Hitherto

Frank.N.Steen skrev (På 27.7.2020 den 0.46):

Føler man ender kun med å stange hue i veggen om en skal forsøke noe mer lytting fremover, for står bomfast, og nei, produksjonen/lydkvalitet osv er det lite å si på, men som sagt låtene for mye av og på for min del, så kanskje ei som er mer et NIN album fansen forstår seg bedre på, men greier aldri å bli like begeistra som for det der møtte meg på forgjengeren. 

Min overlegne favoritt blant NIN's albumer, men det tok litt tid før den oppnådde den statusen.

Jeg var ganske overveldet første gang jeg hørte albumet (08.10.1999 - den hysteriske fyren bak kassa var blodfan og stod og gaulet om alle favorittlåtene sine og sendte forventningene til himmels!). Etter å ha spilt plata halvt i hjel en tid begynte jeg å savne den iskalde og maskinaktige nihilistismen fra Downward Spiral. Husker at selv at den kaotiske og støyende remixplata Things Falling Apart som kom året efter falt mer i smak for en stund.

Det var først da jeg fikk den litt på avstand at den virkelig festet seg. At plata ikke var like voldsom var ikke lengre et problem da det slo meg at selv de roligere låtene var minst like foruroligende. Det også på denne tiden eg synes han fikk dreis på den elektroniske siden av musikken. Slår meg at knapt nok noen andre band (og jeg hører på alt som er av industrirock/metal) mestrer denne hybriden mellom rock og elektronikk.

Den korte interluden "The Frail" har alt jeg liker med bandet; en tender pianomelodi som som gradvis forsvinner inn i et foruroligende støyteppe. Den blir nærmest deskriptiv for konseptet som plata visstnok tar for seg: Selv om ting synes behagelig og tilværelsen forholder seg stabil vil nedturen ALLTID åpenbare seg, og du vil føle at den kommer. Trent er sjelden talentfull til å få fram dette.

Reznor selv skal ha vært rimelig langt nede under innspillingen. Enig i at "La Mer" er en av de som utmerker seg. Under en konsert i 2009 hadde han følgende å si rett før han spilte låta:

"Can you hear me? About 10 years ago or so I locked myself away in a house on the ocean, and I tried to… I said I was trying to write music. Some of which wound up on The Fragile. But what I was really doing was trying to kill myself. And the whole time I was away by myself, I managed to write one song, which is this song. So when I play it I feel pretty weird about it, because it takes me back to a pretty dark and awful time in my life. It's weird to think how different things are now: I'm still alive, I haven't died yet. And I'm afraid to go back to that place because it feels kind of haunted to me, but I'm going to go back. I'm going to get married there."

Frank.N.Steen skrev (9 timer siden):

Det er jo tøft og brutalt, og fansen får sitt til slutt. Men et eller annet føles nå likevel noe "forhastet", og som at noe "mangler"

Mitt inntrykk også. Jeg likte filmen godt, men den hadde en del åpenbare mangler. Den siste kampen føltes som om det var redigert inn på måfå.

Aller siste scene med Rambo på verandaen syntes jeg forresten var en sterk avslutning for karakteren (dersom de bestemmer seg for å sette strek her - Sly har hintet til enda flere filmer).

Doctor Sleep

Modig å adaptere en oppfølger til filmen som «alle liker», men som Stephen King ikke likte. Snakk om å ha oddsene i mot seg. Det var all grunn til at folk ville bli skuffet og forbanna, men det ser ut til at de fleste ble fornøyde. Jeg ble i alle fall det. Så fram til den hele tiden siden Mike Flanagan har vist seg å være en djevelsk dyktig regissør. Har likt nesten alt han har gjort de siste 5-6 årene; Oculus, Hush, The Haunting of Hill House, Gerald’s Game, Ouija: Origin of Evil, etc.

Jeg liker den, men jeg har aldri hatt det dype forholdet til The Shining selv om alle betrakter det som dette tidløse mesterverket (Kubrick was the only guy who really cared maaaaaaan!). Den har blitt stående som en halvoffisiell kandidat til «verdens beste grøsser» og slik hype kan ingen film leve opp til.

Jeg har verken lest The Shining eller Dr. Sleep, men ut ifra hva folk sier klarte denne filmen å inkorporere noen av de scenene fra The Shining som Kubrick aldri la opp til. Jeg fikk i alle fall følelsen av at Mike Flanagan tok en del kloke valg. Han er forsiktig med å ikke irritere fans av verken King eller Kubrick.

Jeg fikk et godt inntrykk allerede fra starten av hvor man trekkes tilbake til utgangspunktet ved Overlook hvor alt startet/sluttet. En teknisk og skuespillermessig utfordring man løste med glans, selv om det jo er åpenbart at det ikke er Shelley Duvall eller Scatman Crothers som er tilbake for å repetere rollene sine (ei heller Jack Nicholson senere i filmen). Fikk meg til å tenke på hvor godt de to første Underworld filmene (uten sammenlikning for øvrig) hang sammen. Dr. Sleep minner litt om dette - første del av føles avgjort som en forlenget avrunding av The Shining som roer ned tempoet etter den heseblesende avrundingen fra 1980. En annen ting som satt var den nostalgiske mimringen over fordums tid man aldri får tilbake - det føltes langt mer levende enn all den sjeleløse 80-talls nostalgien som svirrer rundt for tida. Særlig etter Stranger Things fikk folk til å gå fra konseptene («Duuuuude, se hvor qlt åttitallet var!»).

Fremfor å være en spøkelseshistorie er Dr. S. kanskje mest et karakterstudie i hvordan du kommer deg videre i livet etter sjelefortærende hendelser. Hva skjer når ondskapen du engang konfronterte kommer på avstand, samtidig som du sitte på slike krefter som Danny Torrance? I denne filmen er han en herjet og plaget mann som forsøker å stable livet sitt på bena igjen, samtidig som det er åpenbart at fortiden aldri helt gir slipp, både på godt og vondt. Demonene fra Overlook forfølger ham, endog i bokstavelig forstand. Samtidig viser man, i noen av de mer gripende scenene, at kreftene er tvetydige og like gjerne kan brukes til gode gjerninger - en tematikk Flanagan var innom i Haunting of Hill House TV-serien fra et par år tilbake. Alt forandrer seg idet han kommer i kontakt med en person som har samme type ESP i imponerende grad. «Redrum» indeed.

