Hitherto

SirOwen™ skrev (18 timer siden):

Hva er det med Nicholas Cage og evnen til å være med i den ene b-filmen etter den andre?

Willy's Wonderland, ffs.

Eller får han ikke bedre filbud? Får han ikke bedre tilbud fordi han er en dårlig skuespiller, eller blir han ansett som en dårlig skuespiller fordi han takker ja til alt mulig ræl som kommer flytende?

Dette intervjuet fra Variety gir et innblikk. Virker på meg som han etterhvert gikk lei av alt stresset i Hollywood og fant independent filmer lettere å arbeide med. Ikke meg imot, for jeg liker flere av disse dustete filmene hans mer enn alle blockbusterne han deltok i.

Si hva du vil om mannen, men Cage gir 100% i enhver film, uansett hvor dum. Den siste filmen til Joel Schumacher var Trespass som er en av de mest elendige home-invasion filmene jeg har sett, men det var IKKE fordi Cage gjorde en dårlig jobb. Han gir alt, samme hva slags materiale han må forholde seg til.

May the Devil Take You 2

Djevelen tar og gir sjelden tilbake.

Første film fikk skryt for sin Evil Dead-aktige historie. Fair enough, men selv om det var en brukbar film, var det langt ifra noen klassiker. Den hadde for mange amatørfeil og enkle løsninger. For ikke å si at den gikk i 40 da den burde gått i 80.

Andre film likte jeg langt bedre. Det er flere karakerer å velge mellom, tempo er høyere, og vi går dypere inn i demonologien når en hel familie vikles inn i uløkka. Som om man ønsket å lage Evil Dead 2, men bestemte seg for å droppe humoren og motorsaga. Er nok best med tanke på hvor deprimerende historien er.

Det er en diabolsk konfrontasjon med onde krefter mot slutten av filmen her som jeg virkelig likte. Faktisk en av de bedre portretter av «han» jeg har sett på en stund. Du trenger ingen Al Pachino eller de Niro for en «troverdig» portrettering av denne fyren (åpen for tolkning).

6/10

The Dark and the Wicked

Mye djevel-stoff denne gang. TDATW er ingen klassiker, men guffen nok til å være ubehagelig.

Hører du mystiske lyder rundt i kåken og geitene på bondegården ligger strødd veggimellom? Da er det nok Gamle Erik som er på ferde. Hva er det egentlig han er ute etter? Sjeler tydeligvis. Hvordan skaffer han seg dem? Åh, hans veier er nesten like uransakelige som Guds.

Egentlig kan jeg tenke meg at mange vil la seg irritere høylytt over den manglende historien her, for det er som om regissøren (samme dude som lagde The Strangers filmene) konsekvent unngår å forklare noe som helst fordi han vet forklaringene ikke vil holde mål eller bli ufattelig kleine. Heldig da, at skrekkfilm er sjangeren som tjener på manglende avsløringer.

En annen ting som slo meg er at det er voldsomt hvor sterkt oddsene står i slemskapens favør. Du får aldri følelsen av at protagonistene har det minste sjangs. Skrekkfilm er ofte slik. Happy endings synes nærmest umulig når motstanderen er for allmektig og dominerende. Det understøtter imidlertid den fortvilte situasjonen som karakterene befinner seg i her.

Bra for de som liker kryptiske slow-burns. Ubra for de som liker vidåpne fast-burns.

7/10

Delvis skrev (På 7.2.2021 den 14.56):

Varv en del filmer med det navnet, hvilken er dette?

Denne her

Game Over (36.15 code Pere Noël)

Skrullete fransk julegrøsser som sikkert gav Alene Hjemme noe å tenke på da den kom på tampen av 80-tallet.

Nyansatt julenisse går amok på kjøpesenter og beslutter å ta knekken på familien til bestyreren, inkludert sønnen som er en Rambo-fanatiker med en hang til å sette opp alskens feller over hele huset. Et durabelig oppgjør står for dagen/kvelden.

Narrasjonen er tidvis forvirrende isiden der er vanskelig å holde styr på hvor alle befinner seg til enhver tid, men underholdningen er det intet å si på. Den bisarre romplanen som dominerer det svære huset blir et eksotisk krydder som sender tankene til urban fantasy av typen Neil Gaiman holder på med. Dersom man kårer tidenes «skrekkfilm-hus» burde dette få en honourable mention i det minste.

Med tanke på hvor tullete plotet var ble jeg faktisk litt imponert over hvor angstfylt og panisk stemning blir mot slutten. Det er som om man konkluderer en crazy-komedie med klimakset til en traumatisk home invasion film.

Man overser heller ikke det faktum at hovedpersonen er en liten gutt som ikke har grunnlag til å forstå hvorfor enkelte mennesker kan begå grusomme ugjerninger. Uansett hvor kapabel du er… slike opplevelser setter spor.

7/10

Silent Night

Jeg forsøkte å lete fram alle filmene med «psykotisk julenisse» jeg hadde til gode å se sist måned. Denne var ikke den dårligste, men man sløste virkelig med muligheten til å gjøre den mer minneverdig enn den ble. Jeg mistenker at produsent og regissør kranglet om hvor seriøs/useriøs filmen skulle bli, og man endte opp med et kompromiss hvor den befinner seg et sted på midten der den verken er det ene eller det andre. Ikke sikker på hva som hadde vært å foretrekke.

Faktisk brukbar julestemning tross alt. Man er flinke til å utnytte mørket og belysningen fra juledekorasjon (samme som den Black Christmas remaken fra 2006). Nissemannen selv er i tillegg en nådeløs psyko som vet å benytte seg av både øks, elektrosjokkvåpen, flisekutter og flammekaster. En annen ting er at vi ikke vet noe om denne karen før helt på slutten. Hvem er han? Hva er agendaen hans?

Malcolm McDowell dukker forresten opp som usympatisk og udugelig sheriff. Har han noengang spilt en hyggelig fyr?

5/10

The Shallows

Promotert som den beste «haifilmen» siden Jaws. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men seriøst, det er ikke sterk konkurranse i dette fagfeltet når Deep Blue Sea og Sharknado 3: Oh Hell No er de beste jeg kommer på i farten.

Når det er sagt så ER filmen god, og det som gjorde den severdig for meg var den minimale settingen. Alt foregår på noen hundre kvadratmeter som er området fra skjæret hvor hovedpersonen til Blake Lively er strandet på, fram til strandkanten hun ønsker å nå. I mellom er det et digert hvalkadaver, en signalbøye, en skadet måke («Steven Seagull» som spiller seg selv i følge rulleteksten) og noen istykkerbitte surfbrett. That’s it. Det er et lite område å gjøre gruoppvekkende ting på, men det fungerer siden rekvisittene utnyttes på kreativt vis. En annen ting er at man ikke presser beistet i forgrunnen, men lar oss sitte og vente i spenning på at det skal slå til.

Man snakker ofte om hvor troverdig/lite troverdig menneskelige reaksjoner er ovenfor farefulle situasjoner, men hva med dyrene? Jeg vil påstå man er nødt til å overdrive/underdrive deres naturlige adferd i samme grad for å skape den spenningen som filmens handling forutsetter. Sværingen I The Shallows var i alle fall usedvanlig hissig, selv om den ikke slår galningen i Jaws 4 som hadde en personlig agenda!

7/10

Extraterrestrial

Uh, her mangler det nesten totalt på overraskelser, men det var kanskje meningen. Hytteslasher hvor Jason er byttet ut med aliens.

Ikke en film som vil imponere noen som helst på noe som helst vis, men ved nærmere ettertanke likte jeg den faktisk litt. Det var tidvis åpenbart at man ikke tar historien så alvorlig som man hadde grunn til å frykte. Dialogen er vittig og fulle av gags. Man har det gøy med at alle de stereotype oppfatninger vi har om de usunne aktivitetene aliensene foretar seg (anal probing inkludert) viser seg å stemme!

Som sagt; dette minner mest om en god gammeldags ut-på-landet slasher hvor brorparten av historien foregår inne i en hytte. Sjansene til å overleve er åpenbart små da romsvina lander, men det forhindrer ikke karakterene i å oppføre seg så stereotypt som mulig.

Slutten er egentlig det aller beste ved filmen - i utgangspunktet like nedslående som mer kjente titler som The Mist, men det utvilsomt ment å være noe galgehumoristisk over det hele. Samtidig legger man heller ikke skjul på slektskapet til X-Files, sigarettrøykende bad-guy inkludert.

