Hitherto

Frank.N.Steen skrev (1 time siden):

Angående sommermusikk/låter/artister og der har ei hyggelig tendens til å lage sanger der egner seg ekstra godt til denne type årstid, føler jeg vel at tidligere nevnte XTC (et par poster ovenfor) og spesielt deler av skiva Skylarking, er ei av disse som innehar masser av stemningsfulle og flotte spor, der alltid egner seg ekstra godt til varme og solfylte dager.

Har XTC under labelen "sommermusikk" jeg også. Skylarking er imidlertid en av platene jeg forbinder med vår og påskeferie, utelukkende fordi det var da jeg hørte plata første gang. Sammen med English Settlement og Apple Venus vol. 1 er det beste jeg har hørt fra den gjengen.

House of Wax

Remake av en eldre VIncent Price rull jeg ikke har kjennskap til. Har uansett på følelsen at denne 2005 versjonen er rimelig annerledes originalen. Blodige slashere var fåtallige i 1953.

Filmen starter in medias res med en bøling ungdommer på veil til fotballkamp som ender opp strandet i redneck-land. Herifra er det ikke langt til fortapelsen, men på tross av tannløse southern-hillbilly stereotyper bød filmen på et par overraskelser jeg ikke hadde forventet.

Noen vil mene konseptet er flåsete og altfor OTT. Skal innrømme det er usedvanlig hvor mye vanvidd som kan gå ubemerket hen i amerikanske utkantstrøk, hvilket speiles av hovedpersonen som spør purken om det samme mot slutten av filmen. Galskapen gir oss i alle fall en del flotte kulisser og kreative mannekenger da vi har et helt voksmuseum å boltre oss i. Fullstendig laget i voks i tillegg.

Ideen er ikke så dum, men filmen er i overkant lang og karakterene er rimelig forglemmelige med unntak av hovedpersonen til Elizabeth Cuthbert (uforglemmelig scene hvor hun lar seg overvelde av et par hundevalper i et utstillingsvindu), og den usympatiske/semisympatiske broren hennes (ganske god karakterutvikling på denne karen). Den kjærestekarakteren må imidlertid være en av de mest utilsiktet (?) usympatiske dustene jeg har sett. Liksom ikke måte på hvor idiotisk folk tillater å oppføre seg i slashere, men filmene insisterer jo ofte på at vi ikke skal synes for synd på dem og at de "får som fortjent". Carol Clover har skrevet en del om forholdet mellom by og land i amerikansk skrekkfilm, og selv om bygda er skummel er fordommene de urbanoide karakterene drar med seg ikke alltid så mye bedre.

I tillegg skal det sies at filmen er minst like forutsigbar som de fleste slashere var på 2000 tallet. Ingen Scream aktig dekonstruksjon her, med unntak av en mini-tvist på slutten. Visuelt sett var det heldigvis en del å fryde seg over. Mer enn jeg hadde forventet. Filmen har forresten en solid tredjeakt, spesielt etter vi forstår hemmeligheten bak alle de livaktige voksdukkene!

Det er trist at filmen i dag kun er kjent for scenen hvor Paris Hilton blir drept. Føler overhodet ikke at jeg spoiler noe som helst nå i det scenen i sin tid var en del av promoteringen; «Watch Paris die!» Smakfullt. Hadde det ikke vært bedre om vi var ment å bry oss om karakterene som døde? Synes uansett hatet var overdrevet. Paris var verken bedre eller dårligere enn hva man kunne forvente av en slik «slut girl» rolle. Rollen ble disset simpelthen fordi Paris Hilton var Paris Hilton. Har for øvrig likt henne i filmer som Repo! The Genetic Opera, så hun er ikke så ubrukelig som alle vil ha det til.

5.5/10

Trengte noe episk og dundrende etter en treg dag på jobben. Denne gir deg følelsen av å bevege seg i en gigantisk slagbataljon på en utpost et sted i Warhammer 40K universet. 

Frank.N.Steen skrev (5 timer siden):

Denne filmen er vel egentlig kanskje mer av typen der ikke så altfor mange virker å kjenne til/vet om, enn da ei som er "universalt" utskjelt/mislikt, og vil tro det skyldes mest elendig promotering/markedsføring, og husker at i ei lengre dokumentar med Yuzna, kom det jo frem at hans egne og kompisen Stuart Gordons filmer ofte nøt større respekt og suksess i Europa, enn i deres hjemland, og noe som jo er litt rart, da Re-Animator (1985) ble jo en kjempesuksess, mens mye av det som fulgte, virket å enten floppe eller bli "glemt" bort.