De snille og slemme får like mye tid på skjermen. Skurkegjengen til Rebecca Ferguson er en bande iskalde jævler som ikke har den åpenbart onde auraen man forventer idet de portretteres som et fredelig hippie-kollektiv. De er hyggelige og omgjengelige, bare ikke mot andre enn seg selv. Kommer du i veien for dem er du dead meat.

Dette er ingen utpreget voldelig film, men scenen hvor Jacob Tremblay blir tatt hånd om av The True Knot er ille nok til å gi enhver psykolog søvnproblemer - jevnfør hva jeg tidligere har sagt vedrørende tabuet med vold mot barn. Flere av skuespillerne skal visst ha vært på gråten under innspilling. Det verste er ikke engang at man torturerer barn til døde. Implikasjonene er enda mer hårreisende når man tenker over at karakterene er langt eldre enn de ser ut og at dette må ha holdt på i uminnelige tider. Grei måte å sementerer antipati mot svina - det gjør om ikke annet alle deres tilbakeslag verd å vente på. Og som understrekes i filmens siste del: De er kanskje en gjeng nådeløse barnemordere, men de er fortsatt bare barnemat i forhold til den galskapen som befinner seg på fjellet i Colorado.

Det visuelle sitter utmerket, hvilket jeg begynner å bli vant med når det kommer til Flanagan. Her har han i tillegg fått et brukbart budsjett å leke seg med og det er utnyttet til det fulle. Scenen hvor Rose the Hat forsøker seg på mind-espionage var visuelt storslagen, i tillegg til å være ekstremt tilfredsstillende når den onde planen hennes går skeis. Man må også ha satt store ressurser i sving på å gjengi Overlook-looken i filmens klimaks. Man skal flisespikke rimelig mye for å hevde visjonen ikke er tro mot forgjengeren. Klarte imidlertid ikke la være tenke på homagen til Spielberg fra Ready Player One, heh!

Dr. Sleep er kanskje ikke den metafysiske terroraksjonen som The Shining var, men den fungerer godt som karakterstudie av personer med utrolige krefter som kjemper mot ondskapen samtidig som han rives mellom fortid, nåtid og framtid.
 
Over to timer lang, men dette var en av filmene hvor tiden praktisk talt fløy avgårde. Kommer avgjort til å se etter den directors cut utgaven.

8/10

Forresten morsomt å se litt NIN diskusjon her. Satte nylig på min evige favoritt for å høre om den holdt standard 23 år etter at den introduserte meg for bandet. Kjøpte soundtracket til Lost Highway fordi Smashing Pumpkins hadde en låt der. Var totalt uforberedt da denne kom.

Trent selv er visst ingen fan av låta. Mener han nevnte noe om at den flørtet for mye med nittitalls elektronikk og breakbeat-estetikk. Synes flere burde gjort det egentlig...

Fikk den triste nyheten om at Tim Smith døde i går, bare 59 år gammel. Fyren ledet Cardiacs fra tidlig 80-tall. Det var et band jeg ikke oppdaget før en 4-5 år siden. Da fikk jeg følelsen av å ha gjort tidenes funn. Rent ubegripelig hvordan bandet konsekvent unngikk komersiell suksess og oppmerksomhet, men de var nok litt for kaotiske, bråkete og proggressive da mer åpenbar og enkel "britpop" stod for døren på 90-tallet. Band som Supergrass og Blur var åpne om inspirasjonen, og jeg kan egentlig høre det.

Gruppas magnum opus - Sing to God (1996) - har vært et personlig midtsommer-album de siste fire år. Spinner det igjen nå.

Battle Royale har vært en personlig favoritt de siste tiår og jeg har en forkjærlighet for filmer med samme type eliminasjons scenario hvor en mengde deltagere konkurrerer mot hverandre fram til en gjenstår, uansett hvor ræva:

Series 7: The Contenders, Operation Endgame, Death Race filmene, Battle Royale 2 (yikes!), Tokyo 10+01, The Condemned, The Hunger Games 1 & 2, Exam, Circle, The Running Man, The Tournament, The Belko Experiment.

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Masse artige quotes og draps scener, og liker godt stemningen, samt hyggelig å lene øya på ei ung Holly Marie Combs også.

Navnet hennes gav visse assosiasjoner, men jeg klarte aldri plassere henne siden jeg ikke fulgte med på verken Charmed eller Pretty Little Liars.

Tror avgjort Snatchers ville vært et bedre valg enn The Dead Don't Die. Har ikke sett den, men dersom traileren er representativ for det ferdige resultatet har jeg ikke hastverk heller.

Delvis skrev (2 timer siden):

Ser ut som den er basert på en TV serie? Denne: https://www.imdb.com/title/tt6317030/?ref_=tt_sims_tt

Ser slik ut. Rolleinnehaverne og karakterene er endog de samme som i filmen. På triviaseksjonen på IMDB stod det imidlertid at filmen var basert på en 6 minutter lang kortfilm. Hvem vet...

Sea Fever

Hadde håpet på The Thing til havs, men måtte nøye meg med Outbreak i Irsk farvann. Skyhøye forventninger blir min død.

Når man tenker på det så er havet et perfekt utgangspunkt for skrekkfilm, thrillere og denslags. Vi skal ha utforsket verdenshavene i mindre grad en det ytre rom, så det bør være nok av merkverdige og ukjente kreaturer der nede. Det er for øvrig et biologisk faktum at enhver skapning blir både skumle og farlige dersom du blåser dem opp i gigastørrelse. Synes fremdeles kjempeblekksprut er det råeste vesenet som finnes på jord.

Det begynner så lovende med fisketråler som sniker seg inn i forbudt sektor pga overambisiøs skipper, snikende panikk om bord, og en total usikkerhet omkring hva som vil skje når de står ovenfor en ukjent livsform. Eksakt hva de gjør skal jeg ikke gå inn på, annet enn at det ikke er den destruktive naturen vi ser i filmer som Jaws og Orca. Snarere menneskets manglende evne til å adaptere i møte med skadelig natur. En merkelig tidsriktig historie i disse koronatider.