6/10

Run

Funksjonshemmet pike mistenker at mor har urent mel i posen og holder henne bundet til rullestol og hjem ved å gi henne medikamenter og ved å annulere universitetssøknadene. Har hun rett? Vel, moren spilles av Sarah Paulson…

Kiera Allen som spiller hovedrollen er selv rullestolbruker, hvilket gir filmen en del troverdighetspoeng i form av å la henne utføre halsbrekkende stunts som ville gitt alle og enhver magesår. Det blir ekstra nervepirrende når jenta åler seg over taket mot et åpent vindu med et fall på flere meter til siden, og du vet at kroppen hennes ikke fungerer 100 %. Høy nerve på sitt aller beste.

Run minner egentlig mest om en tenåringsvennlig oppdatering av Misery. Seriøst; selv om det aldri blir kjedelig så er dette en MEGET forutsigbar film som ikke forteller noe som helst du ikke har sett før. Habil thriller, men du forstår egentlig det meste av å se traileren. Det er forholdet mellom de to hovedrollene som gjør filmen.

Må forresten nevne det her siden «alle» lovpriser Paulson etter de forskjellige opptredenene hennes i AHS. Selv begynner jeg egentlig å bli lei av henne. Jo, hun er god til å spille intense og mentalt utilgjengelige karakterer, men det er liksom ikke måte på hvordan enkelte slipper unna med å spille samme karakter gang på gang. Hva med en romantisk sci-fi komedie til forandring?

6/10

I see you

Merkelig horror/thriller som fortelles et par-tre ganger for å gi seeren innsikt i hva som egentlig skjedde. Vet virkelig ikke om jeg er fan av den teknikken. Årsaken til det er at første del er det overlegent mest interessante som skjer her i gården. Familie på tre rystes av mors utroskap, sønnen er hissig og far må ta støyten. Mystiske ting begynner å skje og vi undrer oss over om det er overnaturlige gjester på ferde. Komplikasjoner følger hverandre på rekke og rad til vi står foran et forrykende klimaks, og så….. går filmen tilbake til start for å fortelle historien fra ny synsvinkel.

Lovecraft snakket om at det var det ukjente som skremte mer enn noe annet. Ingen tvil. Om dette egentlig er en skrekkfilm får ekspertene uttale seg om. Den er imidlertid ganske spennende ved første «tagning». Den andre gir svaret på de fleste av filmens mysterier, men da ofres nerven nesten totalt. Klimakset besvarer de gjenværende spørsmålene, uten at man gir all verdens forklaringer der heller. Ikke helt tilfredsstillende med andre ord, siden man ikke klarer å følge opp første del.

Jeg forestiller meg imidlertid at det ER en gjensynsverdi med I See You idet det ligger åpenbare clues spredd filmen gjennom. Virker som om man stadig pirrer seeren for å se hvor gode de er til å fange opp små detaljer.

Det skumleste med filmen er dessverre fremtoningen til Helen Hunt som jeg husker så strålende ut på 90-tallet. Plastic surgery disasters?

6/10

Freaky

Siste nytt fra fyren som lagde de to Happy Death Day filmene.

Bakgrunnen er altså at filmens kvinnelige hovedperson switcher legme med en ondskapsfull seriemorder (Vince Vaughn) på Freaky Friday-aktig vis. Vaughn viser dermed at han er i full stand til å håndtere rollen som sjenert tenåringsjente!

Det er litt forfriskende med en såpass fjollete historie på brukbart budsjett. På kyniskhetsskalaen ligger den imidlertid laaangt over mot det idealistiske, akkurat som de to Happy Death Day filmene, og dermed blir det skuffende forutsigbart og tidvis melodramatisk.

Føles merkelig å si dette siden jeg ofte irriterer meg over den nihilistiske kynismen som dominerer altfor mye skrekk, men man kan tydeligvis gå for langt i begge retninger.

Det er alltid noe hjertevarmt over filmene til Christopher Landon, som om han egentlig ønsket å lage komedie-drama, men besluttet å krydre det med litt blod og gørr. Åpningen i Freaky er blodig nok, men jeg synes den står dårlig mot det som følger - som om to sjangere stadig krasjer og står i rak opposisjon i stedet for å komplimentere hverandre. Her er det først og fremst tenåringsintriger og vanskelig forhold til foreldre og familie som må løses.

Neste gang synes jeg Landon burde være ærlig ovenfor sine intensjoner og lage en Glee parodi, for det er hva mannen åpenbart har lyst til.

5/10

The House that Jack Built

Det finnes knapt en regissør som splitter min egen opinion mer enn Lars von Trier. Han har laget filmer jeg anser som personlige favoritter og han har laget filmer jeg aner for å være intetsigende nonsens. I forhold til et misforstått begrep som «pretensiøs» så er han en av få som faktisk lener seg mot en slik karakteristikk, litt avhengig av hvordan man leser filmene hans. Men selv om The House that Jack built i høyeste grad må sies å være pretensiøs er det samtidig det beste jeg har sett fra mannen på en lang stund.

Matt Dillon er Jack. Han hevder selv å ha nådd 70 drap mot filmens slutt. Samtidig ønsker han å bygge hus og gjøre noe kunstnerisk, og det er dette rent estetiske som etterhvert flettes inn i behovet for å drepe.

Til å være en bestialsk seriemorder er det intet spesielt overdrevet og outrert med mannen, sett i forhold til de karikerte galningene som dominerer populærkulturen. Kanskje er det derfor han er så lett å hate - en følelseskald dust som har usedvanlig høye tanker om seg selv og egne ambisjoner. Noe som irriterer den ukjente personen han snakker med gjennom store deler av fortellingen.

Filmen er delt inn i fem sekvenser hvor han beretter til en (for en stund) ukjent person om noen av sine gjerninger de siste 12 årene.

Selv om filmen har vært kritisert for kraftige virkemidler (det var den eneste 18-årsgrensefilmen på Ramaskrik i 2018) er det ingen «ekstrem film» av den typen mange advarer mot. Salo er det definitivt ikke. Den minnet mest av alt om Antichrist som også hadde en forholdsvis «tam» utforming, men som slo knallhardt til ved et par anledninger. I denne her er det en stakkars andunge som får gjennomgå, sekvens 3 hvor Jack dater Sofie Gråbøl og drar på picknick med henne og de to sønnene hennes (spesielt grusomt om du selv er forelder) og sekvens 4 hvor han har en katastrofal date med Riley Keough (ekspert på å spille hjelpeløst offer).

Mot slutten av sekvens 5 kulminerer Jacks historie med en real tvist. Da introduseres nemlig den hittil usette karakteren han stadig er i prat med, og så triller filmen rett ut i teologisk absurderi og mytemaking. Snakk om trolling! Det er bare von Trier som våger denslags i dag.

Det virker som de fleste kritikere, positive som negative, anser hele filmen som en metarefleksjon von Trier har gjort om seg selv. Jack er en pretensiøs galning som stadig rettferdiggjør sine mord ut ifra kunstneriske ambisjoner, mens den usette karakteren til Bruno Ganz skyter han ned ved enhver anledning. Av og til sporer diskusjonen inn på estetiske spørsmål rundt nazi-tysklands arkitektur og flyvåpen, filosofi om menneskets natur, blodige jaktscener og klipp fra von Triers tidligere filmer. Vi er altså ment å se Jack som en forlengelse av von Triers ego som forsøker å spenne ben under seg selv og stille spørsmål ved egen kunst og intensjon? Skulle ikke forundre meg.

Stor underholdning er det uansett om du ser det som en kunstnerisk egotripp eller seriemorderfilm.

8/10

Red Screening

Ramaskrik var digital i 2020, så da streamet jeg likesågodt programmet fra senga. RS var en giallo-throwback fra… Paraguay? Og det var festivalens beste. Filmen ser utmerket ut, med en fargebruk som har masse Argento i seg hele veien igjennom, men det som virkelig selger filmen for meg er at den finner sted i en kinosal - det flotteste, prektigste, fabelaktigste, supreste og perfekteste sted å sette en skrekkfilm.

