jurist, men gjerne en ferdig behandlet sak med et juridisk grunnlag som referanse. Sålenge det arbeidsgiver sender inn til Skatteetaten regulerer direkte hva jeg er pliktig å oppgi til Skatteetaten så er det klart en direkte lenke mellom disse. Arbeidsgiver underrapporterer på krav fra Skatteetaten, Altinn og kravene i Bokføringsloven og Regnskapsloven - og jeg blir skyldig i enten skattesvindel (ikke rydde opp i underrapporteringen) eller blir skyldig en overbeskatning (rapporterer flere km enn arbeidsgiver utbetaler).

Fast arbeidssted er "Kontor A". Merk ordlyden "fast arbeidssted" (og se gjerne definisjoner for dem.). Her strides vi en del i tolkningene. Grunnlaget slik jeg ser det er at dersom arbeidsgiver tillater bruk at privat bil i yrkeskjøring så vil yrkesreiser i seg selv utløse rammene for å stille kravet om kostnadsdekning. Derimot om arbeidsgiver eksplisitt sier at bruk av privat bil til yrkesreiser ikke er lov, så kan man ikke kreve kjøregodtgjørelse. I dette tilfellet er det ingen tvil om at arbeidsgiver i seg selv dekker kjøregodtgjørelse. Det er definert i medarbeiderhåndboken samt henvisning til at de bruker statens satser. Videre er det forsøkt å tukle med start-/stoppadresse ved å presisere at denne alltid gjelder kontoret. Det er det siste punktet striden ligger om. Reisefradrag snakker vi ikke om her. Det gjelder km kjørt i forbindelse med arbeidsreiser (reise mellom jobb og hjem), ikke yrkesreiser (ref. paragraf 6-44-13 sitert inn overfor). Det er da snakk om beskatningen av det som utbetales over den skattefrie satsen på 3.50 kr og som gjelder fra første km kjørt i kontekst av yrkesreise.

TLDR; Arbeidsgiver og jeg er uenige i hvor kjøreturen starter ved kjøregodtgjørelse. Jeg ønsker informasjon som støtter begge syn - samt kontakt med personer som har vært igjennom tilsvarende situasjoner og hva som ble avgjort og på hvilket grunnlag. Kort oppsummert først. Jeg har i snart 20 år ført kjyøregodgjørelse fra og til hjemmeadressen min når dagens utflukt har startet og stoppet hjemme. Dette har fungert fint, og etter litt dialog med venner så har jeg tilgode og prate med noen som gjøre det annerledes under tilsvarende vilkår. Nåværende jobb hevder at fordi det står i medarbeiderhåndboken at "alle kjøreturer skal ha start og sluttadresse på kontoret" så skal det være sånn, og mine reiseregninger er derfor ikke godkjente. Konflikten er altså hvorvidt arbeidsgiver har anledning til å bestemme dette eller ei, og hvilket regelverk som regulerer det. Nærmeste leder er verken for eller i mot og fasiliterer dialog mellom meg og HR på punktene. Jeg har undersøkt en del om punktene på nettet, og det virker ikke som dette er noe som er skrevet veldig mye om. Enten så er det fordi det er ekstremt enkelt, avklart og vedtatt og alle andre enn oss skjønner det helt fint - eller så er det fordi feltet mangler klare juridiske definisjoner som gjør det vanskelig å tolke og ingen egentlig tør å ta i det. Mitt grunnlag Jeg ser først til Arbeidsmiljøloven, Regnskapsloven og Bokføringsloven. Arbeidsmiljøloven såvidt jeg kan finne sier ikke noe om dette, men den sier noe om krav til internkontroll og etterlevelse av lover og regler. Regnskapsloven sier ingenting spesifikt knyttet til punktet, men den påpeker at opplysninger som føres ikke skal være uriktige i korte trekk. Bokføringsloven stiller krav til dokumentasjonen som skal legge grunnlaget for bokføringen, inkludert primærdokumentasjon. Denne stiller konkrete krav til innholdet i en reiseregning. Altinn oppsummerer kravene til en reiseregning i sin veileder (lenke). Her skriver de eksplisitt For meg er dette isolert sett ensbetydende med at det er selve kjøreturen i sin helhet som må dokumenteres. Så, hvorfor skal jeg føre hjemmefra når jeg drar rett ut til et ikke-fast-arbeidssted? Skatteetaten har et dokument de kaller SkatteABC, nå i versjon 2025. Dette dokumentet er primært et støttedokument for ansatte, men også tilgjengelig for å kunne brukes av oss (yay, offentlig og delingskultur!). I dette dokumentet så skriver de og forenkler forhold fra lovverket. I dette tilfellet