Etterhvert som situasjonen glir ut av kontroll og lar karakterene gjennomgå god gammeldags «OMG WE’RE ALL GONNA DIE!» prosedyre blir filmen overraskende daff. Pressede situasjoner burde jo være ideelle for moralsk og sjelelig kollaps med masse nerve, men takket være ekstrem forutsigbarhet, korttenkt plot og manglende ambisjoner ender dette opp med å bli skuffende tamt.

Sea Fever insisterer for øvrig på at samme hvor farlig naturen er så er den aldri ondsinnet. Den bare er. Gretha Thunberg ville vært stolt.

5/10

Wasting Away

Vennegjeng blir til zombier - de vet det bare ikke selv!

Zombiefilm må stadig finne nye gimmicks for å holde på seerens oppmerksomhet. Klassiske Dawn of the Dead scenarier er ikke nok lengre. Zombiene må modifiseres på et eller annet vis (helst som «super zombier» med unike evner) og utbruddet bør finne sted på kreative locations.

Wasting Away - som også var kjent under tittelen «AAAH! ZOMBIES!» - gjør et usedvanlig og enkelt grep ved å la det mentale dramaet spille hovedrollen: De fire-fem hovedpersonene er vanlige zombier, men vi ser filmen delvis fra deres perspektiv, og for dem virker alt normalt, utover at alle ikke-zombier beveger seg i overkant fort og prater nonsens. Får en til å tenke over hvordan Romero-zombiene egentlig så verden. Alle zombie- tilbøyelighetene er med med, så fråtsingen, zombie-herjingen og murringen har sine kreative forklaringer når du ser det fra de levende dødes synsvinkel.

Som altfor mange filmer med et konsentrert cast blir filmen altfor glad i både seg selv og sine karakterer. Du må ofre noe for å vinne noe. Filmens sentrale ide er ikke dum, men det blir for mye pjatt med langdryge sekvenser, for mange repetisjoner og for lite budsjett.

Det at vi nesten alltid vet mer enn karakterene, som stadig er ukjente med hva som har hendt med dem er også med på å spolere moroa. Mot slutten takker i tillegg manusforfatter for seg med en «Eh, whateva!» avslutning.

5/10

Snatchers

Jente tilbringer en natt med klassens kjekkas og våkner høygravid dagen etter. Aliens på ferde?

Skrekk-komedie er verdens beste subsjanger på sitt beste, hvilket er nærmest ubegripelig med tanke på hvor store problemer jeg har med 99 % av all komedie. Skrekk-komedie spriter opp med det groteske, vemmelige og uholdbare, og når dette fornøyer fremfor å avskrekke treffer man ofte blink.

Snatchers har rimelig god timing på sine gags. De to hovedpersonenes likegyldige og nonchalante reaksjoner på den vanvittige situasjonen og de bloddryppende hendelsene er tidvis forfriskende. I tillegg er de smarte og resonerende i imponerende grad for en skrekkfilm. Allikevel kan jeg ikke la være å irritere meg over frekvensen på de lange pausene hvor alle står og måper tankeløst, som for å understreke for seeren hvor morsomt poenget er (OMG! This is funnay, eh? Eh? Eh? Eh?). Dette blir djevelsk kleint dersom punchline ikke sitter, eller dersom metoden repeteres ukritisk.

Som i de fleste slike filmer må man svelge noen slimmonstre, spesielt med tanke på ustabile redigeringsavgjørelser. Alvoret i Snatchers er der såfremt det er de «viktige» karakterene som rammes. Utover det er det bare å slakte i vei uten at noen bryr seg. En merker også at samme hvor dramatisk situasjonen er går alt på skinner etter behov. Primitivt, men nødvendig i en såpass dustete film.

Ikke at det er noe vi aldri har hørt før, men filmen holder styringen med sitt underliggende tenåringsdrama og konflikten mellom de to hovedpersonene (skrantende vennskap i den vanskelige perioden må vite...). Vi har i tillegg en brukbart imponerende shootout på et politihus og en del splatter. Den minner på sitt beste om James Gunn’s Slither.

Ikke så minneverdig, men slettes ikke blant de dårligste graviditets-grøss jeg har sett.

6/10

Dr. Giggles

Jeg undervurderer ofte nittitalls horror siden det var så mye tull dette tiåret (skrekkelig CGI, horrible klær, inhabilitet til å leve opp til standarden fra forrige tiår). Som følge overser jeg av og til skjulte skatter som denne her. En komedie-slasher som er langt mer fordøyelig enn de idiotisk gravalvorlige filmene som kom på slutten av tiåret.

Tittelkarakteren spilles av Larry Drake - mest kjent som lettere tilbakestående Benny fra LA Law - en livsfarlig skrulling som rømmer fra et dårehus i filmens åpning. Til tross for sine usunne innskudd har en viss sjarm og personlighet. Synd for alle som kommer i veien for fyren. Mannen er besatt av å leve opp til farens ambisjoner, og alle som står i veien for planene hans blir feid av banen med alskens feilbehandling! Dermed er det duket for en masse lemlestelser og drap med utallige sykehus-gags.

«If you think that's bad, wait until you get my bill.»

Enkelte har sett denne som en forløper for Scream som kom noen år senere, men utover at begge er ganske morsomme og underholdende er det ikke stort som minner om Cravens film. Den har glimt i øyet, bryter den fjerde veggen ved en anledning, fargerik antagonist og en likandes heltinne i Holly Marie Combs. Samtidig den gir full pinne hele veien frem til siste scene. Mer av dettte takk.

7/10

Finnes det forresten slashere hvor ofrene ikke er attraktiv ungdom i high school/college alder? Skulle jeg nesten likt å sett. Severance er en av få jeg kommer på i farten.

Gouldfan skrev (1 time siden):

Største gerningen var vel han europeeren som spiste middag....

Han her?

Skrullingen ble spilt av Ruggero Deodato, regissør av Cannibal Holocaust.

Look Away

Det er flere skrekkfilmer/thrillere som tar utgangspunkt i mobbeofre som slår tilbake. Carrie er den mest kjente vil jeg tro. Filmene skaper visse forventninger til hvordan historien «løser» problemet med mobbing: Når knekker offeret, og hva blir konsekvensene? Munner det ut i selvdestruktiv misantropi eller brutal vigilante-action? Og dersom det blir sistnevnte; snakker vi om ESP, «back from the dead» revenge eller slasher-logikk?