Her er det pervers seriemorder på ferde. At salen er relativ tom gir mister monster tid og plass til å gå berserk. Fyren kjenner tydeligvis filmen som blir vist og er flink til å slå til akkurat idet folk er okkupert med de mest intense og bråkete scenene. Syntes faktisk rimelig synd på de stakkars publikumerne. Ikke bare blir de brutalt drept og får øynene skåret ut, men de får filmvisningen spolert også! Snakk om grusom skjebne.

Et opplegg som tar meg tilbake til den gang kino var alt, slik mange filmer (ikke bare horror) som handler om kino gjør. Man feirer kinoen og dens muligheter i likhet med Angustia, Demoni, Popcorn og Midnight Movie (sistnevnte er åpenbart ikke på nivå med de tre første). Ønsker meg tilbake til den tiden selv i disse nedstengte dager.

Kredit for at man ikke forsøker å gjøre skurken til en ikonisk skikkelse eller det aller minste sympatisk. Her er bare en motbydelig syking med øye-fetish som fortjener å dø på skrekkelig vis.

8/10

The Columnist

Belgisk splatter-komedie om folk som ikke takler netthets. En tidsriktig film på alle måter.

Du er antagelig ment å tenke over hvem som er verst her - nett-trollene som driver med sexistisk og rasistisk mobbing, eller mobbeofferet selv som føler hun er berettiget til å begå blodhevn mot alle hun ikke liker. Det blir i bunn og grunn en «evil vs evil» situasjon hvor dama stadig oftere går fra konseptene ved den minste provokasjon. Ikke akkurat en film som oppfordrer til samhold og forståelse. Flyeren som fulgte programmet i år markedsførte den endogsom en film med stor «katharsisfaktor». Eh, vet nå ikke helt jeg…

Stor underholdning så lenge du overser alle de logiske bristene som må til for at historien skal fungere. Undrer meg stadig over hvor enkelt det er å begå massedrap midt i bebodde strøk (med hagle atpåtil) uten å bli pågrepet.

7/10
 

Meander

Klaustrofobisk. Ensom kvinne (Gaia Weiss fra Vikings) blir kidnappet av fremmed slesking og våkner opp inne i en mørk boks. Så snart utgangen åpenbarer seg befinner hun seg i en trang og mørk labyrint med en masse feller. Minner sånn sett om Cube, med en lang og trang korridor i stedet for separate rom. Location utnyttes maksimalt, for her er vi og her blir vi filmen gjennom. I endeløs søken etter en utgang. Vi befinner oss i blinde når det gjelder hvilke stygge overraskelser som ligger på lur for hovedpersonen. Det er bare å grue seg til svarene. En STOR utfordring for seere med klaustrofobi. Ikke desto mindre når det går opp for hovedpersonen at hun ikke er alene der inne!

Som Cube forholder filmen seg tvetydig til hva som egentlig skjer, men midtveis blir det åpenbart at det er en sci-fi fortelling som utarter seg. Eksakt hvorfor disse stakkars menneskene velges ut til å kravle rundt i mørket kan man alltids lure på, selv om filmen forsøker å komme til en slags forløsende konklusjon mot slutten.

7/10

Koko-di Koko-da

Svensk weirdo-horror om et ektepar på ukoselig telttur som forsøker å komme til hektene igjen etter en grusom familetragedie. De oppdager snart at de befinner seg i en dødelig Groundhog Day-aktig loop hvor hver dag ender med at de blir drept av en merkelig trio karnevalsaktige figurer. Hva har dette med deres vonde fortid å gjøre? Ikke så lett å si, for dette er en film med David Lynch-nivå på sine premisser.

Filmen er dermed åpen for tolkninger i et utall retninger, men personlig fungerer den best som et studie i post-traumatisk lidelse. Tidvis er den overraskende gripende, særlig med tanke på situasjonen ekteparet sliter med å akseptere. Den har en rimelig hjerteskjærende animasjonssekvens som virkelig satt, men filmen klarer samtidig å kombinere dette med det rent bestialske, absurd humoristiske og melankolske på merkelig håpefullt vis. Selv om karakterene altså trekkes gjennom helvete ved gjentatte anledninger.

6/10

The Empty Man

Mange vil feilaktig disse dette som en Bye Bey Man klone og vise til alle de andre «demonisk entitet manet fram ved triviell metode»-filmene som ble sprøytet ut etter Candyman gjorde trenden manifest på nittitallet.

Synes ikke det var en veldig kreativ film, men for alle sine feilgrep må jeg likevel gi filmen litt ros for å forsøke å skape en form for univers for den antagonistiske karakteren. Filmen er særdeles kryptisk til hva filmens skjulte horror egentlig er, hva den gjør, og hvorfor. Forvent ingen klare svar. Her er det mye etterforskning, mange spørsmål som aldri blir besvart og av og til drifter den direkte inn i håpløsheten til kosmisk horror. Minnet mest om en bekmørk detektivfortelling av den typen Angel Heart gjorde så bra.

Filmen må likevel kritiseres for å være i lengste laget. To timer? Det er for mye. Historien kan av og til gå en på nervene siden det føles som om man skryter hemningsløst over å ha laget en film som du ikke er «smart» nok til å forstå, når filmen i utgangspunktet ikke gjør sitt beste for å gjøre ting så forståelige som mulig. Synd, for det hintes som sagt til mange interessante ting her.

Kredit for å benytte «Immersion» av Lustmord. Bedre skrekkfilm-soundtrack finnes ei, noe mange fikk merke i The Void.

5/10

The Mummy Returns

Jeg så denne på kino da den kom i 2001 og det var, fram til da, det nærmeste jeg hadde kommet å forlate salen underveis. Gav den nylig en sjanse til å forsvare seg selv igjen for å se om den hadde forbedret seg med tiden. Det hadde den ikke.

Det er langt ifra eneste problem, men effektmakeriet er det som er lettest å angripe i dag. Jeg ser til min forskrekkelse at det er folk som forsvarer den svulmende bruken av primitiv CGI ved å si at det "ser bra ut for sin tid". NEI, det gjør det IKKE!

Tenk på følgende; dette var allerede to år etter The Matrix hadde spent bena under alt annet og rett før LotR serien kom på banen. Se på alt de filmene fikk til og du innser hvor skrekkelig The Mummy Returns ser ut. Det er ikke bare den beryktede scorpion king animasjonen, men den overdådige bruken som kastes helt ukritisk rundt i alle de episke sekvensene. Det ser ikke bra ut, og enda verre; det føles ikke ekte. Ikke så mye som et sekund. Takke F?%$" for Indiana Jones. De filmene ser jo storslagne ut hele 40 år senere.

Det tristeste er at filmen markerte slutten på en epoke for meg. Familievennlige storfilmer hadde betydd alt i 7-8 år etter at Jurassic Park satte standarden, men nå var jeg åpenbart blitt for gammel. Det var ikke lengre nok, og filmens endeløse forsøk på å være fleipete og underholdende irriterte meg bare grønn. Det var samtidig en av de første filmene hvor jeg merket hvor ulidelige barn er på film når filmskaper forsøker å gjøre dem smarte og kompetente. Gud som jeg hatet det lille svinet i filmen her.

Nesten ubrukelig med andre ord, men den sai-sverd duellen mellom Rachel Weitz og Patricia Velasquez er rasende festlig (var Weitz ment å framstå som etnisk egyptisk?) på grunn av den skamløse fanservicen. Kan ikke tenke meg noen ville våge dette i en blockbusterfilm i dag, heh.

2/10

The Wolf of Snow Hollow

Synd man ikke hadde tid til å ansette en real skuespiller som hovedperson. Regissør Jim Cummings tar hånd om dette selv, og det er tydelig at han ikke er på hjemmebane. Fikk stygge flashbacks til Lady in the Water som M. Night Shyamalan besluttet å «redde» med sin egen karakter siden han var den eneste som var fantastisk flink nok til å forstå filmen.

Risikabelt skuespill til tross, det er allikevel ikke nok til å spolere filmen for dette var gode greier. Det er en merkelig oppløftende og festlig liten sak som bragte tankene til åttitalls varulvskrekk ved et par anledninger. The Howling for eksempel. Hvor mange 100% alvorlige varulv-filmer finnes det forresten? Føles som om de alltid skal ha noe avvæpnende og komisk over seg.