Yuzna ble intervjuet på Ramaskrik av Kim Newman i fjor høst. Jeg satt og ventet på at han skulle ta for seg Society, men han hadde bare en ynkelig halvtime på seg og intervjuet var lagt opp som en kronologisk presentasjon av hele karrieren. Han rakk bare så vidt å karre seg forbi Re-Animator før alt var slutt. 

Hva angår filmen kan jeg godt tenke meg at markedsføringen dummet seg ut. Det gjorde den i alle fall her til lands hvor man spoilet hele klimakset på baksiden av VHS-coveret (kopien min ligger på et loft ett eller annet sted...). 

Den var i godt selskap også. Norske oversettere og utgivere var på samme nivå som flere av dagens filmtrailere som aldri klarer å holde på hemmeligheter og ender med å gi latterlig feilaktige inntrykk av filmer.

Merker meg at det er minst like sterk konkurranse om dårligste cover som det er med beste...

?

Synes avgjort de burde gjort noe med utsnittet her.

Mistenker at man var ironiske

Noen som husker Yaki-Da? De ble promotert som "det neste Ace of Base" på midten av nittitallet. Tror ikke det var mange som ønsket det på den tiden, men jeg syntes faktisk de hadde noe for seg sammenliknet med Ace (som jeg gikk møkk lei av etter at de ble spilt i hjel). Denne her synes jeg fortsatt holder mål...

Har sansen for britiske Deryk Thomas takket være arbeidet han gjorde for Swans og alt annet som Michael Gira har drevet med. Han har talent for naivistisk og nesten barnslig sjarmerende kunst samtidig som det alltid er noe foruroligende og dunkelt over dem. Front-coverene er som regel greie nok, men bare vent til du begynner å bla i illustrasjonene!

Swans: White Light from the Mouth of Infinity

Human Greed: Consolation 

Human Greed: Black Hill: Midnight at the Blighted Star

Angels of Light: We Are Him 

ChopperReid skrev (14 timer siden):

Hardcore Henry (2015)

En helt rå actionfilm filmet i førsteperson, som ett spill. Utrolig kult laget. 

Sharlto Copley fra District 9 og Chappie b.la er helt hysterisk i denne filmen, må sees! Spinnvillt. 

9/10

Hardcore Henry ruler! 

Antagelig den minst kjedelige actionfilmen jeg har sett de siste ti årene, The Raid og John Wick seriene inkludert.  

Faktisk vil jeg si dette er det beste som noensinne har kommet ut av førsteperson perspektivet. Har aldri hatt sansen for det i spill (så snart du snur deg vekk fra skjermen brytes illusjonen), men det var rasende festlig på film. Flere ganger tok jeg meg til å tenke over hvordan man gjorde noen av disse scenene. 

Biosphere burde være på sin plass her. Han lagde en av Norges beste plater i 1997, selv om jeg må innrømme det er en langspiller jeg sparer til høst- og vintermånedene. "Polar ambient" passer liksom ikke når gradestokken kryper over 20.

Color out of Space

Forventet en del av denne siden det var comebacket til Richard Stanley, en Lovecraft adaptasjon og hadde Nicolas Cage i hovedrollen. På papiret kan det knapt se bedre ut.

Hadde forberedt meg på en psykedelisk fargetrip som Mandy (en film jeg ikke har noe godt forhold til) og jeg ble ikke skuffet. Tanken om en selvbevisst (?) farge er jo så Lovecraftsk at man får vondt i hodet bare av å tenke på det.

Hører at magenta - som filmen benytter seg av svært ofte - ikke eksisterer i det naturlige fargespektrum og derfor er ideell for filmer om frika aliens og overjordisk/utenomjordiske agendaer.

Kredit for at man viser filmens hovedpersoner gå til grunne så grundig som de gjør. Familien til Cage sliter allerede før de blir rammet, hvilket gjør nedturen enda hardere å bevitne.

Det er et par-tre scener med skikkelig ubehagelig body-horror som virkelig river. Nesten så man når opp til The Thing-nivå, hvilket jo er helt fantastisk. Bare synd at transformasjonen og forandringene gjør karakterene så psykisk utilregnelige at det er vanskelig å holde styr på dem.

Cage selv har ikke så mange freakouts som forventet selv om det er en ubetalelig scene hvor han ikke får start på bilen! ?