Look Away forholder seg rimelig tvetydig til hva India Eiselys karakter egentlig gjør. Hun sliter sosialt på alle tenkelige vis. Men det er ikke hun selv som tar affære, men speilbildet hennes som lever sitt eget liv. Det er langt mer selvsikkert og aggressivt, og kritiserer støtt og stadig avgjørelsene til den «ekte» personen før linjen mellom hvem som er hva gradvis viskes ut og vi ikke lengre vet hva vi skal tro. Er det en dødfødt tvilling som kommuniserer fra det hinsidige, splittet personlighet, eller et tegn på psykose? En av filmens mange mysterier, og jeg likte at man aldri egentlig besvarte det.

Har holdt øye med India Eisley siden undervurderte Underworld: Awakening. Akkurat som med Jodelle Ferland (Alessa i Silent Hill) synes hun å være evig tilknyttet rollen som «creepy girl», enten det er torturert offer, sadistisk demon eller begge deler slik som her. Det er nesten alltid en grufull sannhet bakom det yndige ytre.

Kinematografien har den iskalde og nesten sterile looken som jeg liker i A24 sine produksjoner. Bare ut ifra det rent visuelle vet du at dette blir en skikkelig «downer». En annen ting jeg synes filmen gjorde godt var å ikke romantisere metodene som Eisley bruker til å slå tilbake. Det hadde vært lett å gjort dette om til en «stygg og upopulært mobbeoffer tar hevn og gir svina som fortjent» type historie, men filmen stiller spørsmål ved hvor langt det er moralsk forsvarlig å gå, samt at konsekvensene ikke nødvendigvis blir tilfredsstillende for noen som helst.

På slutten dras teppet under oss ender opp som en av disse mind-bender filmene som er vanskelig å gjøre seg klok på.

7/10

Most Likely to Die

Yikes! Det er slike filmer som gir moderne slasherfilm dårlig rykte. Du forsøker å finne et påskudd for å samle en gjeng karakterer (reunion partay) og la en gal morder gå amok mens du spekulerer hva motivet er. Ingen dum ide, men her har man neglisjert hvordan bitene skal passe sammen i puslespillet. Når du har sett tilstrekkelig mange slike filmer blir det i tillegg vanskelig å holde konsentrasjonen når det ligger så mange skjær i sjøen. Jeg la merke til følgende underveis:

Panikk er ikke hva det engang var. Karakterer tar lange og beherskede diskusjoner om situasjonen hver gang en av deres døde kamerater oppdages. Folk reagerer riktignok svært ulikt på ekstreme situasjoner. Problemet er at disse folka knapt nok reagerer. De bare ender opp som apatiske og likegyldige. Noen burde lage en film om hvor følelseskalde dagens ungdom er, slik som River’s Edge og Deadgirl.

Alle er i utgangspunktet mistenkte, så la oss alle høvle hverandre ned. Dette er jo også en kjent slager i filmer hvor man lurer på hvem som er skyldige. Synd at det bare fører alle ned i en moralsk avgrunn. Man gjør ingen god jobb med å skape sympatiske karakterer her.

Are we being punk’d? Utrolig hvilke konspirasjoner som må etterprøves når alle beviser i verden tyder på det motsatte. Klart at man tenker sitt når situasjonen er såpass ute av kontroll, men faen heller. Ett sted må grensa gå.

Spille inn avskjedsvideo når morderen er løs i tilfelle du ikke overlever filmen? Vel, bedre føre var… Egentlig ikke så dumt, men timingen var direkte komisk.

Kjærlighetshistorie midt i mordmysteriet? Det kan funke, men bare hvis minst en av dem dør. Ingen happy ending for meg takk. At hele smørja ble stående som en avledning fra det lille filmen hadde for seg gjør alt bare sørgeligere.

Man forsøker å lage en ikonisk slasher-kostyme med graduate cap som kan brukes som gigantisk ninja-stjerne! Poeng for kreativitet.

2/10

Belzebuth

Diskusjonen om hva som er akseptabelt/uakseptabelt på film har fått meg til å tenke på et av de siste gjenværende tabuer som synes å være vold mot barn. Det brukes kun om filmen skal understreke hvor alvorlig situasjonen er, eller motsatt; i beksvart komedie (sjekk Treevenge av Jason Eisner for et ekstremt eksempel). Belsebuth hører utvilsomt til i første kategori - filmen åpner med et massedrap på spedbarn. Og det stopper ikke der, men følges opp med gjentatte massakrer som koster mange titalls liv. Grimt!

Belsebuth bruker en del tid på å etterforske hvorfor disse tragediene skjer rundt i Mexico. Noe som er vanskelig siden det ikke foreligger noen form for motiv bak all galskapen. Så snart Tobin Bell dukker opp som religiøs eksentriker med skjulte motiver glir historien imidlertid over i en modus med sterke religiøse overtoner. Såpass at det er mulig å se dette som en slektning til religiøs demon-horror som The Exorcist og denslags. Hva som ligger til bunns for all djevelskapen skal jeg ikke si så mye om, annet enn at filmen etterhvert minner slemt om den sentrale konflikten i The Omen III. Gud og Djevelen har åpenbart en masse uoppgjort.

Ikke så verst, men jeg synes denne var på sitt mest intense og slagkraftige når man etterforsket det grusomme mysteriet i filmens første halvdel. Så lenge historien befinner seg i tåkeland har filmen en kraftig nerve fordi de implikasjonene vi selv skaper oss nesten alltid er verre enn hva historien forsøker å skremme oss med. Andre halvdel har vi sett veldig mange filmer om, og på sitt svakeste føles det som en avsporing av en mer potent historie.

5/10

Underwater

I forhold til ryktet som amerikansk januar-horror har på seg var jeg faktisk imponert. Dette er ingen klassiker, men klaustrofobisk og ekkel, med en scene på slutten som virkelig løftet filmen.

Åpenbart sci-fi: Vi starter med en super-tilt ned en gigantisk borerigg som går hele veien ned mot bunnen av Marianergropen utenfor Filippinene. Det burde være en stund til vi ser slike undreverk. Uansett - riggen går dukken allerede i åpningsscenen og Kirsten Stewart og en stadig mindre gruppe overlevende må forsøke å komme seg opp til overflaten, hvilket er krevende siden livbåtene er spredt over et stort areal, riggen står i fare for å kollapse uten forvarsel, og alle famler i blinde over hva som har hendt. I tillegg begynner det å dukke opp menneskefiendtlige livsformer. Huff!