Snow Hollow er, som navnet skulle tilsi, en heller snødekt og øde sted i NordAmerika. Tankene føres alltid mot Fargo, 30 Days of Night og I Am Not a Serial Killer. Snø og kulde isolerer som kjent, og skaper trykket stemning. Effektivt også fra en rent estetisk synsvinkel, for splatter-effektene gir en slående rød/hvitt kontrast. Ulvebeistet selv ser imponerende ut. I tillegg har det en tvist jeg ikke skal si noe om her.

Føles ikke som om man fikk fortalt hele historien man ønsket å fortelle, ei heller fikk vi tid til å bli kjent med alle de merkelige skruene, men dette var flott filmet, hadde flott steming, hadde et nifst ulvemysterium og genuint likandes og morsomme karakterer (med et ubetalelig kleint far-og-datter forhold). En av årets beste så langt.

8/10

Goodnight Mommy (Ich seh ich seh)

Ble uansvarlig stor fan av The Lodge tidligere i år, så det føltes naturlig å gi denne en sjanse - regissørene Severin Fiala og Veronika Franz sin debyfilm fra Østerrike.

To gutter frykter at den forvirrede kvinnen de bor sammen med ute på landet, hvis ansikt stadig er innhyllet i bandasjer, ikke er deres egentlige mor. Ufordelaktige ting begynner å skje.

Filmen ser, som forventet, aldeles utmerkede ut. De har full kontroll på Michael Haneke-aktig scenografi hvor alt ser nesten foruroligende rent og kaldt ut, selv ute i skauen. I tillegg er de flinke til å arrangere innendørs settinger. Dekor, tapet, hvitevarer, sengetøy og plassering av skap og glassbord er det ingenting å si på. Har på følelsen at alt er ment å se så pent ut for at det skal framheve styggheten i de menneskelige karakterene som befinner seg der. Fungerer.

Som med The Lodge er det menneskelig drama som er «monsteret». Troverdig? Kanskje, kanskje ikke, men om vi tror at dette kunne skjedd eller ei er egentlig ikke så viktig. Poenget er at dramatikken bunner i en kollisjon av uheldige omstendigheter som svært enkel kunne ha vært unngått. Noe vi først innser i retrospektiv.

Regissørene er virkelig opptatt av det destruktive forholdet mellom barn og foreldre - eller rettere sagt, manglende kommunikasjon mellom de to. De er også flinke til å stille spørsmål ved barns uskyld. Hva er ikke disse små djevlene i stand til dersom de føler for det. Et polariserende aspekt som sikkert vil støte fra seg en del kritikere.

Filmen får oss stadig til å stille spørsmål om hva som egentlig foregår. Flere ting er ikke som de ser ut til (selv om jeg tok denne tvisten like enkelt som i The Lodge), og det er nok de som vil irritere seg over denne også. Selv er jeg svak for laaaange slowburns med traumegaranti.

7/10

Frank.N.Steen skrev (På 23.11.2020 den 6.37):

Cocteau Twins - Heaven or Las Vegas (1990)

Dette var introduksjonsplata for meg for et halvt liv siden. "Fifty-Fifty Clown" er faktisk det første jeg tenker på når CT blir hentet fram, og den er fortsatt en favoritt fra denne plata.

Det er nok ingen populær opinion, men Heaven or Las Vegas har alltid fremstått merkelig overvurdert for meg, selv om jeg gladelig anser bandet som ett av de 1 beste i verden. Den er god, men ikke SÅ god. Antar populariteten har å gjøre med at den ble deres amerikanske gjennombrudd som introduserte bandet for et større publikum.

Frank.N.Steen skrev (På 23.11.2020 den 6.37):

Elizabeth Frasers utrolig vakre stemmeprakt, er jo virkelig himmelsk, selv om jeg knapt kan forstå hva det synges/snakkes om, og kanskje like greit. Da det kunne ha vært de styggeste og mest forferdelige ting/setningene, men det høres/fremstår likevel som noe så rent og uskyldig ut, som nyfallen snø, der har til gode å bli besudlet av eksos og forsøpling. 

Mysteriet rundt hva Liz babler om er noe av det som gir bandet et ekstra løft, heh. Ikke det at jeg hører det i "tekstene", men plata skal ha vært sterkt inspirert av at hun ble mor for første gang under innspillingen. Jeg antar CT var en innflytelse for Sigur Ros og senere band som eksperimenterte med denne typen fantasy-vokal.

Selv er jeg svak for deres første 3-4 år. Synes de trivdes bedre med den eteriske post-punken deres som er noe av det mest unike jeg kjenner til. Vesentlig tyngre (bandet var blytungt for sin tid) og mer gotisk, uten at det ble Sisters of Mercy drama ut av det. Finnes ikke makan.

I tillegg til gode album har de en av de beste rekkene av ep-er i historien. Ubegripelig hvor produktive de var første halvdel av 80-tallet. Selv julesanger ble det tid til. 

SirOwen skrev (På 1.11.2020 den 14.07):

The Lodge (2019)

 

Årets favoritt så langt for meg, så vi er åpenbart ikke helt enige! 😄 

Jeg tror det er en del personlige saker som førte til at den gjorde såpass inntrykk, for jeg kjente meg litt igjen i enkelte av situasjonene og karakterene, hvilket er uhyre sjelden. 

Jeg har sett det har vært litt debatt ang. hvorvidt den kan beskrives som en skrekkfilm eller ei. For meg er den det, på samme måte som The Blackcoat's Daughter, It Comes at Night og Killing of a Sacred Deer og filmene i "psych. horror" genren hvor implikasjonene alene skaper mesteparten av ubehaget.

Enig i at barneskuespillerne gjorde best innsats, men jeg likte egentlig Riley Keough også. Dama begynner å bli ekspert i å spille traumatisert offer.

Med tanke på hvor mange som beskriver 2020 som tidenes mest miserable år synes jeg den var usedvanlig toneangivende. 

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

37. Sorority Babes in the Slimeball Bowl-O-Rama (1988) av David DeCoteau

Bare navnet er nok til å forstå at dette er en tidløs klassiker. På høyde med Cannibal Women in the Avocado Jungle of Death som kom året etter.

Frank.N.Steen skrev (På 3.10.2020 den 11.04):

05. Sweatshop (2009) av en eller annen

Heh, ja der har du filmen sin der. Det er nettopp det jeg sier om slasher-filmer; de er bortimot de enkleste filmene du kan lage fordi du trenger bare en nedlagt fabrikk (eller en stor maskinhall), et maskert monster og en gjeng ungdommer som kan skrike og dø på troverdig vis.

Jeg var en tanke snillere mot denne her siden den hadde slik en torturpornografisk attitude ovenfor karakterene som ble destruert. Alt annet stod det heller dårlig til med. Jeg husker ikke engang hvordan den sluttet!

Kjøleskap skrev (6 minutter siden):

Jordan Peele må være en av de mest overhypa regissørene i moderne tider, så hvis denne er milevis unna så står jeg ihvertfall over.

Han er utvilsomt overhypa, ja, men jeg syntes Get Out var ganske festlig. 

Us hadde et dustete konsept, men utførelsen var ikke så verst.

Antebellum har et interessant konsept, men utførelsen er på grensen til lobotomert. 

Antebellum

Jeg mener det var Brad Jones (The Cinema Snob) som snakket om "wokesploitation" i forbindelse med den skrekkelige Black Christmas remaken i fjor. Det er en kvasi-sjanger som får ny aktualitet med Antebellum, en av de mest forvirrede filmene jeg har sett hittil i år. 

Trailerne for filmen var lovende siden de var så tvetydige. Er vi ment å forstå det slik at Janelle Monáes karakter er kidnappet og ført tilbake til slaveplantasjene i sørstatene på 1800-tallet av tidsreisende slavehandlere? Handler det om reinkarnasjon? Har hun mentale problemer og forestiller seg ting? Selv sjangeren er vanskelig å gripe tak i. Det er grøsser-elementer her, detaljer fra historisk drama, thrillere, endog actionsekvenser. 

Filmen fortsetter å være åpen for tolkninger i løpet av den første timen. Det starter med fortiden, rundt midten av 1800-tallet; en imponerende one-shot som bringer seeren fra en scene hvor mor og datter som omfavner hverandre utenfor en svær hærskapsbolig, videre gjennom den enorme hagen ut på en åpen slette hvor man reiser sørstatsflagget, fortsetter forbi marsjerende soldater, via slavebrakkene hvor slavene har startet arbeidsdagen før alt ender ute på en landevei med avrettelsen av en slavinne som har forsøkt å rømme. Filmens aller beste scene. Kinematografien er det ikke noe å si på for alt ser utmerket ut. Det skal den ha. 