Må si jeg hadde ønsket en bedre koordinering av omverdenen. Hvor var alle ordensinstanser da ting gikk skeis? De virket både fysisk og psykisk fraværende de få gangene vi så dem. Riktignok var Cage og familien isolerte, og riktignok er det forskere og fagfolk til stede, men det var merkelig hvor lite omgang man hadde med omverdenen. Og hva med fargen selv? Hadde kanskje vært mer effektivt om en hel landsby ble rammet, selv om det impliseres ditt og datt mot slutten. Hensikten med Lovecraft er vel at uansett hva vi mennesker gjør er vi doomed. Game over man! Game over!

Den er i hvert fall ikke kjedelig. Og i forhold til Mandy var det avgjort en opptur.

7/10

Liker Last Action Hero godt jeg også, selv om det begynner å bli en stund siden sist.

Mener å huske den var litt i lengste laget, særlig mot slutten. I tillegg forduftet en del av den mest underholdende meta-tematikken litt i siste del da den muterte til å bli en "normal" actionfilm. Satt litt med følelsen at man kunne dratt det aspektet enda lengre.

Er uansett enig i at kalkun-stempelet den hadde en stund var høyst ufortjent.

Jeg antar forresten dette er riktig sted å snakke om denne tidløse klassikeren:

Hver gang jeg er innom IMDBs etter hvert så beryktede Top 250 tenker jeg for meg selv; "Boy, her har jeg en del meninger som sikkert er kontroversielle". Det dystre med slike lister er at folk med tiden begynner å betrakte rangeringen som en objektiv sannhet, og dersom du er dum nok til å uttale deg negativt risikerer du at folk himler folk med øynene som om de overhodet ikke kan tro det de hører.

Siden skrekkfilm har den "fordelen" at det er en sjanger det er tillat å være skeptisk til skulle man kanskje tro sjanger-fansen var mer åpne for å respektere hverandres meninger siden alle befinner seg i samme båt, men selv her oppstår det stridigheter om kanononiserte verker.

The Conjuring er en av disse nye "klassikerne" jeg overhodet ikke forstår meg på.

Sammen med oppfølgeren (som riktignok var en opptur i forhold til den første) klarer jeg ikke se den ikoniske verdien til disse filmene og jeg er usikker på hvorfor de ble så fryktelig populære, selv om jeg har en anelse: Skuespillet er ikke verst, Vera Farmiga og Patric Wilson har god kjemi og kinematografien ser flott ut. I tillegg er begge filmene rimelig idealistiske, endog optimistiske i forhold til hva som finnes der ute av ultrakyniske depresjonsgrøss.

Det er den blillige skremmetaktikken til James Wan jeg ikke forstår meg på. Han hadde sluppet unna om han var mer subtil og kanskje hintet og impliserte litt, men Wan insisterer på å gjøre alt tegnefilmaktig. Han tror åpenbart at med mindre et monster stormer mot kamera vil ikke folk forstå at det er ment å være skummelt. Enkelte scener virker ærlig talt som om de er beregnet på barn. I senere tid forstår jeg filmen slekter på TV-show som Goosebumps, Are You Afraid of the Dark? og The Haunting Hour - programmer beregnet på et yngre publikum, hvilket gjør den amerikanske R-ratingen enda mer uforståelig.

En annen ting jeg finner dypt irriterende er at filmene gir etter for «based on a true story» våset som mange ser ut til å ta dødsens alvorlig. Da IMDB fortsatt hadde forum var det flokker som diskuterte filmen som om det var en dokumentar, og det verste er at filmen nesten insisterer på det samme!

Tar man et kritisk blikk på virkelighetens Ed og Lorraine Warren ser man at de var høyst suspekte, men da Youtuber PossessedbyHorror stilte spørsmål ved troverdigheten deres ble hun overøst av hatmeldinger. Før dette hadde jeg ingen anelse om hvor mange som var tiltrukket av dette. Gud forby at noen stiller spørsmål ved slike sjarlataner.

At de fungerer som karakterer i filmen får så være, men når filmen tar seg selv så gravalvorlig blir alt bare gledesløst, tannløst og barnslig. Som Mark Kermode sa; det er skrekkfilm beregnet på folk som ikke ser skrekkfilm.

Men selvfølgelig... Jeg kan jo ikke forvente at alle grøssere skal legge seg på samme ubehagelighetsnivå som Martyrs og Hellraiser...?

Frank.N.Steen skrev (6 timer siden):

Ansiktet til Dutch (Arnie) i sluttscenen sier vel egentlig alt om hans traumatiske nærkontakt med Predatoren, og er så absolutt ikke bildet av en "triumferende seierherre", men av en slagen og mest sannsynlig fullstendig ødelagt mann, der har sett alle sine venner bli slaktet for fote, og vet at "takken" for innsatsen vil mest sannsynligvis bare bli skjøvet under teppet, og har aldri funnet sted.