Mange vil være kritiske siden Underwater har smått med historie, minimalt med interaksjon og minner en del om Alien og andre filmer med isolerte settings, men dette er presis hva jeg likte. Filmen gav meg flashbacks til et par solide mangaer - 6000 og Dragon Head - som viser hvor kaotisk og gruoppvekkende en situasjon som dette er dersom den faktisk oppstod. Det er ingen som kan forklare deg hva som har hendt midt under katastrofen fordi det er umulig å ha noen form for oversikt når du befinner deg 11.000 meter under havet. Selve beliggenheten er et stort pluss i min bok for havbunnen er verdens skumleste sted. Selv en film som The Abyss er creepy som Satan til tross for at det ikke er en skrekkfilm.

Filmen stagnerer litt i andre halvdel da man begynner å trekke ut survivalismen til Stewart og gir for mange åpenbare varsler om hvem som skal overleve og hvem som skal ofres. Det virker som om manusforfatter går tom for ideer og er tilfreds med at filmen munner ut på mest mulig forutsigbart vis. Det er ingenting med denne historien kan beskyldes for å gjøre noe helt nytt. Jeg var uansett fornøyd fordi flere avgjørelser satt så godt: den undersjøiske klaustrofobien med evig mørke, det evige spørsmålet om hva som har hendt, og så…

DEN scenen… Rigg-kollapsen er et mysterium hele spilletiden, men det hintes til at det må være noe virkelig monstrøst dersom en megakonstruksjon på flere kilometer ramponeres. Så kommer forklaringen og den scenen er nok til at filmen glir rett inn i kosmisk horror.

Det er nemlig ingen hvem som helst man traff der nede!

6.5/10

Becky

Spedbygde 14 år gamle Lulu Wilson versus en gjeng hardbarkede nynazister. De har ikke nubbesjangs!

Virker som en del kritikk retter seg mot at det er Kevin James som spiller den ondskapsfulle lederen av nazi-pakket. Sikkert mange som avviser filmen bare pga det. Fyren er kanskje ingen stor skuespiller, men han er uansett langt mer underholdende som voldelig skinhead enn som den karikerte dusten i de grufulle Paul Blart filmene.

Mer interessant er det at Becky har den stadig aktuelle problematikken vedrørende barns forhold til foreldrenes valg. Som i den personlige favoritten The Lodge er det her en situasjon hvor hovedpersonens mor er tragisk fraværende og farens valg av ny livsledsager faller i dårlig jord og bare fører med seg harme og tenåringsangst. Forskjellen er at Beckys tittelkarakter kanaliserer faenskapen på en mer konstruktiv måte - ved å gå amok med super-soaker-flammekaster, båtmotor, gressklipper, linjaler og blyanter mot nazistene som lager kvalme.

Det hintes gjentatte ganger til at jenta ikke bare er sint og asosial, men sliter med direkte sosiopatiske tendenser. Ingen utbredt sympatisk protagonist med andre ord, men det er noe sjarmerende over Wilsons raseri. Merkelig hvor mange filmer som har yngre jenter med slik en uutgrunnelig trang til ekstremvold.

6/10

Frank.N.Steen skrev (12 timer siden):

Så du filmen via streaming eller gjennom fysisk format? Bare lurer for jeg ser jo at den nylig har fått ei Blu-ray utgave, og er nesten fristet til å ta en nærmere kikk på den, om prisen er akseptabel.

Strømming, men den nye utgivelsen er jeg ganske interessert i jeg også...

Frank.N.Steen skrev (12 timer siden):

The Philadelpha Experiment, den med Nancy Allen og Michael Pare? 

Yup. Tok den opp på VHS i en fjern fortid. Det er muligens filmen jeg har sett mest i mitt liv siden jeg satte den på hver gang jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Tviler på om den tar seg like bra ut i dag - begynner å bli noen år siden jeg så den nå.

Frank.N.Steen skrev (12 timer siden):

Howard the Duck, som jeg jo virker å være ganske så "alene" om å like, selv om jeg vet at det ikke stemmer helt.

Mark Kermode er fan av denne:

Tammy and the T-rex

Enkelte filmer er hinsides enhver forklaring. Å gå dypere inn i denne her er som å forsøke å ta professorat i entropi og fysiske lover.

Tammy and the T-rex skal være resultatet av et kompromiss mellom regissør Steward Rafill og en person som hadde en animatronisk T-rex til rådighet i noen uker. Man hadde intet manus eller en plan for hva filmen skulle handle om, men man klarte begge deler + innspilling i løpet av tiden! Med så kort tid på å skrive manus er det åpenbart at man må ta seg visse logiske, fysiske og metafysiske friheter, noe filmen må sies å bære preg av.

High school sweetheartene Michael (Paul Walker) og Tammy (Denise Richards) har problemer med Tammys kjæreste som kidnapper Michael og frakter ham til den lokale dyrehagen hvor han blir angrepet av løver. På sykehuset blir han kidnappet på nytt av den gale Dr. Wachenstein som ønsker å bruke hjernen hans for å operere den svære T-rex roboten hans. Hvorfor? Eh, ikke så godt å si. Michael kommer uansett til bevissthet i dinosauren og beslutter å ta knekken på alle slemmingene samtidig som han forsøker å nå ut til Tammy (selv en T-rex kan ringe via myntapparat og legge igjen beskjed på telefonsvarer). Skulle ønske alle kjærlighetshistorier var like vakre som dette. *snufs*

Filmen er jo helt binge-Nils! Av alle kronidiotiske Z-filmer rager denne himmelhøyt over flertallet fordi den er så fordømt underholdende.