Det er vanskelig å engang snakke om resten av filmen uten å ta hensyn til den store tvisten, så la oss bare få der overstått. Når det gjelder hva den dreier seg om, uh........

Okay, jeg irriterte meg nylig over de idiotiske plot-tvistene i oppfølgeren til The Babysitter, men til dens forsvar bør det nevnes at filmen var en tullete grøsser-komedie hvor intet var ment å tas alvorlig. Antebellum? Den tar ALT alvorlig! Det er nesten ikke til å tro hvor lite subtil den er i sitt forsøk på å lage et politisk statement om situasjonen i dagens USA. Her er det ingen underliggende kontekst for alt skriker til deg på overflatenivå. Hva angår plot-tvisten så går min indre geek amok i å prøve å forstå hvordan den er ment å forstås. Finnes det belegg for at dette kunne hendt? Eller er det fakta faen? Joda, jeg kjenner en del paranoide amerikanere som påstår at jeg ikke kan begripe all "crazy shit" som foregår rundt i landet, men dette er på grensen til komisk, uansett hvilket politisk standpunkt du tar.

Selv om jeg ikke ønsker å røpe for mye her, la oss bare si at tvisten minner slemt om en av M. Night Shyamalans filmer. Med enkelte modifikasjoner er den prikk lik. 

Dette er dessverre bare toppen av en lang rekke blundere som gjør at filmen aldri får den substansen den behøver. Dialogen i den moderne settingen høres ut som en Twitter-triade. Janelles karakter er forfatter og minoritetsforkjemper og nesten alt som flyr ut av munnen hennes omhandler patriarkiet, kvinners rettigheter, etnisitet og mellommenneskelige relasjoner. Karakterene her er så flate at de knapt er karakterer, og det gjelder både snille og slemme. Sjekk ut stemmen til den primære antagonisten når hun introduseres via en Skype samtale - kaklende latter av den typen du kjenner fra de slemme heksene i Disney filmer!

Så si hva du vil om det tidsaktuelle budskapet filmen forsøker å formidle, men gode intensjoner er ikke nok. Denne klarer aldri å reise seg over sine pretensjoner. Duverden hvor kleint det er.

Credit where credit's due: Jena Malone dukker opp som sprøyte gal southern belle, en rolle som faktisk blir enda festligere etter tvisten er avslørt! Hun og Janelle har en glimrende chick fight også. 

Så alt er ikke elendig. Det er filmskapernes intensjoner jeg stiller spørsmål ved. Antebellum burde ta seg selv LANGT mindre høytidelig, uansett hvor alvorlig tema er. Filmskaperne liker å promotere seg med "from the producer of Get Out and Us", men dette er milevis unna den snertne satiren til Jordan Peele.

3/10

The Pale Door

Togrøvere på flukt vikles inn i svart magi og blodofringer fra en gruppe hekser («sexy witches», ikke de kaklende kjerringene på sopelim). I utgangspunktet var jeg entusiastisk. Hørtes jo ut som From Dusk Till Dawn med hekser i stedet for vampyrer. Her er det imidlertid ingen Rodriguez eller Tarantino med på laget. Veldig kaotisk film som gjør selv de simpleste scener kryptiske.

Masse irriterende pianoklimpring til enhver tid, masse slitsomt «muzzle flash» og spenningen formidles ikke like godt som filmskaper sikkert tror selv. Som sagt; redigeringen er ikke god, et utbredt problem blant flere av disse billigere produksjonene. Denne heksegjengen var i tillegg vel daft til å utgjøre noen avskrekkende trussel.

Svakest av alt; filmen føles aldri tidsriktig selv om masse arbeid åpenbart gikk med på å etablere locations. Det er vanskelig å forestille seg at dette virkelig finner sted på 1800-tallet slik de mest solide westernfilmene klarer.

3/10

The Curse of Valburga

Så idiotisk at jeg ikke engang gidder å skrive noe. Hvis dette lavmålet toppes/bunnes i 2020 tror jeg det er på tide å legge filmmediet dødt.

1/10

Deadtectives

Strømmetjenesten Shudder har lansert en del brukbare titler de siste årene. Så også med Deadtectives som er bedre enn man først skulle mistenke.

Dette er nok en historie hvor skeptikere møter overnaturlig alvor med dødelige konsekvenser. Filmen likner på The Cleansing Hour fra i fjor, sammen med Fear Inc. og Scare Campaign fra noen år tidligere, så «reality konsept som blir virkelig» er et tema som er i vinden som aldri før.

Denne gjengen romsterer rundt et sted i Mexico. Spøkelsene de står ovenfor er en hel familie med patriarkalsk spøkelsesoverhode på topp. Jeg likte at man, fremfor å betrakte dem som onde djevler som måtte utryddes, forsøkte å ta en prat med dem. Samtale løser alle problemer. Nesten. Virker som nesten alle disse filmene ønsker å si noe om mangelen på kommunikasjon mellom medmennesker, medspøkelser og mennesker og spøkelser. Godt med litt optimisme for en gangs skyld...

Okay, de forvirrede karakterene er til tider en prøvelse å følge med på, ikke fordi de er dårlige eller filmen er svakt redigert, men fordi vi har sett det så uendelig mange ganger før. Det er ikke noen kreativ film dette her, men den er verd et forsøk. Kjedet meg ikke.

Et annet pluss for at hovedpersonene selv ikke var immune mot død, spøkelsesaktig besettelse, feilaktige beslutninger og annet tull.

5.5/10

Frank.N.Steen skrev (På 17.9.2020 den 19.52):

Av de tidlig The Cure låtene jeg likte aller best, så er nok All Cats Are Grey den åpenbare favoritten og kanskje hovedgrunn i hop med A Strange Day og A Forest at trioen Seventeen Seconds, Faith og Pornography vil beholdes, inntil videre.

Hey, der er vi allefall enige. "All Cats are Grey" ble en umiddelbar favoritt i sin tid. Jeg likte at den framstod som en melankolsk pause fra all angsten på Faith.

Kommer uansett ikke ifra at jeg synes Pornography er ett av åttitallets beste album - lyden av regnvåte, mørke og overskyede høstdager før jeg skulle i militæret. Det er også en av de mest miserable platene jeg kjenner til. Undres på hvordan situasjonen i bandet var på den tiden. Smith selv har hintet til han var nær ved å gjøre slutt på alt.

Av de senere platene er Head on the Door og Kiss Me Kiss Me Kiss me favorittene. Noen av de beste låtene dukker opp der.

Jeg ser også faren ved å bruke Rateyourmusic som en guide. Jeg har vært der i 10+ år og opplevd den ene skuffelsen etter den andre. En av dem var faktisk Disintegration. Den er god, duverden, men for meg har den aldri levd opp til all rosen den får der borte (historiens 38. beste skive i skrivende stund).

The Babysitter: Killer Queen

Denne så jeg virkelig fram til. Likte den første svært godt siden den føltes som et flashback til tøysete ungdomsdrevne skrekk-komedier på 80-tallet. Morsom denne og, men ikke uventet skrur man humoren til himmels, hvilket er vanlig i oppfølgere. Resultatet er enda flere meta-referanser, fysiske overdrivelser og Street Fighter hit-metere under slåsskamper. Tydelig at man liker Scott Pilgrim. Ikke verst når den er på sitt mest idiotiske, og selv om det er en del risikabel CG her så er den imponerende blodigs.

Det ER imidlertid en film som IRRITERER meg grenseløst når jeg forsøker å gi mening til de hodeløse plot-twistene som dukker opp. Det er to av dem og de er begge så konstruerte at de påfører filmen et par alvorlige banesår som ikke bare gjør filmen irriterende, men også tukler med med det som skjedde i den første filmen. Det må da for svingene være rasjonelle årsaker til at karakterene gjør som de gjør, skrekk-komedie eller ei. Ikke bare si at du har gjort en plot twist og forvent at vi skal godta slik BS. Himla idiotisk, men jeg burde kanskje vært forberedt. McG traff blink med den forrige filmen, men noen spesielt talentfull regissør er han ikke. Charlie’s Angles: Full Throttle føltes som om den befant seg i bakgrunnen deler av tiden, og det er ikke bra.