definerer de forskjellen på arbeidsreiser (til og fra jobb) og yrkesreiser (turer i arbeidsgivers ærend), samt fast arbeidssted, ikke fast arbeidssted, mm. (Lenke). Her defineres det tydelig hva som er hva, basert på teksten i Forskrift til utfylling og gjennomføring mv. av skatteloven av 26. mars 1999 nr. 14 fra paragraf/punkt 6-44-10 til 6-44-14 (lenke). Her er rett og slett hele konseptet med reise hjemmefra ret til kunde (og tilbake) dekket i punkt 1. I tillegg merker jeg meg punkt e som helt opplagt er laget for å unngå at arbeidsgivere skal snyte ansatte for utgiftsdekning ved å "tvinge dem en kort tur innom kontoret for å korte ned kjøregodtgjørelsen". Min tolkning Jeg tolker herved at det er dekning i hele strømmen av referanser fra øverste og første lovverk arbeidsgiver må forholde seg til - og at jeg (og samtlige av mine venner) har ført korrekt de siste 20 årene når vi fører kjøregodtgjørelsen hjemmefra når vi ikke skal innom kontoret på veien for å gjøre allminnelig arbeid før påstartet tur videre. Det samme på retur. Ja, det finnes unntak i regelverket her for selgere, konsulenter på faste steder, ++, men i korte trekk diskuterer vi her tradisjonelle yrker uten særtilfeller. Jeg ser ingen problemer med dette overhodet. Arbeidsgivers tolkning Arbeidsgiver mener at - Regelverket jeg har lenket dem ikke gjelder dem, men kun det personlige anliggende mellom ansatt og Skatteetaten. - De har anledning til å avtale seg vekk fra dette ved å slenge inn en enkel setning i medarbeiderhåndboken. - Det er ingen hjemmel som hindrer dem i det. Hva skjer? Jeg har instruert arbeidsgiver om at vi må forbi HR og at det må en jurist på banen for å drøfte lovanvendelse og det faktum at et lovverk kan gjenbrukes i andre tolkninger såfremt tematikken er spesielt lik og det ikke er motstrid i mellom lovverkene med flere definisjoner. Jeg har forsøkt å ta på meg brillene til arbeidsgiver og gått "all in" for å Google-FU'e internett + ChatGPT'e meg rundt med deres perspektiv der jeg ønsker å gjøre det lovlig og kreve at arbeidstaker fører alle reiser fra kontoret uansett hvor de faktisk reiser fra, men jeg klarer ikke å finne en hjemmel eller lovtekst som gir meg grunnlaget for det. Jeg har sendt en henvendelse til Skatteetaten på punktet for å få en uttalelse. Jeg har satt av tid til en prat med Arbeidstilsynet om teamet. Konsekvenser Hvis jeg f.eks. kjører 1000 km i yrkesreiser. Men fordi halve distansen er tilsvarende hjem-kontor, så ønsker arbeidsgiver å bare dekke 500 av disse km. Jeg får utbetalt 5 kr per km (Statens satser, ironisk?) her. 3.50 av disse er skattefrie. Skattefritt beløp: 500 km x 3.50 = 1750 kr. Beskattet beløp: 500 km x 1.50 = 750 kr. Hvis jeg nå lar arbeidsgivers rapporterte tall stå på min skattemelding så beskattes jeg av 750 kr; 165 kr. I realiteten skulle jeg vært beskattet 330 kr siden kjørelengden er det dobbelte. Så jeg kan da velge og føre riktig i skattemeldingen via endring og skatte mer, eller la Skattetaten bli svindlet for en del penger fordi det underrapporterer, samtidig som arbeidsgiver sparer penger - på bekostning av min risiko (Bil, slitasje, service, forsikring, dekk, risiko for skader, mm) og kostnad. En ting er når det gjelder meg. Liten fisk - men i det store og det hele når dette gjøres systematisk på 150-200 ansatte så blir det omfattende fusk med skatt og utgifter som totalt sett treffer hardt for både den enkelte og skatteinnkrevingen. Hva er jeg ute etter her? Hjelp! Hjelp til å finne ytterligere dokumentasjon som støtter arbeidsgivers innstilling slik at jeg kan forstå deres synspunkt bedre. Hjelp til å finne domsavgjørelser, beskrivelser fra fagforeninger - eller kontakt med andre personer her som har vært igjennom tilsvarende situasjoner. Jeg kommer til å oppdatere saken når den er ferdig behandlet med arbeidsgiver og vi er enig. Kommer til å oppdatere med svar fra Skatteetaten, osv. Håper at det kan være til hjelp for andre i framtiden for å sikre at riktig kjøregodgjørelse utbetales og at arbeidsgivere ikke tar seg urettmessig til rette. Det er klart at de skal ikke ha gratis biler fra de ansatte.