De involverte visste åpenbart hvor dumt alt som foregikk var og hadde det garantert kjempegøy under den korte innspillingen. De skal endog ha fått beskjed om å improvisere replikker og foreslå ting om de ønsket å føye til noe. Alle karakterene er da også karikerte til det latterlige. Wachenstein er en åpenbar Frankenstein- kloning, komplett med lettkledd og sarkastisk assistent, og den sjalu kjæresten til Denise Richard er ikke bare sjalu, men en ravende gal psykopat som klikker ved den minste ikke-provokasjon. Og til tross for det idiotiske og naive holdningen er det også en ekstremt voldelig film. Det er som om man var usikker på hva som var filmens intenderte målgruppe. Her bites det hoder på løpende bånd, blodet sprøyter under hjernetransplantasjoner og folk trampes flate. Reaksjonene til karakterene er like likegyldige som man kunne forvente. Forsøkene på å få T-rexen til å bevege seg rundt på troverdig vis er forresten helt hysteriske med tanke på hva Jurassic Park hadde fått til året før. Dette er MEGET stor underholdning.

Kan faktisk ikke si at jeg har sett verken Walker eller Richards i filmer jeg likte bedre enn denne (med mulig unntak av Walker i Running Scared). Naturlig nok har det gått stygge rykter om hva som skjedde med hjernen til Walker etter at han forulykket for noen år siden...

Sjokkert å se at Rafill var samme mann som stod bak The Philadelphia Experiment - en tidlig favoritt fra 80-tallet. Han lagde også den totalslaktede Mac & Me som har langt mer til felles med denne.

Nærmeste jeg kommer denne her er katalogen til Troma i sin miks av ekstremiteter og idiotisk sjarm. Den likner egentlig veldig lite på noe annet jeg har sett. Derfor er det selvsagt også den overlegent beste filmen fra 1994. Pulp Fiction? Forrest Gump? Shawshank Redemption? Amatøraktig søppel. Tammy & the T-Rex er filmen de alle ønsket å være!

11/10

The Hunt

Ikke vet jeg hvorfor amerikanerne gikk fra konseptene da denne holdt på å entre markedet i fjor, men alle er så sensitive til alt nå for tida…

En av de mest utbredte kritikkene jeg så på steder som Breitbart.com var at man aldri ville gitt klarsignal til filmen dersom den handlet om konservative som jaktet på liberale! Pardon moi? Hva med The Purge serien som har tjent inn grilliarder?

Synes egentlig filmen gjorde en god jobb med å drite ut politiske agendaer i alle himmelretninger. Karakterene er fulle av alle tenkelige stereotyper og dårlig skjulte fordommer - alle er nøyaktig like frastøtende og ufyselige, hvilket skulle tilsi at alle fortjener å dø like mye. Det skulle være mulig å nyte denne samme hvor "woke" eller "anti-swj" du er.

De eneste karakterene med psykologiske nyanser her er egentlig den barske hovedpersonen til Betty Gilpin og den mystiske antagonisten til Hillary Swank (hvor har hun vært de siste 10 år?) som begge drar lasset.

Du har en del minneverdige replikker, samt et spektakulært klimaks på slutten som får en til å tenke på chickfightene i Kill Bill. Mer action/thriller enn thriller/skrekk slik den ble markedsført.

Battle royale eliminasjoner er for meg det ene konseptet som alltid selger filmer, samme hvor elendige. Så til og med Hunger Games på bakgrunn av dette. Det ligger alltid spenning i hvem som «vinner», ikke mist fordi flere av dem hoder seg tvetydige i forhold til hvem som er hovedpersoner og mest sannsynlig kommer til å vinne/overleve. Det tar litt tid før man vet hvem man skal satse på i The Hunt da den leker med forventningene på starten. Hadde virkelig trodd Emma Roberts skulle få mer å gjøre!

Blod, gørr og avrevne kroppsdeler - moro for hele familien!

7/10

The Scarehouse

Hvor avskyelige kan hovedpersoner (eller karakterer generelt) tillate seg å være før det blir umulig å følge med på hva filmen forsøker å formidle siden du bare sitter og venter på at svina skal få som fortjent? Tenkte fælt på dette da jeg så The Scarehouse, hvor man tester grensene med noen av de mest usympatiske krek som har kravlet rundt på lerretet.

Anti-helter er ikke sjelden kost på film, men det virker på meg som om «torture porn» tullet startet en kynisk trend hvor man forsøkte å få oss til å sympatisere med selv de mest moralsk avstumpede djevlene bare fordi ofrene "fortjente det". Filmen her insisterer jo på at det meste av det som skjer er rettferdig siden begge hovedpersoner ble utsatt for en ondsinnet prank. Alt utført med samme  eleganse som en flodhest i ballett (Fantasia ikke medregnet).

Man var veldig ivrige etter å vise fram sine inspirasjoner: Saw, home invasion, vigilantefilmer og filmer med morder-duoer som Natural Born Killers. Hadde man bare tenkt over hvordan man skulle koble alt dette sammen… Kan vanligvis ikke fordra CinemaSins gjengen, men her satt jeg selv og følte at jeg var del av et kritiker-nettverk som vurderte anomalier og logiske glipper som måtte til for at historien skulle gi mening. Mener bestemt at filmskaper (som er gift med filmens hovedperson - go figure!) burde forsøkt seg på en mindre ambisiøs historie.

Beste scene: To av ofrene tvinges til putekrig, utkjempet med puter fylt med etsende stoff! Man skulle tro de var vettuge nok til å la være å slåss, men dengang ei…

2/10

Frank.N.Steen skrev (23 timer siden):

Akkurat nå om dagene kjenner man at "kreftene" blir litt vel tappet grunnet varmen, og ikke noe i mot sommer og sol, men har nok alltid vært mer ei høst/vinter type kind of guy.

Samme her. Været inspirerer musikken jeg hører på, og med hett og varmt vær blir jeg nødt til å sette på noe lettbent. Blir mye punk. Ska-punk spesielt. Oppdaget genren en gang jeg satte ut for å finne energisk musikk som ikke var forbanna eller handlet om hvor mye livet sugde.

PaladinNO skrev (2 timer siden):

Når det blir hva jeg vil høre på (techno eller metal) synes å rullere på en måte jeg ennå ikke har funnet ut av.
Så, nå er det en techno-periode.

Jeg lytter til begge deler konstant idet jeg stadig har behov for noe intenst for å kontre evig kjedsomhet. Jeg bytter imidlertid som regel fra metal til elektronisk nå om sommeren.

Jeg spurte på et musikkforum i fjor - hvorvidt det finnes metal med sommerstemning og fikk ikke så mange tilfredsstillende svar. Assosierer vanligvis musikken med vinterstid og høst. Det passer liksom ikke med Immortal når gradestokken nærmer seg 30+.