Det som gjør at jeg allikevel stiller meg kvasi-positiv er karakterene. Jeg liker virkelig de her. Den latterlige kulten som driver med satanistiske saker er en gjeng merkelige skruer som har en lei tendens til å dø på de mest kreative vis. Heldig for dem at de allerede er døde denne gang. Noen av de mest underholdende skrekkfilm-skurkene i nyere tid. 

Samara Weaving, selve barnevakten, glimter med sitt fravær i brorparten av filmen, men dukker opp når det er påkrevd.

Så... den hadde potensiale til å bli like bra som den første, men dummer seg dessverre ut med noen irrasjonelle tvister.

5.5/10

Litt skuffende altså, men ikke i nærheten av så skuffende som….

Peninsula

Oppfølgeren til Train to Busan. Første film er en av de villeste og mest intense zombiefilmene jeg har sett. En film i evig bevegelse hvor zombier og mennesker kjemper i 200 km/t.

Selvsagt ville man lage oppfølger, men å følge opp et slik konsept er vanskelig. Blir jo feil å ta toget på nytt når hele Korea er nedstengt. Så hvilket plot er det man går for? En gjeng på 4-5 drar til Seoul for å grabbe en forlatt pengetransport for en gjeng usle kapitalister Forferdelig lite engasjerende utgangspunkt, men det blir verre.

For når karakterene ankommer byen (uten snev av dramatisk oppbygging) overmannes man ikke bare av zombier, men av den ene klisjeen etter den andre. Det er knapt en eneste original ide her.

Kanskje satt jeg å forventet litt «asiatisk magi», i og med at dette er første koreanske storlansering etter Parasite, men dette føltes som en skammelig «vestlig» film - som en middels episode av The Walking Dead. Man trekker inn apokalypse-klisjeer som atale militærtyper med kort lunte, ambisiøse lederskikkelser, isolerte snillinger, «redemption-historie» og på slutten har man jaggu rotet seg inn i biljakter som sender tankene til en dårlig utført Fast & the Furious klone. Brukte man overhodet ekte biler her? Alt ser animert ut.

En av de mest skuffende oppfølgere jeg har sett i senere år (den Kingsman oppfølgeren noen år tilbake er fortsatt på topp/bunn). At dette var av samme regissør som TTB er utilgivelig.

3/10

VFW

Dette har vært hauset opp som årets barskeste. Ikke så rart med Stephen Lang, William Sadler, Fred Williamson og Martin Kove på rollelista. Som med Expendables, Red og denslags er det åpenbart et marked for veteraner i action. Venter fortsatt på en tilsvarende prosjekt i grøsser-land, men dette er vel det nærmeste som har lykkes hittil.

Filmen etableres som light sci-fi på starten hvor det kommer fram at verden plages med en ny form for narko kalt «hyper» som skaper en avhengighet som gjør brukerne til voldelige zombier dersom de ikke får tak i sine doser. Når en kurer stikker av med en ladning og ender opp på puben en VFW aften kommer hele hurven med aggressive «hypers» stormende. Enda godt at de står ovenfor karer med krigserfaring.

Det er noe med den fastlåste situasjonen i «siege» filmer som river mer enn de fleste andre. Kanskje fordi vi isolerer oss sammen med en mindre gruppe som må kjempe med nebb og klør der du er tvunget til å være med til siste slutt, uansett hvor bitter.

Lista legges i det øyeblikket en av karakterene nonchalant krøster et hode i døråpningen på vannmelonaktig Troma-vis. Slike scener hadde jeg likt å se mer av. Det fungerer så lenge de hjernedøde antagonistene benytter «human wave attack» ideologien der heltene har mulighet til å begå massedrap uten skyldfølelse. Den slitsomme prep-talken mellom actionsekvensene har jeg hørt litt for mange ganger før. Den når ikke helt opp til galskapen fra From Dusk Till Dawn.

Selv om VFW ikke er på nivå med Assault on Prec. 13, Dog Soldiers, Aliens, og denslags, selv om den ikke er særlig kreativ og forutsigbart nok ikke klarer å opprettholde det heseblesende tempoet filmen gjennom er det fett på sitt beste. Tåler et gjensyn eller to.

6/10

Ravers

Den fryktelige følelsen av at filmen du har sett fram til i et par år viser seg å være helt forglemmelig.

Journalist med angst for urenheter og skitt og møkk blir tvunget med på et urent skittent og møkkete raveparty hvor man ved et uhell distribuerer drinker som er spiket med kjemikalier som gjør folk til krakilske kvasi-zombier.

Hovedpersonen har ikke så mye personlighet å snakke om. Det har heller ikke noen av de andre karakterene. Zombiene har i det minste en unnskyldning for å oppføre seg som zombier.

Dette er en veldig billig skutt produksjon med alt det innebærer av props og inventar hvor vi aldri ser mer enn strengt nødvendig. Mangler du budsjett? Bruk en nedlagt fabrikk. Det er en av opptil flere paralleller mellom skrekkfilm og musikkvideoer for metalband - det visuelle blir ofte i billigste laget til å være effektivt, og lever ikke opp til ambisjonene. Flere heltotale utsnitt hadde gjort seg, så hadde vi kanskje fått følelsen av at man VAR på et slik party. Tenker stadig tilbake på Hellfest som faktisk føltes som om den fant sted på en festival. Det blir noe utrolig gledesløst og sterilt over det hele i Ravers. Få opp partaystemningen for farken!

Si hva du vil om Gaspar Noes Climax, men den filmen levde som bare det og den historien var til forveksling lik.

3/10

The Curious Case of Benjamin Button

Denne har vær til gremmelse i over ti år. De fleste filmene jeg føler for å omtale i denne tråden synes jeg først og fremst er opphauset i forhold til hva jeg satt igjen med. CCoBB er en av de ytterst få filmene jeg aktivt avskyr, hater, forakter og misliker. Den var inne på IMDBs Topp 250 i sin tid også, hvilket er et åpenbart tegn på at den vestlige sivilisasjon ikke bare er på kanten av stupet, men har allerede falt utenfor og er på rak vei ned i helvete.

Jeg føler jeg har all grunn til å være skuffet. David Fincher står tross alt bak et par personlige favoritter. Har ikke vært like begeistret for alle filmene hans, men det var først med denne her jeg synes han for alvor gikk på trynet.

Hele filmen er et virrvarr av løst sammensatte vignetter om Benjamin som vokser opp i en baklengs aldringsprosess og opplever masse rart, åpenbart et forsøk på å gjenskape en nostalgisk Forrest Gump-historie. Han har en sjelden evne til å havne i merkelige situasjoner, men det er verken mål eller mening i måten han plasseres rundt i verden på. Det ligger alltid en forventning i lufta om at Benjamins reiser før eller siden skal munne ut i noe forløsende, noe som var godt artikulert i nettopp Forest Gump, men det virker som om filmen verken våger eller evner å gjøre noe interessant ut av det. Det er en manglende kontroll på narrasjon her som gir følelsen av at filmen aldri evner å gå noensteds. Herresatan som jeg kjedet meg!

Det som virkelig svir er at jeg føler INTET for karakterene. Filmen er et emosjonelt vakuum som stadig insisterer på at vi ser et dypt og gripende drama utspille seg - noe som handler om de genuint viktige tingene i livet - uten å legge noe troverdig grunnlag for det. Alt er overflate, og forsøkene på å gå i dybden blir ubegripelig kleine og langdryge. Aller verste scene er den hvor Benjamin beretter om det tragiske som skjedde med drømmejenta, som om det var et eksempel på hvor ublid skjebnen kan være - en scene som blindt ignorerer at du ikke burde danse rundt midt i en trafikkert gate som en forbanna idiot dersom du ønsker å leve.

Avslutningen foregår under Katrina orkanen i nåtid, og jeg satt bare å himla med øynene over det knotete og patetiske forsøket på å skape en gripende scene. Melodrama er menneskehetens svøpe.

Det er for meg helt åpenbart hva som gikk galt. Fincher er ekspert i kyniske og nihilistiske historier om hvor jævelig og meningsløst alt er. Å lage et hjertevarmt drama var hinsides hans kapasiteter. Han burde holde seg til brutale seriemorder-filmer.