Presis! Ser at en del trekker paralleler med hvordan veteraner sliter med PTSD etter endt krigsinnsats. Det gir scenen en kledelig realisme i et tiår det ofte skulle være noe heroisk og triumferende over actionfilmen. Predator dekonstruerte selv det.

Så siste bidrag til Predator-serien for knapt en måneds tid siden og det var en ubegripelig opplevelse. Jeg likte Shane bedre da han ble buksprettet og sprøytet utover bakken i originalen.

Kjøleskap skrev (8 timer siden):

"ekstrem slowburn"

Takk for advarselen. Jeg merker at folk ofte bruker dette begrepet som et slags kompliment, men det er egentlig bare et kodeord for at filmen er for treig eller lang. Ta Hereditary som et eksempel. Den kunne med fordel vært 20-30 minutter kortere. Sånn sett funker The VVitch bedre, da den har en mer rimelig lengde og dermed fremstår mer fokusert. 

For meg kommer det an på om det ligger noen form for belønning i enden av regnbuen. Enkelte slow burns gir riktig nok lite utbytte for spilletiden, men om filmen har ideene på plass kan det være verd det. Selv syntes jeg både Hereditary og The VVitch prioriterte riktig siden fokuset lå på en konstant nedstigning i galskap og aldri ble kjedelige selv om tempo var lavt.

Er endog enig i at The VVitch var den overlegne filmen.

MrPets skrev (16 minutter siden):

Har ikke sett Predator ennå, men dette virker noe likt utgangspunktet i Aliens? 

Presis! Begge filmer har "men on a mission"  samt den uovervinnelige kombinasjonen av action, thriller og skrekk. Det er altfor få filmer av denne typen i dag.

Det beste av dette slaget jeg har sett i nyere tid er favoritten Dog Soldiers.

The Lodge

Jeg visste veldig lite om denne før jeg så den, men traileren må ha gjort inntrykk nok til å sette den på watchlista (vet sjelden hva jeg har stående der).

Fikk høre at det var av de samme folka som lagde den rimelig anerkjente Ich seh, ich seh - en film jeg enda ikke har fått sett. Etter hva jeg hører er det flere likheter mellom filmene, blant annet i «europeisk» scenografi. Det er kanskje noe i påstanden. Det slo meg tidlig hvor lineær, ren og stilfult den var filmet. Usedvanlig flott skutt film som mer enn en gang brakte tankene til Michael Haneke. Funny Games er egentlig en god sammenlikning, og ikke bare visuelt. Den er også relevant med tanke på hvor ubehagelig filmen blir. The Lodge er en mer artikulert grøsser dog, selv om jeg er sikker på at mange vil ta til motmæle.

Hvor går grensen mellom grøsser og thriller? Ikke godt å si.

Av alle tingene som filmen handler om er det et par temaer som stikker seg ut:

For det første gjelder det sekter og religiøs manipulering; hovedpersonen Grace er eneste overlevende etter et masseselvmord faren hennes orkestrerte i hennes barndom (åpenbart inspirert av Heaven's Gate sekten som tok kvelden i 1997). Hun har siden den gang kommet seg tilbake til en normal hverdag, men det er mye som tyder på at demonene fra fortiden ikke vil gi slipp, og verre skal det bli.

Det andre, og relatert til overnevnte, gjelder traumer og konsekvensene av disse. Grace selv sliter med vonde tanker, og når en grusom hendelse i starten av filmen føkker opp tilværelsen for de to yngre hovedpersonene blir de ekstremt mistenksomme og skeptiske ovenfor Grace som er farens kjæreste. Spesielt siden de gir henne skylden for hendelsen som inntraff. Når han tvinger dem med for å feire jul på hytta sammen med Grace setter de seg på bakbena. Det er duket for real juleuhygge.

Okay, før du ser denne filmen, vit at dette er en ekstrem slowburn som gir veldig lite horror-fastfood. Her er det få jumpscares og monstre. Bare det er nok til at den ikke vil fungere for enkelte, og til at flere nok vil bli skuffet (med kommentarer som «OMG DIS IS BOOOORING, LULZ» som forutsigbart nok har dukket opp) fordi traileren kanskje gav dem feil assosiasjoner. Ønsker du en ny The Conjuring vil du hate denne. Samtidig er det svært sakte tempoet årsaken til at noen av oss - meg for eksempel - digger den.