Nittitalls breakbeat hardcore av det mer intense slaget har like mye energi, endog en helt annen attitude.

Sick Nurses

Asiatisk spøkelses-slasher. Dama her har langt hår, ja. Men hun er vesentlig mindre ambivalent enn Samara og Kayoko - hun har en agenda. Alt dreier seg om å drepe slemme arbeidskolleger og gjøre livet deres til helvete på jord. Greit for meg.

Denne minnet meg på hvorfor skrekkfilm ofte blir sammenliknet med porno. Det er fint lite historie som skal til. Alt du behøver er et oppsett av aktører og så gå rett til action. Man bare erstatter sex med ekstrem ultravold og så er det egentlig akkurat det samme. Slasherfilm og moderne serier som Saw og Final Destination gir beng i karakterene og behandler dem som vannballonger. Alt som betyr noe er at karakterene dør. På samme måte som med porno må man også eskalere utskeielsene konstant for å holde seeren engasjert. Det vi ser i dag er laaaangt mer vulgært enn for bare 20 år siden (gjelder begge sjangere, heh).

Synes liksom dette var på sin plass å nevne her siden filmen følger slik en rigid oppskrift. Den byr på tidvis inspirerte drapsscener og flere attraktive sykesøstre, men det er litt vanskelig å la seg engasjere i deres lidelser siden flashbacks avslører hvor ufyselige alle var (med et par unntak).

Skrekkfilm er ikke akkurat sjangeren som har troen på menneskeheten.

5/10

We Summon the Darkness

Begredelig utnyttelse av «satanic panic» hysteriet på 80-tallet. I tillegg roter man bort potensiale for en real metal-grøsser. Underholdende filmer som Trick or Treat og The Devil's Candy samt den hysteriske Deathgasm har tidligere fokusert på musikken og de «onde» kvalitetene som synes å ligge latent i sjangeren, samt musikerne selv og deres bakmenn (Satan befinner seg alltid i produsentsetet).

WSTD synes å være inne på noe for en sakket halvtime. Nesten så man får inntrykk av en konsert-dokumentar med fokus på publikum. Så kommer tvisten… og jeg er ikke så fornøyd med hva filmskaper gjorde ut av det.

Alexandria Daddario er flink til å velge tematisk mørke filmer, men her var tematikken forvirret. Filmen forsøker stadig å gå mot forventningene, men jeg er ikke imponert over hvordan historien forsøker å balansere alt sammen. Midt i alt rotet blir alt nesten intetsigende. På slutten har vi en kjedelig home invasion thriller som ikke er sikker på hva den ønsker å gjøre. Den er heller ikke sikker på om den ønsker å la karakterer dø eller holde dem i live. Folk overlever som regel terminalsituasjoner på skrekk i motsetning til virkeligheten, men jeg blir fort så utålmodig at jeg sitter og skriker på mer blod. Bleh!

Slayer og Bathory var bare barnemat i forhold til kristenfundamentalistiske galninger som så muligheten til å score billige poenger på frykt og massesuggesjon, så i det minste honnør for å rette pekefingeren på de rikige truslene.

Man skal også ha kredit for ubetalelige spekulasjoner rundt «han nye fyren i Metallica» og deres neste album (filmen er satt til 1988)!

4/10

Tomeito skrev (17 timer siden):

Var Blade of the Immortal bra? Mener å huske at jeg ikke likte den, hverken som remake eller som egen film.

Selv var jeg faktisk litt imponert. Særlig siden man fokuserte på det som gjorde mangaen så minneverdig; fargerike karakterer og vanvittige sverdkamper med kreative våpen. ⚔️

Selvfølgelig mister man mesteparten av historien i en serie på 30+ bøker når den skal presses inn i en to timer lang film, men jeg synes man likevel foretok noen fornuftige valg. Spesielt sammenliknet med andre adaptasjoner.

Jeg har store problemer med biopics og dramaer fokusert på enkeltpersoner. Biopics irriterer meg fordi de aldri motstår fristelsen til å pynter på fakta for å demonisere eller romantisere virkeligheten. Om fokuset ligger på en enkelt karakter forutsetter jeg samtidig at hovedpersonene er verd å følge med på.

Dersom ikke karakteren er interessant hjelper det overhodet ikke om filmen er et skuespillermessig og teknisk mesterverk.

Martin Scorsese har laget et par filmer som bare frustrerer, samtidig som resten av verden gråter av glede bare de nevnes: Raging Bull og The Wolf on Wall Street

Film med selvdestruktive rasshøl kan være interessante, men Jake LaMotta og familieproblemene hans flyr så langt over hodet mitt at jeg knapt klarer å følge med. Jeg orker rett og slett ikke late som om jeg er engasjert. 

WoWS har andre problemer. Etter en to timer lang hedonistisk orgie forstod jeg at det eneste forholdet jeg noensinne kunne ha til Jordan Belfort var at jeg ønsket å kjøre fyren gjennom en flisekutter med bena først. Filmen er ikke morsom nok til å være svart komedie, og ikke alvorlig nok til å bli tatt som en "cautionary tale" slik Scorsese sikkert ønsket. Forutsigbart nok har filmen har blitt et forbilde for blodtørstige aksjespekulater (akkurat som Wall Street var på 80-tallet).

Det blir for meg nesten noe patetisk over scenen mot slutten når fyren blir innhentet av loven, som om Scorsese vil understreke: "Kjære seer, du må forstå at det Belfort drev med EGENTLIG IKKE VAR MORALSK RIKTIG!" No shit!

Frank.N.Steen skrev (På 26.5.2020 den 19.41):

Har lenge hatt lyst på den skiva, men aldri funnet, tror et par av deres 80 og 90-talls album har dessverre endt opp med å bli meget dyrbare affærer å samle i hop, da mange er jo fullstendig utgått av produksjon osv.

 

Er det Swans du sikter til? Mesteparten av katalogen deres skal være lettere tilgjengelig i dag enn for bare noen år siden. Har lagt merke til mange feite special editions som inkluderte opptil flere album av gangen, spesielt fra 90-tallsepoken deres ("bunny period").

Apropos Swans... De har gjort noen av sine beste verk de siste ti år, utmerkede platecovere inkludert. Minimalismen har fått fritt spillerom.