Party hard die young

Tysk slasher (som finner sted i Kroatia). Vennegjeng feirer skoleavrunding, men en av dem forsvinner under mystiske omstendigheter. Så forsvinner en til, og en til og en til og…

Det første som slo meg var hvor underholdende det var å se film med en real dub av den typen jeg husker fra Hong Kong rullene jeg valfartet til på 90-tallet. Selv de mest alvorlige scenene blir latterlige når dialogen leveres med slik over- eller underdrivelse, i tillegg til at stemmene overhodet ikke matcher karakterene.

PHDY viser seg å være den typen moralspill med utgangspunkt i fortidige synder hvor en eller flere av karakterene har vært involvert. Fikk meg til å tenke på Oldboy som viste hvordan de minste forbrytelser, uansett hvor uintenderte, kan få grusomme konsekvenser. Det var jo også opptil flere slashere som drev med dette på 80-tallet, men ikke forvent at PHDY er på samme nivå. Timingen er ikke den beste. Historien er ikke subtil, men slenger rundt åpenbaringer etter behov og snurrer flashback selv når det burde være åpenbart hva som har hendt.

Filmen har i tillegg en irriterende og sjeleløs social media parade hvor videoklipp og influencer-ambisjoner blir ungdommens svøpe. Føltes mest som et desperat forsøk på å være up to date.

Filmen har sine inspirerte jaktscener hver gang en av de uheldige ungdommene står ovenfor mister monster, men jeg synes man forsøkte å stappe for mye inn i en film som hadde vært langt mer givende om de holdt seg til ungdommens uutgrunnelige behov for festivitas. Er det party? Så la det være party. Flere filmer burde hengi seg til hedonistiske utskeielser.

5/10

Yummy

Kirurgi-horror fra Belgia(?) og den er slett ikke verst.

Man evner å få ganske mye ut av et simpelt konsept - kvinne med desperat ønske om brystreduksjon drar til utenlandsk klinikk sammen med mor og kjæreste. Her snubler de over sykehusets mørke hemmelighet og bruker resten av filmen på å sprinte rundt i endeløse ganger der hvert rom avslører den ene ubehagelige overraskelsen etter den andre. Det er lite fokus på hvorfor dette finner sted, hvilket jeg liker. Det zombiene gjør er vanligvis mer spennende enn hva de er, og her gjøres mangt og meget.?

Merkelig man ikke hadde mer fokus på de kirurgiske inngrepene. En del splatter-potensiale som går ubrukt.

Synes de fortjener litt kred for å vise at ikke alle hovedpersoner kan være barske actionhelter når katastrofen rammer. Den stakkars idioten i filmen her prøver så godt han kan, men selv om han stadig har edle intensjoner gjør han ikke annet enn å forverre situasjonen. Han er endog skyldig i å frigjøre «patient zero» og er dermed indirekte årsak til at katastrofen rammer. Fra da av går ALT i nedoverbakke. Liksom ikke måte på hvor langt han skal tynes, heh!

Storartet avslutning forresten. Man har en klar formening om hvor små sjansene er for en happy ending i et sånt scenarie og man går ikke tilbake på det. I enden av denne tunellen er det svært lite lys.

7/10

Mr_Spock skrev (9 timer siden):

Noe ganske sprø greier - Ghostland (2018) - samme fyren som laget Martyrs (2008). Denne er ikke helt i samme klasse, men allikevel ganske god.  Fæl og forstyrrende - høy karakter ?

Enig. Den er ikke like grim som Martyrs og kanskje ikke like god, men den satt i hodet en stund denne også. Pascal Laugier er utrolig dyktig til å vise de horrible konsekvensene som smerte - mental som fysisk - gir sine ofre. Det er noe befriende uromantiserende ved det, samme hvor ubehagelig. 

Likte forresten at filmen inkluderte en "cameo" av HP Lovecraft. ?

The Smashing Pumpkins - Mellon Collie and the Infinite Sadness

Det er mange, men ingen slår denne.

Før den dukket opp var jeg riktignok svært interessert i musikk, men det var mer som et blodfan-geskjeft hvor jeg sverget til enkelte band over lengre perioder uten å tenke så mye over hva annet som fantes. Jeg likte Guns'n Roses i et par år, så likte jeg Metallica i et par år, så likte jeg Soundgarden i et år, REM i et år...

Så kom denne her og så forandret ALT seg. Jeg hørte første singelen "Bullet with Butterfly Wings" høsten 1995, og var imponert over switchen mellom de harde og mykere partiene i låta. Albumet var på vei og det var atpåtil dobbelt (ukjent fenomen for meg på den tiden), hvilket for meg var bevis på at de mente alvor. Da det kom fikk det i tillegg svært god pressedekning og utmerkede omtaler i både tabloidene og musikkblader som BEAT. Skaffet meg plata i januar 1996 og spilte den kontinuerlig til juni det året - en overspilling som jeg aldri har repetert og aldri kommer til å gjøre. Siden har jeg lært meg at for å bevare "magien" ved den beste musikken er det ofte en god ide å spille den minst mulig.

Det som gjorde mest inntrykk på meg når det kom til Mellon Collie var at Corgan & Co. mestret praktisk talt alt som var mulig å gjøre med alternativ rock på nittitallet. Og det var TO timer av det. Jeg kjente jo allerede til grungen og visste at det fantes artister som klarte å lage plater med variasjon, men allsidigheten på Mellon Collie var hinsides hva jeg trodde var mulig. Det var for meg banebrytende at et band kunne lage vakre pianodrevne introer  og stemningsfulle kveldssanger som "Galapagos" og "By Starlight", samtidig som albumet ampet opp med nihilistisk terror som "Bodies" og "Tales of a Scorched Earth". Jeg visste ikke engang hva flere av låtene kunne kategoriseres som. Hva slags sjanger "Cupid de Locke" tilhørte var gjenstand for hyppig diskusjon...

Det at plata var så versatil gjorde samtidig at den hadde noe for alle i omgangskretsen (inkludert mora mi). Det var de som likte de rolige partiene og de som foretrakk bråket, men praktisk talt alle fant noe de likte. Det gjorde at det var en plate som fant veien hjem hos opptil flere, og det var også ganske unikt på en tid pinlig stereotype oppfatninger førte til at hele musikksjangere ble avvist. Vokalen til Corgan var vel det eneste som egentlig skapte splid.

Jeg la også merke til dualismen i lyrikken hvor den ene sangen bæljer om at "love is suicide" mens neste låt nynner at "love can last forever". Det fikk musikken til å fremstå nærmest schizofren, og det førte til at jeg måtte sette meg inn i intervjuer med bandet for å forstå hva som hadde inspirert låtskrivinga og komposisjonen. Sånn sett introduserte plata meg for rockjournalistikken.

I 1996 var MC&TIS ansvarlig for at jeg begynte å interessere meg for en rekke ulike sjangere jeg hadde lite forhåndskunnskap om. Den ble stående som en bauta som tipset meg om hva jeg siden ønsket å høre, og best av alt; det ble plutselig mulig å like forskjellige typer musikk samtidig. 

Jeg synes ikke lengre det er verdens beste plate, men den etablerte egentlig synet jeg har hatt på musikken fram til i dag.

Pride and Prejudice and Zombies

Jeg har lite kjennskap til Jane Austens original, og har ingen intensjoner om å skaffe meg så mye mer. Filmen her er basert på pastisjen som kom for ca. 10-12 år siden. Den gjorde vel fint lite annet enn å føye en zombieapokalypse  til det velkjente historien.

Som med altfor mange andre «utenkelige» remixer av velkjent litteratur var dette skuffende tannløst. Mest fordi det fremdeles er affærene og kjærlighetsdramaet som tar fokus, dog spritet opp med kung-fu og nedslakting av levende døde. Lurte selv på hva som kunne bidratt til å gi filmen et løft - om man tok historien mer eller mindre alvorlig. Man er faktisk sympatisk ovenfor elementene i denne krigs/kjærlighets/drama/zombie/historie/skrekkfilmen, men med slik en overlast av fokuspunkter blir den veldig ufokusert og samtidig veldig forutsigbart siden man ikke har tid til å gjøre noe overraskende med dem.