Psykologiske historier som tar seg lang tid er vinnere i min bok dersom de spiller kortene rett. Hereditary er en åpenbar sammenlikning, sammen med The VVitch og The Blackcoat’s Daughter (hele katalogen til A24 egentlig). Hater du de filmene hater du denne. Har du derimot sansen for de filmene har kanskje The Lodge noe for deg.

Den ble forresten til rett før eller samtidig med Hereditary, selv om enkelte nok vil tro det er en rippoff ettersom et dukkehus stadig vender tilbake som gjennomgangstema.

Uhyggen i The Lodge er først og fremst psykologisk idet vi aldri er helt sikre på hva som skjer. Da det blir åpenbart at Grace sliter med medisinbruk og traumene etter masse-selvmordet og den religiøse galskapen til faren er større enn hun har fortalt omgivelsene begynner alarmklokkene å gå. Medikamentene som holder angsten i sjakk forsvinner og uforklarlige ting begynner å skje på hytta. De to barna hater henne fra starten av og går bevisst inn for å gjøre situasjonen hennes enda mer uutholdelig. Elendigheten eskalerer filmen igjennom og psyken hennes tvinges stadig nærmere meltdown. Makan til begredelig julefeiring har jeg aldri sett på denne siden av Black Christmas. Absolut hele filmen er en psykologisk «downward spiral» for Grace. Ærlig talt har jeg knapt sett maken. Naturligvis er det en annen grunn til at flere vil mislike The Lodge. Dette er tungsindige saker.

Det er ikke så ofte jeg legger merke til skuespillerne, men de tre hovedpersonene bidro til å gjøre filmen så intens og uutholdelig som den ble. Riley Keough har vært med i filmer som It Comes at Night og The House that Jack Built, så hun har god erfaring med hårreisende situasjoner. Direkte vondt å se på. Spesiell kredit går til de to barneskuespillerne. Jaeden Martell er allerede kjent fra It, men det var Lia McHugh som utmerket seg mest. Hun hadde et par scener på starten som var direkte hjerteskjærende og som virkelig satte stemningen. Jeg tar meg av og til å undre over hvordan man instruerer såpass unge skuespillere ovenfor såpass alvorlig tematikk. Filmen hadde aldri gjort samme inntrykk med svakere aktører.

Det er en tvist mot slutten som mange vil stille spørsmål ved. Jeg kan se hvorfor den ikke vil fungere for skeptikere siden filmen fram til da har sendt motstridende signaler. Om dette markerte den definitive avslutningen for historiens forløp ville jeg selv også vært i tvil. Det ser nesten slik ut for en stund…

…men så skjer det fantastiske! Tvisten utløser den siste brutale nedturen som gjør at avslutningen blir så kruttsterk som den er. Aller siste scene har jeg brukt over en uke på å fordøye nå, og den er allerede blitt en personlig favoritt. Implikasjonene er så hårreisende og brutale at jeg kan ikke se den som annet enn den mest beksvarte «cautionary tale» som brødrene Grimm aldri fikk fortalt. Ja, det er grusomme greier, men det er en brutal katarsis her som jeg er overbevist om at også andre vil legge merke til.

Nok en gang; dette er IKKE en film for alle. Noen vil mene den likner for mye på andre titler, eller ikke gir noe utbytte for en såpass nedslående historie, for boy, dette her er en miserabel opplevelse.

Kan du håndtere den deprimerende tematikken og de uventede tvistene er du imidlertid kanskje åpen for hva filmen forsøker å si.

9/10

Frank.N.Steen skrev (18 timer siden):

Husker selv "sjokket" over å se min absolutte favoritt action-helt løpe for livet, med hjertet i halsen på slutten

Yup! Har alltid ment Predator er nært opp mot den perfekte slasherfilmen (selv om mange nok vil protestere).

Gutta gjør ingen åpenbare feil slik ungdommen i Friday the 13th serien og denslags har en tendens til å begå - alt for å gi Jason og de andre morderne muligheten til å ta 'em. Fra starten av er de en sammensveiset og helproff gjeng som har lekestue med geriljaene og vanlige menneskelige fiender.

Når de tas av dage en etter en fortsetter de å forholde seg proffe slik de er trent opp til, men "slasheren" der ute er på et nivå langt over dem.

Det uventede styrkeforholdet hvor gruppen med "enmannshærer" viser seg å være jaget vilt er genuint skremmende. Når selv de tøffeste gutta på 80-tallet flykter for livet vet du at de VIRKELIG står ovenfor noe diabolsk.