To Be Kind

The Seer

^ En av historiens ondeste plater, og en perfekt kombinasjon av cover+innhold. Den høres ut akkurat slik man kunne forvente ut ifra det omslaget.

Frank.N.Steen skrev (På 1.6.2020 den 17.58):

ei liste over mine favoritt "vanlige" eller mer "ordinære" Next-Door-Girls" i filmverdenen.

Godt å se noen dame-lister her på forumet. ?

Frank.N.Steen skrev (48 minutter siden):

De mest fryktinngytende filmskapningene du har møtt på:

 

Denne kunne jeg tenkt meg å skrevet selv, men klarer ikke holde meg til bare tre. Planlegger en liste over filmmonstre.

Prom Night III: The Last Kiss

Når jeg lager listen over tidenes skrekkfilm-favoritter kommer denne til å befinne seg rett over eller under The Shining. Sier ikke at filmen er like god. Sier at den er minst like underholdende, endog på helt andre prinsipper.

Såfremt Prom Night serien er kjent er det nok for den første med Jaimie Lee Curtis som tar oppmerksomheten, for ikke å si den gyselige remaken som kom noen år tilbake. Den var en gravalvorlig slasher, men så kom nr. to og tre som hadde fint lite med originalen å gjøre. Begge omhandler karakteren Mary Lou Maloney som dør under prom night en gang på 50-tallet. Noen tiår senere kommer hun tilbake for å lage kvalme. Hun var en total bitch da hun levde, men nå har hun overnaturlige krefter i tillegg. Hun ankommer det jordiske plan, stikker innom sin gamle high school hvor hun forelsker seg i hot-shoten Alexander.

Prom Night 2 hadde masse comic relief, men i nr. 3 forsvinner enhver form for logikk og alvor. Filmen er en skrekk-komedie som lener seg laaangt over mot komedie. Der er kanskje også noe av grunnen til at den ikke slo an. Skrekkfilm serier som gradvis går fra konseptene (tenk Nightmare on Elm Street, Child’s Play, Friday the 13th) blir ofte kontroversielle blant fansen. Prom Night III lykkes imidlertid bra fordi konseptet med en hjemvendt prom queen (som aldri fikk den respekten hun selv mener hun fortjente) passer bedre for denne typen useriøsitet.

Moroa understrekes fra den absurde åpningen hvor Mary Lou rømmer fra «bad girl hell» hvor alle jentene står lenket til et glødende gulv hvor de tvinges til å danse til disco! Deretter entrer hun den jordiske sfære hvor hun begynner å drepe alle som irriterer henne, og det er ikke få, på ulike kreative vis - iskrem, jukebox og drill-fotball inkludert. Det er så mange merkelige ideer og gags her at det føles som et Troma film på brukbart budsjett:

Intercomen på skolen flommer over av idiotiske forordninger, Mary Lou underholder med striptease mens hovedpersonen Alex begraver en av hennes ofre ute på en fotballbane, scenen hvor de har sex på et amerikansk flagg ute i skolegangen, den kvinnelige hovedpersonen baker kaker og kjeks hver gang hun er forbanna, Mary Lou ikledd ny kostyme for hver scene hun deltar i + at alt ender opp med en reunion-prom i helvete med masse zombier og ondsinnede tvister. Hver gang jeg ser filmen legger jeg merke til nye detaljer.

Jeg tror det er den psykotiske karakteren til Mary Lou var det som gjorde det for meg. Hun er morderisk og ondskapsfull som enhver seriemorder, men hun har i det minste en syk sans for humor. Hun er også en av få kvinnelige skurker, og en av enda færre som hadde et «romantisk forhold» til filmens hovedperson av en viss størrelse.

Kanskje ikke så rart denne aldri ble så populær. Effektene er til dels gode, men lider under en del tidlig nittitalls-surr, og det er en del tekniske blundere her. Alex er heller ingen spesielt sympatisk hovedperson. At filmen er såpass fjollete bidrar i tillegg til at folk ikke kan ta filmen alvorlig, men enkelte ting burde strengt tatt ikke bli tatt alvorlig.

Det er en ganske herlig og forfriskende med filmer som åpenlyst våger å være såpass tullete. 

For ordens skyld - hele mesterverket ligger ute på Youtube i uklippet (tror jeg) kvalitet. 

Radovan skrev (4 timer siden):

Eastwood 90 år

Føles litt merkelig siden han har vært såpass aktiv selv på sine eldre dager. Så kommer jeg til å tenke på at bestefaren min anså ham som en favoritt....

De siste årene er det denne scenen fra Gran Torino jeg forbinder med mannen:

Roger Gunvaldsen skrev (10 minutter siden):

Var det ikke Michael Caine som sa om en av filmene han spilte i: Det var en møkkafilm, men den betalte huset mitt..

Jaws 4

Sitatet lød; "I have never seen it, but by all accounts it is terrible. However, I have seen the house that it built, and it is terrific."

""" skrev (10 minutter siden):

House of Wax (2005) er ikke en remake av Housr of Wax (1953). Den har samme tittelen og er satt til et voxksmuseum, men der stopper også likhetene. Så nei, det erer ingen remake.

Så jeg hører. Det er slike filmer som setter spørsmålstegn ved hvor nært opp man skal legge seg inspirasjonen for at man kan kalle det "remake". Bare det at filmen handler om voks (!!!) er nok til at noen vil kalle det "løs remake".

Foretrekker egentlig filmer som gjør noe helt nytt, framfor at man lager samme film scene for scene (som Psycho i 1998 og Quarantine i 2008).

Ser for øvrig at filmen fra 1953 også var en remake av en film fra 1930-tallet.

Denne kunne jeg vel like gjerne postet i "beste cover" tråden...

Plata selv er meget likandes, men coveret er en oppsummering av alt som gikk galt med tidlig digitalt design. Navnet på album er egentlig treffende og illustrerende.

Metalband har en tendens til å fremme "budskapet" sitt på en såpass lite subtil måte at det som opprinnelig var ment å være provoserende ender opp med å bli ufrivillig morsomt. For ordens skyld, jeg liker bandet.

Åttitalls metal måtte ofte ty til ræva illustratører, hadde få begrep om hva som så bra ut, eller de manglet $$$. Som Scott Ian skrev i selvbiografien sin: "The cover was all wrong, but we didn’t have the budget to do anything else."