Det verste for meg var at historien har en merkelig tafatt behandling av sin egen zombielore. Disse zombiene er langt mer intelligente og snakkesalige enn det jeg er vant med og har tydeligvis en agenda. Synes de kunne brukt en hel film på å etablere dette regimet siden det er en form for alternativ historie som engasjerer langt mer enn den virkelige. Mulig dette kom tydeligere fram i boka.

Bennet søstrene med Lily James i spissen er riktignok sjarmerende å bivåne. Moret meg forresten over at det i dette universet var en prestisjekamp mellom hvilke asiatiske kampsport-disipliner som er best.

4/10

Beach House

Dette var ikke sommerens eneste film hvor par med kjærlighetsproblemer drar til hytte ved kysten og bruker drugs. The Rental hadde et skremmende likt scenario, men i motstning til den er det ingen håndgripelig bad-guy her.

Åpningen er ganske god og foruroligende, hvor vi panorerer over en ugjestmild havbunn der varme underjordiske kilder sender ut alskens svineri. Hva betyr det? Kvem kveit. Beach House går inn for å vise minst mulig og forklare enda mindre. Det KAN være noe med det lokale været, det KAN være noe med vannet, og det KAN være at havets skapninger har vendt seg mot oss. Ikke filmen for dem som ønsker forklaringer.

Skal innrømme det er en trykket stemning her. Mysteriet om hva man egentlig står ovenfor gjør situasjonen rimelig håpløs for de to hovedpersonene, slik det jo arter seg i kosmisk skrekk. Måten man forsøker å få bitene til å henge sammen på er jeg ikke like begeistret for.  Karaterinteraksjonen er treg og nærmest morfinruset, mye impliseres å skje bak lukkede dører, samtalene er kryptiske og etterhvert som alt går til helvete mister du litt av empatien siden det er så åpenbart hvordan alt vil ende.

Det synes som om man trekker ut scener for å kamuflere et minimalt budsjett. Mot slutten ønsket jeg at man enten hadde ivaretatt mystikken fra første halvdel eller kommet med en mer dugelig avslutning på en gørrete og ekkel andre-halvdel som aldri levde opp til potensialet og aldri fikk noen forløsning.

5/10

Scare Package

En noe uvanlig antologi. Segmentene avløser ikke hverandre på rekke og rad slik mange er vant til, men dukker opp som en respons på de forskjellige anekdotene, vandrehistoriene og innfallene som hovedpersonene bringer for dagen i filmens rammefortelling. Ikke et dumt knep, selv om jeg er sikker på at det vil irritere like mye som det vil glede.

Stort sett hele filmen dreier rundt skrekkfilmforventninger og meta-analyser, og hvem er vel bedre egnet til å føre dette enn nerdene i en videobutikk (er VHS fremdeles salgbart i USA?). Alvoret er praktisk talt fraværende siden vi alltid forventer en subversiv tvist, eller at ett eller annet ikke er som det skal. Fikk meg til å tenke på hvor mange tvister en film kan tillate seg før vi helt mister grepet om historien. Vanskelig å bli særlig engasjert i karakterene her siden ironien er såpass overveldende. Selv de blodigste scenene har en «EH, WHATEVA!» følelse over seg. Hvor dypt meta-konteksten sitter skal jeg ikke uttale meg om, men det er sikkert de som kommer til å analysere denne til det absurde.

De sporadiske utskeielsene er glimrende på sitt beste, og i beste fall uengasjerende på sitt dårligste. Den finner formen først helt på slutten da det endelig synes som om man vet hva man ville fram til. Helt ubegripelig løst sammensatt, men jeg likte at den i det minste forsøker å henge sammen som en historie, just hva den bedre Trick 'r Treat mestret.

6/10

The Invisible Man

Diskusjonen går om dette egentlig er en grøsser. Skremmende nok skulle jeg mene. Var redd man skulle trekke for mye på Universal franchisen, men jeg velger å se dette som et selvstendig subjekt som ikke har det minste med noe etablert eller tiltenkt «shared universe» å gjøre.

Eneste «usynlig person» film jeg har særlig minne om er Hollow Man med Kevin Bacon og den led under forsøket på å bli en engasjerende thriller med alt det innebar av sene 90-tallskomplekser. Filmer som dette står og faller på hva man gjør med selve usynlighetskonseptet - samme innstilling jeg har til filmer med tidsmaskiner og tidsreiser. Ikke bruk det som en billig gimmick, men vis hva du ønsker å bruke det til og la hele filmen dreie rundt det. Jeg må si meg fornøyd. Synes man traff flere riktige avgjørelser her med tanke på at man ville lage en mørk thriller med en usynlig antagonist. Det som for alvor gjorde historien for meg var den ulidelige situasjonen som karakteren til Elizabeth Moss befinner seg i. Ren terror.

Implikasjonene er hårreisende. Dersom det var en person som var ute etter deg ville det vært null problemer for vedkommende å gjøre livet ditt om til et helvete. Filmen viser stadig hvor lite som skal til. Særlig ubehagelig siden handlingen også slekter på historiene man hører om ofre for vold i hjemmesektoren. For ikke å si hvor håpløst det ville vært for desperate personer som anklager «usynlige overgrepsmenn»!

Teknisk sett gjør man en god jobb med å "vise" det vi ikke kan se. Vi ser stadig panoreringer mot tomme rom hvor det kanskje/kanskje ikke befinner seg noen, bare for å understreke uhyggen. På sitt beste minner denne om favoritten The Entity som hadde en liknende innstilling: Det er noe der ute. Du kan ikke se det og du kan ikke høre det, men det er der og det kan ta deg når det vil. Og det er INGENTING du kan gjøre. Nifst.

8/10

The Rental

Jeg er ikke imponert over Dave Francos regidebut. Første timen er en usedvanlig flau og umorsom «rom-com» med fire urbane duster som overgår hverandre i ryggdolking. Dette minnet meg om det verste vi har av reality TV og konsepter hvor isolasjon med hensikt skal presse fram utroskap og intriger. Mot slutten har alle nådd et nivå av desperasjon hvor ingen stoler på noen. Det er riktignok noe av hensikten bak filmens skjulte agenda, men man er veldig forsiktige med å vise hvor man er på vei og de "dramatiske" situasjonene blir mer pinlige enn spennende.

Selv når alt ender i vold fortsetter det å være kleint. Det er en ubetalelig scene hvor idiotene er nødt til å kvitte seg med et lik og de har ingen kunnskaper om hvordan. Realistisk kanskje, men du forstår på dette tidspunktet hvor små sjanser de har til å komme seg ut av situasjonen. Nok en gang - dette er utvilsomt hensikten, men jeg liker det fremdeles ikke. At skurkene har overtaket er en ting, men dette nærmet seg Funny Games nivå.

Siste halvtime blir filmen plutselig en slasher og da har jeg nådd en empatisk avgrunn av hadeansk dybde som allierer meg med filmens slasher. Ikke vanlig dette skjer.

Det er ikke noe i veien med å skape feilbarlige karakterer, men The Rental gjør ingen god jobb med å skape empati for de fire hovedpersonene for vi får aldri noen forventning om at dette kan løses på en måte hvor noen vil framstå som «moralske vinnere». Okay, karakterene fortjener kanskje ikke den ublide skjebnen de får tildelt, men jeg likte virkelig det som hendte de siste fem-ti minuttene og det sier nok litt om meg som menneske.?

3/10

Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

de har sin egen sleske og fete nabo, som lusker rundt bakom gardinene og lager tunge stønne lyder, og har et talent i å plutselig poppe innom, fra tid til annen, selvfølgelig uanmeldt.

Orville Ketchum - en legendarisk karakter! ? Mannen knivstikkes, kveles med kjetting, druknes i toalettet og skytes gjentatte ganger, men kjemper til siste slutt. Hans tilstedeværelse sier litt om hvor alvorlig Wynorski tok filmen.

Merket for øvrig at jeg gav beng i samtlige hovedpersoner. I Slumber Party Massacre filmene (de to første i alle fall) håpet jeg noen skulle overleve. Her forstod jeg at jentene åpenbart ikke ble hyret på bakgrunn av skuespillertalent. Å balansere karakterer som står for såpass hard fanservice med habil karakter-interaksjon er vrient. Særlig når filmen er så fjollete.

Til tross for hvor god filmen ikke var - når det kommer til sleazy B-film skrekk skulle jeg ønske man fortsatt lagde flere slike filmer.